Noe av det vanskeligste med å være bokblogger er kanskje det å tørre å være kritisk nok når en leser noe en ikke liker. Kunsten å være negativ på en god måte er ikke noe som ligger latent i de fleste av oss. Det er noe som krever trening og kompetanse. Jeg vet at det er mange bloggere der ute som sliter med dette, og som heller ikke helt vet om/eller hvordan de skal gjøre det. Jeg har ikke fasiten, men jeg vil i dag dele mine erfaringer med dere om temaet.
Kunsten å være negativ handler først og fremst om å vise åndsverket og forfatteren respekt. Selv om du sitter og rister på hodet over boksidene, så rettferdiggjør ikke det harselering, personangrep eller injurier. Det er lov å ikke like noe som er utgitt. Det er også lov å mene at dette ikke burde vært utgitt. Men, å latterliggjøre en forfatter eller en tekst er lite respektfullt og ikke greit. Jeg ser ukentlig eksempler på bloggere og meningsytrere som heller til latterliggjøring og harselering av utgitte tekster eller publiserte forfattere. Jeg har nok syndet litt selv også det første året som blogger, men har nå en mer bevisst holdning til dette aspektet.
Å behandle en tekst en ikke liker med respekt handler etter min mening om å gi konstruktiv kritikk. Konstruktiv kritikk betyr å gi en kritikk som forfatteren kan forstå og bruke. Vise tydelig, og gjerne med eksempler, hva det er en ikke liker ved en tekst. Være spesifikk og målrettet i kritikken. Ikke vag og generell. Uttalelser som «Jeg synes han skriver dårlig» eller «Rent litterært så er dette et makkverk» er for lettvint. Vær direkte. Pek på hva det er du er kritisk til. Prøv også å unngå å være for kritiske til debutanter. De er skjøre og nye i gamet, og det er aldri lurt å kappe hodet av våre nyeste stemmer.
Hva kan du peke på i en kritikk som gjør at kritikken blir konstruktiv og ikke destruktiv? Det finnes selvsagt mange kriterier her, men etter å ha jobbet en stund som manuskonsulent så har jeg personlig funnet meg noen knagger som jeg bruker for å spesifisere manglene en tekst kan ha. Her er en oversikt:
1. KORREKTUR
Her kan du vise til åpenbare skrivefeil og mangler som gjør at teksten ikke kommuniserer så godt som den burde. Men, her bør du passe deg. Det er lett å gjøre baker til smed. Det er i de fleste tilfeller forlaget som tar seg av den endelige språkvasken, og ikke forfatteren. Kritikken bør derfor etter min mening stilles mot forlaget og ikke forfatteren.
2. SPRÅK
Klarer forfatteren å skrive på en måte som gjør at du som leser forstår teksten? Flyter setninger godt, eller er det hakkende og usammenhengende? Bruker han for lange og utmalende skildringer? Er språket så kort og hugget i stilen at det mister sin dynamikk? Bruker forfatteren kjente litterære virkemidler som metaforer, symbolikk, allusjoner, cliffhangere osv. for å skape en god leseopplevelse? Har forfatteren en egen litterær stemme? Skaper språket i seg selv følelser hos deg som leser? Om du ikke liker språket, så skal du stille deg spørsmålet om det er forfatterens personlige litterære uttrykk du misliker, eller om det faktisk er dårlig språk. Jeg kan for eksempel ikke fordra bøkene til Erlend Loe. det er ikke fordi han skriver dårlig, men fordi jeg misliker hans litterære skrivemåte. Det er to VIDT forskjellige ting. Det ene sier noe om smak. Det andre om kvalitet.
3. SJANGERTREKK
Er romanen det den utgjør seg for å være på omslag, i annonsering fra forlaget og på vaskeseddelen bak på boka? Klarer romanen å oppfylle leserens forventninger. Er sjangerkjennetegnene på plass? Brytes det med normen, og er i så fall det et bra brudd, eller et dårlig? Klarer forfatteren å utfordre sjangeren ved å unngå klisjeer og alt for opplagte løsninger? Still deg selv spørsmålet om det egentlig er sjangeren du misliker eller om det faktisk er selve romanen. Her ser vi det samme som på språk. Det ene omhandler personlig smak, det andre litterær kvalitet.
4. HOVEDPLOTT OG BIPLOTT
De fleste romaner har ett hovedplott, og ett eller flere biplott. Sagt med andre ord. En handlingstråd der hoveddelen av historien fortelles, og en følger hovedpersonen. I tillegg har en altså en eller flere handlinger som foregår ved siden av. Enten ved hjelp av perspektivskifte, eller ved at vi følger hovedpersonen i andre gjøremål som ikke er en del av hovedhandlingen. Er det en god sammenheng i disse plottene? Følges alle opp og får en troverdig avslutning? Holdes spenningen og interessen oppe i alle plottene, eller er det ett eller flere av dem som er uinteressante eller kjedelige? Er biplottene viktige og nødvendige, eller er de bare fyllmasse? Er det for mange biplott slik at du mister tråden i hovedplottet, eller at det går så lang tid før en er tilbake i hovedplottet at du blir fristet til å bla forbi sider?
5. KARAKTERER
Protagonisten, eller helten om du vil, er romanens hovedperson. Den MÅ være bra, og vi sier gjerne at han/hun skal være sammensatt og ikke todimensjonal. Med det så menes det at hovedpersonen skal framstå som et ekte menneske. Et menneske med følelser, tanker, handlinger, historikk og gjerninger som står i forhold til hverandre, og som utgjør en helhet som vi tror på. Han/hun skal ikke være flat og mekanisk, men levende og dynamisk. Det er også en stor fordel om vi blir følelsesmessig engasjert i hovedpersonens ve og vel. Han/hun trenger ikke være bare god og kun gjøre gode ting var at vi skal like ham/hun. Et godt eksempel her er Harry Hole, som til tross for alle sine feil, lyter, laster og ugjerninger fremdeles er og blir vår store helt. Det er på grunn av at vi har enorm respekt for hans grunnleggende politimoralske holdninger og rettferdighetssans. Klarer forfatteren å skape en slik protagonist? Tror du på han/hun? Er det protagonisten sier, tenker og gjør troverdig? Blir du engasjert i hvordan det går med ham/hun?
Antagonisten er like viktig. Det er skurken, eller motstanden i romanen. Den kraften som gir helten motstand og utfordringer. Det trenger ikke være en skurk, men kan også være en sykdom eller en lidelse. Det kan være en indre kamp mot egne demoner. Det kan være en mørk magisk kraft… Er denne antagonisten engasjerende nok til å gi helten tilstrekkelig med motstand? Er han/hun/det troverdig? Er antagonisten tilsynelatende uovervinnelig? Blir motstanden kraftig og ekte nok til at du som leser blir så engasjert som du skal bli i historien? På samme måte som hos protagonisten skal også antagonisten framstå som noe ekte som ikke er flatt, mekanisk og todimensjonalt. Er antagonisten det?
Hva så med alle bikarakterene. Er de spennende nok? Framstår de som viktige for handlingen? Klarer de å fylle sin rolle i boken som hjelpere, igangsettere eller pådrivere. Er persongalleriet friskt og annerledes? Klarer forfatteren å gjøre bikarakterene levende selv om han ikke gir dem et eget perspektiv?
6. LOGIKK OG TROVERDIGHET
Jeg har nevnt det noen ganger i forbindelse med de andre punktene også, men dette er utrolig viktig. Klarer forfatteren å skape et univers der du tror på det som skjer. Universet i seg selv kan gjerne innbefatte fantasymomenter og sciense fiction, men likevel så må forfatteren lansere dette for leseren på en måte som gjør at leseren akseptere det. Når barna går gjennom klesskapet i Narnia og havner inn i en fantasiverden, så er det noe som leseren aksepterer, og med inn dit forsvinner alle jordslige regler. Foregår romanen i nåtid her på jorda, og det ikke står noe om fantasy eller sci-fi eller eventyr på vaskeseddelen, ja så blir det vår logikk her og nå som gjelder. Da finnes ikke biler som flyr og trollmenn som fryser deg til is. De logiske bristene i romaner er imidlertid som oftest langt mindre enn disse. Det er gjerne snakk om ulogiske handlinger i en gitt situasjon. Plutselige hjelpemidler som dukker opp som en McGyver på boks. Personer som plutselig blir tatt med inn i viktige avgjørelser der de ikke har noe å gjøre. (Hobbydetektiver som blir invitert med av politiet til å ta avhør av en mistenkt … en tenåring som får bli med pappaen sin på et hemmelig oppdrag for CIA). Er det for mange «tilfeldigheter» i romanen? Tror du på løsningen? Handler karakterene slik et normalt menneske ville gjort?
7. SPENNINGSKURVE
Enhver roman, også hverdagsdramaer og legeromaner, skal ha en slags spenningskurve. Du er ikke nødt til å ha en actionthriller foran deg for å kunne forvente spenning. Vi snakker gjerne om begrepene tempo, motor, driv og drama. Klarer forfatteren å engasjere deg som leser? Har forfatteren gjort grep som gjør at du bare «må» lese en side til. Og så en side til. Og så enda en… Pageturner eller sidevender er gjerne begreper vi bruker om slike bøker. Å skape spenning, dramatikk, mystikk, romantikk, frykt eller redsel er ekstremt vanskelig. Det spiller på vårt følelsesregister. Likevel så handler det ofte om tempoet. At ikke hver eneste scene blir dratt ut i det uendelige med skildringer av personer, natur, miljø, interiør eller uvesentligheter. Da stanser motoren opp. Det kan være riktig for å få fram et litterært uttrykk, men blir det for mye av det så stanser motoren. Det blir ikke nok driv. Det samme skjer dersom detaljrikdommen blir for stor. En god del forfattere går i den fella i historiske romaner. De blir så opptatt av det historiske at de helt glemmer at det var en spennende fortelling som også skulle fortelles. Var dtte spennende fra første side? Hvor langt måtte jeg lese før jeg ble engasjert? Var det morsomt og spennende i starten, men så stoppet liksom boken opp? Hadde du lyst til å legge den fra deg flere ganger? Kjente du pulsen steg mens du leste noen av scenene?
8. DIALOG
Det siste jeg vil peke på er dialogene. De må og skal være naturlige. Dialogene skal være tilpasset karakterenes alder og personlighet. Dersom det er brudd der så mister forfatteren leserne sine brennkvikt. Å tro på det som blir sagt i direkte tale er ekstremt viktig. Alt blir feil dersom karakterene ikke sier det en forventer av dem. En dyktig forfatter som behersker dialoger godt kan bruke dem bevisst for å skildre mennesker også. Gi dem ekstra liv, mer personlighet, mer egenart. Dialoger er en kunst, og det vil være vanskelig for en bokblogger uten reell kompetanse å kunne peke på akkurat hva det er i en dialog som gjør at den blir keitete, kantete og konstruert. Derfor kan det kanskje være nok å si at det var noe med dialogene som ikke passet helt inn. De føltes ikke naturlige.
Vel folkens … Dette var et lite dypdykk i hva det er jeg legger til grunn når jeg skal skrive konsulentuttalelser til forlagene. Jeg tror at dere vil oppnå en helt annen respekt og troverdighet hos leserne, forlagene og forfatterne dersom dere bruker en del av disse kriteriene når dere gir kritikk. De fleste vil godta å få velbegrunnede kritikker, og det er jo noe de faktisk også kan bruke konstruktivt i sitt videre arbeid. Derimot så er det kun demotiverende og deprimerende å få vite som forfatter at dette var noe «elendig makkverk» eller «talentløst piss». Alle våre blogginnlegg vil være søkbare på nettet i evig tid, og vi har et ansvar for å være litt seriøse dersom vi først har tenkt å kritisere noe. Noen velger heller å la være å skrive kritiske anmeldelser, og da er jo problemet løst … Lykke til med skrivingen folkens.
Her er noen av de romanene som jeg har kommet med litt begrunnet kritikk til i året som har gått. Ikke sikkert jeg klarte å følge oppskriften selv heller, og da beklager jeg i så fall på det sterkeste at jeg har kastet stein i glasshus.
GEIR TANGEN 