Larvik – GEIR TANGEN

Klassisk helstøpt Wisting

Jørn Lier Horsts fjerde cold-case bok med William Wisting føyer seg pent inn i rekken av helstøpte kriminalromaner der en gammel sak hentes opp og etterforskes på nytt med ferske øyne og nye etterforskningsmetoder. Konseptet er enkelt og forutsigbart, men Horst kan kunsten å få det til å skinne. Noe det altså gjør enda en gang. Sak 1569 er ikke blant hans mest spektakulære romaner, men den er etter min mening blant de aller beste han har skrevet.

I «Sak 1569» ledes William Wisting inn i en gammel drapssak fra 1999 av en anonym tipser. Saken virker helt opplagt, og gjerningsmannen ble tatt like etter. Det er flere år siden han slapp ut etter ferdig soning. I utgangspunktet er det absolutt ingenting som tilsier at saken trenger å gjennomgås på nytt. Men tipseren leder Wisting på sporet av små detaljer og rutinesvikt i etterforskningen den gang. Nok til at han blir nysgjerrig. Gjennom brev i postkassen får en ferierende Wisting stadig flere tråder å nøste opp i, og ganske snart viser det seg å være alvorlige mangler som er blitt oversett den gangen. Inn fra sidelinja kommer også Stiller i Kripos sin Cold-Case gruppe inn i bildet. Sporene peker mot flere mulige gjerningsmenn. Kan nye etterforskningsmetoder slå sprekker i den gamle saken der tenåringen Danny Monrad ble dømt, og sonet 15 år i fengsel?

Det er noe helt spesielt med meg og Jørn Lier Horst sine fire siste cold-case bøker om William Wisting. Bøkene treffer en nerve i meg som gjør at jeg blir oppslukt og revet med. Mysteriene er så interessante, og etterforskningen så spennende at jeg drives fra side til side, mens det ene planlagte gjøremålet etter det andre blir skjøvet fram i tid. Bøkene engasjerer. Jeg er glad i Wisting som type og som menneske. Jeg liker saker som løses med langsomt nitidig arbeid framfor adrenalindrevet jakt på morderen. Jeg nyter å bli værende i de små detaljene, i grublingen, i resonneringen og i de små-små skrittene som tas på veien mot den endelige løsningen. Jeg gisper sjelden etter luft, blir aldri mørkredd, og er ikke i nærheten avå falle av stolen av forferdelse. Men jeg koooooser meg. Med fem o-er.

PS! Når romaner er så godt skrevet som denne så blar jeg meg forbi små skjønnhetsfeil og brister med et skjevt flir om munnen. Det betyr ingenting. Men, det er en korrekturleser som ikke har hatt sin stolteste dag på jobb når alle «frem» har blitt rettet til «fram» uten tanke for at en må hake av for «bare hele ord» i dokumentet. I Sak 1569 finner vi altså merkelige nyord som «framdeles» og «frammed» … 😉

Se og hør Sven Nordin lese første kapittel av Sak 1569

Et melankolsk farvel?

Frode Eie Larsens femte krimroman med Eddi Stubb i førersetet, «På overflaten flyter vannliljene«, kommer ut denne uka. Det er en stille, tilbakelent og vemodig kriminalfortelling. Det er en sår og følelsesladet historie som fortelles mellom linjene. En historie om svik, om savn, om kjærlighet og om forspilte sjanser. Det er på mange måter en krimroman om alt det som kunne vært og burde blitt. Om brustne håp og drømmer. Og kanskje er det et melankolsk farvel til Eddi Stubb og Oskar Myhre. Jeg vet ikke, men det føltes mer som et punktum enn et komma å lese siste linje i romanen.

Jeg gjør leseren oppmerksom på at Frode Eie Larsen har vært konsulent og prøveleser på mine to kriminalromaner «Maestro» og «Hjerteknuser».

Det er sjelden en kriminalroman setter meg ut og vekker følelser i meg. Men, denne historien gjorde det. Mye talte for det motsatte underveis. Det var flere ganger jeg spurte meg selv hva det var forfatteren holdt på med de første 200 sidene, men etter hvert som bakteppet kom til syne, og de grusomme drapene får sin forklaring, så åpnes det også en sluse til et vell av følelser og en dypere forståelse av menneskene som vandrer rundt mellom ordene og setningene i «På overflaten flyter vannliljene«.

Det var en krevende kriminalroman å lese. Fordi den ikke griper deg som leser fra første side. Ikke sender deg på en rollercoaster av twister og turner. Ikke får deg til å bite negler ytterst på stolen. Ikke pirrer mysterieløseren i deg til vanvidd. Ikke får deg til å gispe etter luft i den ene cliffhangeren etter den andre. Dette er nemlig noe så uvanlig som en kriminalfortelling ribbet for billige tjuvtriks og enkle utveier. Det er rett og slett modig å skrive noe så stille og alvorlig i en krim, og mot slutten dro jeg paralleller til både Jørn Lier Horst, Christoffer Carlsson og Karin Fossum. Krimforfattere som tidvis våger å la teksten stå naken for å kunne fortelle en historie på en bedre og sterkere måte enn ved å la helten gå gjennom ild og vann for å løse mysteriene.

Det er vågalt å stole på at krimleserne er så trofaste at de leser romanen ut når den har så lite av de krimtunge virkemidlene vi andre krydrer rettene våre med. Men, gjør det folkens. Det kan kanskje virke hverdagslig, litt puslete, og til tider langdrygt i første halvdel av boka, men det har sin åpenbare forklaring. Dette er ikke en krimroman som hadde tålt action og pyroeffekter. Det ligger et alvor og en innsikt i enden av veien som du vil gå glipp av om du bare fokuserer på det som skjer i boka. Romanens kjerne ligger faktisk mellom linjene, ikke i dem. Det er en sår pianostreng som vibrerer i undertonene, og som først får tone ut i sin ensomhet om du hører musikkstykket ut.

Det melankolske og såre i forholdet mellom karakterene, deres liv og opplevelser, deres sorger og savn, deres valg og forspilte sjanser … Alt nøstes sammen i en historie der du hele veien må jobbe med deg selv som leser for å forstå ikke bare stykkevis og delt, men fullt og helt, hva det er som egentlig er i ferd med å skje med disse figurene. Noen av dem har vi kjent i årevis, andre dukker opp for første gang i denne historien. Det de har til felles er at de alle står ved veiskiller, der valgene de tar vil være bautasteiner i livet, og konsekvensene av disse valgene vil forandre både dem og omgivelsene for alltid.

Jeg lurte lenge på hva denne lille såre tonen var for noe, og kanskje mest av alt hvorfor forfatteren hadde plassert den der. Den virket forstyrrende og avledende. Men, når de siste sidene leses i boka så forstår du med ett hele bildet, og du ser det har endret seg. Og det du var helt sikker på var bare et nytt kapittel viste seg (kanskje) å være en epilog. Ikke vet jeg, men det føltes slik for min del. Et vemodig, men vakkert farvel?

Mine anmeldelser av Frode Eie Larsens romaner:

Nostalgi for Wisting-fans

Når det mørkner er en artig liten tidsreise tilbake til tidlig 80-tall. En ung, frisk og pågåenge William Wisting tar sine første skritt som politibetjent. Hans første sak er på mange måter selve arnestedet for det som skal bli et langt liv som etterforsker. Det er litt rart å lese om den purunge Wisting, men for oss som har fulgt ham i ti bøker, så er det en koselig reise inn i nostalgien.

Denne omtalen er merket med produktreklame ettersom Jørn Lier Horst kommer ut på mitt eget forlag, Gyldendal.

Er du på jakt etter en neglebitende spenningsroman som får harehjertet til å hoppe ut av brystkassa, så er nok ikke «Når det mørkner» et riktig valg. Boken er først og fremst en kjærkommen gave til alle Wisting-fans der ute. Vi har en spesiell interesse i å lese om hans fortid. Om hvor det hele begynte. Hvem var William Wisting før det mørknet?

Svaret får du i denne ganske korte kriminalromanen, og det er utrolig morsomt å se hvordan Jørn Lier Horst klarer å flette inn begynnende karaktertrekk i både William, kona hans, dattera Line og en del andre karakterer. Vi kjenner igjen Williams rastløshet, nysgjerrighet, grundighet og utholdenhet. Den er der allerede i 1983, men har litt andre former. Hvordan gåtene og puslespillet fascinerer han langt mer enn å jage i hælene på forbrytere nattestid. Han gjør det også i denne romanen, men han er ingen adrenalinjunkie, den godeste Wisting. Vi aner en personlighet som har evnen til å snakke med folk, og få dem til å fortelle langt mer enn de hadde tenkt. En person som forstår forbryterne og hvordan de tenker.

Handlingen er enkel, men så absolutt tidsriktig. Politibetjent William Wisting er på nattevakt da han må ut på et oppdrag. Et ran av en nattsafe, og en biljakt som setter Wisting på et spor der han finner en hytte som har vært brukt nylig, og som kanskje kan knyttes til ugjerningen. Samtidig har han hjulpet en eldre venn med å finne fram til en gammel Minerva, en veteranbil fra 1920-tallet som har stått forlatt på en låve i over 60 år. Ved nærmere undersøkelser viser det seg at den gamle bilen har opptil flere kulehull. Slik Wisting ser det så kan dette dreie seg om en gammel uoppklart drapssak, og han starter sin egen etterforskning på fritiden.

Det er en herlig nostalgitripp for oss som husker starten av 80-tallet. Der adresser og telefonnummer måtte letes opp i svære telefonkataloger, gamle aviser måtte leses på mikrofilm på biblioteket, og all kontakt med bedrifter eller det offentlige måtte skje innenfor kontortid. Etter det var folk ikke å få tak i. Også hjemmeforholdene i denne boka gjenspeiler fint hvor langt samfunnet var kommet. Fremdeles hadde kvinnen hovedansvaret for barna, selv om pappa av og til fikk lov til å være barnevakt, eller være med på trilletur. «Far» har en egen divan på et kontor der han kan sove middag i fred og ro, og det er han som har hovedansvar for å skaffe inntekter til husholdningen. Samtidig er det en brytningstid der vi ser at det forventes mer enn det av mannen. Han skal i større grad være tilgjengelig også på hjemmebane.

Når det gjelder spenningen i denne boka, så er den kanskje ikke den helt store. det blir aldri skikkelig nervepirrende, men det gjør ingenting. Dette er interessant, koselig og underholdende fra første til siste side. Vi smiler og godter oss, samtidig som vi undres litt over krimgåtene som den unge Wisting tusler med. Mitt personlige høydepunkt var selvsagt da jeg plutselig oppdaget at Jørn Lier Horst hang til intertekstualitet plutselig gjorde at jeg møtte på selveste Geir Tangen mot slutten. Uthengt som en simpel nattsafe-raner. Kun i en liten setning, men jeg hoppet høyt i solstolen da jeg så det. En artig liten gest fra min forfatterkollega på Gyldendal, og sikkert en liten «hevn» for at jeg tok meg friheten til å låne ett av hans drap i sluttscenen av «Maestro». Det var morsomt å se, og jeg fikk meg en god latter.

Som sagt i starten. Skal du finne en skikkelig spennende bladvender i bokhylla, så finnes det langt skarpere titler blant høstens norske krimutgivelser. Jan Erik Fjells «Lykkejegeren» og Ingar Johnsruds «Kalypso» bare for å nevne to, men har du lest og likt Jørn Lier Horst tidligere bøker om William Wisting, ja så vil du elske denne. Den er fornøyelig, fin og pirrer nysgjerrigheten på alle måter.

Her er mine tidligere anmeldelser av Jørn Lier Horst sine 10 bøker om William Wisting: