Skjulte norske krimskatter: ULRIK HØISÆTHER

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen. I dag: Ulrik Høisæther

Norsk krim har hatt noen svært flotte år med gode salgstall, flere utgivelser, og svært mange krimromaner oversatt til andre språk. Det florerer av god norsk krim, men jeg tør vedde på at du ikke har lest mer enn 10 prosent av dem. Mange av navnene det hviskes og tiskes om i forlagshus og på messer har du kanskje ikke en gang hørt om. I en serie på åtte innlegg skal jeg presentere dere for åtte skjulte norske krimskatter som jeg mener du bør lese. Høy kvalitet, spennende bøker, og friske forfatterstemmer. De åtte er Ulrik Høisæther, Kjell Erling Bardal, Hogne Hongset, Asle Skredderberget, Sonja Holterman, Erling Greftegreff, Jarle Sten Olsen og Helge Thime-Iversen.

I dag: ULRIK HØISÆTHER

Ulrik Høisæther (Foto: Julia Pike/Gyldendal)

Ulrik Høisæther er en av våre best bevarte krim-hemmeligheter. Han skriver gnistrende godt, med høyt tempo, artige twister, og levende karakterer. Hans to første krimbøker «Pokerfjes» og «Rene hender» kom ut på Tiden Forlag for 8-10 år siden, og ble en del omtalt den gangen. Mens hans foreløpig siste bok «Den siste bankboksen» kom ut på Gyldendal for et par år siden.

«Pokerfjes» og «Rene hender» er norsk finanskrim på sitt beste. Engasjerende bøker som du sluker, og med sterke hovedpersoner som kryper inn i deg og blir værende. Gjennom de to første bøkene i denne serien trodde jeg virkelig at vi så konturene av et forfatterskap som skulle ta skikkelig av, men så skjedde ikke det. Ulrik ble opptatt med en del andre prosjekter, Tiden Norsk Forlag sluttet å gi ut bøker, og plutselig hadde det gått så lang tid at det var vanskelig for andre forlag å skrape opp Eveline Enger og Jack Larsen fra asfalten. Trist, men slik er det av og til. Med det sagt, så er disse to finansthrillerne såpass gnistrende, at dersom du ikke har lest dem, så bør du skaffe dem til veie så snart du kan.

Om debuten «Pokerfjes» skrev jeg i min anmeldelse følgende: «Dette er det vi elsker å kalle en pageturner. Natt til fredag (jeg skulle på jobb dagen etter) vurderte jeg seriøst å døgne for å lese ferdig boken da jeg hadde knappe 150 sider igjen. Slikt skjer ikke ofte med meg.» I samme anmeldelse påpeker jeg også følgende: «Jeg er imponert over hans debut. Han skriver drivende godt i et segment der Tom Kristensen så langt har vært enerådende. Jeg vil konkludere med at Høisæther er en verdig utfordrer etter å ha lest hans debut.» I 2012 nominerte jeg «Pokerfjes» til årets bok i en uhøytidelig kåring. Det sier litt om min begeistring.

Og om «Rene hender» finner jeg dette sitatet fra min anmeldelse: «Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserne blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost«

«Den siste bankboksen» er altså Høisæthers foreløpig siste kriminalroman. Den er virkelig en perle verdt å merke seg. Jeg følte meg nesten sikker på at den ville få en Riverton-nominasjon i fjor, men den ble altså forbigått, noe jeg finner litt merkelig. Som krimroman er den helstøpt. Svært godt og ambisiøst plott. Karakterer som det oser tyngde og skarpe kanter av. Et voldsomt driv med flere actionscener som tar pusten fra deg. Realistisk og godt utført etterforskningsarbeid, og et historisk subplott som virkelig engasjerer.

Jeg anmeldte boken da den kom, og skrev følgende i min anmeldelse: «Vi får en spesiell krimgåte, et uløselig mysterium, et svært spennende historisk subplott, et personlig drama, et psykologisk spill, en møysommelig politietterforskning, heidundrende høyt tempo, stadige twister og uventede vendinger, og et crescendo til slutt som tar pusten fra deg. Alt pakket inn i et godt, variert og fint språk. Her er det hurramegrundt fra første bokstav, og du blir sugd rett inn i handlingen. Her er det forsvunne diamanter, skattejakt, gangstere, fremmedlegionærer, drap, utpressing, ran, svindel, leiemordere og en smellfeit jordnær norsk politimann som er alenepappa og som lider av overspising. Vi blir så uendelig glad i denne stakkars politimannen og i hans yngre og langt mer spenstige partner. «

Ulrik Høisæther har med andre ord ikke verdens lengste backlist, men det er tre bøker du så absolutt bør finne plass til i beltet. Kan også anbefale Eirik Hivjus fantastiske innlesing av «Den siste bankboksen» på Fabel. Ren nytelse.

Ha en fin helg alle sammen. 🙂

10 favoritter fra 2020

Jeg leser mye kriminallitteratur og thrillere. For det meste norsk, men også noe internasjonalt. Denne listen reflekterer en personlig 10 på topp-liste fra inneværende utgivelsesår, og oppdateres med nye titler dersom det er noe som fortjener litt ekstra heder og ære. Listen er ikke rangert. Teksten under hver tittel er hentet fra min instagram-blogg @bokbloggeir

Jeg leser mye kriminallitteratur og thrillere. For det meste norsk, men også noe internasjonalt. Denne listen reflekterer en personlig 10 på topp-liste fra inneværende utgivelsesår, og oppdateres med nye titler dersom det er noe som fortjener litt ekstra heder og ære. Listen er ikke rangert. Teksten under hver tittel er hentet fra min instagram-blogg @bokbloggeir

MICK HERRON – SLØVE HESTER

Er du på jakt etter noe HELT annet …? En thriller som skiller seg ut i fortellerstil, tematikk, komposisjon og i dramaturgi? En thriller med rikelige mengder av erkebritisk selvironi og svart humor? En thriller der ingenting er slik du tror, men uten det oppbrukte knepet med en upålitelig forteller? Ja, da er Mick Herrons «Sløve hester» et blinkskudd av de helt sjeldne.

Historien engasjerer, underholder og irriterer deg. Det hele begynner sirupstregt med en ordrik fortellerstemme som en trenger minst 70 sider på å venne seg til, men du verden så gøy dette blir etter hvert som de sløve hestene i Slough House begynner å få opp farten. Den trege starten og et uendelig konglomerat av karakter med synsvinkler hindrer meg i å gå helt til topps og ta i bruk de mest panegyriske superlativene, men hold ut. Du vil ikke angre på det. Fra side 100 var jeg så oppslukt at hvert eneste ledige sekund ble brukt på lesing. Knallgøy, morsomt, spennende og altoppslukende.

Dette er James Bond der Moneypenny er superhelten vi heier på, og sjelden har jeg blitt så glad i en gjeng med surmagede underytere og halvtullete idioter som det jeg ble i denne forviste gruppa av fallerte MI5-agenter. Plassert på Slough House fordi de er fullstendig udugelige, har bæsjet på leggen, fucket opp aksjoner eller rett og slett fordi de er noen utålelige rævhull uten et fnugg av sosial intelligens. Resultatet er hysterisk morsomt og knall spenning. High five på terningen fra meg.

KIM FABER & JANNI PEDERSEN – VINTERLAND

«Vinterland» er en av de store snakkisene innen nordisk krim de seneste årene. Kall det gjerne en «hype», men poenget er at krimromanen har fått mye oppmerksomhet av den enkle grunn at den er oppsiktsvekkende god. Framhevet av mange som en av flere eksempler på at dansk krim anno 2020 er MYE mer enn Jussi Adler-Olsen.
Jeg har lest boka, og kan skrive under på at den er en knallgod kriminalroman. Usedvanlig godt skrevet, et intrikat plott, og med misunnelsesverdig gode karakterer. Om den er så genial og spesiell som noen hevder, er jeg mer tvilende til. Den er steinbra på det politimessige og på karaktertegninger. Litt mindre troverdig når det kommer til terrornettverkets spesielle krinkelkroker, og den store finalen det legges opp til underveis uteblir på sett og vis. Litt pratsom i en del partier.

Likevel … Dette er ikke en krimroman det går mange av på dusinet. Den er skrevet med skarpt blikk og en drivende god penn. Hovedpersonenes utfordringer i privatlivet er vanvittig godt, sårt og dyktig skildret. Vi TROR på karakterene, føler med dem, og kjenner oss igjen i dem. Jeg koste meg hele veien med denne historien, og skjøv bort andre oppgaver for å få lese mer. Kort sagt: Super krim. Ikke genial, men noe av det beste jeg har lest på lenge.

SVEN PETTER NÆSS – SKJEBNESTEINEN

«Skjebnesteinen» er Sven Petter Næss sin andre krimroman på to år. Han debuterte med «Den stille uke» ifjor. Begge romanene er helt i toppklasse i sitt utgivelsesår. Der oppe hvor de store norske krimromanene og krimforfatterne hører til. Det er en bragd å debutere med noe så helstøpt som det Næss kom med i 2019. Å følge opp med en enda mer spennende krimroman året etter er oppsiktsvekkende. Dette kan umulig ha vært «den vanskelige andreboka». «Skjebnesteinen» er så gjennomarbeidet og lekkert skrudd sammen at jeg ikke begriper at forfatteren bare har brukt et år.

Kripos-etterforsker Harinder Singh sin niese blir kidnappet i Skottland, og Harinder reiser over til Edinburgh. Ikke for å hjelpe politiet, men for å bistå familien. Det ender selvsagt med at han trakker langt innenfor de indre sperringene. Jeg avslørte den første twisten med en gang snubletråden ble lagt ut i starten, men den andre, og deretter den siste twisten sendte sjokkbølger gjennom stoltheten til en som legger sjela i å forutse slikt. Det er så kult skrudd sammen. Og så utrolig spennende skrevet. Jeg mister ikke interessen for historien ett eneste sekund underveis. Slikt skjer ikke ofte. Nei … Beundringsverdig snedig, intelligent, heftig spennende og godt skrevet av en rykende fersk penn. Bravo!

TINA FRENNSTEDT – FORSVUNNET

Svensk krim bobler over av nye navn, og svært mange av dem er unge kvinner. Det er så mange, og så mye, at det er svært krevende å klare å skille skit og kanel. En av dem er Tina Frennstedt, og jeg valgte å prøve ut hennes debutroman «Cold case – Forsvunnet» av to grunner. For det første at min gode venn i Svenska Deckarakademin, Nils Scherman, anbefalte meg å lese. Den andre grunnen er at Tina Frennstedt vant debutprisen for denne romanen. Den norske oversettelsen er akkurat kommet i butikkene.

La det være sagt med en gang … Dette er høy kvalitet! Det er en svært god penn, et stramt plott, godt driv, levende karakterer, og svært virkelighetsnært og troverdig. Solid krimhåndverk uten sprekker og skår i porselenet. Spennende, engasjerende, altoppslukende og interessant.
Romanen er en fiksjon som bygger på en ekte forsvinningssak sak fra 1992 i Sverige. Litt slik Jørn Lier Horst gjorde med sine to første Wisting-romaner, altså. Problemet forfattere får når de skal skrive Cold Case-bøker er at etterforskningen er saktegående, og det finnes gjerne ingen reell trussel som truer hovedpersonene. Det er lite som står på spill, og ingenting som haster. Det er vanskelig å skrive spenning med et slikt utgangspunkt. Frennstedt løser det med en aktiv serievoldtektsmann som knyttes opp mot den gamle forsvinningen. Svært godt gjort, og på en troverdig måte. Dette er bunnsolid krim av aller ypperste merke. Oppsiktsvekkende sterkt av en debutant!

JØRGEN JÆGER – HJERTELØS

«Hjerteløs» er utvilsomt en av Jørgen Jægers sterkeste bøker. Både når det gjelder tematikk, dramatikk og spennende opprulling. Du slutter ikke av denne romanen 60 sider før slutt, for å si det slik. Du holder pusten, kansellerer både søvn og eventuelle avtaler, og stormleser! Jæger har noen helt spesielle evner som krimforfatter som gjør ham unik. Han skriver enkel prosa, men langt fra dårlig og krøkkete. Det gjør ikke bøkene hans til høyverdig litteratur, men det gjør dem lesverdige og tilgjengelige for folk flest. Et stort pluss om man vil ha mange begeistrede lesere. Han overforklarer ganske mye, og sier rett ut det som mange sikkert mener leseren bør klare å tenke selv, men det er mange lesere som har som første mål å bli underholdt, og da er ofte det enkleste det beste. Og så kan han bli en tanke naivistisk i sin tilnæring til sine karakterer og deres privatliv, og får kritikk for det. Men her treffer han alle oss lesere elsker serier på TV som ikke nødvendigvis får terningkast seks i avisene, men som alle bare MÅ få med seg alle episoder av.

For meg handler fascinasjonen om hans helt spesielle evne til å skrive gnistrende, tempobasert, overraskende spenning. Han tør å gjøre uventede twister og å utsette sine helter for de jævligste påkjenninger og dilemmaer. I «Hjerteløs» er han bedre enn noen gang på akkurat dette. Ja, det blir for mye «sitte på kontoret og gå gjennom hva som har skjedd siste timene» for Cecilie Hopen og teamet hennes, men det er hele veien intenst, dramatisk, spennende og til tider hjerteløst grusomt. En svært bra Jægerbok enda en gang.

ØRJAN N. KARLSSON – BLÅ STORM

Jeg føler jeg repeterer meg selv til det kjedsommelige når jeg ber lesere åpne øynene for Ørjan Nordhus Karlsson. Med «Blå storm» mener jeg han setter seg i kongssetet blant norske thrillerforfattere, og det sier jeg ikke fordi han er en god venn og kollega, men rett og slett fordi ingen andre nordmenn skriver så spennende thrillere som han for tiden. Sigbjørn Mostue er den eneste jeg kommer på som er på samme nivå. Vi snakker altså actionthrillere, ikke krim, bare så det er sagt. Og du som tror dette bare er macho mannfolk-greier … Hovedpersonen er en kvinnelig norsk soldat i FSK. Ida Vinterdal er kanskje det råeste skinnet av en actionhelt vi har sett i bokform noensinne!

Fjorårets «Hvit armada» var en åpenbaring av en bok. Det usannsynlige i at russere skulle annektere Øst-Finnmark ble gjort til skamme i en ellevill historie som blåste meg og svært mange andre lesere til himmels. Et vanvittig plott gjort så strålende troverdig at det var skremmende i seg selv. «Blå storm» er oppfølgeren, og (hold dere fast), den er om mulig enda bedre!

Et Russland som er villig til å gå svært langt for å splitte NATO, lojaliteten, og pulverisere artikkelen som sier at et angrep på ett av landene er et angrep på alle. PST, FSK og de hemmelige tjenestene må ty til handlinger langt utenfor det vanlige for å redde ut en russisk informant, og forhindre en terroraksjon mot NATOs planlagte toppmøte i Oslo. Fy flate så godt skrevet dette er, og for et tempo og driv i handlingen. Jeg snappet etter pusten fra første side, og takker et godt hjerte for at jeg i det hele tatt overlevde siste halvdel av romanen. Bedre enn dette kan ikke slike thrillere skrives.

ØISTEIN BORGE – BASTARDEN

Før jeg begynner denne omtalen av «Bastarden» bør jeg nevne at Øistein Borge er en nær venn av meg som jeg setter stor pris på. Dere får ta omtalen for det den måtte være verdt i den sammenhengen.

Øistein Borge har etter min mening, så langt i 2020, skrevet årets beste norske kriminalroman. «Bastarden» er usedvanlig velskrevet, gripende og spennende. Vi krimforfattere har alle forskjellige styrker. Ting vi utmerker oss på, og som vi er spesielt gode til. Øistein er historiefortelleren blant oss. Han som trollbinder med sine fortellinger. Drar oss med inn slik at historien overmanner oss og blir levende.
I «Bastarden» sitter alt. Det er umulig å ikke bli dratt inn i fortellingene. Både hovedhistorien fra Mallorca og subplottene fenger, engasjerer og griper deg fast. Det er en fryd å lese bøker som er så levende og godt skildret. Vi blir berørt av måten skjebnene vikles ut foran oss, og jeg merker hvordan hver eneste karakter berører meg på et plan som jeg vanligvis ikke finner i kriminallitteraturen.
Bli med Øistein Borge til Mallorca, til Romania og til Argentina. Bli med på en karakterreise som vil både skremme og berøre deg. Dette er norsk krim på aller øverste hylle.

KARIN FOSSUM – BAKOM SYNGER DØDEN

Å lese Karin Fossums «Bakom synger døden» er som å finne tilbake til en gammel kjærlighet en for lengst trodde var sluknet. Norges desidert beste litterære krimforfatter har tydeligvis bestemt seg for å vende tilbake til det som revolusjonerte norsk krim på slutten av 90-tallet, og skriver så hjerteskjærende godt at jeg blir helt mo i knærne.

En usedvanlig vakker seksten år gammel jente blir funnet drept i et skogholt etter å ha vært savnet et par dager, samtidig som to unge gutter uvitende forsegler sin egen skjebne på en badetur i nærheten, og en tredje gjemmer unna en tegning av en vakker død jente under madrassen på gutterommet. Konrad Sejer står ovenfor et puslespill med alt for mange brikker som ikke passer inn.

I mange bøker har etterforskeren og oppklaringen av kriminalmysteriet vært nesten fraværende i Fossums bøker. Nå er Konrad Sejer tilbake som en svært aktiv, vital, levende og skarp etterforsker som krever sin plass i romanen. Etter min mening er dette hennes beste kriminalroman på tjue år. Alle som har savnet Sejers framtredende rolle, og Fossums skarpe øye for de litt odde menneskene som beveger seg i randsonen mellom fornuft og galskap, ja de kan bare glede seg. Det gnistrer av Karin Fossum i «Bakom synger døden»!

LARS LENTH – NORSKE TILSTANDER

Hva skal en ty til når alle superlativene er brukt før? Lars Lenths fire norske økothrillere er en kvartett som går utenpå svært mye av det som skrives innen spenningslitteratur i Norge. Bøkene er marinert i treffsikker beksvart humor. Satirisk raljerende og samtidig så forseggjort at en kan bli våt i øyekroken av mindre. Bøkene er morsomme, hysteriske, og vanvittige, men samtidig svært treffende i sin ramsalte kritikk av det moderne norske samfunnet. Menneskers iboende grådighet, nedrighet, skinnhelligdom og kynisme får en hårføner som burde få noen og enhver av oss til å ta en grundig selvransakelse. Pengemakt og sosial dumping var tematikken i første bok «Den norske pasienten». Lakseoppdrettsnæringen ble rotveltet grundig i «Brødrene Vega». Den norske dobbeltmoralismen rundt rovdyrpolitikken ble lemlestet i «Menn som hater ulver». I den fjerde og siste, «Norske tilstander» , går Lenth løs på kommentarfeltgrums, integrering, og norske verdier-rasisme fra «folk flest». Tastaturtøffe gærninger på Resett og Rights.no får gjennomgå med kjøttøks.

Den 84 år gamle islamofoben og rasisten Agnes Fostervold driver asylmottak ytterst ute på Stadtlandet, og bor der sammen med sønnen Charlie som er klimafornekter og tilsynsmann for morens vindmøllepark, og kona hans Oda som er radikalisert kristen. Midt oppi denne suppa plasserer Leo Vangen den rabiate Rino Gulliksen. Dere som har lest Lenths tidligere bøker kan bare tenke dere hvilket fornøyelig helvete som venter … Dette er rett og slett treffende ramsalt og intelligent skrevet. Hysterisk morsomt og utrolig godt spikret sammen.

ELLEN G. SIMENSEN – TRO MEG NÅR JEG LYVER

2020 er et fantastisk år når det kommer til norske krimdebutanter. Mange av dem kommer fra Cappelens krimforfatterskole. Ellen G. Simensen er en av dem, og med «Tro meg når jeg lyver» leverer hun en forunderlig sterk historie. Et plott som klorer seg inn i deg, og snirkler rundt i hjernebarken til siste side er lest. Dessuten skriver hun svært godt til debutant å være. Gode anmeldelser har blitt publisert i både aviser og blogger de siste dagene, og det er forståelig.

Historien spinnes rundt lærervikaren Johanna, lensmannen Lars og hans datter, 8 år gamle Annie. To dødsfall havner i Lars sitt fang i hans første sak som sjef, og Johanna knyttes stadig nærmere sakene. Og hun lyver … Konstant, og hele tiden. Dette er en blanding av psykologisk thriller med mange elementer av klassisk politikrim i seg, og det er vanskelig å redegjøre for handlingen uten å komme med spoilere. Derfor lar jeg det være.

Som sagt … Dette er oppsiktsvekkende godt skrevet. Ikke minst treffer Simensen hjerteskjærende vondt rundt problematikken der Annie blir mobbet av sin klassevenninne Sofie. Johannas psyke tegnes også skremmende godt. Så synes jeg personlig at opprullingen er i overkant kaotisk, og at iveren etter å strekke seg etter det poetiske i språket tidvis ødelegger det som kunne blitt ekstremt spennende scener. Flere steder skjønner jeg først senere hva det var som egentlig skjedde. Litt kaotisk mot slutten altså, men absolutt en debutantstemme jeg vil anbefale dere å lese.

Mine beste tips til PÅSKEKRIM

Jeg har de siste dagene blitt spurt av ganske mange om jeg kan komme med noen gode tips til påskekrim. Vel, jeg er jo aldri vanskelig å be, så her har dere sytten krimromaner jeg har lest og anmeldt det siste året, og som jeg vil anbefale til dere. Dette er skikkelige godbiter i ulike subsjangre innenfor kriminallitteraturen, og de jeg har likt best av de nesten 60 bøkene jeg har lest i 2016 og 2017, så det bør være noe her for enhver smak. Da er det bare å legge beina høyt, finne plass i godstolen, og for all del ikke glemme låse døra …

 

Den syvende demonen – Øistein Borge

Forlag: Font

Fjorårets beste norske krimdebut. Punktum. Vi møter Kripos-etterforsker Bogart Bull som sendes til den franske Rivieraen for å løse et drap på en gammel rik nordmann som bor der nede. Trådene i etterforskningen går gjennom norsk og internasjonal kunsthistorie og tilbake til andre verdenskrig.

Jeg ble fenget av språket, intensiteten og det strålende plottet i denne spennende historien fra første stund. Det tror jeg at jeg kan love deg at du blir også. Dette er politikrim. Ikke høyoktan med masse fart og blodige detaljer, men en krimroman der karakterene gnistrer og historien er en vakker skreddersøm. LES MIN ANMELDELSE HER.

 

En femte årstid – Torkil Damhaug

Forlag: Cappelen Damm

Årets Rivertonvinner! Trenger vel slik sett ingen ekstra presentasjon. En femte årstid ble altså kåret til den beste norske kriminalromanen i 2016, og jeg applauderer valget. Dette er psykologisk krim på sitt aller beste. Det er creepy og mørkt, og desperasjonen til karakterene kommer smygende ut fra hver eneste bokside. Fikk terningkast 6 i både VG og Stavanger Aftenblad.

Historien handler om en gjeng ungdommer der en etter en av dem forsvinner, og politietterforskerens datter er en av de forsvunne. Vi møter denne jentas perspektiv gjennom dagboknotater hun har skrevet, og det er mildt sagt skremmende lesing. Dette er en thriller der du ikke kan stole på forfatteren ett eneste sekund. Rett og slett en gyser, selv om jeg mener avslutning ble litt i meste laget. LES MIN ANMELDELSE HER.

 

Djevelmasken – Tom Egeland

Forlag: Aschehoug

Jeg anmeldte selv denne boka for VG, og gav den terningkast 4, men det var helt på nippet til å bli til 5. Djevelmasken er en erke-typisk Bjørn Beltø historie med så mange artige historiske tråder tilbake til okkultisme, religion, overtro og norsk folklore at det i seg selv er verdt hver eneste sekund lesing. Tempoet er noe lavere i denne enn i de foregående bøkene om Bjørn Beltø, men det litterære språket, skildringene og det mellommenneskelige dramaet er strålende. I Djevelmasken er det små menneskers tvil, tro og mørke hemmeligheter som spiller hovedrollen.

En gammel djevelmaske og en historie som spinner over tre tidsperioder danner grunnlaget for dette eventyret, der Bjørn Beltø faktisk holder seg på norsk jord. Tre ganger har mennesker lidd en dramatisk død ved den lokale kirka i bygda Juvdal i Telemark, og mytene rundt dødsfallene gjør at Beltø blir koblet inn.  LES MIN VG-ANMELDELSE HER

 

Broren – Joakim Zander

Forlag: Gyldendal

Dette er en forfatter som dessverre ikke er kjent for så mange i Norge. han er svensk, og har hatt stor internasjonal suksess med sin første bok «Svømmeren» fra 2014, og denne boken som kom på norsk i 2016. Zander har en litterær penn som vi alle kan misunne ham, samtidig som han klarer å skrive svært spennende thrillere. Denne boken er ingen kriminalroman i ordets rette forstand, men en god spenningsroman er det så absolutt.

Vi møter ei svensk jente av utenlandsk opprinnelse som leter etter broren sin som hun trodde døde som IS-soldat i Syria, men som hun plutselig fant et bilde av på nettet. Tilbake i Stockholm skjønner hun fort at hun ikke er spesielt velkommen, og hun må bevege seg i miljøer der hun er utstøtt og jaget. Dramaet bygger seg opp til en intens thriller mot slutten. Joakim Zanders skildringer av et multikulturelt Stockholm i full oppløsning er skremmende. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Lykkejegeren – Jan Erik Fjell

Forlag: Juritzen

Etter MIN mening fjorårets beste krimroman. Lykkejegeren er en helstøpt kriminalroman etter min mening, med en finurlig drapsgåte, gode og levende karakterer, en dæsj humor, og et strålende subplott fra 70-tallets Las Vegas. Jan Erik Fjell sprudler nesten over av fortellerglede i denne femte boka om Kripos-etterforsker Anton Brekke. Tørrlagt spilleavhengig og på farlig oppdrag i Las Vegas … JADDA, det må jo bare gå fullstendig til helvete!  Lettbeint og artig politikrim uten for mye blod og gørr. En sekser på terningen fra meg.

Historien starter med at en bilmekaniker finner knokler fra en menneskehånd i understellet på en gammel Cadillac. Samtidig sender Kripos Anton Brekke til Fredrikstad for å etterforske drapet på en middelaldrende kvinne. Vi skjønner snart at historiene henger sammen med noe som foregikk i Las Vegas på 70-tallet. En intenst spennende historie som vi altså får være med på i jevnlige tilbakeblikk. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Dødens Disippel – Hjorth & Rosenfeldt

Forlag: Aschehoug

Her kunne jeg for så vidt valgt ut hvilken som helst av de fem bøkene Hjorth & Rosenfeldt har skrevet om psykologen og narsissisten Sebastian Bergmann. De er rett og slett strålende bøker aller sammen. Dødens disippel er imidlertid den beste av dem, og nummer to i serien. Det er ubehagelig lesing, og dette er ikke krim for sarte sjeler for å si det slik. Her må du tåle en dose skrekk og gru, og scener som får magen til å vrenge seg både en og to ganger. Det beste er likevel karakteren Sebastian Bergmann. En ufyselig type som vi rett og slett elsker. Som jeg sier i min anmeldelse: Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Historien er vevd sammen av to tråder. En rekke drap på kvinner i Stockholm, som alle etter hvert viser seg å ha en tilknytning til Sebastian Bergmann. samtidig følges tråden fra bok 1 videre der Bergmann gjør alt han kan for å ødelegge forholdet mellom hans datter og hennes stefar, for på den måten å komme nærmere datteren. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Pandora – Tom Kristensen

Forlag: Aschehoug

Norges beste thrillerforfatter er Tom Kristensen. Hans spenningsromaner har et internasjonalt snitt over seg som får meg til å trekke paralleller tilbake til både McClean og Bagley på sitt beste. Det er høyt tempo, intens spenning og en handling som hele tiden jager deg fremover. Kristensen kan kunsten å skrive slik at du aldri klarer å legge det bort. Dette er en av hans beste, selv om jeg var litt misfornøyd med slutten.

I Pandora er det internasjonal terror som står på dagsordenen. Et cruiseskip blir angrepet med biologisk terror ved at et virus slippes ut blant passasjerene, et annet sted i verden litt senere blir et hotell angrepet med miltbrann. Det er spektakulært utført, og sprer intens frykt i turistnæringen. I en bihistorie følger vi en gutt som blir vervet av CIA for å spionere på sin egen far. Han kan virke som en av bakmennene. Og det hele ender til slutt i en voldsom finale i Oslo. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Kaninjegeren – Lars Kepler

Forlag: Cappelen Damm

Jeg har hørt de som skryter Kaninjegeren opp i skyene, og de som mener dette ble for voldsomt. Jeg elsket boken, men er selvsagt enig med dem som synes selve løsningen var «way over the top». Det som gjør at jeg likevel anbefaler denne Kepler-romanen er den intense spenningen som dette forfatterparet byr på. Det er til tider så creepy og spennende at en kan få pusteproblemer. Dessuten er Kepler det vi kan kalle Konsept-krim. Du må godta konseptet før du leser. Dette er blodig, avskyelig, makabert og spik spenna galskap fra ende til annen.

Seriedrapsmenn som ikler seg hareører, og spiller av barnesanger før de dreper er vel i seg selv kinky nok til at enkelte melder pass. Men, ikke vår venn Joona Linna. Han gyver løs på mysteriet, og avslører etter hvert en helt annen plan som ligger bak drapene enn det man venter seg. Her er det action, futt og fart fra begynnelse til slutt, og du bør helst ha tatt en dose kvalmestillende før du leser. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Der hvor roser aldri dør – Gunnar Staalesen

Forlag: Gyldendal

Jeg har endelig kommet i gang med Staalesens Varg Veum-romaner. i går ble det kjent at Gunnar Staalesen ble nominert til Patrona-award for beste skandinaviske krimroman i England for akkurat denne boken. Der hvor roser aldri dør er en stille, tilbakelent og litt forsiktig krim, der mysteriet står i hovedsetet, og jakten på løsningen er det viktigste. En britisk-inspirert Veum-krim dette, vil jeg påstå. Gunnar Staalesens flotte skildringer, nære karakterbeskrivelser og gode dialoger hever romanen enda ett hakk.

Varg Veum får denne gangen i oppdrag å løse en forsvinningssak fra 70-tallets Bergen, der ei lita jente forsvant sporløst fra sandkassen sin inne i en liten bygård i utkanten av byen. Gjennom samtaler med de involverte og nøsting i tråder som politiet aldri klarte å fange opp, finner Veum svar som får leseren til å gispe. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Dødelig applaus – Øystein Wiik

Forlag: Aschehoug

Sjelden har jeg blitt så positivt overrasket som da jeg leste Øystein Wiiks debutroman «Dødelig applaus» i romjula. Den er hysterisk bra! Boken sprudler av overskudd, og har en krimhistorie som tok pusten fra meg fra begynnelse til slutt. Opera-kritiker Tom Hartmann går bokstavelig talt gjennom både ild og vann i denne heidundrende thrilleren av en bok. Her er det høyt tempo, masse spenning, plutselige twister og spektakulære drap. Rett og slett moro! Klar sekser på terningen.

Boken starter med drapet på verdens største operastjerne under en forestilling i det nye operabygget i Oslo. Defra går ferden videre til Wien både for hartmann og drapsmannen. Da tenor nummer to må bøte med livet på spektakulært vis, er det Hartmann selv som blir hovedmistenkt i saken, og en ellevill jakt begynner. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Paradisbakken – Marit Reiersgård

Forlag: Gyldendal

Marit Reiersgårds tredje krimroman er hennes beste. Her briljerer hun tidvis i et svært sammensatt plott, der hun også har tilført en del svært spennende scener som gjør boka til en sidevender. Dette er klassisk politikrim, men med en dæsj av Reiersgårds sedvanlige sans for det litt makabre og morsomme. Hun portretterer en venninnegjeng over middagshøyden på en levende og artig måte, samtidig som hun lurer leseren gang på gang til å tro at en er på sporet av løsningen.

Foreldelsesfristen er også i denne romanen navet som det hele kretser rundt. Ei jente ble funnet drept i Paradisbakken for mange år siden, og Verner Jacobsen har bestemt seg for å ta en siste kikk på saken før den må arkiveres som uløst for alltid. Da dukker en av jentas venninner fra den gang opp død i et utstillingsvindu midt i byens gågate. Det henger sammen, men ikke slik du tror … LES MIN ANMELDELSE HER

 

På overflaten flyter vannliljene – Frode Eie-Larsen

Forlag: LIV

Eie-Larsen viser i denne boken at han har litterære kvaliteter som putter ham inn blant de beste krimforfatterne i Norge. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. En krim for de som ønsker å nyte en godt komponert og velskrevet historie, uten å bli lesset ned med blod og skrekk. Tempoet er bedagelig, mysteriet pirrende og den underliggende stemningen mørk og fascinerende.

Det er i Larvik Håndballklubb det skjer denne gangen. Lagets profilerte trener forsvinner sporløst, og politietterforskeren Eddi Stubb får i oppdrag å spore ham opp. Det blir snart klart at treneren er tatt av dage og dumpet i et vann, men innen de finner ham dukker det opp enda et lik. Ei dame som tilsynelatende er drept på samme måte, og dumpet i et tjern. Jakten på drapsmannen sender Stubb ikke bare på dypt vann, men også til Italia, der løsningen ligger og venter. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Trekkfuglene – Erling Greftegreff

Forlag: LIV

Her har vi en av dem jeg tror vil bli nominert til beste krimdebutant i 2016. Erling Greftegreff er selv politimann, og han har skrevet en skikkelig politikrim som er troverdig, skremmende og godt fortalt. Greftegreff har et naturtalent når det kommer til å skrive spennende scener som får leseren til å reise seg i stolen, og han klarer å skru sammen en svært sammensatt historie på en måte som imponerte meg. Dette er faktisk en av de krimbøkene jeg husker aller best fra 2016. Hele historien sitter som spikret. En god debut!

Historien er todelt. En som utspiller seg her i Norge der vi følger en litt uvillig og sliten politimann og hans svært så ivrige og dyktige kvinnelige politibetjent i jakten på en bestialsk drapsmann som går løs på Romerike. Den andre utspiller seg i Sør Afrika, og har (selvsagt) tråder som spinner sammen leiemorderen i Norge med dramaet på andre siden av jordkloden. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Utmarker – Arne Dahl

Forlag: Cappelen Damm

Skulle jeg valgt EN av disse 20 bøkene, så ville det nok blitt denne. Den har alt! Et uforståelig mysterium, en dirrende undertone av skrekk, en upålitelig forteller som sjokkerer leseren, en nerve som hakker deg i småbiter og et glitrende litterært språk som i seg selv er en nytelse. Utmarker har blitt omtalt som Sveriges beste kriminalroman noensinne! Det sier ikke rent lite … Den har fått så mange seksere på terningen at jeg ikke orker å nevne alle her en gang. Dette er rett og slett en «må lese» krim. Det er hans første bok i en splitter ny krimserie.

Handlingen starter med en svensk politietterforsker som sammen med Deltagruppen stormer et hus hvor de mener en jente er holdt fanget. De finner bare spor etter det som har vært et slags torturkammer i kjelleren der jenta har vært, men også spor etter flere andre jenter som har vært der før. Utenfor står en dame på sykkel, og den historien som venter bak denne kvinnen vil ta pusten fra deg … LES MIN ANMELDELSE HER

 

Den som forvolder en annens død – Chris Tvedt

Forlag: Cappelen Damm

Mikael Brenne er tilbake, og det bedre enn noen gang. Seks års pause fra den bergenske advokathelten har ikke gått ut over vitaliteten og spensten til Chris Tvedt i hans fortellinger fra rettsdramaer. Tvedt er den ubestridte ener innen sjangeren advokat-krim i Norge, og han skriver svært spennende bøker. Den som forvolder en annens død ble nominert til Rivertonprisen for dette comebacket, og det skjønner jeg veldig godt. Boken har en intens nerve som drives frem av relasjonene mellom karakterene. Hele serien anbefales på det varmeste.

I den sjette kriminalromanen om Mikael Brenne havner advokaten i en skikkelig klemme når han skal forsvare en mann han er mer eller mindre sikker på er en drapsmann og en uhelbredelig voldsmann. Brenne gjør en nybegynnerfeil da han kaller inn et vitne som han stiller et spørsmål han ikke aner svaret på. Det brutale svaret endrer Mikaels liv radikalt, og vikler ham inn i en virvelvind av farlige hendelser. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Lille Linerle – Myriam H. Bjerkli

Forlag : LIV

Om en isolert sett ser på en kriminalfortelling, og skal vurdere en roman utfra dette, så er Myriam H. Bjerkes «Lille Linerle» den sterkeste fortellingen jeg har lest. Den er utspekulert jævlig, gripende, grusom og mørk. Så kan det selvsagt hevdes at dette ikke er en krimroman i og med at selve etterforskningen ikke er det som står i hovedfokus. Det er en crossover mellom krim, thriller og skjønnlitterær fortelling. Oppklaringen av dramaet har også noen svakhetspunkter, men det som står igjen er en gnistrende godt fortalt, og uhyggelig skremmende historie som setter spor i leseren.

I Lille Linerle møter vi ei lita jente som blir kidnappet av en mann fra huset der hun og moren bor. Alle, inkludert moren, tror etter hvert at hun har druknet i sjøen, og tar opp igjen sine vanlige liv. En verkende sorg ligger igjen, men sorgen svinner hen ettersom tiden går. Innesperret i en kjeller lever jenta videre i et stadig tettere bånd med sin kidnapper og overgriper. LES MIN ANMELDELSE HER

 

Det som aldri dør – Øistein Borge

Forlag: Font

Vi tar med den nyeste til Øistein Borge også i denne oversikten. Den er akkurat ute i butikkene, og er en helstøpt krimroman på mange måter. Vi får et dypdykk inn i den betente nord-irske konflikten fra 60 og 70-tallets Belfast, samtidig som vi får følge oppklaringen av en drapsgåte fra moderne tid. Det er en mørk og litt dyster stemning i boka, noe som også preger karakterene. Dette er ikke action-krim eller eventyr som sender deg i en berg-og-dalbane, men et drama som er scenisk beskrevet i dystre farger, med mørke familiehemmeligheter som et pikant krydder. Borge skriver knakende godt, og det er jo aldri et minus heller.

Bogart Bull er i Belfast for å besøke sin morfar, men blir kalt ut til et oppdrag fra den norske regjering da et norsk ektepar blir funnet drept i utkanten av byen. Han bistår det nord-irske politiet i arbeidet, samtidig som han graver i morfarens hemmeligheter fra 30 år tilbake i tid. En gripende bihistorie forteller om hvordan det var å leve i Nord-Irland under konflikten som pågikk, og sakte men sikkert veves historiene inn i hverandre  på forunderlig vis. LES MIN ANMELDELSE HER