Lofoten – GEIR TANGEN

Iskald krim i trygge omgivelser

Aldri før har vedvarende sprengkulde vært tilsvarende godt skildret som i Frode Granhus siste krimbok, Forliset. Det er min påstand, og det kan hende jeg tar feil. Men, det er en hustrig opplevelse å lese denne romanen. Den biter i kinnene og gir deg frysninger. Ikke bare av kulde, men også når det kommer til en krypende uhygge. Dette er Granhus’ varemerke. Den majestetiske lofotnaturen. Det ekstreme været. Den snikende følelsen av at noe er galt. Fryktelig galt …

Han tar ingen sjanser denne gangen, Frode Granhus. Han manøvrerer krimplottet sitt i vante og trygge omgivelser. De som elsker bøkene hans får akkurat det de forventer. Han har rett og slett tatt tak i det han kan aller best, og gitt oss enda mer av det. Du finner knapt et mer urnorsk og vakkert nordnorsk landskap enn i Reine i Lofoten. Hans tyske forlag trenger ikke å nøle når de skal velge seg motiver til omslag. Her er det både høye, massive fjell med sny på toppan, og den ene røde rorbua etter den andre. Naturen er mektig og flott, og det er noe som gir Granhus sine krimbøker det lille ekstra. X-faktoren som vi andre leter etter.

Et annet kjennetegn ved hans krimbøker er at værforholdene griper inn og blir en vesentlig del av handlingen. I «Stormen» fra 2012 skaper uværet et helvete for både karakterer og lesere. Og den drepende varmen i «Djevelanger» fra 2014, er så intens at jeg svettet mens jeg leste. Mulig det var av spenning, men skildringene var altså så gode at det føltes på kroppen. I «Forliset» gjør han det igjen. Bitende kulde så langt nede på kvikksølvskalaen at de fleste av oss vinterkalde nordmenn aldri har opplevd lignende. Ikke bare en dag eller to, men sprengfrost i en hel måned. Denne kulden setter stemningen for handlingen. Gjerningene som boka skildrer er også iskalde og hjerteløse. Kulden kommer ikke bare til deg fra istappene i takskjegget, men like mye fra karakterene i boka.

Frode Granhus er en mester på å skape et dirrende, smygende ubehag som ligger under overflaten hele boka gjennom. Selv om det ikke skjer så mye handlingsmessig, så merker du likevel at hårene på håndbaken reiser seg sakte men sikkert mens du leser. Det blir kanskje feil å karakterisere det som psykologiske thrillere, men leseopplevelsen er litt av den samme. det er noe med språket, med skildringene, med karakterene, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Det er dette jeg forventer å få når jeg leser Frode Granhus, og «Forliset» skuffer ikke i så måte. Når det er sagt så må også Granhus passe seg så han ikke går i den fella at han skriver den samme boka igjen og igjen. Det er bra å etterkomme trofaste lesere sine forventninger, men denne krimromanen ville også hatt godt av noe nytt og friskt blod. Enten i form av uforutsigbare handlingstråder, eller i form av opprivende kriser hos en eller flere av hovedkarakterene.

Dramaet på Reine denne gangen vikler seg rundt et likfunn av en mann som ligger pakket inn i plast inni en fisketønne som står fast i isråket. Vår kjære lensmann nøster tråder tilbake til et forlis for tjue år siden der halve besetningen om bord på en fiskeskøyte mistet livet. Ulykken var uforståelig den gang, og den blir ikke mindre mystisk dess mer krimhelten vår graver i saken. Løsningen til det hele ligger imidlertid enda lengre tilbake i tid, og alt som skjer nå er tragiske konsekvenser av det som hendte den gang da.

Jeg vil gi ros til Frode Granhus for sekvensene i boka der en ung psykolog forsøker å hjelpe ei narkoman jente på en rehabiliteringsinstitusjon ute i havgapet. Samtalene dem imellom er direkte uhyggelige, og skaper massevis av suspense til historien. Det samme gjelder pasienten som ligger lenket fast til en sykehusseng i ukesvis uten å vite hva det er som feiler ham, og hvorfor sykepleierne er så avvisende. Creepy! Samtidig blir nok både løsning og opprulling av saken alt for opplagt denne gangen. Her har jeg sett Granhus har hatt bedre tak om twistene før. Men, spennende er det. Og kaldt. Noe så inni helvetes kaldt!

Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tidligere krimromaner:

MALSTRØMMEN, STORMEN, DJEVELANGER, KISTEMAKEREN

Klaustrofobisk leseopplevelse

Tittelen høres kanskje ikke positivt vinklet ut, men for oss krimelskere er den det. Frode Granhus siste bok «Kistemakeren» vil garantert gi deg pusteproblemer og gispende mardrømmer. Han kan den kunsten, Granhus. Å framprovosere våre aller verste mareritt i et hustrig, forblåst og ganske creepy fiskevær i Lofoten. Idyllen er ikke det den en gang var.

Det er like greit å få det sagt først som sist. Frode Granhus er selve inkarnasjonen på Nordic Noir-bølgen. Nordisk krim på sitt aller mørkeste plassert på et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu, og med en etterforsker som er jaget av spøkelser både på hjemmebane og i yrkeslivet. Det er dystert, tungt og gripende. En langsom ferd i nordnorsk ruskevær ned mot de dypeste etasjene av Dantes inferno. Dit hvor menneskesinnet er så forkrøplet, og skadene på sjela så store, at det ikke finnes noen redning.

«Kistemakeren» er på mange måter et mesterverk. Jeg har knapt noen gang blitt så rundlurt av en krimforfatter. Faktisk såpass utfintet og pissa på at jeg hånlo da jeg las de siste sidene, og fikk selve løsningen. Trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg fant ut at Granhus hadde begått generaltabben å kjøre en twist mot slutten som stred mot alt det vi hadde fått vite i et subplott som strakk seg gjennom hele romanen. Så jeg gikk selvsagt tilbake for å plukke de åpenbare logiske bristene fra hverandre, bare for å oppdage at det var jeg som tok feil. Alt det som jeg TRODDE sto i subplottet sto ikke der, det var bare naturlig å trekke de slutningene jeg hadde tatt. Men, det STO IKKE slik. Forfatteren hadde lurt meg til å tenke lenger, legge sammen sammenhenger som ikke var der, og med det dra en konklusjon som var total skivebom. Utrolig snedig gjort, og ikke så rent lite plott-teknisk finarbeid som ligger bak et slikt kalkulerende villspor.

«Kistemakeren» er vel utvilsomt den mørkeste av Granhus sine romaner så langt, selv om ingen av de tre forrige var feelgoodromaner heller. På mange måter synes jeg han har klart å kombinere det beste med «Stormen» (uhyggen, spenningen, tempoet og ruskeværet) med det beste fra «Djevelanger» (det dystre, vonde, gripende og psykologiske). Til sammen blir det en voldsom krimroman som gjør inntrykk på en stakkars leser. Selv om det er lite action og høyoktan-scener i boka, så mangler det ikke på driv og spenning av den grunn. «Kistemakeren» er ikke en bok du bruker ukevis på å fullføre, for å si det slik.

Historien er grusom. Barn i 12-13 årsalderen blir tilsynelatende umotivert kidnappet på det lille tettstedet Reine i Lofoten, og deretter plassert i kister. Noen i flere døgn. De blir riktignok sluppet fri etter en stund, men er på grensen til å være psykotiske av de traumene de har gjennomgått. I det lille bygdesamfunnet er omtrent alle en potensiell mistenkt bak ugjerningene, og den tilbakevendte lensmannen Rino Carlsen har en enorm utfordring i å prøve å finne sammenhengen mellom kidnappingene. Han tror ikke barna er tilfeldig valgt, og han mistenker at det hele henger sammen med et funn i isen oppe i fjellet av en mann som er tappet for blod. Han har stått innefrosset i isen i flere år og skuet ut over det majestetiske landskapet. Når så en ny jente forsvinner , begynner en kappjakt mot klokka. Vil de rekke å finne kisten der hun holdes før gjerningsmannen dreper henne slik han etter alle sonemerker gjorde med sitt forrige offer.

Å skrive denne type krim er alltid krevende. En skal klare å holde på den dystre og litt paniske stemningen gjennom samfulle 333 sider. Samtidig så er det viktig å holde tilbake der det blir spennende. For å få til det må du ha gode subplott som i seg selv har en nerve og en spenning i seg. Da kan du veksle mellom disse og hovedhistorien, og på den måten holde leseren på alerten hele veien. Granhus gjør det med bravur i «Kistemakeren». Vi følger alle bihistorier med engstelse, grøss og spenning. Det er nært. Det er klaustrofobisk. det er rett og slett kvelende.

Samtidig så har Frode Granhus en litt lei tendens til å kreve for mye av sine lesere. Løsningen blir ofte så komplisert med alle twistene, at leseren sliter med å følge med på notene. (Enten det, ellers så er det jeg som er usedvanlig treig i pappen) Mot slutten (Siste 50 sider) så florerte det med så mange navn og hendelser, at det gikk helt i stå for meg. Jeg klarte ikke huske hvem som var hvem, og selv om jeg forsøkte, så klarte jeg ikke forstå den hele og fulle løsningens logikk. La oss se på selve Kistemakeren … Løsningen er OK, selv om jeg setter store spørsmålstegn ved evnen til å utføre de gjerningene utfra gjerningsmannens fysiske forutsetninger. Ikke helt troverdig, men med nød og neppe innenfor det vi kan godkjenne. Så har vi den ansiktsløse voldtektsmannen som foregrep seg på søskenparets mor. Hvordan Rino kunne dra den slutningen han gjorde på de siste sidene er ubegripelig for meg. At navnet alene skulle gi løsningen …? Nei, her er det trolig noe jeg ikke fikk med meg i starten. Det er da også det eneste ankepunktet jeg har til denne boka. Løsningene blir for innfløkte og kompliserte. Som leser følger jeg ikke helt med på notene, og jeg føler også at løsningen er i utakt med det vi har blitt presentert for tidligere om gjerningsmannen.

Men … Når alt kommer til alt. Dette var uhyggelig. Dette var nært, vondt, spennende og gripende. Frode Granhus blir bedre og bedre for hver bok. Nå er han definitivt på øvre halvdel i eliteserien, og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg med det. En strålende og intens høst-thriller som river godt i de innerste strengene i sjela di.

Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tre forrige bøker:

Malstrømmen , Stormen, Djevelanger

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5

Djevelsk god krim!

Det er en stund siden jeg har lest en norsk krimroman som tok tak i meg, og engasjerte meg. Veldig mye er bra, og står til godkjent, men de virkelige perlene er det lengre mellom. Djevelanger av Frode Granhus er en slik perle. Hans tredje Lofoten-krim med Rino Carlsen i hovedrollen er en krimroman som sitter i magen. Den river og sliter i deg fra første til siste side, og Granhus har klart kunststykket å unngå å bli spekulativ. Noe som er svært vanskelig når det kommer til pedofili, kidnapping og drap på små barn. Djevelanger spikrer etter min mening Frode Granhus inn på topp ti-lista over norske krimforfattere.

Boka har som sagt en betent tematikk innen krimsjangeren. Å skrive om barn som blir utsatt for overgrep og store lidelser blir gjerne kategorisert som spekulativt, og det med rette. Alt for mange griper til dette for å skape spenning i en suppe som ellers har bare spiker som ingrediens. Vi ser det stadig oftere, og jeg forstår tankegangen til forfatterne. Å skrive spennende krim handler ofte om å gjøre menneskers største mareritt om til virkelighet. I det perspektivet finnes det knapt noe verre enn at våre små, uskyldige og forsvarsløse barn blir utsatt for grov vold, overgrep, utnyttelse, vanskjøtsel eller i ytterste konsekvens drap. Hva er det så som gjør at Frode Granhus klarer å unngå å trakke inn i det minefeltet når han velger denne tematikken?

For det første så mestrer han fortellerkunsten. Han klarer å gjøre alle de involverte til ekte og troverdige mennesker på godt og vondt. Vi tror på det som blir fortalt, og vi kjenner på fortvilelsen som sprer seg etterhvert som håpet svinner om en lykkelig slutt. Den fortvilelsen er både inderlig og reell. Han forteller historien på en måte som gjør at leseren kjenner på de samme følelsene. Djevelanger er IKKE underholdningskrim. Den er vond å lese, og det er fristende å dra paralleller til for eksempel Karin Fossum.

Den sammenligningen er egentlig ikke så dum. Fossum er en mester på å gi drapsmannen eller overgriperen et menneskelig ansikt. I Djevelanger klarer Frode Granhus det samme. Vi kommer ubehagelig nært innpå både overgriper og offer i denne boka. Vi føler både avsmak og forståelse på en og samme tid. Vi kommer langt inn under huden på mannen som utfører ugjerningene, og vi kjenner på hans redsel, frustrasjon, sorg og fortvilelse. Vi ser de syke tankene som utspiller seg i all sin gru, men samtidig har personen et anstrøk av mildhet og empati over seg. På mange måter gjør dette det enda vondere, og enda mer spennende.

Som sagt så er det ikke bare overgriperen som blir portrettert på en nær og gripende måte i denne romanen. Også lille Ida, jenta som er blitt kidnappet, kommer så nær at jeg som leser føler at hun sitter på fanget mitt mens jeg leser. Det gjør så ubeskrivelig vondt at jeg har ikke ord. Hennes lidelser blir malt med en sår palett, og jeg kan knapt huske at en karakters historie har engasjert meg i samme grad som hennes. Det finnes vel et beskytterinstinkt inni meg som pappa som blir trigget til det ulidelige i skildringene av hennes tanker og følelser. Det er dyktig gjort av forfatteren, men det må ha vært en lidelse å sitte der foran tastaturet å skrive hennes historie. Jeg regner med at Frode Granhus trengte noen pustepauser underveis i den prosessen.

Så har vi hovedpersonene Rino og Guro. Begge to er skarpe, tydelige og gode karakterer. Personer med integritet og et brennende ønske om å gjøre en god jobb. Samtidig er de veldig gode kontraster til hverandre i sin ulike tilnærming til kidnappingssaken. Vi ser to politietterforskere som blir jaget av tidsklemma i sin frustrerende jakt på å finne Ida i tide. De blir trangsynte, ensporede, og kaster seg over ethvert nytt spor som selve løsningen. Jeg merker at jeg TROR på dem. Deres fortvilelse kommer ut gjennom hver eneste pore i huden. Angsten for å ikke lykkes. Frykten for å komme for sent. Frustrasjonen over at ting tar for lang tid. Det er en jaget stemning som preger scenene med disse to. At det vikles inn en gryende kjærlighetshistorie mellom dem blir merkelig nok aldri forstyrrende.

Jeg ser at det blir mye fokus på karakterbygging her, men det er ikke til å unngå. Jeg finner kun en eneste karakter i hele boka som får et litt utydelig preg over seg, og det er Rinos kollega Thomas. Han forblir en skygge boka gjennom, men har også en helt ubetydelig birolle i dramaet. Predikanten og hans kone (Idas foreldre) er gnistrende i sin urokkelige tro på predikantens synske evner, og det at han vet at Ida kommer hjem etter tre dager. Saras skakkjørte mor, som har viet hele sitt liv på å bære på den umulige sorgen det er å miste sitt eneste barn er også helt vidunderlig skildret. Kort sagt … Imponerende forfatterhåndverk.

Jeg kunne med letthet gitt boka toppkarakter, for så god er den faktisk, men det er et par ting som skurrer litt. Løsningen er så kompleks at den mister litt av troverdigheten for meg. Motivet til gjerningsmannen likeså. Det virker som om det har vært så uendelig viktig for forfatteren å holde løsningen skjult, at han har falt ned på en løsning som leseren kanskje har litt vanskeligheter med å godta. Det andre jeg vil pirke litt på er at tankene til Ida er så velformulerte. Det kjennes ikke helt som tankene til et barn på 5-6 år. Hun blir for reflektert.

Men … som sagt det siste er først og fremst pirk. Djevelanger er en gjennomarbeidet knallgod krim som rører ved de innerste og vondeste følelsene hos oss. Alt iscenesatt i verdens vakreste og mest eventyrlige landskap. Jeg gleder meg stort til ny Rino Carlsen krim til høsten. Granhus viser stadig stigning i sitt forfatterskap, men stort høyere enn dette kommer han ikke. Djevelanger er rett og slett djevelsk god!