litteratur – GEIR TANGEN

Forbannet terning-vrøvl!

Det er ikke ofte jeg irriterer meg grenseløst over ting og tang i norsk bokbransje, men i dag merker jeg at det renner litt over. Det handler om det som Hanne Kristin Rohde kaller «tilfeldighetenes spill», og som andre betrakter som ren bingo. Terningkast. Jeg er ikke motstander av disse røde firkantede jævlene. Jeg synes faktisk det er en OK måte å vurdere litteratur på, men jeg gremmes over den kyniske måten disse brukes på for å lure kundene til å kjøpe mannskjit! Det er med skuffelse jeg enda en gang leser om et norsk forlag som «misbruker» denne vurderingsformen for å fremme et salgsprodukt i sitt innsalg.

Denne gangen er det Pantagruel som tråkker langt over grensa for å føre leserne bak lyset. På omslaget av en kommende tittel kjører de terningkast 6 fra selveste «The Guardian». Nå reagerer journalisten kraftig. The Guardian opererer ikke med terningkast, og kritikken som det vises til er et slakt. Journalisten ville trolig gitt terningkast 2, eller muligens 3 på en veldig god dag.

Hadde dette vært unikt, et enkeltstående tilfelle, ville jeg latt det ligge. Men, jeg har sett at det de siste tre-fire årene har utviklet seg en ukultur der forlagene kaster egne terninger først, og så prøver å finne noe ett eller annet sted som kan «forsvare» femmeren eller sekseren på omslaget. Forlaget Bastion har gjort dette systematisk over tid, og jeg har selv observert og erfart lignende ting utvikle seg med rekordfart. I mangel på gode avisanmeldelser kaster de seg over blogganmeldelser. Fremdeles helt OK dersom det kommer tydelig frem at vedkommende er bokblogger, og dersom vedkommende faktisk har gitt et terningkast. Dernest hiver de seg over Bokhandleransatte. Også helt greit dersom det vises til den ansatte, og ikke bokhandlerkjeden alene.

Det jeg reagerer på er når en putter terningkast etter eget ønske på middelmådige anmeldelser, og lanserer disse som strålende kritikker. Det er ikke greit. Jeg får som bokblogger stadig spørsmål fra forlag om de kan få lov til å bruke blurber (sitater) fra mine anmeldelser på sine utgivelser. De ønsker også som oftest at jeg angir et terningkast. Å ta kontakt slik er ryddig, og helt greit. Jeg som anmelder får lov til å godkjenne eller avfeie det de vil skrive. Et par ganger har forlag kommet slepende med den eneste positive setningen de klarte å oppdrive i anmeldelsen. Da takker jeg ganske raskt nei. Blurben ville blitt helt feil opp mot min oppfatning av boken. Andre ganger er det en ære å få lov til å bli «blurbet» for boka er så god, og da er det heller ikke vanskelig å la forlaget få bruke et terningkast som samsvarer med anmeldelsen min. Gode eksempler på dette er «Englefjær» av Frode Eie Larsen. Forlaget har spurt meg først. Deretter bedt meg plukke ut en blurb selv. Til slutt bedt meg angi et terningkast. Ryddighet gjennom hele prosessen.

Det er her vi kommer til poenget … Nevnte Pantagruel forlag som har gått i baret nå hadde tidligere en svært ryddig og profesjonell måte å forholde seg til dette på. Jeg har selv blitt blurbet av dem og brukt på omslag på Pontus Ljunghills «En usynlig». Dette som et resultat av en lang dialog mellom forlaget og meg. Hvorfor har forlaget nå begynt å opptre useriøst? Fordi de ser at dette selger bøker? Fordi de ser andre forlag ta seg til rette? Ikke vet jeg …

Et siste lite primalskrik når vi først er inne på dette med terninger … Forlag som har begynt å bruke bokelskere.no som terningkast på omslag. Gjerne fem sekserterninger på rad, og deretter «Bokelskere.no», eller «Goodreads». Dette ser jo helt rått ut! Men fullstendig villedende. Her snakker vi ikke om anmeldere, men om helt ordinære lesere som er medlemmer av et bokforum på nettet. Det er spesielt Juritzen som bruker dette i sin markedsføring. Tenk om min kone skulle gjort det samme på pocketutgaven av «Kledd naken» på Gyldendal nå i august? Hun ville ikke fått med tittelen på omslaget, for det måtte blitt ryddet plass til 21 røde seksere på rekke og rad. Skjønner dere vanviddet?

Jeg har selv fått en drøss med gode «anmeldelser» i personlige meldinger, på bokforum og lignende på «Maestro». Skulle jeg begynne å plukke disse til å trykke på omslaget? Jeg har fått et helt lass av personer som har vurdert «Maestro» til terningkast 6, og et par av de seriøse bokbloggerne vil jeg nok bruke, MEN, jeg har bare to ANMELDELSER med terningkast fem. En fra Dagbladet og en fra Magasinet BOK. (Alt under det er ubrukelig i markedsføring). Det er disse som kommer på omslaget med terningkast, ikke sekseren til tanta mi på Kløfta som alltid synes jeg er så søt på bilder …

Dramatisk nedgang i boksalget

Jojo Moyes topper de norske salgslistene for utenlandsk oversatt skjønnlitteratur med "Et helt halvt år" — Jojo Moyes topper de norske salgslistene for utenlandsk oversatt skjønnlitteratur med «Et helt halvt år»

I dag kan vi lese på det litterære nettstedet Bok365.no at salget av oversatt skjønnlitteratur opplever en dramatisk og urovekkende nedgang i første kvartal i år. En omsetningssvikt på hele 40 millioner i forhold til fjoråret er tall som vil få mange i de store forlagene til å klø seg i hodet. Er det en varig trend vi ser, eller skyldes nedgangen andre faktorer? Jeg mener bestemt at det er en naturlig svingning. Her er min høyst navlefokuserte mening om hvorfor det er slik:

De store navnene på oversatt skjønnlitteratur denne våren er navn mange av oss knapt har hørt om, før de nå plutselig figurerer på toppen av salgslistene. Jojo Moyes og Amy Tan. Liane Moriarty, James Bowen og Maria Semple. Du skal ha vært rimelig boknerd for å ha hørt om disse navnene for et år siden. Nye navn med gode bøker. Men, nye navn trenger tid for å feste seg hos folk flest. Den store kjøpegruppa. De som ikke tråler alle bruktbokhandlere, antikvariater, går på smale litteraturfestivaler og har en hemmelig drøm om å faktisk bo i en toppleilighet oppå det lokale biblioteket.

Vi snakker altså om den vanlige bok-kjøperen. Hun og han som er mainstream, og som faktisk ikke kjøper mer enn 2-3 bøker i året (grøss!). Selv om det er trist, så er det først når en når ut til denne massive kjøpegruppen at en bok tar av for fullt, og kan kalles for Hel ved (tok dere den?). Det er når en bok blir en snakkis på arbeidsplassen, i syklubben eller på treningssenteret at boksalget går i taket. Og har en først nådd ut til denne gruppen, ja så når en dem igjen og igjen. Til og med backlisten kan vekke interesse da.

Hvor ofte har det skjedd de siste 15 årene? Nja … Det spørs jo litt hvor en setter grensen. Dersom vi holder oss til oversatt skjønnlitteratur for voksne så klarer jeg ikke fiske opp mer enn 6-7 titler. Har dere noen flere klistret til internminnet så nevn dem for all del i kommentarfeltet.

«Da Vinci Koden» av Dan Brown, «Drageløperen» av Khaled Hosseini, «Drømmehjerte» av Cecilie Samartin, «Alkymisten» av Paulo Coelho, «Øya» av Victoria Hislop, «Saras Nøkkel» av Tatiana de Rosnay og «Fifty shades of grey» av E.L James. Jeg vil understreke at dette er min høyst personlige liste over titler hentet fra en hjerne som husker det den vil huske og lite annet ifølge min kone. Jeg vil tro at ingen av titlene fra senhøsten 2013 og vinteren 2014 er i nærheten av slike tall som det disse kunne skilte med. I laget under de virkelige hyllevelterne finner vi andre bøker som også treffer mainstreampublikummet godt. Fra senere tid må vi vel kanskje si at serien rundt «Tirsdagsdamene», «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant», Kepler-serien, og et par andre storselgere befinner seg. Andre? Nevn i fleng. Her er knapt noen glemt, så da er vel de fleste glemt 😉

Ingen av disse som er nevnt her har hatt en bok ute i denne perioden fra jul og fram til nå. Det nærmeste er vel «Tusen strålende soler» av Khaled Hosseini fra i høst, og «Inferno» av Dan Brown fra i vår. Eller vent … «Analfabeten som ikke kunne regne» ble vel utgitt nå nylig, men den har vel på langt nær blitt den suksessen Vigmostad og Bjørke hadde håpet på etter farsotten rundt Hundreåringen. Det jeg prøver å si er at vi har hatt en fattig bokvår med tanke på de store navnene. De som fylles i store sjokkselgere på Mix-kiosker, Shellstasjonene og på Jokern på hjørnet. I år har de bøkene (eller rettere sagt den boka) vært norsk. Jeg trenger ikke dra med meg sønnen på butikken lengre. Han er jo der allerede ….

Ingen av de tre store forlagene har hatt en eneste storsatsing med et velkjent utenlandsk navn denne våren. Kanskje med unntak av Aschehougs utgivelse av «Alfabethuset» av Jussi Adler Olsen. Men, det er en gammel utgivelse, og ikke en «Avdeling Q-roman», og det svekker nok salget en del vil jeg tro. Når de sterkeste navnene fra våre tre største forlag er Lucinda Riley, Johan Theorin og Robert Galbraith så trigger det ikke kjøpekortet til å gløde hos herr og fru Hvermansen. Det er de store navnene som gjelder når vi snakker klingende mynt i kassa.

Bazar og Juritzen har vært de to ledende på oversatt litteratur de siste årene. Men heller ikke hos dem har det florert i fantastisk spennende titler denne vinteren og våren. «Den lange hvite skyers land» fra Bazar og «Forundringenes dal» fra Juritzen er inne på topp 20 lista, men ingen flere. Det nye forlaget når det gjelder å selge oversatt litteratur er utvilsomt Bastion. «Et helt halvt år». «En gatekatt ved navn Bob» og «Tirsdagsdamene» er alle tre svært innbringende suksesser for dette relativt nye forlaget på markedet. Så får vi se om et år eller to om Jojo Moyes har blitt en ny Cecilia Samartin, eller at hele Norge venter på neste utgivelse av James Bowen.

Jeg mener derfor at det som Bok365 omtaler som en kollaps i dette markedet mer eller mindre er en konsekvens av at ingen av de utenlandske store forfatternavnene har hatt utgivelser i løpet av de siste månedene. I tillegg så har folk både forhåndsbestilt og kjøpt på Jo Nesbø og Tom Egeland. Når en da kun kjøper en to-tre bøker i året (grøss!) så blir det ikke mange plasser ledig på podiet for utenlandske oversatte forfattere som kun bokormer med Deweys desimalklassifikasjon i vokabularet har hørt om. Slik er det bare. Bare vent til høsten. Da kommer Samartin med ny bok. Det kommer til å tapetsere de fleste butikkvinduer, og få pyntet litt på salgstallene tenker jeg.

Er det vi som er i en boble?

I går ble langlisten til Bokbloggerprisen 2013 offentliggjort. En ny pris, basert på innsendte nominasjoner fra over 50 norske bokbloggere. Vi har ventet. Vi har gledet oss. Vi har sett fram til dette øyeblikket når Norges litterære øyne skulle bli rettet mot våre norske favorittbøker. Så skjer det faktisk ingenting …

Vi er en gjeng med meningers mot, så det er greit å avklare og presisere et par ting først som sist. Dette er IKKE ment som kritikk mot de som har stiftet og administrert arbeidet rundt prisen. De har gjort en kjempejobb, og har lagt ned utallige timer med gratis arbeid i dette. Det er også ALT FOR TIDLIG å sette en dom over Bokbloggerprisen. Det er ikke mer enn 24 timer siden de nominerte bøkene ble presentert, og mye kan og vil skje framover.

Likevel så sitter jeg igjen litt betuttet i dag og lurer på om jeg har befunnet meg i en boble. Når navnene ble presentert i går klokka 12, så ventet jeg meg en del oppstuss rundt nominasjonene. Det skjedde ikke. Som i perioden før nominasjonen så er det vi bokbloggere som skriver om dette til hverandre, og det virker som det leses stort sett av andre bloggere.

En rask gjennomgang i dag klokken 11 viser at ikke en eneste av våre største medier har skrevet et eneste ord om prisen. Ikke en gang litteratursider som bok365.no , digglitt.no ,Dagbladet litteratur, eller NRK Bok. Ikke et pip. Absolutt null oppmerksomhet. At vi bloggere blir ignorert av en del medier er for så vidt ikke noe nytt, men jeg hadde faktisk ventet meg at dette var en god nyhetssak for de fleste av dem.

Det som er enda verre er at de fem forlagene som har fått bøker nominert er like tause. Ikke ett eneste ord på deres hjemmesider eller på Facebook/Twitter så langt som jeg har observert. Ingen nyhetsbrev. Det er litt alarmerende. Å få bøker nominert til en pris er jo markedsfremmende for et forlag. Det er noe de kan bruke for å kaste glans over seg selv, bøkene sine, og de nominerte forfatterne. Men, så langt så har det vært bemerkelsesverdig stille. Det samme gjelder bokhandlerne. Helt helt stille…

Verst er det likevel at forfatterne selv ikke ser ut til å ha brydd seg nevneverdig. Et par smilefjes på facebook her og der når noen av oss skriver en melding til dem. Thats it! Er prisen så smal og liten at den er blitt fullstendig uinteressant for bokelskere, forlag, forfattere og media? Er det jeg som har for høye tanker om at noe slikt som dette er litt stas, og en nyhet verdt å spre til sine interessegrupper? Det kan jo være. Det er derfor jeg spør om vi kanskje har befunnet oss i en boble? Gjort oss viktigere enn det vi egentlig er. (Eller kanskje det bare er meg som har tenkt at dette var litt stort)

Før vi kan konkludere på noe av dette så må det gå litt tid. Kanskje kommer oppmerksomheten fra bok-Norge først rundt presentasjonen kortlisten, eller rundt selve utdelingen til høsten. Kanskje sitter journalister og forlagsfolk og skriver på saker akkurat her og nå mens jeg skriver dette. Et par spørsmål setter seg likevel fast i meg. Har det blitt sendt ut nyhetsbrev til forlagene og til landets aviser og media om nominasjonene? Om ikke, så bør jo selvsagt det gjøres. Vi bokbloggerne når bare ut til et svært begrenset publikum selv når vi skriver i flokk. Vi trenger at de prisen gjelder faktisk gir prisen oppmerksomhet og omtale.

Jeg har tenkt, og satt ut en del spørsmål her. Vil til slutt understreke enda en gang at dette overhodet ikke er ment som kritikk, men som et lite innlegg i evalueringen. Hvordan kan vi nå ut til flere og skape mer blest rundt prisen? Kjør debatt!