Råsterk og grusom krimdebutant

Snakker vi årets sterkeste krimroman allerede nå, i mars? Jeg ser ikke bort ifra det. Myriam H. Bjerklis krimdebut «Lille Linerle» grep tak i meg, og gav meg rundjuling fra første side av. Etter hundre sider var det fullstendig knockout. Det var ikke snakk om å legge den fra meg. Tittelen gjenspeiler IKKE innholdet, bare så det er sagt. Her kunne hun godt ha lånt Gard Sveens tittel «Helvete åpent». For det er det er. Et dypdykk inn i et sydende inferno av pur jævelskap.

Det vil nok være dem som vil argumentere med at dette ikke er rendyrket krim, men i grenselandet mellom krim, psykologisk thriller og dystert drama. Jeg er ikke uenig i en slik karakteristikk. Likevel er det en kriminalroman. Det er det som er rammeverket fortellingen har blitt bygget rundt. En jente som forsvinner, og politietterforskningen av hva som kan ha skjedd med jenta. Samtidig så er det ikke der spenningen ligger. Den presser seg ut gjennom hver eneste pore av ofrene i deres skildringer, og gjennom gjerningsmannens synsvinkel. Rått, brutalt, grusomt, avstøtende og fullstendig oppslukende spenning. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Det er et problem at jeg faktisk ikke kan si så mye her om hva det er som gjør denne krimromanen så nervepirrende og spesiell. Går jeg inn på det så avslører jeg viktige twister og spenningstopper som skal være skjult for leseren. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det sterkeste med det jeg eier og har av pondus, og håpe at mange nok kaster seg over den til at den blir en snakkis. En «må leses-bok». Det er nok den veien boken må gå for å bli en bestselger. opp fra folkedypet, rett og slett. Det er fordi boka kommer ut på lille LIV Forlag i Vestfold, og derfor ikke er å finne i stablene ved inngangen til Norli, Notabene og Ark andre steder enn i Larvik og Stavern. Det er jungeltelegrafen som må gjøre jobben. Med andre ord deg og meg.

Myriam har et lettfattelig og godt språk, og en svært god evne til å skildre tanker, følelser og opplevelser. Hun legger ingenting i mellom, pyser aldri ut, og tar de jævligste episoder på strak arm. Alt skildret med hjerte, medfølelse og engasjement. Det er ikke noe utenpå og halvveis her. Det er ekte, solid håndverk fra start til mål. En usedvanlig sterk historie som kommer til å bli boende i meg så lenge jeg lever. Dette er en roman som kommer til å sette spor i alle lesere, det kan jeg garantere. Om du klarer å lese «Lille Linerle» og trekke på skuldrene når siste side er lest, da vil jeg anbefale et besøk hos psykiateren med en gang.

Jeg har på tross av all skryten noen innvendinger rent krimteknisk. Mot slutten glipper det litt. Vi har en politimann som avslutter sin etterforskning når han endelig får et solid gjennombrudd. Med det engasjementet han har vist gjennom romanen ville det vært fullstendig utenkelig, men her får han altså det sporet som kunne løst hele floken, men lukker døra etter seg og går. Vi møter ham ikke igjen. Det er en stor logisk brist. Det samme kan sies om selve slutten (siste to sider av boka). Om det som skjer der hadde skjedd i virkeligheten, ville ikke vedkommende kommet unna med det uten å bli tatt. Banna bein. Det er en fullstendig hjernedød handling som ville blitt oppklart samme ettermiddag av politiet. Sånn sett kunne jeg tenkt meg en annen opprulling og en annen slutt, men det får så være …

«Lille Linerle» er uten sidestykke den sterkeste kriminalfortellingen jeg har lest, mye på grunn av tematikk og omstendigheter selvsagt, men like mye fordi Myriam H. Bjerkli faktisk mestrer det å fortelle en slik historie uten å bli for sentimental, for blodig, for spekulativ eller for melodramatisk. Godt gjort. Det er bare å lese folkens, men noen kose-krim er det IKKE. Dette er sterk kost. BRAVO!

Et melankolsk farvel?

pa-overflaten-flyter-vannliljeneFrode Eie Larsens femte krimroman med Eddi Stubb i førersetet, «På overflaten flyter vannliljene«, kommer ut denne uka. Det er en stille, tilbakelent og vemodig kriminalfortelling. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. Og kanskje er det et melankolsk farvel til Eddi Stubb og Oskar Myhre. Jeg vet ikke, men det føltes mer som et punktum enn et komma å lese siste linje i romanen.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at Frode Eie Larsen har vært konsulent og prøveleser på mine to kriminalromaner «Maestro» og «Hjerteknuser».

Det er sjelden en kriminalroman setter meg ut og vekker følelser i meg. Men, denne historien gjorde det. Mye talte for det motsatte underveis. Det var flere ganger jeg spurte meg selv hva det var forfatteren holdt på med de første 200 sidene, men etter hvert som bakteppet kom til syne, og de grusomme drapene får sin forklaring, så åpnes det også en sluse til et vell av følelser og en dypere forståelse av menneskene som vandrer rundt mellom ordene og setningene i «På overflaten flyter vannliljene«.

Det var en krevende kriminalroman å lese. Fordi den ikke griper deg som leser fra første side. Ikke sender deg på en rollercoaster av twister og turner. Ikke får deg til å bite negler ytterst på stolen. Ikke pirrer mysterieløseren i deg til vanvidd. Ikke får deg til å gispe etter luft i den ene cliffhangeren etter den andre. Dette er nemlig noe så uvanlig som en kriminalfortelling ribbet for billige tjuvtriks og enkle utveier. Det er rett og slett modig å skrive noe så stille og alvorlig i en krim, og mot slutten dro jeg paralleller til både Jørn Lier Horst, Christoffer Carlsson og Karin Fossum. Krimforfattere som tidvis våger å la teksten stå naken for å kunne fortelle en historie på en bedre og sterkere måte enn ved å la helten gå gjennom ild og vann for å løse mysteriene.

Det er vågalt å stole på at krimleserne er så trofaste at de leser romanen ut når den har så lite av de krimtunge virkemidlene vi andre krydrer rettene våre med. Men, gjør det folkens. Det kan kanskje virke hverdagslig, litt puslete, og til tider langdrygt i første halvdel av boka, men det har sin åpenbare forklaring. Dette er ikke en krimroman som hadde tålt action og pyroeffekter. Det ligger et alvor og en innsikt i enden av veien som du vil gå glipp av om du bare fokuserer på det som skjer i boka. Romanens kjerne ligger faktisk mellom linjene, ikke i dem. Det er en sår pianostreng som vibrerer i undertonene, og som først får tone ut i sin ensomhet om du hører musikkstykket ut.

Det melankolske og såre i forholdet mellom karakterene, deres liv og opplevelser, deres sorger og savn, deres valg og forspilte sjanser … Alt nøstes sammen i en historie der du hele veien må jobbe med deg selv som leser for å forstå ikke bare stykkevis og delt, men fullt og helt, hva det er som egentlig er i ferd med å skje med disse figurene. Noen av dem har vi kjent i årevis, andre dukker opp for første gang i denne historien. Det de har til felles er at de alle står ved veiskiller, der valgene de tar vil være bautasteiner i livet, og konsekvensene av disse valgene vil forandre både dem og omgivelsene for alltid.

Jeg lurte lenge på hva denne lille såre tonen var for noe, og kanskje mest av alt hvorfor forfatteren hadde plassert den der. Den virket forstyrrende og avledende. Men, når de siste sidene leses i boka så forstår du med ett hele bildet, og du ser det har endret seg. Og det du var helt sikker på var bare et nytt kapittel viste seg (kanskje) å være en epilog. Ikke vet jeg, men det føltes slik for min del. Et vemodig, men vakkert farvel?


Mine anmeldelser av Frode Eie Larsens romaner:

HEMMELIGHETEN

FROSTRØYK

JORDTÅRER

DU SKAL LIDE

ENGLEFJÆR

Lovende norsk krimdebut

trekkfugleneErling Greftegreff er nok et navn de fleste av dere ikke kjenner til, men han er altså en av årets krimdebutanter. Hans roman «Trekkfuglene» kom ut på LIV forlag i høst, og er en treffsikker spenningsroman. Politimannen og forfatteren skriver godt, og har snekret sammen et persongalleri som engasjerer leseren. Det er noen dramaturgiske grep med plottet som jeg ikke kjøper helt, men romanen holder så absolutt mål. Spennende, velskrevet og ambisiøs.

Å debutere som krimforfatter på årets høstliste er en uriaspost jeg ikke unner min verste fiende. Side om side med Unni Lindell, Anne Holt, Jørn Lier Horst, Gunnar Staalesen, Ingar Johnsrud, Lars Kepler og Jan-Erik Fjell skulle altså Erling Greftegreff forsøke å få sin fortjente plass i butikkvinduene. Det var en kamp han var dømt til å tape, men romanen er såpass god at den hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det den har fått. Etter min mening en god kandidat til neste års «Nytt blod-pris» for beste krimdebutant.

«Trekkfuglene» er en politikrim, og siden Greftegreff selv er politimann så kan vi regne med at det meste av det som skjer er innenfor rimelighetens grenser når det gjelder politiarbeid, sjargong, maktkamp og etterforskning. Jeg liker de to hovedkarakterene Wilhelm og Mia spesielt godt. Det er disse to som hever denne krimromanen fra å være noe middelmådig til å bli noe som virkelig fortjener spalteplass. Den aldrende og slitne Wilhelm med dårlig rykte og en intens uvilje mot å drive etterforskning, opp mot den unge og uerfarne Mia som ikke takler «gatas parlament», men som har et gnistrende hode når det kommer til gravende politiarbeid. De er et umake par, men forholdet dem imellom, og det de gjør sammen engasjerer meg fra første side av. Begge to svært gode karakterer med mange lag og flere sider. Politihelter som jeg gleder meg til å lese mer om dersom det blir flere krimbøker fra Greftegreff.

Boka veksler også veldig godt mellom spenningssekvenser, internt drama på politistasjonen, etterforskningsarbeid og tilbakeblikk til den bakenforliggende historien. Det som utløser voldsspiralen på Hønefoss og i Jevnaker.

Det hele starter med et dobbeltdrap i Norge der to eldre og enslige menn blir drept samme natt. Blodig og brutalt. Den ene av noe som må være en profesjonell drapsmann, den andre tilsynelatende i ren affekt. Sistnevnte blir da også raskt arrestert av politiet, men velger å forholde seg stum. Han er asylsøker fra Sør Afrika, og har tilhold på det lokale asylmottaket. Snart finner Wilhelm og Mia flere og flere tråder som strekker seg til Sør Afrika, og det blir etter hvert klart at drapene på de to gamle mennene henger sammen. De er også gamle venner som har vært i Sør Afrika gjentatte ganger på jakt.

Den profesjonelle drapsmannen har en egen synsvinkel i boka, og sekvensene med ham i hovedrollen har en svært god nerve og mye spenning. Vi aner hvor fremmedgjort en Sør Afrikaner blir på flukt i et iskaldt vinterlandskap, og han er en skremmende antagonist som løfter romanen. Svakheten i denne krimdebuten er etter min mening troverdigheten i hvordan det uprofesjonelle drapet henger sammen med det profesjonelle. Jeg tror ikke et sekund på den løsningen som blir presentert der. Den framstår som svært amatørmessig og usikker av bakmannen for aksjonen. Det ville aldri kunne skje på en slik måte etter min mening. Det samme mener jeg om etterforskeren Kjekshus sin plutselige inngripen i Wilhelm og Mias sak. Så dumme politimenn får jeg håpe ikke finnes i det virkelige politiet. Det er også en svakhet sett fra leserens synspunkt at Kjekshus ikke får som fortjent. En annen ting er at det enkelte steder ser ut til at handlingen skifter både tid og sted uten at vi får et nytt kapittel. Det er litt forvirrende, og bør være noe forfatter og forlag passer ekstra på ved neste korsvei.

Ellers må jeg si at Greftegreff imponerer i sin debut som krimforfatter. «Trekkfuglene» har så absolutt noe å gjøre der ute i vrimmelen av god norsk høst-krim. Boken er både tøff spenning, og en bok til ettertanke. Forfatteren har et godt språk, og evnen til å fortelle en historie. «Trekkfuglene» er et strålende julegavetips til krimlesere som har alt annet. Debuten til Erling Greftegreff  er svært lovende, og jeg ser fram til å høre mer fra Wilhelm og Mia i årene som kommer.