Line Wisting – Side 2

Å skrive det jeg kaller for «klassisk politikrim» er kanskje noe av det aller vanskeligste innen sjangeren. Den flinkeste vi har i Norge er Jørn Lier Horst. En klassisk politikrim krever en svært stødig hånd med det etterforskningsmessige, og her har jo Horst et stort fortrinn fra sitt tidligere yrke. I «Vinterstengt» fra 2011 finsliper han teknikken til det jeg vil kalle ren perfeksjon. I denne sjangeren er Horst en Thomas Alsgaard i skiløypa. Du kan studere hver eneste bevegelse uten å finne noe smårusk i maskineriet. «Vinterstengt» er et sveitsisk urverk i krimplotting. Det er bare å bøye seg i nesegrus beundring.

Dersom du har lest «Vinterstengt» og ikke likte den, vil jeg strekke meg så langt som å si at da har du problemer med sjangeren, ikke forfatteren. La meg få sammenligne vår kjære Horst med P.D James her. Den engelske forfatteren bak påskekrimfavoritten Adam Dalgliesh. Bøkene hennes er langt mer interessante enn de er direkte spennende. Etterforskeren er sjelden i fare, blir nesten aldri jaget, og svært mye av handlingen kretser rundt selve mysteriet og den metodiske etterforskningen av drapet eller drapene. Vi lar oss rive med av selve gåten mye mer enn av dramaet. I klassisk britisk politikrim møter vi dyktige politifolk som løser gåten gjennom nitidig og vedvarende politiarbeid, ikke gjennom ville biljakter og heseblesende shootouts. Det er i dette segmentet vi finner Horst sine bøker her i Norge. «Vinterstengt» er en studie i sjangeren, og viker ikke en tomme fra oppskriften. Her har Horst kuttet bort alt det som kan minne om thrillerelementer og hverdagsdrama. Alt fokus ligger i stedet på de fire på H-ene i krimplotting. Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor.

I vaskeseddelen (baksideteksten) til «Vinterstengt» kan vi lese følgende om boka: Høsttåken ligger tett over kystlandskapet, og hyttene står med blinde vinduer mot den blygrå sjøen. Ove Bakkerud skal ha en siste rolig helg på sommerstedet før vinterstengningen. Men han kommer frem til en hytte i kaos, herjet av innbruddstyver. Og på nabohytta: en mann mishandlet til døde. Politiførstebetjent William Wisting har sett groteske drap før. Men desperasjonen han er vitne til i Stavern denne høsten, er ny for ham. Som om noen har alt å vinne, og veldig lite å tape. Derfor er det mot hans vilje at datteren Line slår seg ned i en hytte ute i havgapet. Uroen blir ikke mindre etter hvert som de finner flere ille tilredte lik i den forlatte skjærgården. Og fra himmelen faller det døde spurver…

Jeg har tidligere sammenlignet Jørn Lier Horst sine første bøker i Wisting-serien med «slow-crime» og «kose-krim». Det kan forsåvidt rettferdiggjøres med denne boken også, men der han tidligere har hatt elementer fra andre krim og thrillersjangere, så har han denne gangen rendyrket politikrimmen i all sin herlighet. Det er rett og slett en nytelse å lese for de av oss som elsker slikt. Jeg synes også han har tatt et kvantesprang rent litterært med denne boka. Det er vakre og dramatiske naturskildringer, knivskarpe karakterer, og effektive og gode dialoger. Skulle jeg vært redaktør på denne boka, og hadde fått dette i fanget som et råmanus, vet jeg ærlig talt ikke helt hva jeg skulle tatt tak i. Men, så var det jo også denne boka som for alvor sendte Jørn Lier Horst inn blant tungvekterne i norsk krim. Anerkjennelsen lot heller ikke vente på seg. Han vant bokhandlerprisen for 2011 med «Vinterstengt», og hanket deretter inn Rivertonprisen året etter for «Jakthundene».

Etter å ha lest denne boka har jeg gjort meg mange tanker om hvor feil de tar de som sidestiller all norsk og nordisk spenningslitteratur. Det er flere sjømil i forskjell på hva du for eksempel får servert fra Lars Kepler, Karin Fossum og fra Jørn Lier Horst. Alle tre skriver politikrim, men de er likevel ikke nærheten av hverandre. Hos Kepler ligger nesten alt fokus på driv og spenning. Hos Fossum på det psykologiske som driver gjerningsmannen, og hos Horst på etterforskningen av mysteriet. Det ene er ikke bedre enn det andre. Det kommer altså an på leseren hva det er en liker og ikke liker i en krim eller en thriller. Men, er du blant dem som elsker god britisk krim med et stramt plott,og et fiffig mysterium som engasjerer, ja så vil du elske Jørn Lier Horst og hans «Vinterstengt».

(PS! Boken er å få i innbundet versjon til kun 149,- på årets Mammutsalg som starter på mandag.)

(PSS! Vil du se, høre og møte forfatteren, så er det en gyllen mulighet til det på Hans Olav Lahlums krimfestival på Bokhotellet i Tvedestrand helgen 20-22. februar)

Det ligger mye spennende bunnfall rundt om i norske fjorder, sjøer og vann. Gudene vet hva som kan komme flytende opp til overflaten, og reke inn til land … En venstrefot for eksempel? Eller tre …? Joda, det er det som skjer i Jørn Lier Horst sin sjette Wisting-roman, «Bunnfall«. Et drivende mysterium, en spennende historie, og en knakende god bok!

Jeg var en smule kritisk til Horst sin femte bok i serien. Nattmannen klarte aldri fenge meg slik de fire første bøkene gjorde. Jeg antydet i anmeldelsen at det kunne dreie seg om et hvileskjær, og det er med stor glede jeg kan underskrive på at jeg hadde helt rett. De fleste av de store krimforfatterne våre som skriver serier har en og annen slik bok som faller gjennom. Jeg er litt sær, for hos meg er det ofte de bøkene som forfatterne har fått best kritikker for. Nattmannen var på mange måter gjennombruddet for Horst, men altså ikke noe etter min smak. Nesbøs «Rødstrupe» fant jeg drepende kjedelig, men er kanskje den boka han har fått best kritikker for (i tillegg til Snømannen som er en av de svakeste av Harry Hole-bøkene). «Elskede Poona» av Karin Fossum…. Herre min skaper så forbannet jeg var da jeg leste avslutningen av den Konrad Sejer-romanen. Mordgåten fikk ingen løsning, og Karin Fossum ble genierklært. Vel … Nå skulle vel dette handle om Jørn Lier Horst og hans bok «Bunnfall«. Beklager at jeg gikk litt off topic i iveren. 😉

Bunnfall er en svært god politikrim. Vi følger etterforskningen tett, og mysteriet er såpass godt snekret sammen at spenningen bevares gjennom hele boken til tross for et totalt fravær av actionscener. Det er interessant å følge William Wisting og hans stab i opprullingen av hva dette egentlig dreier seg om, og parallellhandlingen med Lines sak om tidligere drapsmenn pirrer også nysgjerrigheten. I tillegg skriver Horst bare bedre og bedre. Det er partier med skildringer som er helt nydelige, knivskarpe dialoger, gode, tydelige og spesielle karakterer, og bevisst bruk av litterære virkemidler som for eksempel frampek. Ja, det er lettlest krim. Det er det, men det flyter så fint. Og, jeg merker at jeg koser meg hele veien mens jeg leser.

Litt om handlingen … I området rundt Larvik og Stavern flyter det i land i alt tre venstreføtter i løpet av noen dager. Alle tre med tilhørende venstresko. Det blir åpenbart for alle og enhver at dette dreier seg om drap på minst tre og kanskje flere mennesker. Det rettes ganske snart en link inn mot tre gamle menn og en dame som forsvant sporløst høsten i forveien. Wisting prøver fortvilet å binde disse sakene sammen, samtidig som han ser flere uforståelige koblinger mellom de savnede som han ikke blir klok på. Ganske snart forsvinner det enda et menneske med tilknytning til de gamle, og gåten blir om mulig enda mer forvirrende. William Wistings datter holder på sin side på med noe helt annet. Som journalist i VG er hun opptatt med en featuresak rundt virkningen av fengselsstraffer på drapsdømte, og hvor vidt straffen gjør dem til bedre og mer lovlydige borgere etter endt soning. Hun reiser rundt og lager portretter av løslatte drapsmenn. Ikke uventet (som i enhver krim med parallellhistorier) så dukker det opp en uventet kobling …

Det som gjør «Bunnfall» til en fornøyelse å lese er ikke bare det spennende mysteriet, men like mye prosessen rundt drapsetterforskningen, og også de moralske spørsmålene som reiser seg rundt dommer, straffer og den forebyggende virkningen av fengselsstraff. William og Line Wistings tanker rundt alt det som skjer er med på å gjøre meg som leser litt ettertenksom og undrende. Jeg dras inn i historien, problemene, utfordringene og gåtene. Horst er en mester til å ta opp samfunnsproblemer til debatt uten å være moraliserende. Han bruker krimsjangeren til å belyse noen av de mørkeste avkrokene i vårt samfunn, og får oss til å tenke hvorfor er det slik?

Jeg leser mye krim, og jeg forsøker å fordele meg sånn noenlunde likt mellom debutanter og storselgere, hypede internasjonale titler, og krimserier fra mindre renommerte navn på små forlag. Likevel merker jeg at jeg gleder meg litt ekstra til hver gang jeg plukker fram en av Jørn Lier Horst sine krimromaner. Det er kosestund for meg, og med «Bunnfall» kjenner jeg at jeg blir litt trist med tanken på at jeg allerede er over halvveis i bunken av Wisting-bøker. «Vinterstengt» står for tur, og jeg tror ikke jeg klarer å vente særlig lenge.