Line Wisting – GEIR TANGEN

Ikke på blindspor

Jørn Lier Horst sin ferskeste krim «Blindgang» har alt det som vi elsker ved en skikkelig Wisting-roman. Litt mer rolig og tilbakelent i formen enn for eksempel «Vinterstengt» og «Jakthundene», men historien er sylskarp glitrende politikrim. Horst briljerer i Blindgang, og gjør det han kan aller best. Å skrive interessante, spennende og underfundige plot.

Blindgang er «Who did it» krim der alle komponenter er skrudd sammen akkurat slik vi som liker denne typen krim ønsker det. Drapet er mystisk. En gåte som må løses. Sporene kommer langsomt, og villsporene er akkurat så skjult at vi går på limpinnen. Historiene vikles inn i hverandre, og ingenting er slik vi trodde det hang sammen. Fokuset ligger hele veien på selve politiarbeidet. Langsomt og nitidig etterforskningsarbeid som litt etter litt gir resultater.

I tillegg til dette synes jeg Wistings datter Line har en langt bedre rolle i denne boka opp mot de tre forrige. Hun har vært et hektisk og oppjaget element som på mange måter har irritert meg mer enn hun har bidratt til å gjøre fortellingene gode. Denne gangen er hun mer perifer, men samtidig viktigere. Snedig gjort. Jeg liker den nye Line. Hun har flere menneskelige karaktertrekk i Blindgang, og det er både fint og spennende å følge den høygravide jenta som selvsagt også denne gangen bidrar til den endelige løsningen.

I Blindgang dreier historien seg rundt en 6 måneder gammel forsvinning i Stavern. En taxisjåfør som det lenge har gått en del kriminelle rykter om blir sporløst borte, og hverken ha eller drosjen har dukket opp et halvt år senere. Så kommer det inn et tips fra Wistings tidligere samboer Susanne. Hun har overhørt en ny gjest ved kafeen som har sett drosjen stå på sin egen låve. Jakten begynner, og når en pistol blir levert inn fra et dødsbo viser det seg at saken henger sammen med et drap i Kristiansand. Wisting må kjempe mot egne ledere og trakke på kollegaer for å komme til bunns i sin egen sak.

Midt oppi alt dette begynner et gryende trekantdrama å ta form rundt Wistings private sfære.

Det er en fryd å lese fagmannen Horst sine betraktninger rundt politietaten og moderne politietterforskning. Han holder både interessen og spenningen ved like fra første til siste side. Krydret med et effektivt litterært språk, gode skildringer og troverdige karakterer, blir dette nok en herlig Wisting-roman. Litt tilbake til røttene der etterforskningen hadde hovedfokus. Tempoet er litt lavere, og actionscenene færre. Men, det gjør seg godt. Dette er rett og slett en god historie som er gnistrende godt fortalt. Full pott på terningen fra meg denne gangen. Er du Wisting-fan så kan du glede deg!

Får døden i eget nabolag

William Wisting får døden inn i eget nabolag i «Hulemannen» Jørn Lier Horst sin nyeste Wisting-roman fra 2013. Om mindre enn en uke kommer det enda en fra Horst sin hånd, og derfor bestemte jeg meg tidlig i vinter om å bli ferdig med Wisting-serien i tide. Det var lurt, for Jørn Lier Horst har blitt en spenningens mester de siste årene. «Vinterstengt» , «Jakthundene», og nå altså «Hulemannen» skiller seg klart ut fra hans resterende sortiment. Du får fortettet spenning, interessante mysterier, og en troverdig historie som har sin naturlige forklaring.

Stopp en halv! Her er det noe som ikke stemmer … «Hulemannen» handler om en amerikansk seriemorder som har gjemt seg under dekke i Norge i flere årtier, og om et nært samarbeid mellom Larvik Politikammer og FBI-agenter … Dette høres jo ikke akkurat TROVERDIG ut??? Nei, kanskje ikke, men her velger jeg å støtte meg til nestor Tom Egelands ord. «Å skrive en kriminalroman handler ikke om å gjenspeile virkeligheten slik den er, men slik den kunne vært.» En krimforfatter må med andre ord klare å skape en setting der noe slikt som dette kunne skjedd, og det gjør Lier Horst til gangs. Det er svært trolig at flere av de mest ettersøkte amerikanske seriemorderne befinner seg i skjul i utlandet. Kanskje i Norge? Kanskje i Larvik? Kanskje til og med i Wistings nabolag? Sannsynlig …? NEI! Troverdig i form av at det KUNNE skjedd …? JA!

I «Hulemannen» skriver Jørn Lier Horst sin mest fascinerende og interessante bok så langt i Wisting-serien. Jeg rives med i selve historien, og hva det er som ligger bak mysteriet. FBI-teorien om «Cave men»pirrer nysgjerrigheten min. At kriminelle skjuler seg ved at de tar bolig i et annet menneske som de først har drept og gjemt. Et menneske ingen savner. Et menneske som er så asosialt og tilbaketrukket at ingen biter seg merke i dem. Den sosialt mistilpassede og folkesky Herr Hvermansen som ingen snakker med, ingen sier hei til, ingen besøker. At det er en ny skikkelse (som riktignok må ligne litt) i rollen som Hvermannsen går alle hus forbi. Vi har flere eksempler fra virkeligheten at dette har skjedd, så det er ikke en vill Criminal Minds-teori vi snakker om her.

Jakten på denne seriemorderen gjorde et eller annet med meg som leser. Jeg ble mer og mer ivrig. Satte meg lenger og lenger ut på kanten av stolen. Irriterte meg grenseløst over små huslige ting som skulle gjøres … Jeg MÅTTE ha den løsningen. Jeg måtte vite hvordan dette gikk til. Det er ikke Horst sin mest spennende roman, men definitivt den som har skapt mest leserengasjement fra min side. Derfor seiler den også opp i samme klasse som de to foregående bøkene. Det blir svært interessant å se om Jørn Lier Horst klarer å følge opp denne kraft-trioen i sin kommende roman «Blindgang» som kommer på mandag.

En ting som jeg imidlertid håper Jørn gjør noe med er subplottene med journalistdatteren Line Wisting i hovedrollen. Hun er et godt sidekick som fungerer, det er det ingen tvil om, men jeg har en stor innvending. Hun og hennes rolle er blitt håpløst forutsigbar. Hver gang det blir spennende i Politi-delen av boka, går vi over til Line sin historie. Denne måten å drive cliffhangerverktøyet på er for så vidt effektivt, men når en har gjort det samme i bok etter bok etter bok, ja da må det være lov å si stopp. Prøv å finne en annen måte å vri historiene rundt på. Det er også blitt veldig forutsigbart at de sakene som Line jobber med i VG alltid henger sammen med farens etterforskning på en eller annen måte, og dette vikler Line inn i den farlige drapssaken. Her er det en jobb å gjøre, for Line er en god karakter. Men, har hun andre sider som kan skape mer interesse og brukes? Noe mer enn et krøkkete kjærlighetsliv og et unikt talent for gravejournalistikk, mener jeg? Om ikke Horst sine romaner skal bli for stillestående, bør det legges inn nye momenter i subplottene som overrasker leseren i langt større grad. Noe som river meg ut av stolen.

Vel, jeg er uansett i mål med Wisting-serien ett og et halvt år etter at jeg møtte Jørn Lier Horst for første gang under Oslo Bokfestival i 2013,. Den gangen fikk jeg en helt spesiell hilsen i hans blodferske roman «Hulemannen», og jeg lovet ham å være ferdig med hele serien innen han kom med sin neste Wisting. Jeg er i mål, Jørn … Du skuffet meg ikke du heller!

Horst bryter lydmuren

2012 var Jørn Lier Horst sitt store år. Vi fikk forsmaken året i forveien da «Vinterstengt» vant Bokhandlerprisen, men i 2012 smadret den tidligere politimannen alle UP`s radarmålere med «Jakthundene«. Først fikk han Rivertonprisen for beste norske kriminalroman, og ikke lenge etter la han hele Norden for sine føtter og vant den prestisjetunge Glassnøkkelen for samme roman. Vi ser gjerne på Vinterstengt som hans definitive nasjonale gjennombrudd. Med Jakthundene tok Horst William Wisting med ut i den vide verden. Jeg forstår hvorfor.

Det er ikke uten grunn at denne Wisting-romanen er så bejublet. Den har nemlig det aller meste av det en god og fortettet krim skal ha. Nerve, spenning, dramatikk, action og et tilsynelatende uløselig mysterium. Noen kaller det «pageturnere» fordi en ikke klarer å legge boka fra seg. En må hele tiden vende om til en ny side, bare for å oppdage at også den siden trenger en fortsettelse, osv.osv. Som leser så sluker disse bøkene deg med hud og hår. Drivet og spenningen er såpass intenst at en hele veien vender tilbake til godstolen og boka. De 359 sidene ble lest på en drøy helg, noe som er uvanlig fort til meg å være. Da får jeg ikke gjort mye annet vettugt. Plenen står meg faktisk til anklene, og løvetannen har reist seg lang og rak. Plenklipperen dukket aldri opp denne finværshelga i Haugesund. I min krimverden betyr det at jeg har funnet gull.

Slike intense pageturnere har gjerne ett fellestrekk. Det er tempo. Ting skjer så fort at leseren knapt henger med i svingene. Martin Olczaks «Akademimordene» er et glitrende eksempel på en slik roman. Joakim Zanders «Svømmeren» det samme. Begge inne blant de ti beste krimromanene jeg har lest etter at jeg begynte å blogge om krim og thrillerlitteratur. Men, «Jakthundene» er ikke slik. Den har actionsekvenser, og den har scener der det går unna, men for det meste går det for seg i pene og pyntelige former. Her er det ikke drøssevis av drap, skumle desperadoer som jager protagonisten fra skanse til skanse, eller skumle og creepy scener som får deg til å gjemme deg under teppet. Den skiller seg fra andre pageturner-romaner ved at den fanger deg inn i dramaet. I det totalt urettferdige, og i den håpløse situasjonen William Wisting havner i. Vi føler med ham, og vi blir engasjerte supportere som står på sidelinjen og heier oss hese. Dette må du komme deg ut av William! Dette klarer du!

jeg tror grunnen til at akkurat «Jakthundene» har oppnådd slik suksess er at den er et deilig krim-kinderegg. Du får alt du ønsker av en krim.

1. Den gamle og egentlig uløste Cecilia-saken er en krimgåte som pirrer nysgjerrigheten fra første stund. Det er noe Adler-Olsen aktig over denne delen av historien. Jakten på gamle spor i nedstøvede og glemte dokumenter. Finne tråder en ikke så for 17 år siden. Dette er med på å holde interessen oppe gjennom hele romanen. Det er ikke snakk om å legge boka fra seg før en vet hvem som plantet bevisene.

2. Datteren Lines ville ferd rundt om på østlandet for å finne en drapsmann som har overfalt henne, samtidig som hun ønsker å hjelpe sin far ut av det dramaet han befinner seg i, har et langt høyere driv og tempo ved seg. Hun befinner seg til stadighet i akutt fare, og samtlige scener der hun har hovedrollen er heseblesende og jagende. Her hiver jeg etter pusten mens jeg blar. Dette er første gangen Jørn Lier Horst virkelig har fått til sidekicket sitt skikkelig. Applaus fra krimbloggeren for den utviklingen.

3. Kjente og kjære karakterer blir skumle typer. Et godt grep i moderne krimserier er at du ikke kan stole på noen (aller minst på manusforfatteren). Det finnes ikke helter og banditter lengre. Alle har sine positive sider og sine skumle og mørke skyggesider. Vi vet aldri hvem som er venn og hvem som er fiende. Dette har vært et problem for Host tidligere ettersom karakterene har vært veldig tydelig inndelt i politi/røver. Nå er alle mistenkte, og alle har sine skumle motiver og baktanker. Alle hadde i sin tid alt å tjene på å fabrikkere beviser, og også alt å vinne på å skjule dette med alle tilgjengelige midler i nåtid. Denne intense utrygghetsfølelsen ligger som et lokk på en trykkoker gjennom hele historien.

1.juni kommer den 10. boken om William Wisting. Den har fått tittelen "Blindgang" — *1.juni kommer den 10. boken om William Wisting.*

Med «Jakthundene» bryter Horst lydmuren påstår jeg i overskriften. På mange måter er det helt korrekt. Med denne romanen kom det definitive gjennombruddet, og Horst viser tydelig at han har fått et godt og solid balletak på plotting og driv. Personlig synes jeg kanskje «Vinterstengt» er hakket bedre, men det tror jeg har mest med smak og behag å gjøre. Kvalitetsmessig er nok «Jakthundene» enda et riktig skritt i riktig retning. Nå venter en signert utgave av «Hulemannen» i bokhylla mot slutten av måneden, før jeg er klar for hans tiende Wisting-bok i juni. Den har fått tittelen «Blindgang». Jeg gleder meg til begge.