Ikke en eneste feil …

Horst-DenEnesteEne-PO.epsKanskje å ta litt hardt i? Joda, men langt på vei så kan jeg faktisk stå inne for tittelen når det gjelder Jørn Lier Horst sin fjerde Wisting-bok «Den eneste ene«.  Boka er 256 sider pur leseglede. For første gang på svært lenge leste jeg en krimbok der jeg stanset underveis for å nyte skildringer, beskrivelser og språklige små detaljer. Å skrive krim slik Horst gjør er sykt vanskelig, og i denne anmeldelsen har jeg tenkt å ta deg med på en reise i de små genialitetene som han behersker best av alle.

Men først litt om boka …

Den norske landslagsspilleren i håndball, 20 år gamle Kajsa, er forsvunnet i Larvik. En hel by er på leiting etter henne, og rikspressen går bananas i å overgå hverandre i jakten på de største krigstypene. På vei til trening i et treningsstudio forsvinner Kajsa, og siden har ingen sett henne. Samtidig oppstår det flere merkelige ting. En tom grav dukker opp i en skog, kjeledyr forsvinner, en innbruddsbølge sveiper over byen, og stadig flere bløffer om sine egne bevegelser den dagen Kajsa forsvant. William Wisting og hans team har et haleheng av journalister med seg mens de fortvilet prøver å finne Norges mediayndling før det er for sent. Svarene på forsvinningsgåten ligger i de små detaljene som hele tiden er der, men som nekter å flyte opp til overflaten. Litt etter hvert begynner lik å dukke opp, og et skremmende bilde begynner å tegne seg for Larvikpolitiet. Klarer de å finne Kajsa i live?

Boka er som sagt den fjerde Wisting-boka, og etter min mening den klart beste så langt. De første tre er veldig bra, mens denne er knallgod. Den har ingen dødpunkter, og plottet er både troverdig og engasjerende. La oss se litt på hva det er Horst har gjort denne gangen som gjør at jeg mener han rykker opp i eliteserien:

For det første så har han styrket karakterene sine. William Wisting har vært en god karakter fra dag en av, men bikarakterene har vært mye mer diffuse og utydelige. De har liksom bare vært med «på kjøtt og flesk» i bøkene. Nå framstår hver eneste av Wistings driftige kollegaer med mer og mer kjøtt på beina. Selv om de enda ikke har fått seg et liv utenom politikontoret, så har de nå fått tydligere roller og skarpere persontrekk. Det gjør at vi i større grad lar oss engasjere i dem også.  «Nei – nei – nei …. Du må sende Torunn til det avhøret. Hun vil fikse det bedre!» Dette var en tanke som jeg merket meg at jeg hadde underveis mens jeg leste. Da har bikarakterene blitt såpass levende i mitt hode at deres karaktertrekk har festet seg. Jeg synes også datteren Line og typen hennes har blitt mer tydelige i form og væremåte.

For det andre så har Jørn Lier Horst klart det kunststykket det er å komprimere en komplisert kriminalhistorie inn på 256 sider uten at dette har gått på bekostning av det litterære. Ingen snarveier blir tatt. Alt blir skildret og beskrevet godt. Historien i seg selv kunne glatt ha blitt fortalt over 500 sider, men likevel så er den bare halvparten, og det uten at vi føler at noe som helst mangler. Det er så inn i granskauen vanskelig å få til, at jeg er fra meg av beundring. Her er det kuttet, filt og bearbeidet slik at ikke en eneste setning er der uten mål og mening. Imponerende. Dialogene er knivskarpe. Detaljene fra etterforskningen knappet ned til det vi trenger å vite, ingenting mer.

Dette stramme grepet fra Horst har ført til at han har fått plass til mer skildringer og beskrivelser. Disse gir i sin tur mye mer liv til til mysteriet. Små naturskildringer, personbeskrivelser eller rombeskrivelser som er så fint gjort at leseren stopper opp for å lese dem en gang til. Og en gang til … Ikke vanlig å se i krim, og iallfall ikke i krimfortellinger på 250 sider. Tankereferatene er også kuttet ned på, men resultatet er at de framstår med mye mer pondus når de først er der. Når Wisting tenker i denne boka, ja så er det ikke bare pjatt og hverdagsfjollerier. Det er ekte, sårt, vondt, eller viktig. Altså plassert der for enten å beskrive karakteren, formidle en stemning eller for å gi leseren viktig informasjon.

Plottet er tight og strukturert. Sporene er plassert ut og gjemt av forfatteren på en kløktig måte som gjør at leseren ikke kommer seg raskere fram i å løse gåten enn det etterforskeren selv er. Scenene i boka er mange, men de er korte. Det går kjapt å lese seg gjennom en scene, og Horst overdrøsser ikke scenene sine med kunstige cliffhangere. De finnes her og der, men brukes ikke uhemmet slik vi ser alt for mange krimforfattere gjør om dagen. I stedet skaper han et engasjement hos leseren i det å kunne løse mysteriet, og gjennom det ligger leselysten latent gjennom hele boken.

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har blitt en stor tilhenger av Horst sine bøker. I de to første bøkene så var det nesten overkill i evigvarende polititekniske og avhørsmessige detaljer. I den tredje ble handlingen litt for sprikende. I «Den eneste ene» har Horst truffet spikeren på hodet etter min mening. En MÅ ikke skrive bøker på 500 sider pluss for å snekre sammen kompliserte plott, slik som en forfatter hentydet i en facebookmelding her om dagen. Det er ikke slik. Det går fint an på 256 sider også, men det krever at forfatteren er i stand til å bruke høvel og kniv på manuskriptet. Her har Horst sannsynligvis bedrevet «kill your darlings» over en lav sko. Det er vanskelig.  Resultatet er etter min mening helstøpt, og Horst sin første sekser fra meg på bokelskere.no er et faktum. Vel fortjent 🙂

Mine anmeldelser av de tre første bøkene om William Wisting:

Nøkkelvitnet

Felicia Forsvant

Når havet stilner

En helt nødvendig fortsettelse

Frostrøyk«Frostrøyk» er Frode Eie Larsens oppfølger til hans debut «Hemmeligheten» som kom ut i 2011. Ordet oppfølger er viktig her. Å lese den ene uten å lese den andre vil gi en mangelfull leseopplevelse. «Hemmeligheten» mangler en avslutning. «Frostrøyk» mangler en begynnelse. Etter min mening, i etterpåklokskapens lys, burde disse to romanene blitt slått sammen til en. Først da framstår de som fullverdig lesing. Dette har forlaget etterhvert skjønt, for nå selges begge bøkene som en samlepocket. Et kjøp jeg vil anbefale.

Nå skal ikke jeg gi meg ut for å være det litterære geniet som har oppdaget dette. Forfatteren har selv sagt det til meg. Det er ingen nyhet. De to bøkene var egentlig tenkt som en samlet historie, men så gav Larsen selv ut «Hemmeligheten» som en selvstendig roman, og når LIV forlag da kjøpte rettighetene til å utgi den, så ble det slik. Ser vi de to romanene under ett så er dette det største ankepunktet. Slutten på «Hemmeligheten» er svært svak, ettersom det ikke var tenkt som en avslutning, og begynnelsen på Frostrøyk er i beste fall forvirrende, ettersom det ikke var ment å være noen begynnelse, men en naturlig fortsettelse. Vi lar den ballen ligge. Forfatteren vet dette. Forlaget vet dette. Forhåpentligvis vil også leserne vite dette nå.

Resten av mine tanker rundt «Frostrøyk» vil derfor omhandle partiet fra side 50 og utover. Da har forfatteren fått gjort unna alle oppsummerende tråder fra «Hemmeligheten», og spenningen kan begynne for alvor. Vi befinner oss altså halvannet år etter de dramatiske sommerdagene der Oskar Myhre og hans tre venner var å betrakte som fritt vilt for en gal hevner med en plan om å gjøre opp for et overgrep som lå 20 år tilbake i tid. Etter de mange prøvelsene i forrige bok har Oskar og Jessica nå blitt kjærester. Mange andre ting har også skjedd som jeg ikke vil røpe ettersom jeg da vil ødelegge all spenning for dem som ikke har lest første bok ennå. Det er når morderen fra forrige bok selv blir funnet myrdet at det hele starter. Flere av de andre involverte som hadde samarbeidet med drapsmannen blir også forfulgt eller utsatt for ulykker. Hvem er det som hevner seg på hevnerne?

På mange måter vil jeg påstå at «Frostrøyk» er en bedre bok, og langt mer spennende enn det «Hemmeligheten» var. Men (og det er jo alltid et men) jeg MÅ jo ta som utgangspunkt at jeg har godtatt den onde konspirasjonen fra første bok som hjørnesteiner for denne boka. Derfor kan jeg jo ikke trekke fram det utrolige i hvor mange splitter gale personer det logisk sett kan finnes innenfor et lite geografisk avsperret område. Det er en av tingene jeg må legge til grunn når jeg skal lese «Frostrøyk». Gjør en det så blir boka både nervepirrende, spennende, morsom og drivende god lesing. Eie Larsen viser et langt større spenn i sin spenningsoppbygging i denne boka. Han bruker cliffhangere bevisst og med stor presisjon. Han lar det stå noen viktige ubesvarte spørsmål i veien for leseren hele veien. Konfliktnivået og tempoet økes jevnt og trutt utover boka, og er du som meg så leser du de siste 200 sidene i turbofart.

Scenene og historien som skildres fra Venezia er kanskje det jeg enklest kan peke på som gjør boka langt mer interessant enn det «Hemmeligheten» var. Her er det mystikk, undring, spenning og vakker skildring om hverandre. Gåten er rimelig enkel å løse. Den tar vi fort, men å vite hva det er Isabell vil, er godt skjult helt til siste slutt. Jeg liker også veldig godt historien rundt Olaf. Det er en karakter vi blir glad i. Det samme kan sies om kriminaletterforsker Stubb. En herlig type. Treg, omstendelig, småbyråkratisk og ualminnelig ordinær i all sin hverdagsframtoning. En svært så utypisk politihelt for oss krimelskere. Han er Ole Viks litt enfoldige og trege fetter, om dere forstår hvor jeg vil. (Ole Vik er lensmannen som har hovedrollen i Jørgen Jægers bøker). Jeg har forstått at han har fått en enda viktigere rolle i «Jordtårer«, så det må jeg si jeg gleder meg stort til.

Frode Eie Larsen kommer med fjerde bok i sin krimserie. "Du skal lide" til høsten
Frode Eie Larsen kommer med fjerde bok i sin krimserie. «Du skal lide» til høsten

Frode Eie Larsen er en god historieforteller. Han skriver spennende. Han skriver skildrende, og han har et godt grep rundt karakterbygging. Språket er godt, og tekstene hans er lettleste. Han har en trang til å gå litt «over the top» hele veien. Det blir litt for mange drapslystne gærninger til stede. Litt for mange synsvinkler som det hoppes mellom. Litt for mange cliffhangere som det kjøres slalåm mellom, og litt for mange personer med rare motiver for sine gjerninger. Jeg skrev i min anmeldelse av «Hemmeligheten» at Eie Larsen hadde noe godt på gang, og at vi fort kunne få et nytt stort krimnavn i Norge gjennom ham. Nå mistenker jeg ham for å ha skrevet store deler av «Frostrøyk» samtidig med at han skrev «Hemmeligheten». Derfor mangler også denne boka noen av de redaksjonelle grepene som en gjerne får gjort når forlaget har vært med i arbeidet fra starten av. Jeg synes likevel at «Frostrøyk» er enda et steg i riktig retning. Vi har utvilsomt med en god fortellerstemme å gjøre her, så rent personlig gleder jeg meg skikkelig til å ta fatt på «Jordtårer» som kom i høst. En bok som har fått fine kritikker og som har løftet Frode Eie Larsen opp på hylla like under de store norske krimforfatterne. På sikt vil han kunne bli en seriøs utfordrer.

Til dere andre … Sørg for å lese hans to første bøker i riktig rekkefølge, Det skulle egentlig vært en stor roman i stedet for to mindre. Og la det være sagt først som sist … DENNE gangen sitter avslutningen som et skudd! Hjertet hamrer og tårer triller. Bravo!

Har noe godt på gang

HemmelighetenFrode Eie Larsen debuterte som forfatter i 2011 med kriminalromanen «Hemmeligheten«. Siden den gang har oppfølgeren «Frostrøyk» kommet ut , og den mer frittstående «Jordtårer» kom nå i høst. Han er i ferd med å etablere seg som en av flere nye sterke krimstemmer i Norge, og gjør det imponerende bra fra det lille vestfoldsbaserte forlaget LIV. «Hemmeligheten» viser noe av potensialet som ligger hos denne forfatteren. Han kan skrive spenningslitteratur! Samtidig må jeg si at «Hemmeligheten» står fram som et litt uferdig produkt som kunne trengt en strengere redaktørhånd fra forlaget.

Noe av forklaringen på dette «uferdige» ligger kanskje i at boka i første omgang var et produkt av selvpublisering, og at forlaget først kom inn og kjøpte opp boka senere i prosessen. Om forlaget gjorde noe redigeringsarbeid da de overtok ansvaret for tittelen vet ikke jeg noe om, men det er vel lite trolig at de gjorde store og omfattende endringer.

For å ta det positive først. «Hemmeligheten» er en spennende bok. Den holder deg fanget fra første til siste side. Frode Eie Larsen er svært dyktig på å skildre spennende scener. Han tar deg med inn i den fiktive historien, og skaper scener som gjør at du som leser bare må lese videre. Det er godt driv, og boka «sovner» aldri. Det skjer noe hele veien. Eie Larsen skriver dessuten svært bra. Jeg liker det enkle og presise språket hans. Det blir aldri svulstig, og heller aldri naivt. På mange måter vil jeg si at Eie Larsen mestrer det vanskeligste av alt ved å prøve seg som forfatter. Han forteller historien han har på en god måte, med et godt og levende språk. Fikser du ikke det så har du lite som forfatter å gjøre. En er jo i bunn og grunn bare historiefortellere. Frode Eie Larsen behersker alle deler av det språklige etter mitt skjønn. Balansegangen mellom bruk av litterære og språklige virkemidler opp mot hensynet til plott, driv og spenning er bedre enn det meste jeg har lest av debutanter innen sjangeren. Karakterene på protagonistsiden av historien er også svært gode. Begge våre helter, Oskar og Jessica, trer fram som tydelige, troverdige, elskverdige og engasjerende. Jeg liker dem fra første stund, og synes de har en spennende historie spunnet rundt seg. Det samme gjelder til en viss grad bikarakterene i form av Oskars tre barndomsvenner. Narkomane Fredrik, gangsteren Viktor og superjappen Petter.

Sammen har disse fire kompisene en hemmelighet som de har holdt skjult i 20 år. En kriminell handling begått med kynisk og rått overlegg av tankeløse ungdommer. Hemmeligheten avdekkes etterhvert når det blir klart at de fire vennene blir truet på livet. En etter en blir de funnet døde, og det blir Oskar og Jessicas oppgave å nøste alle trådene før Oskar selv står for tur. Selve hemmeligheten blir ganske tidlig avslørt, så det er ikke der spenningen ligger. Den finner vi i jakten på kompisene, og i Oskar og Jessicas etterforskning. Det ligger også en romantisk nerve og dirrer mellom disse to, noe som gir boka en ekstra dimensjon. Jeg skal ikke avsløre hvordan dette ender, men må dessverre si en del om måten boka slutter på. Om du vil beholde litt av spenningen bør du hoppe over å lese neste avsnitt.

Avslutningen på boka er etter min mening ikke bra. Den slutter i løse lufta, og trådene henger igjen overalt. Vi mangler svar på det aller meste. Åpen slutt er kanskje kult på små noveller, men når en har lest 350 sider er slikt bare irriterende. Som om ikke det var nok så gir ikke starten på «Frostrøyk» (neste bok i serien) noen tilfredsstillelse heller. Da har handlingen plutselig hoppet halvannet år fram i tid, og vi får bare vite en slags oppsummering av hvordan det endte til slutt i «Hemmeligheten». Til og med det romantiske alibiet er her ordnet opp. Nå bor Oskar og Jessica sammen i en leilighet. Morderne går fremdeles fri ettersom ingen tydeligvis har kommet på det geniale i å anmelde dem…. Dette blir som om du skulle sett ni episoder av sesong 1 av «Broen» eller «Forbrytelsen«, og så hoppet over siste episode, for så å begynne direkte på sesong 2 … Ikke bra.

En annen ting Eie Larsen skulle og burde gjort en del med er troverdigheten i plottet. Det blir litt for utrolig for meg dessverre. Hadde ikke Frode Eie Larsen vært så knakende god til å skrive så ville jeg nok hoppet av i svingen når ikke bare en , ikke bare to, ikke bare tre, men fire(!) schizofrene psykopatiske seriemordere dukket opp i et organisert kompaniskap. Dette er galskap satt i system, og jeg klarer ikke å kjøpe verken karakterer, motiv eller grad av utilregnelighet hos disse fire. Her ligger det en svakhet i plottet som trolig ville blitt fanget opp av forlaget. Logiske brist som dette blir som oftest luket bort hos en redaktør. 

Vi har altså med en spenningsroman å gjøre som har noen klare logiske brist, spesifikke karakterbrist, og som avsluttes midt i bokas største cliffhanger. Likevel er den god! Veldig bra språk, osende spenning og flere gode karakterer er med på å drive leseren fram mot slutten. Til å være en debutant så må jo det sies å være et ganske bra resultat. Jeg vet fra samtaler med forfatteren i forbindelse med et intervju om kommende nyheter på krimbokfronten i 2014 at han egentlig hadde tenkt at «Hemmeligheten» og «Frostrøyk» skulle være to deler av samme bok, men at han valgte å gi dem ut som to separate bøker. Stakkars dem som måtte vente et helt år på fortsettelsen. Jeg fikk den jo med en gang på iBooks (men ble et par hundrelapper fattigere på det …) Så får vi se om Eie Larsen skriver så frostrøyken oser også denne gangen. Jeg gleder meg, og konkluderer med at Frode Eie Larsen uansett har noe veldig bra på gang.