Jeg klatrer himmelstigen med deg Frode

EnglefjærJa, jeg starter med en tittel som grenser til det private. Jeg har aldri møtt deg Frode, og jeg har heller aldri snakket med deg under fire øyne. Likevel føler jeg nesten jeg kjenner deg etter å ha lest fem bøker av deg på knappe to år. Det har vært en reise som gir meg håp. Det uferdige skrivetalentet vi så ta form i Hemmeligheten og Frostrøyk har utviklet seg videre gjennom  to svært gode utgivelser i Jordtårer og Du skal lide. Nå, Frode slår du ut i full blomst, og på vei opp Himmelstigen er det jo ikke så rart at vi ser en og annen Englefjær. Det skulle bare mangle, egentlig.

Det er faktisk vanskelig å anmelde Englefjær uten å bli litt rørt. Å se en krimforfatter utvikle seg så enormt fra bok til bok er rett og slett et glimt av magi for oss lesere. For deg har det for det meste vært snakk om hardt arbeid og søvnløse netter. Til de av dere lesere som lurer på hva det er jeg babler om nå, skal jeg gi en rask oppsummering:

I Hemmeligheten, som var Eie Larsens aller første krimroman, ser vi en forfatter som klarer det aller viktigste innen krim. Han klarer å skrive en god del spennende scener. Action, dramatikk og høyt tempo. Men, det er gapende hull i både plott, logiske brist, karakterskildringer og i språk. Så kommer Frostrøyk, som egentlig bare er en fortsettelse av Hemmeligheten. Her ser vi klare bedringer i språket og dialogene, og det er tydelig at Eie Larsen har fått en kyndig redaktør som har hjulpet ham. I Jordtårer skjer det noe helt spesielt. Vi møter politietterforsker Eddi Stubb for første gang, det er nå en ting, men boken er den rake motsetning til de to foregående bøkene. Det er dystert, mørkt og en helt annen forfatterstemme ser dagens lys. Frode Eie Larsen begynner å eksperimentere med det som nå er hans eget varemerke. De korte scenefrekvensene med synsvinkler som skifter, ofte flere ganger på samme side. I tillegg har han gått virkelig i dybden på karakterene sine, og presenterer for første gang mennesker som setter spor hos leseren. Men, på veien gikk noe tapt, nemlig tempoet, spenningen og intensiteten fra de to første bøkene. I bok 4 «Du skal lide» er dette på plass igjen, samtidig som den nye forfatterstemmen, Eie Larsens særpreg som forfatter, er utviklet videre. Det eneste som kanskje mangler på veien opp mot toppen av norsk krimlitteratur er et mer dyptpløyende plott som engasjerer leseren mer enn at det er en gåte som skal løses.

I høst kom Englefjær. Hans femte krimbok. Jeg var spent på om han ville fortsette klatringen i kvalitet, og jeg ble ikke skuffet. I dette øyeblikk. Her og nå, i oktober 2015, erklærer jeg Frode Eie Larsen som en fullverdig krimforfatter på lik linje med alle de største norske og nordiske. Englefjær er en helstøpt krim med nok særpreg til å skille seg ut. Nok spenning til å få leseren til å hive etter pusten. Nok puslespill til å få hobbydetektiven til å gruble. Nok dybde i tematikk til å skape følelser engasjement og ettertanke. Nok skildringer til at karakterene står fram som ekte personer vi blir glad i. Alt dette faktisk … Englefjær er en studie i krimdramaet. Hvordan en bygger opp en spennende historie, pirrer leseren, samtidig som en skjuler vesentlig informasjon. Hvordan en kan ta opp et viktig samfunnsproblem til debatt uten at dette senker tempoet og drivet i historien. Det er godt gjort , eller rettere sagt … Det er godt håndverk. For det er akkurat det det er å være krimforfatter. Det er et håndverk som faktisk må læres. Noen har et unikt talent, og får det til på første forsøk, som for eksempel Jo Nesbø og Gard Sveen. Andre trenger fem bøker på å nå opp på samme nivå. Som for eksempel Frode Eie Larsen. Det er akkurat likt for en snekkerlærling eller en praktikant i barnehagen. Noen får det til med en gang, mens andre må lære seg faget smått om senn.

Derfor … Slutt å slakte debutanter! (Egentlig sier jeg det bare fordi jeg selv debuterer i januar, men det er det sikkert ingen som gjennomskuer) La dem få tid til å lære seg faget. LIV Forlag har gitt Eie Larsen den tiden og det rommet han trengte til å få lov til å utvikle seg. Nå kan de høste fruktene av det. Samtlige norske forlag som gir ut krim ville tatt ham under sine vinger i dag. Han har gått gradene, og kan faget.

Vel … Skulle ikke dette handle om BOKEN Englefjær? Ikke om Eie Larsens forfatterskap? Mulig det. Jeg ble bare så begeistret at fingrene gikk løpsk. Her er litt om hva boken handler om til slutt, og så får dere lesere vurdere om det ikke er på høy tid dere oppdager denne diamanten.

Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

Jeg røper ikke for mye om jeg sier at dette handler om barmhjertighetsdrap, og den skremmende tanken på at noen av de som er der for å hjelpe deg, faktisk har tenkt å gjøre akkurat det. Hjelpe deg … Over til andre siden. Slikt blir det både god krim, og MYE ettertanke av. Det skal Frode Eie Larsen ha takk for.

(Samtidig får du et realt spark i ræva av meg for å ha begått en helt unødvendig, fullstendig hårreisende, og begredelig dødssynd når det gjelder den aller sterkeste karakteren i serien din, men det får ikke leserne vite noe om før de har lest …)

Får døden i eget nabolag

PrintWilliam Wisting får døden inn i eget nabolag i «Hulemannen» Jørn Lier Horst sin nyeste Wisting-roman fra 2013. Om mindre enn en uke kommer det enda en fra Horst sin hånd, og derfor bestemte jeg meg tidlig i vinter om å bli ferdig med Wisting-serien i tide. Det var lurt, for Jørn Lier Horst har blitt en spenningens mester de siste årene. «Vinterstengt» , «Jakthundene», og nå altså «Hulemannen» skiller seg klart ut fra hans resterende sortiment. Du får fortettet spenning, interessante mysterier, og en troverdig historie som har sin naturlige forklaring.

Stopp en halv! Her er det noe som ikke stemmer … «Hulemannen» handler om en amerikansk seriemorder som har gjemt seg under dekke i Norge i flere årtier, og om et nært samarbeid mellom Larvik Politikammer og FBI-agenter … Dette høres jo ikke akkurat TROVERDIG ut??? Nei, kanskje ikke, men her velger jeg å støtte meg til nestor Tom Egelands ord. «Å skrive en kriminalroman handler ikke om å gjenspeile virkeligheten slik den er, men slik den kunne vært.» En krimforfatter må med andre ord klare å skape en setting der noe slikt som dette kunne skjedd, og det gjør Lier Horst til gangs. Det er svært trolig at flere av de mest ettersøkte amerikanske seriemorderne befinner seg i skjul i utlandet. Kanskje i Norge? Kanskje i Larvik? Kanskje til og med i Wistings nabolag? Sannsynlig …? NEI! Troverdig i form av at det KUNNE skjedd …? JA!

I «Hulemannen» skriver Jørn Lier Horst sin mest fascinerende og interessante bok så langt i Wisting-serien. Jeg rives med i selve historien, og hva det er som ligger bak mysteriet. FBI-teorien om «Cave men»pirrer nysgjerrigheten min. At kriminelle skjuler seg ved at de tar bolig i et annet menneske som de først har drept og gjemt. Et menneske ingen savner. Et menneske som er så asosialt og tilbaketrukket at ingen biter seg merke i dem. Den sosialt mistilpassede og folkesky Herr Hvermansen som ingen snakker med, ingen sier hei til, ingen besøker. At det er en ny skikkelse (som riktignok må ligne litt) i rollen som Hvermannsen  går alle hus forbi. Vi har flere eksempler fra virkeligheten at dette har skjedd, så det er ikke en vill Criminal Minds-teori vi snakker om her.

Jakten på denne seriemorderen gjorde et eller annet med meg som leser. Jeg ble mer og mer ivrig. Satte meg lenger og lenger ut på kanten av stolen. Irriterte meg grenseløst over små huslige ting som skulle gjøres … Jeg MÅTTE ha den løsningen. Jeg måtte vite hvordan dette gikk til.  Det er ikke Horst sin mest spennende roman, men definitivt den som har skapt mest leserengasjement fra min side. Derfor seiler den også opp i samme klasse som de to foregående bøkene. Det blir svært interessant å se om Jørn Lier Horst klarer å følge opp denne kraft-trioen i sin kommende roman «Blindgang» som kommer på mandag.

En ting som jeg imidlertid håper Jørn gjør noe med er subplottene med journalistdatteren Line Wisting i hovedrollen. Hun er et godt sidekick som fungerer, det er det ingen tvil om, men jeg har en stor innvending. Hun og hennes rolle er blitt håpløst forutsigbar. Hver gang det blir spennende i Politi-delen av boka, går vi over til Line sin historie. Denne måten å drive cliffhangerverktøyet på er for så vidt effektivt, men når en har gjort det samme i bok etter bok etter bok, ja da må det være lov å si stopp. Prøv å finne en annen måte å vri historiene rundt på. Det er også blitt veldig forutsigbart at de sakene som Line jobber med i VG alltid henger sammen med farens etterforskning på en eller annen måte, og dette vikler Line inn i den farlige drapssaken. Her er det en jobb å gjøre, for Line er en god karakter. Men, har hun andre sider som kan skape mer interesse og brukes? Noe mer enn et krøkkete kjærlighetsliv og et unikt talent for gravejournalistikk, mener jeg? Om ikke Horst sine romaner skal bli for stillestående, bør det legges inn nye momenter i subplottene som overrasker leseren i langt større grad. Noe som river meg ut av stolen.

Vel, jeg er uansett i mål med Wisting-serien ett og et halvt år etter at jeg møtte Jørn Lier Horst for første gang under Oslo Bokfestival i 2013,. Den gangen fikk jeg en helt spesiell hilsen i hans blodferske roman «Hulemannen», og jeg lovet ham å være ferdig med hele serien innen han kom med sin neste Wisting. Jeg er i mål, Jørn … Du skuffet meg ikke du heller!

Horst bryter lydmuren

Jakthundene2012 var Jørn Lier Horst sitt store år. Vi fikk forsmaken året i forveien da «Vinterstengt» vant Bokhandlerprisen, men i 2012 smadret den tidligere politimannen alle UP`s radarmålere med «Jakthundene«. Først fikk han Rivertonprisen for beste norske kriminalroman, og ikke lenge etter la han hele Norden for sine føtter og vant den prestisjetunge Glassnøkkelen for samme roman. Vi ser gjerne på Vinterstengt som hans definitive nasjonale gjennombrudd. Med Jakthundene tok Horst William Wisting med ut i den vide verden. Jeg forstår hvorfor.

Det er ikke uten grunn at denne Wisting-romanen er så bejublet. Den har nemlig det aller meste av det en god og fortettet krim skal ha. Nerve, spenning, dramatikk, action og et tilsynelatende uløselig mysterium. Noen kaller det «pageturnere» fordi en ikke klarer å legge boka fra seg. En må hele tiden vende om til en ny side, bare for å oppdage at også den siden trenger en fortsettelse, osv.osv. Som leser så sluker disse bøkene deg med hud og hår. Drivet og spenningen er såpass intenst at en hele veien vender tilbake til godstolen og boka. De 359 sidene ble lest på en drøy helg, noe som er uvanlig fort til meg å være. Da får jeg ikke gjort mye annet vettugt. Plenen står meg faktisk til anklene, og løvetannen har reist seg lang og rak. Plenklipperen dukket aldri opp denne finværshelga i Haugesund. I min krimverden betyr det at jeg har funnet gull.

Slike intense pageturnere har gjerne ett fellestrekk. Det er tempo. Ting skjer så fort at leseren knapt henger med i svingene. Martin Olczaks «Akademimordene» er et glitrende eksempel på en slik roman. Joakim Zanders «Svømmeren» det samme. Begge inne blant de ti beste krimromanene jeg har lest etter at jeg begynte å blogge om krim og thrillerlitteratur. Men, «Jakthundene» er ikke slik. Den har actionsekvenser, og den har scener der det går unna, men for det meste går det for seg i pene og pyntelige former. Her er det ikke drøssevis av drap, skumle desperadoer som jager protagonisten fra skanse til skanse,  eller skumle og creepy scener som får deg til å gjemme deg under teppet. Den skiller seg fra andre pageturner-romaner ved at den fanger deg inn i dramaet. I det totalt urettferdige, og i den håpløse situasjonen William Wisting havner i. Vi føler med ham, og vi blir engasjerte supportere som står på sidelinjen og heier oss hese. Dette må du komme deg ut av William! Dette klarer du!

jeg tror grunnen til at akkurat «Jakthundene» har oppnådd slik suksess er at den er et deilig krim-kinderegg. Du får alt du ønsker av en krim.

1. Den gamle og egentlig uløste Cecilia-saken er en krimgåte som pirrer nysgjerrigheten fra første stund. Det er noe Adler-Olsen aktig over denne delen av historien. Jakten på gamle spor i nedstøvede og glemte dokumenter. Finne tråder en ikke så for 17 år siden. Dette er med på å holde interessen oppe gjennom hele romanen. Det er ikke snakk om å legge boka fra seg før en vet hvem som plantet bevisene.

2. Datteren Lines ville ferd rundt om på østlandet for å finne en drapsmann som har overfalt henne, samtidig som hun ønsker å hjelpe sin far ut av det dramaet han befinner seg i, har et langt høyere driv og tempo ved seg. Hun befinner seg til stadighet i akutt fare, og samtlige scener der hun har hovedrollen er heseblesende og jagende. Her hiver jeg etter pusten mens jeg blar. Dette er første gangen Jørn Lier Horst virkelig har fått til sidekicket sitt skikkelig. Applaus fra krimbloggeren for den utviklingen.

3. Kjente og kjære karakterer blir skumle typer. Et godt grep i moderne krimserier er at du ikke kan stole på noen (aller minst på manusforfatteren). Det finnes ikke helter og banditter lengre. Alle har sine positive sider og sine skumle og mørke skyggesider. Vi vet aldri hvem som er venn og hvem som er fiende. Dette har vært et problem for Host tidligere ettersom karakterene har vært veldig tydelig inndelt i politi/røver. Nå er alle mistenkte, og alle har sine skumle motiver og baktanker. Alle hadde i sin tid alt å tjene på å fabrikkere beviser, og også alt å vinne på å skjule dette med alle tilgjengelige midler i nåtid. Denne intense utrygghetsfølelsen ligger som et lokk på en trykkoker gjennom hele historien.

1.juni kommer den 10. boken om William Wisting. Den har fått tittelen "Blindgang"
1.juni kommer den 10. boken om William Wisting. 

Med «Jakthundene» bryter Horst lydmuren påstår jeg i overskriften. På mange måter er det helt korrekt. Med denne romanen kom det definitive gjennombruddet, og Horst viser tydelig at han har fått et godt og solid balletak på plotting og driv. Personlig synes jeg kanskje «Vinterstengt» er hakket bedre, men det tror jeg har mest med smak og behag å gjøre. Kvalitetsmessig er nok «Jakthundene» enda et riktig skritt i riktig retning. Nå venter en signert utgave av «Hulemannen» i bokhylla mot slutten av måneden, før jeg er klar for hans tiende Wisting-bok i juni. Den har fått tittelen «Blindgang». Jeg gleder meg til begge.