LIV Forlag – GEIR TANGEN

En offiser fra en gentleman

Om den norske krimforfatterjungelen har en som de kan kalle for en gentleman, ja så er det Helge Thime-Iversen. Vennlig, raus, smilende, høflig og hyggelig. Derfor er det også ekstra fint å få lov til å gi ham et velfortjent klapp på skuldra, og jeg tror samtlige som kjenner ham unner ham suksess med «Offiseren». Thrilleren har alt som skal til. Den er velskrevet, aktuell, spennende, kompleks, troverdig og fargerik. Dette er med andre ord et solid stykke håndverk fra den blide bergenseren. Absolutt verdt et lite dypdykk.

Helge Thime-Iversens tredje bok om Kripos-etterforsker Njaal Natland er utvilsomt den mest omfangsrike og komplekse av de tre bøkene, og samtidig også den mest aktuelle med sin storpolitiske ramme rundt kampen mot terror. Akkurat den tematikken er et stort lerret å bleke. Det er svært lett å tråkke feil, enda lettere å våre stigmatiserende, og nesten umulig å skape noe nytt og spennende. Vi har lest det hundre ganger før, og da er det utfordrende å gjenskape interessen nok til at leseren blir fristet på nytt. Men, i likhet med Trygve Kallands «Hundene i Raqqa» fra 2019, så klarer Thime-Iversen kunststykket å gjøre dette interessant med gode doser respekt, kløkt, innsikt, og ikke minst, en velkomponert dramaturgi.

I «Offiseren» møter vi en hel palett av fargerike karakterer som hver på sitt vis vikles inn i et forestående terrordrama på norsk jord. Njaal er en sammensatt fyr med mange sider vi gjerne vil utforske, og i denne boka får han også selskap av den nyansatte Kripos-etterforskeren Michelle Reyes. En eksplosiv dame med så mange fasetter at en kan bli svimmel av mindre. Et kunststykke av en karakter. I tillegg drar Thime-Iversen med seg de to beste karakterene fra henholdsvis «Mordgåten» (politikvinnen og vennen Nina) og «Blodørn» (den ateistiske presten Arne). Flere andre gode karakterer dukker også opp underveis i fortellingen. Når en først har forstått hvor dette bærer, så peiser forfatteren på med flybensin, og viser til fulle hvilken dyktig thrillerforfatter han er. Du trenger oksygenmaske for å komme gjennom de siste femti sidene av boka.

Oppsettet er tilsynelatende enkelt. En terrortrussel mot Norge fra ukjente ytterliggående muslimer skjult i en kode så vanskelig å løse at ingen har klart å løse den. Ikke CIA, ikke, FBI, ikke PST og ikke Etterretningstjenesten. Men når Kripos-etterforsker Njaal Natland får tak i koden … Har du sett plottet før? Ja, det virker ganske åpenbart og forutsigbart, og samtidig så skjer det en del drap på etterretningsagenter. Alle ingredienser i en tradisjonell spikersuppe er med andre ord på plass. Men, tro om igjen … Så enkelt er det ikke i «Offiseren». Det er akkurat det jeg liker ekstra godt med denne romanen. Forfatteren tyr ikke til de enkleste løsningene. Han tar noen beintøffe valg underveis, og dramaturgisk tar han mange grep som overrasker leseren. Tro ikke at dette kommer til å ende slik Hollywood-modellen legger opp til. Selv om forfatteren noen ganger blir i overkant overforklarende i å underbygge de hemmelige tjenestenes moralske dilemma, så skaper han i «Offiseren» et skremmende realistisk scenario i denne spennende thrilleren. Den bygges sakte opp, men eksploderer i et voldsomt drama mot slutten. Anbefales!

En imponerende krimdebut

Glenn Johansen debuterte i høst med sin første kriminalroman «Sjeledød» på LIV Forlag. Han har jobbet som manuskonsulent og redaktør tidligere, så det var for så vidt ikke overraskende at han kan å skrive, men jeg må likevel si at jeg ble gledelig overrasket over resultatet. Denne krimromanen oser av kvalitet.

Det er ikke ofte en ser krimdebutanter behersker sjangeren så godt som det Glenn Johansen gjør her. Dette er både plottmessig, språklig og karaktermessig svært solide saker. Boken er blottet for stereotyper og de vanligste krimklisjeene. I «Sjeledød» møter du et knippe dyktige politifolk med særpreg, myke linjer, skarpe kanter og ulike egenskaper. Karakterene i «Sjeledød» er ikke skapt etter helt/skurk , genial/idiot eller god/ond-lista. Alle er sammensatte mennesker med sjel, følelser, gode og dårlige sider. Ingen helter eller antihelter som stjeler oppmerksomheten, men derimot en bråte hverdagshelter som står opp når det gjelder som mest. Tom Tønder i antiterrorpolitiet, og de ferske Kripos-etterforskerne Silje og Johan er gode eksempler på akkurat dette. De gjør en heltemodig jobb, ofrer seg for andre, men reagerer som sårbare mennesker, og stiller seg ikke i søkelyset for å ta imot applausen. For meg var akkurat denne egenskapen ved heltene noe av det som gjorde denne krimromanen til noe helt spesielt. I tillegg til det så er boka uvanlig strømlinjeformet og godt komponert dramaturgisk. Her har både forlag og forfatter gjort en strålende jobb. Boka er en typisk krimroman med flere tråder som spinner inn i et actionthriller-segment.

Vi følger antiterrorenheten i Oslo og to ferske etterforskere fra Kripos parallelt mens de etterforsker to saker som har bindinger til hverandre. En terrorbombe som tar livet av tre franske studenter på Oslo S, og en familiedrapssak der den mistenkte mannen har stukket av med sin lille datter. Disse to plottrådene vies et kapittel hver nesten hele boka gjennom, helt fram til politiet gjør en samlet innsats mot slutten. Disse skiftene er gjort med stødig og trygg hånd, og ikke ett sekund på veien rekker dette å bli kjedelig eller uinteressant. Det er velkomponert, innsiktsfullt skrevet, og med et plott som har tilstrekkelig med twister og overraskelser til at det fjerner seg fra «oppskriften». Svært godt gjort av en helt fersk krimstemme. Bravo!

Velkomponert krim med masse hjertevarme

Merete Junker er en dame med et uendelig godt hjerte, varme hender og stor omtanke for sine nærmeste. Et sprudlende vesen på forlagsfester, og et medmenneske med stor innsikt. Merkelig nok har jeg aldri lest noe av henne tidligere, men nå har jeg gjort det. Hennes siste krimroman «Lillemann Ildebrann» er noe helt annet enn det du vanligvis får fra norske krimforfattere.

«Lillemann Ildebrann» inneholdt alt det jeg forventet etter å ha kjent henne i en årrekke . Jeg forventet en varme vi vanligvis ikke ser i kriminalromaner. En varsomhet i tilnærming, og en empati og kjærlighet til sine egne karakterer. Jeg forventet også en myk litterær stemme som ville ta seg tid til å skildre mennesker i hele sitt spekter av styrke og mangler med gjenkjennelige kontraster i skarpe kanter, og myke kurver. Alt dette fikk jeg altså. Det er rart at en kan gjette seg til et menneskes skrivemåte kun ut fra å kjenne det i sosiale sammenhenger.

Romanen handler om tenåringen Brage som ulykksalig nok befinner seg i et fraflyttet hus som blir påtent av en mann som vil skjule et lik. Mannen kidnapper Brage for at han ikke skal kunne avsløre gjerningsmannen, og en heseblesende klappjakt på å finne Brage starter. I jakten følger vi både den kvinnelige politietterforskeren som har fått ansvaret for saken, og oppdragsgiveren som ikke hadde sett for seg at ildpåsettelsen skulle medføre en kidnapping av et barn. Begge ønsker de å stanse gjerningsmannen før det er for sent.

Dette er en godt skrevet krimhistorie med noe så uvanlig som fravær av ondskap. Her er det en skjebnens ironi, og menneskers svake natur som gjør at det går så galt som det gjør. Det er ingen griske skurker eller skremmende psykopater her. Bare gjerningsmenn som handler i affekt, og som langsomt vikler seg inn i et snurpegarn de aldri kommer seg ut av. Vi får på et merkelig vis medlidenhet med dem alle sammen, hver på sitt vis. Om det finnes noe slikt som «medmenneskelig krim», ja så er dette i så fall en fin bok innen den subsjangeren. Likevel er det veldig spennende og engasjerende lesing.

Et annet moment er det språklige. Merete Junker har en varhet i pennen som er med på å skape en stemning og en atmosfære som passer til historien hun forteller. Språket er bevisst gjort enkelt og lettlest uten for mange krinkler og kroker, digresjoner og utenomsnakk. Vi møter mennesker og deres tanker, og vi følger deres vei mot målet. Ikke komplisert, sjokkerende, avskrekkende eller sammensatt. Nei, det er enkelt og symmetrisk. Dette er etter min mening en stor styrke ved denne teksten. Her har både forfatter og forlagets redaktør gjort et godt arbeid.

Geir Tangen