Dette med lesing folkens … Er det ikke rart? Hva vi leser, hva vi har lest og hvorfor vi leser det vi gjør? I min barndom og tidlige ungdom var min store drøm å få møte Franklin W. Dixon. Jeg måtte i så fall booket et konferanselokale. Den godeste Dixon var ikke en, men en hel skokk med forfattere som opererte under sammen navn. Amerikansk samlebåndslitteratur skrevet under pseudonym og med heftige deadlines for skribentene. Forlagets formål: Å tjene penger. Resultat: Unge herr Tangen leste over 100 bøker på fire-fem år. ALT av Hardy-guttene, en god del Nancy Drew og Bobsey Barna, og noe i «De fem – serien». Kommersiell søppel-litteratur vil nok de fleste påstå.
Jeg skal ikke motsi dem … Jeg har lest om igjen et par av bøkene i voksen alder, og du store alpakka for noe vissvass. MEN, det fikk meg til å lese. Det fascinerte meg, fengslet meg og drev meg inn i lesegleden. Den fantastiske følelsen av et stille hus uten noen forstyrrelser, en myk sofa, en evig søndag med side opp og side ned. Stadig nye eventyr for Joe, Frank og Chet. Alltid like spennende. Smuglesing når en skulle gjort lekser eller sovet for to timer siden …
Når den verste ungdomsgalskapen hadde lagt seg fant jeg tilbake roen. Denne gangen med «Sagaen om isfolket» av Margit Sandemo. 48 bøker lest på to år fra jeg var 18 til jeg var 20. Igjen en serie kritisert for sine banaliteter, klisjeer og samlebåndslitteratur. Forlagets formål: Å tjene penger. Resultat: Unge herr Tangen fant tilbake til lesegleden. Igjen var den der den kriblende følelsen av en fersk ny bok mellom hendene. En ny historie. En fantasiverden der jeg bestemte hvordan filmen skulle foregå inni mitt eget hode, mens Margit bestemte handlingsforløpet. Debatten i litteratur-Norge var knallhard. Skulle vi i det hele tatt godta at våre unge leste slikt søppel. De kunne jo bli fullstendig ødelagt av slikt vulgært skvip med både sex og overtro. Les Hamsun sa far min til meg. Ikke faen! sa jeg. (OK, jeg brukte litt lang tid på å komme ut av opprøret)
Så kom millitæret. Helt nødvendig, spør du meg. En leser ikke Heksemesteren og Isfolket på brakkesenga uten å få juling. Mye juling. Så dermed ble det noe røffere. Noe mandig. Det var tid for å tråle seg gjennom Cap-serien. Spenningens mestere. Alistar McClean, Ken Follett, Desmond Bagley. Thrilleren traff meg som et knyttneveslag i mellomgulvet. Lesegleden var der igjen. Evige ventetimer på brakka, lange køer og endeløse ørkesløse vakter i vaktbua. Jeg leste, og leste, og leste … Søppel, sa far min. Les Bjørneboe heller. Ikke faen!, sa jeg. Men selv Cap-bøker, Isfolket og Hardy-guttene har sin ende, og en dag sto jeg der tom for noe annet å lese enn far min sine bøker. På rekke og rad … Hamsun, Bjørneboe, Undset, Steinbeck, Faldbakken, Fønhus …. Jeeeezzzz…. Men, jeg MÅTTE jo lese! Jeg var blitt leseavhengig. Så ble de fortært da de store klassikerne en etter en, og på lærerskolen enda flere. Jeg så den gang, og jeg ser fremdeles, hvor fantastisk godt de var skrevet disse bøkene. Men, hadde det ikke vært at jeg allerede var på lesekjøret så ville jeg ikke holdt 40 sider av en Bjørneboe-bok før det å lese var en saga blott. Atså … Jeg hadde jo tross alt en Commadore 64 stående … HALLO!
I voksen alder fant jeg tilbake til krim og thrillere. Det var de bøkene som gav meg mest. Gjerne serie-bøker(Litt henger jo igjen fra en oppvekst med røde Hardygutt-permer) Det ble fort Anne Holt, Karin Fossum, Jan Guillio og Henning Mankell. Siden da har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg leser, og jeg elsker det. Jeg bryr meg midt oppi toen om noen tjener penger på å tapetsere vegger med de bøkene, eller om det er en gjenglemt perle på et bruktmarked. Om de er utgitt her eller der betyr ingenting. Bøkene skal engasjere MEG. Det er meg revnende likegyldig om bøkene gjør meg til idiot eller orakel. Jeg leser for å underholdes, og bare det. Så enkelt er det for min del. Andre har helt andre motiver.
Poenget mitt er, som dere selvsagt allerede har skjønt … Uten all «søppellitteraturen» som forlagsbransjen sopte inn penger på på 80 og 90 tallet så ville jeg i dag ikke vært en leser. Jeg ville ikke lest en dritt. Noen vil nok hevde at det betyr lite for det jeg leser nå er bare dritt, men jeg leser … og leser … og leser … Men, hvorfor gjør jeg det? Altså jeg mener …. Jeg har faktisk Playstation3 og stor flatskjerm stående … HALLO!? Vel svaret er enkelt. Det er på grunn av Franklin W. Dixon, Margit Sandemo, Alister Mc Clean OG JENS BJØRNEBOE.
La oss ta vare på all litteratur. Ikke omtal noe av det som mindreverdig. Forfattere bør ikke gå til angrep på hverandre. Vi lesere VET hva som er kvalitet og ikke. Men, for å orke å svelge de tunge klassikerne trenger vi den lette i starten. Til lesetrening og ikke minst til underholdning. Akkurat som vi har lettfattelig popmusikk som dominerer platesjappene og radiospillelistene, mens du finner klassisk musikk på bakerste stativ. Akkurat som vi har Pop-kunst med svære gallerier og store fester, mens kvalitetskunst finnes i små anonyme monter i lugubre bakgater langt fra allfarvei. Nesbø og Egeland ødelegger ikke for Heivoll og Jacobsen. De er alle helt avhengige av en ting: AT BARNA FINNER GLEDE I Å LESE. Uten det dør lesegleden hos en hel generasjon. Da hjelper det ikke å hete verken Nesbø eller Hamsun. Eller Dixon for den del … Selv om ingen egentlig heter det 🙂
GEIR TANGEN 