Leseliste våren 2017

Denne våren kommer det ut så mye bra krim, i tillegg til at jeg er i gang med å lese meg opp på flere serier som har stått på vent. Derfor blir det en hektisk lesevår, og ingenting er kjekkere enn det. Høydepunktene står faktisk i kø, og i og med at jeg har satt min ære i å være up to date med alle serier jeg har 100% på fra før av også, så blir det dessverre stadig mindre tid til å kaste meg over nye stemmer. Men, det blir spennende måneder fra februar til og med juni. Her er mine 22 utvalgte:

OfflineANNE HOLT – OFFLINE / I STØV OG ASKE

Jeg leste alt av Anne Holt på nittitallet, og helt frem til «Presidentens valg». Men, den var så skremmende dårlig at jeg falt av. Prøvde så vidt på 1222 også, men fant ikke tonen med Hanne Wilhelmsen igjen. Jeg prøver på nytt med «Offline» fra 2015 i og med at mange sier at Anne Holt endelig har funnet seg selv igjen med denne boka og høstens oppfølger «I støv og aske. Har begynt, og femti sider inn i romanen virker det veldig lovende igjen. Det er viktig for meg å holde meg oppdatert på våre beste norske krimforfattere. Jeg setter min ære i det, og har vært litt flau over at jeg ikke har tatt meg tid til å følge opp Anne Holt sitt forfatterskap. Nå kjører vi på igjen, og jeg satser på å klare begge bøkene denne våren.

der-hvor-roser-aldri-doer_productimageGUNNAR STAALESEN – DER ROSER ALDRI DØR

Jeg leser Gunnar Staalesen baklengs, og har så langt slukt både Storesøster fra 2016 og Ingen er så trygg i fare (2014). Leser på eBokBib, og har så vidt fått startet på min tredje Veum-bok. Det er litt viktig at jeg er oppdatert på bøkene hans også i og med at vi skal sitte i samme panel under årets Krimimesse i Horsens i Danmark. Å lese Veum har vært en overaskende fin opplevelse, for jeg prøvde meg på et par av dem tidlig på nittitallet uten å bli helt bitt av basillen. Nå derimot har jeg fine stunder med Varg og hans underfundige selvironiske humor. Jeg skjønner hvorfor disse bøkene etter hvert er blitt legendariske

slakterenØYSTEIN WIIK – SLAKTEREN / HVIT PANTER

Jeg ventet lenge med å starte på Øystein Wiiks bøker, men du verden for en opplevelse det var å lese hans debut «Dødelig applaus» fra 2010 som han også ble nominert til Rivertonprisen for. En hysterisk hurlumheireise av en krimroman som slo beina under meg. Skal lese meg ferdig med Wiik i 2017, og andre bok ut er altså Slakteren fra 2011. Håper også å få lest «Hvit panter fra 2012 denne våren. Om han klarer å holde samme nivå videre så har jeg funnet meg en ny favorittforfatter innen norsk krim. Kombinasjonen krim og opera skulle en tro var en ganske søk og konstruert greie, men det fungerte glitrende i første bok iallfall. Så får vi se om begeistringen holder seg ved lag. Det er alltid artig å finne nye norske stemmer som fenger i denne sjangeren.

imageEYSTEIN HANSSEN – JAGET

Det er høytid i heimen hver gang Eystein Hanssen kommer ut med ny krimbok om Elli. Hans bøker er en stor favoritt både hos meg og Agnes, og vi må ofte krangle om hvem som skal få lese først. Spent på om han finner tilbake til intensiteten som var ett av hans store kjennetegn i de første bøkene. Synes personlig at «Brennemerket» (2015) manglet litt av det krydderet, selv om det så absolutt var en spennende bok. Kanskje den manglet litt fordi handlingen foregikk i et veldig ukjent miljø for meg, men uansett så er en ny Elli-bok alltid høyt på ønskelista. Hans samfunnskritiske krimbøker er noe dere bør kaste dere over ved første anledning dersom dere fremdeles har ham til gode. Jaget har så langt fått glimrende kritikker, så jeg gleder meg.

den-som-forvolder-en-annens-dodCHRIS TVEDT – DEN SOM FORVOLDER EN ANNENS DØD

Endelig har bergenseren Chris Tvedt plukket opp igjen sin gamle advokatkrimhelt Mikael Brenne igjen. Ikke dermed sagt at de tre bøkene om Edvard Matre (som han skrev sammen med sin kone Elisabeth Gulbrandsen) har vært en nedtur. Spesielt «Den blinde guden» var helt eksepsjonelt god. Men, nå er altså gode gamle Brenne tilbake på banen. Jeg brukte høsten 2016 på å lese meg gjennom Chris Tvedt sin serie om Mikael Brenne, og har hatt mange strålende lesestunder. Det er spennende, intenst og plottmessig utfordrende bøker å lese. Tvedt er en mester i å skape neglebitere, og jeg har store forventninger til denne, som mange hevder er hans beste Brenne-bok. Jeg skal ut på bibliotekturne i slutten av mars med Chris Tvedt, så innen den tid er boken iallfall lest.

utmarkerARNE DAHL – UTMARKER

En ny serie fra den svenske mesteren Arne Dahl. Jeg har ikke lest noen av de tidligere bøkene av Arne Dahl, men så første sesong av TV-serien som er basert på disse. Knallgøy krimserie som jeg håper de følger opp med flere sesonger av. I og med at han kommer med en ny hovedfigur nå, så har jeg bestemt meg for å kaste meg over den med liv og lyst. Svenske anmeldere har vært fra seg av begeistring, og hevder at det er det beste Dahl noen gang har skrevet. I tillegg blir han å se på Krimfestivalen i Oslo i mars, og første helgen i April sitter han på scenen med meg og Gunnar Staalesen for å snakke om krimsjangerens mange klisjeer. Da må jeg i det minste ha lest hans ferskeste krimroman. Gleder meg veldig til denne godbiten.

Søvnen og dødenAJ KAZINSKI – SØVNEN OG DØDEN / DEN GJENFØDTE MORDEREN

I romjula startet jeg på en ny krimserie jeg har vært nysgjerrig på lenge. Det danske radarparet AJ Kazinskis bøker om Niels Bentsson og Hannah Lund. Krimbøker som beveger seg i grenselandet mellom medisinsk vitenskap, religion, kunst og moderne kvantefysikk … Altså HALLO? Det må jo bare være bra. Og det er det … Leste altså «Den siste gode mann» fra 2010 i romjula, og ble begeistret. Nå venter andre og tredje bok i serien, Søvnen og døden og Den gjenfødte morderen. Jeg har forstått på flere anmeldere at denne serien bare blir bedre og bedre for hver bok, så dette ser jeg virkelig fram til. På mange måter et dansk motsvar til Dan Brown eller vår egen Tom Egeland, for å si det slik. Skal bli moro å se om duoen holder trykket oppe, og om jeg er like forelsket etter bok nummer to og tre.

På overflaten flyter vannliljeneFRODE EIE LARSEN – PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE

Dette er en av de forfatterne jeg har fulgt tettest siden han startet på sin reise som krimforfatter med Hemmeligheten i 2012. Han har hatt en bratt læringskurve, og bare blitt bedre og bedre for hvert eneste år som går. Han er krimforfatternes DDE som kjører bokhandlerturneer og bibliotekturneer land og strand rundt for å møte nye lesere, og fanskaren blir større for hvert år som går. Det er så fortjent. Hans forrige bok «Englefjær» burde vært nominert til Rivertonprisen etter min mening. Det var nesten skandale i mitt hode at den ikke ble det. Dersom han holder det samme nivået i sin femte (eller sjette) bok om Eddi Stubb, så kan det ikke være lenge før han blir innlemmet i det gode selskap.

sov-du-vesle-spireCILLA & ROLF BÖRJLIND – SOV DU VESLE SPIRE

Denne svenske duoen har fått mange nye tilhengere siden TV-serien «Springflo» gikk på NRK i sommer, og Agnes og jeg fikk gleden av å tilbringe en kveld sammen med det sympatiske ekteparet etter Gyldendals Pocketparty i høst. Jeg har fulgt dem tett helt siden deres første bok kom ut i Norge i 2013, og den siste så langt i serien Svart daggry (2015) var rett og slett en fantastisk godt skrevet krimroman. Den fenget meg, og har vært en av mine viktigste inspirasjonskilder i arbeidet med min kommende krim «Hjerteknuser» som kommer i mai. Gyldendal er nå ute med alle de tre tidligere bøkene i nye pocketversjoner, så for de av dere som ennå ikke har prøvd dere på denne serien så har dere min anbefaling. Jeg gleder meg stort til fjerde bok, Sov du vesle spire, som altså kommer ut i slutten av februar.

selfiesJUSSI ADLER-OLSEN – SELFIES

Forrige bok i serien om Avdeling Q var en gedigen skuffelse, og det samme har de to kinofilmene basert på bøkene vært. Jeg har forstått på flere som har tjuvlest «Selfies» at Adler-Olsen har funnet tilbake til storformen med denne boka. Den er alt det som «Den endeløse» ikke var. Når det er sagt så ble også den boka en salgssuksess for en av Nordens største internasjonale krimforfattere, men de fleste var enige om at den var et par knepp ned i forhold til det vi har lest tidligere. Jeg ser frem til «Selfies» synes ideen bak plottet en gnistrende, så får vi virkelig håpe at forfatteren har funnet tilbake til formen, stilen, humoren og spenningen som han er så kjent for. Om dere kjenner noen som står bak scriptet på filmene, så kan dere godt gi vedkommende en lusing fra meg for å ha ødelagt Assad fullstendig. Sånn … Der fikk jeg den frustrasjonen ut av kroppen iallfall.

forlisetFRODE GRANHUS – FORLISET

Ramsalt Lofot-krim står alltid høyt på ønskelista mi, og Frode Granhus er den ubestridte mesteren. Hans krimbøker fra det vakreste norsk natur har å by på er så spektakulære og utspekulerte som det går an å få det. Forliset er hans sjette roman, og hans femte om politimannen Rino Carlsen. Vi snakker om en som virkelig elsker å sende oss ut i storm og uvær her, og tittelen tyder på at han ikke har tenkt å la være denne gangen heller. Bøkene hans er spesielt gode på det å skape suspense. Altså å gi leseren dette krypende ubehaget av at det er noe som ikke stemmer. At det er noe en ikke har fått med seg i Rinos møte med vitner og pårørende. Det er noe der som vi ikke får tak i, og når det kommer for en dag så er det alltid et grøssende velbehag når vi skjønner sammenhengen. Om du ikke har lest Granhus tidligere, ja så er det bare en ting å gjøre … LES -LES-LES!

torstJO NESBØ – TØRST

Denne boka trenger for så vidt ingen presentasjon. Det er den alle går og venter på denne krimvåren, og da snakker jeg ikke om bare her i Norge. Jeg snakker om hele verden. Så vidt jeg forstår kommer Tørst ut samtidig i alle land. Det er litt slik som det var da en ny «Harry Potter» ble lansert i sin tid. Ingen fikk være først, og ingen ville være sist. Bøkene hadde verdenspremiere. Jeg gleder meg til å lese et nytt kapittel om Harry Hole. Politi var en skuffelse, og Gjenferd var midt på treet. Det begynner å bli lenge siden Jo Nesbø tok ballegrep om meg som leser med en Harry Hole-roman. Forrige gang var faktisk med Panserhjerte (2009). Men, vi vet at han kan … Og en pause fra Harry H har kanskje gjort Nesbø godt også. Jeg vet iallfall at han fikk skrivegleden tilbake med Tørst, og det er et lovende tegn. En krimsak med Tinder-drap høres jo også ganske forlokkende ut, spør du meg.

det-som-aldri-dorØISTEIN BORGE – DET SOM ALDRI DØR

Borge var fjorårets største krimsensasjon i Norge. En fantastisk debut i sjangeren med Den syvende demonen. Knallsterk hovedperson som vi umiddelbart trykker til vårt bryst, svært godt språk, høy spenningsfaktor gjennom hele romanen, og et utspekulert og dristig plott. Det meste var rett og slett riktig med Den syvende demonen, og jeg utropte den til årets kanskje beste norske krimroman allerede i januar. Ganske hårete av meg, og det holdt nesten stikk. Etter min mening var det bare Jan Erik Fjells Lykkejegeren som overgikk Borges krimdebut i fjor. Ekstra cred også til forlaget Font som endelig turte å satse på en norsk krimutgivelse. Jeg tror ikke de angrer på det. Borge leverte varene. Nå kommer altså oppfølgeren, og jeg er veldig spent på om han har klart å gjøre dert like bra denne gangen. Jeg vet alt om hvilken forskjell det er på å skrive en krimroman på under ett år, opp mot å kunne dulle og dalle med et manuskript i årevis slik vi har gjort tidligere.

den-stille-flokkenLARS MÆHLE – DEN STILLE FLOKKEN

Lars Mæhle er en krimforfatter som dessverre har gått mange hus forbi så langt. Jeg håper virkelig flere vil legge merke til denne godbiten av en krimforfatter i år. Han kommer med tredje bok i sin serie om Ina Grieg, og de to første bøkene har vært svært gode. Han skriver litterært, og så på nynorsk da … Alt for få våger å gjøre det. Ikke siden Kolbjørn Hauge har vi hatt en så god nynorsk krimforfatter, så kjære lesere … Vi må ta vare på ham. Han er verdt det. Den tredje boka i serien tar også for seg et svært spennende tema i vår behandling av tatere og romanifolket. Ina Grieg er en veldig spenstig og frisk karakter som vi blir glade i, og jeg tror at Mæhles fanskare vil bli stor nå ettersom flere og flere har oppdaget at det går helt fint å lese nynorske skjønnlitterære bøker. Det beviser suksessen til «Saman er ein mindre aleine» og ikke minst suksessen til Elena Farrante med Napolikvartetten. For meg blir denne boka en av vårens høydepunkt.

syndenes-forlatelseJOHN HART – SYNDENES FORLATELSE

En av de store snakkisene innen internasjonal krim det siste året har vært John Harts bok «Syndenes forlatelse». Utgitt av Font Forlag på norsk nå nylig, og en av dem jeg valgte å ikke avbestille i bokklubben. Jeg har vært nysgjerrig på denne en stund, og da jeg leste at han kommer til Krimfestivalen så bestemte jeg meg for å gi boka et forsøk. Jeg er såpass mainstream at jeg ikke alltid er overbegeistret for de bøkene som anmelderne kaster seksere på terningen etter (Hviskeren av Karin Fossum er bare ett eksempel), men jeg har et håp om at en hel verden ikke kan ta veldig feil. Derfor vil jeg denne våren gi meg i kast med boka, og så får vi se om den faller i smak. Gleder meg iallfall veldig til å møte ham på Krimfestivalen i mars. Det blir spennende. Jeg burde sikkert lest mer av disse forfatterne som alle andre lovpriser, så jeg har ikke vondt av å få meg en litterær uppercut. Jeg gir det et forsøk.

dnaYRSA SIGURDADOTTIR – DNA / DRAGSUG

Hennes første bok i en ny krimserie kom i fjor vinter, og DNA ble blant annet kåret til årets beste internasjonale krimroman i Danmark. Hun skal få prisen under Krimimessen i Horsens der jeg selv er deltaker, og det vil være litt flaut å komme dit som «krimnerd» og ikke ha lest den. Dessuten har jeg seriøse planer om å sende min kjære Viljar Ravn Gudmundsson «hjem» til Island i tredje bok «Død manns tango», og da skader det ikke akkurat å lese meg litt opp på islandsk krim. Dette er en god anledning med andre ord. Yrsa er også hovednavnet på Lahlums Krimfestival nå i februar, og det er dumt at det ser ut som om jeg ikke vil klare å få til å komme dit dette året. Uansett … Jeg kompenserer med å lese første bok i Yrsas serie denne våren iallfall. det er da noe å ta med seg. Jeg er veldig spent på å lese denne, og liker jeg den så har jeg altså den blodferske nye romanen hennes «Dragsug» stående klar i bokhylla allerede. Det kan bli en finfin Islandsk vår. Jeg må iallfall en tur til Reykjavik på research, og det ser jeg virkelig fram til.

ingen-til-bordsLENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS

Ingen krimvår uten en ny bok fra Lene Lauritsen Kjølner, og denne gangen er det altså «Ingen til bords». Denne friske dama (som for øvrig også er ett av navnene under Lahlums krimfestival i år) skiller seg ut i mengden av oppskriftsmessig krim og spenningslitteratur. Hun har valgt en mye softere variant der humor, familiedrama og hverdagsliv er like så viktige ingredienser som drap og vold. «Ingen til bords» er hennes fjerde bok om livsnyteren og privatetterforskeren Olivia Henriksen. En dame litt over sin beste alder, som vet å nyte sitt otium like så mye som hun lar hjernen gruble over krimmysterier i en vakker sørlandsidyll. Jeg har lest hele serien så langt, og må si jeg er svært begeistret for hennes to første bøker. Den tredje, Dakota Rød, tippet over i for mye husmorkrim etter min smak, men jeg har stor tro på at Lauritsen Kjølner slår knallhardt tilbake med årets krimeventyr. Det har nesten blitt en tradisjon nå at jeg innleder sommeren i selskap med Olivia, og slik blir det i år også.

i-djevelens-klorJAN BORIS STEINE – I DJEVELENS KLØR

Trøndersk Sherlock Holmes. Det er tøft. Det er Harry. Og … Det er faktisk ganske artig lesestoff. Jan Boris Steine ble nominert til beste norske krimdebutant med sin første historiske krimroman fra Trondheim, og nå kommer altså oppfølgeren. En bok jeg har sett fram til helt siden jeg leste det første mysteriet i sommer. Jeg synes Steine fikk til komboen med tidsriktig språk, spenning, mysterier og drama i sin første bok. Interessante karakterer, selv om de altså er svært like våre kjære venner Watson og Holmes. Det avgjørende i disse historiene er jo om en klarer å gjøre drapsgåten utspekulert nok til at detektivene framstår som geniale. Her ligger virkelig djevelen i de små detaljene, og balansegangen mellom en vellykket og en mislykket roman er mye mindre enn for oss som kan pøse på med action, tempo og drama. Vi kan skrive spennende selv om plottet er enkelt, men det kan en ikke når en skal skrive i Steines sjanger. Da må det sitte perfekt, og AHA-effekten må være til stede. Jeg har stor tro på at også årets Trondheim-tur blir en höjdare.

 

 

Norsk krim 2017 – Her er oversikten!

torstNorsk krim anno 2017 er et kobbel av utgivelser som kommer til å sette tydelige spor på bestselgerlistene både her hjemme og i utlandet. Alle vet at Jo Nesbø kommer slepende på Harry Hole i mars, men det er nok av andre storkanoner som kommer til å prege butikkhyllene, selv om krimhøsten vi har lagt bak oss kanskje var tidenes sterkeste. Har du savnet Elli Rathke, Bengt Alvsaker, Tom Hartmann, Ina Grieg, Eddi Stubb, Viljar Ravn Gudmundsson eller Bjørn Beltø? Da er det bare å glede seg. Det er plass til flere hardtslående krimhelter enn Harry H i 2017.

 

I denne årlige oversikten gir jeg dere et innblikk i hva som vil komme i året som kommer. Jeg har ikke tatt med debutanter her. Kun etablerte norske krimforfattere. En del av dem har ikke svart meg, og jeg har heller ikke funnet noen info om dem på forlagets sider. Da står det åpent om dem enn så lenge. Det betyr altså ikke at de IKKE kommer med ny krimroman i år 🙂

HVA SKJER MED SJELEN I DØDSØYEBLIKKET?

Foto: Elio Pallard/Wikipedia
Foto: Elio Pallard/Wikipedia

La oss begynne med den utgivelsen jeg personlig gleder meg aller mest til i året som kommer. «Lasarus-effekten» er Tom Egelands sjuende roman om Bjørn Beltø. Temaet denne gang er: Døden. Kort og godt: Hva skjer med oss når vi dør? Dramaet begynner med Beltøs jakt på et forsvunnet, men legendarisk verk fra oldtiden: De dødes bok. Dette verket – skrevet i Babylon og Egypt

Tom Egeland har skrevet fire bøker i serien om Bjørn Beltø. I mai kommer nummer fem.
Tom Egeland har skrevet seks bøker i serien om Bjørn Beltø. I år kommer nummer sju.

for mange tusen år siden – rommer etter sigende svaret på mange av dødens gåter, og en amerikansk stiftelse engasjerer Bjørn Beltø til å finne det. Samtidig pågår et topphemmelig eksperiment i det amerikanske Xian Research Laboratories, der forskere er i ferd med å avdekke – medisinsk og biologisk – hva sjelen egentlig er og hva som skjer med den i dødsøyeblikket. Handlingen åpner i Juvdal, dit Bjørn har trukket seg tilbake for å skrive om sin leting etter De dødes bok, men det meste av handlingen finner sted i London, Torino, Roma og i USA.

Som en hommage til hans forbilde Umberto Eco lar Tom Egeland Bjørn Beltø oppsøke en fiktiv munkeorden som holder til i Sacra di St. Michele-klosteret utenfor Torino. Dette klosteret er også modellen for «Kolossen» – klosteret Eco skildrer i Rosens navn.

EYSTEIN HANSSEN FØRST UT

imageEn annen ringrev som dukker opp allerede om noen få uker er Eystein Hanssen. En av mine store favorittforfattere gjennom mange år. Serien om Elisabeth Sunnee Rathke, eller Elli, som vi gjerne kaller henne, er blant de sterkeste krimseriene i Norge på 2010-tallet. Eystein Hanssen har toppet listene på lyttetjenesten Storytel og blitt nominert til Bokhandelprisen to ganger. Og når vi møter Elli igjen i romanen Jaget, har tilværelsen har tatt en ny vending. Hun har blitt mor for første gang, og er hjemme i permisjon med datteren Mali. Men når et lik driver til overflaten i Bjørvika, får hun en oppringning fra politihuset. Politiet trenger hennes hjelp.

I saken finner Elli kun ett spor: krypterte mobilmeldinger. Samtidig i Libya, kjemper flyktningen Basma og hennes to barn for en plass på båtene over Middelhavet. Ellis etterforskning peker mot en mann Beredskapstroppen Delta allerede har anholdt, Jonathan Smith. USA og PST har spilt en rolle i saken. Først når Basma ankommer Norge, faller brikkene på plass. Noen har forferdelige planer i Oslo. Elli, Brenner og Jan Nereng er byens eneste håp.

Eystein Hanssen kan også røpe at det er noen som lukter på en TV-serie med bøkene hans, men at han selv har holdt litt igjen:

– Jeg har hatt flere filmproduskjonsselskap «på døra», men siden jeg selv jobbet mange år med tv- og filmproduksjon, har jeg holdt tilbake inntil jeg har nok stoff til at det eventuelt kan bli flere tv-sesonger. Med seks bøker nå er det nok stoff til å skape en univers som kan leve en stund.

 

EIE LARSEN GLEDER SEG STORT

pa-overflaten-flyter-vannliljeneFrode Eie Larsen kan vel snart regnes som en veteran etter at han nå kommer med sin sjette (eller femte om vi regner Hemmeligheten og Frostrøyk som en bok) krimroman. «På overflaten flyter vannliljene» er tittelen på Eddi Stubbs nye eventyr. Denne rufsete og litt koselige politimannen som vi etter hvert er blitt veldig glade i. Personlig er jeg veldig spent på hvor bra dette blir ettersom den klart sterkeste og mest fargerike karakteren i Frode Eie Larsens univers døde i forrige bok. Et helt ubegripelig grep fra forfatteren, men vi har sett andre gjøre lignende ting før med hell, så jeg stoler på at det blir bra.

Ser vi på vaskeseddelen til boka så er det en stemning og en mystikk der som lover bra iallfall:

Dypt inne i skogen, under de duvende trekronene, ligger det lille tjernet. Solen drysser dråper av gull på det blikkstille vannspeilet, men under overflaten skjuler det seg et bunnløst mørke. Ved bredden står Eddi Stubb. Han har ikke hørt brølet, eller sett boblene og de lette krusningene, men han føler seg sikker på at Bakkanetjønn gjemmer en hemmelighet. Og han vet at dette bare er starten. For hvor er Håkon Helstad, Larvik Håndballklubbs savnede trener? Og hva med kvinneliket som akkurat er skylt i land langs Farriselva?

Frode selv hevder at dette ikke er en «Larvik Håndball-krim», men at bakgrunnen som event-sjef for håndballklubben har gitt ham inspirasjon på veien.

– Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så stolt av resultatet. Jeg gleder meg stort til å dele den nye historien med leserne. Foreløpig dato for utgivelse er 20. februar. 

Her er en presentasjon av forfatteren og et utdrag fra den nye boka:

 

MER KOS, MEN INGEN TIL BORDS

ingen-til-bordsLene Lauritsen Kjølner er etter hvert blitt et sikkert vårtegn for oss krimelskere. Siden 2013 da hun debuterte med «Høyt henger de» har det kommet en ny Olivia-krim hvert eneste år i mai. Årets godbit har fått tittelen «Ingen til bords», og allusjonen til Agatha Christies «Tretten til bords» er ikke til å unngå å legge merke til. Spørsmålet er om det er et lukket roms mysterium vi blir vitne til denne gangen? Lene har skapt seg sin egen sjanger. Skjærgårdskrim, kosekrim … Ja, kall det hva dere vil … Uansett så er det artig at noen av oss tør å skape noe helt nytt og unikt. Et krimunivers der humor, glede, mysterier og kjærlighet får blomstre i sørlandsk sommeridyll. I høst kom også nyheten om at første bok i serien er solgt til Polen.  Vi gleder oss alle sammen til årets utgave av Olivia Henriksen, selv om forrige bok «Dakota rød» ikke var hennes beste så langt i porteføljen. Her er det som står på baksiden av boka:

Olivia er i ferd med å avslutte et herlig opphold i England, da hun blir kontakten av en ny klient. Samtidig mottar hennes politikjæreste Torstein, melding om et drap begått på friluftsteateret utenfor Tønsberg. Olivia bestemmer seg raskt for å holde seg unna saken. Hun ønsker ikke å skapeproblemer for Torstein, og kaster seg inn i utroskapssaken hun har tatt på seg, med sedvanlig nysgjerrighet og kreative metoder. Det blir etter hvert klart at de to sakene har noen felles berøringspunkter, og Torstein har vanskelig for å tro Olivia når hun dukker opp både her og der i nærheten av hans egen etterforskning.

Lene forteller i en kommentar at hun har måttet ta et dypdykk inn i både musiker, teater og alternativ-miljøer i arbeidet med denne krimboka. For øvrig er hun en driftig forfatter om dagen, og skal blant annet være ett av hovednavnene på Lahlums Krimfestival i Tvedestrand i februar, i tillegg til at hun bidrar med krimnoveller til både Juritzen og LIVs påskekrimsamlinger.

JØRGEN BREKKE MED AVGRUNNSBLIKK

avgrunnsblikkDen femte boka i serien om Odd Singsaker, Avgrunnsblikk, kommer ut i løpet av våren. Singsaker reiser på tur med kona si Felicia Stone til en avsidesliggende hytte i Femundsmarka. Hyttekosen blir ødelagt av at det henger et lik fra takbjelkene da de kommer fram til hytta. Singsaker gjenkjenner den døde kvinnen som et vitne i en gammel drapssak og vi tas med tilbake til året 2009, året da Singsaker kjemper mot symptomene på hjernesvulsten som skal komme til å forandre livet hans. En professor i religionshistorie blir funnet drept i sin villa i bydelen Singsaker. En ung kvinne, en moderne heks og wicca-utøver var i huset sammen med ham da han ble drept, hun anholdes, men saken tar snart andre retninger.

Odd Singsaker er en av få krimhelter jeg personlig ikke har klart å følge fra start til mål. Las den første boka i serien for flere år siden, men gikk meg fullstendig vill i bok to, og har ikke tatt opp hansken igjen etter det. I år har «Paradisplaneten» virkelig fått fart på Jørgen Brekkes forfatterskap igjen, så nå er det ingen vei utenom. 2017 blir et Brekke-år for meg som krimblogger. Jørgen sier selv at 2016 har vært et produktivt år, og at det blir travelt også i året som kommer:

– Den andre boka i ungdomsbokserien Oppdrag Mars, kommer også ut i løpet av året. Nå tar ungdommene fra bok en endelig fatt på den lange reisen til mars. Men ekspedisjonen trues fra flere hold. For fans av Nils Bayer, min andre krimhelt, kommer det en splitter nye historie om ham i Juritzens påskekrim. Den heter Aslak Bjerkes forsvinning og foregår som alle Bayerfortellinger i Trondheim på 1700-tallet.

 

CREEPY OG PSYKOLOGISK LOFOTKRIM

forlisetFrode Granhus har etablert seg som en av de virkelig store norske krimnavnene internasjonalt. Bøkene hans med den majestetiske nordnorske naturen som bakteppe er blitt svært populære både her hjemme og ute i verden. Ikke så rart, egentlig. Granhus skriver mer spennende enn de fleste, og alle krimromanene hans har en dirrende undertone av noe uhyggelig. Om menneskers onde gjerninger og hva det er som skaper kriminaliteten. Helt klart en av mine favoritter og forbilder blant norske krimforfattere. Dette er Nordic noir på sitt aller ypperste. Her er hva baksideteksten lover om hans kommende roman som har fått tittelen «Forliset», og som er ventet i butikkhyllene 20.februar:

De fleste holder seg innendørs i sprengkulda som har festet grepet om Lofoten, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold. Rino Carlsen får etter hvert mistanke om at tønnefunnet har sam menheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre. På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme. 

Frode Granhus hevder han prøver seg på et nytt grep i denne romanen:

– Jeg Mener å ha beholdt lofotkrimsignaturen, men denne gangen er det nok vel så mye en litt dvelende psykologisk krim, der tempoet er tonet noe ned til fordel for stemning, og en (forhåpentligvis) krypende følelse av at noe er riv ruskende galt.

 

HARRY HOLE LØSER TINDER-DRAP

torstDatoen er satt. Jo Nesbøs ellevte bok om Harry Hole kommer 21.mars. Boken, som har fått tittelen «Tørst» handler om unge kvinner som blir drept i sine hjem i hovedstaden. På ny trekkes Harry Hole inn i etterforskningen. I et intervju med VG 19.september røpet han litt av tankene rundt den kommende boka:

– Jeg har bestandig vendt tilbake til Harry Hole, han er min sjelekompis. Men det er jo en ganske mørk sjel, så det har som vanlig vært både en glede og emosjonelt utmattende. Men Harry og historien gjør det verdt de søvnløse nettene.

Nora Campbell i Aschehoug forlag sier til samme avis at hun gleder seg til den kommende utgivelsen:

– «Tørst» er en ekte og solid Harry Hole-roman, med alt det innebærer av galskap, korrupsjon, maktbegjær, utspekulerte drapsmetoder og en etterforsker som aldri unnslipper helt helskinnet.

Boken fortsetter der «Politi» slapp, men for min egen del håper jeg Jo Nesbø har funnet tilbake til formen han hadde i sine beste Harry Hole-år med kvartetten «Marekors», «Frelseren», «Snømannen» og «Panserhjerte». Da var han så strålende at jeg tviler på om noen i norsk krimlitteratur vil kunne klare å overgå ham. De seneste to utgivelsene, «Gjenferd» og «Politi» har vist en litt dalende kurve. Det eneste vi kan si med sikkerhet er hvilken tittel som kommer til å selge best i det norske krimåret 2017.

NY KRIM FRA FJORÅRETS GULLFUGL

det-som-aldri-dorJeg tror ikke vi trenger å dvele så veldig lenge over hvem som kommer til å stikke av med «Nytt Blod-prisen» for årets beste krimdebutant i 2016. Om det ikke blir Øistein Borge så er det en skandale etter min mening. «Den syvende demonen» var en klokkeklar sekser på terningen hos meg, og nå kommer altså oppfølgeren «Det som aldri dør». Den er ifølge forlaget Font en frittstående oppfølger (hva de nå enn måtte mene med en slik selvmotsigelse):

Under et ferieopphold i Nord-Irland blir tidligere høyesterettsdommer John Sand og hans kone Monica myrdet. Kripos-etterforskeren Bogart Bull, som er i landet for å besøke sin morfars gård, koples inn i saken for å bistå førstebetjent Miriam Dixon i det nordirske politiet. Da også forpakteren på morfarens gård blir funnet drept, aner politiet en sammenheng med drapet på ekteparet, og Bull oppdager at morfaren bærer på en hemmelighet som strekker seg mange år tilbake i tid. Kanskje er også selve politiledelsen innblandet? Samtidig trekker Borge tråder til urolighetene og attentatene i 1970-årenes Nord-Irland. Konflikten ble formelt bilagt med fredsavtalen i 1998, men det gamle IRA har sine moderne avleggere, ikke minst en mystisk «Tobin» og en hittil ukjent fraksjon som synes fast bestemt på å ta opp tråden der IRA slapp den.

Selv sier Øistein Borge at han har brukt mye tid på research i forkant av denne romanen, og at det ser ut som om Bogart Bull finner sin vei ut i den vide krimverdenen. Borge har signert tysklandsavtale for de to første bøkene i serien:

– Jeg var på ni dagers research i Nord-Irland (tre av dem i selskap med en pensjonert politimann som var veteran fra The Troubles). Deretter brukte jeg sommeren og høsten ved tastaturet. Forlagshuset Droemer-Knaur i München har kjøpt både denne (ulest) og «Den syvende demonen». I kjølvannet av dette inngikk jeg avtale med Copenhagen Litterary Agency i november 2016, så det finnes vel håp om at Bull dukker opp på andre språk enn norsk og tysk.

MÆHLE SETTER FOKUS PÅ ROMFOLKET

den-stille-flokkenFolk leser Elena Ferrante så det griner etter i dette landet. Det Norske Samlaget hadde også kjempesuksess med «Saman er ein mindre aleine» på nynorsk. Jeg venter på at disse nynorskleserne snart skal kaste seg over Lars Mæhle sine gode krimbøker også. Han skriver knakende godt, og språklig er det jo musikk i ørene å lese nynorsk-krim.  Denne våren kommer bok nummer tre i serien om Ina Grieg, og jeg klarer nesten ikke å vente. Den har fått tittelen «Den stille flokken», og har planlagt utgivelse 1.mars. Her er litt om handlingen hentet fra baksideteksten:

Intens krim om eit mørkt kapittel i norsk historie! Ein valdsdømd psykiatrisk pasient rømmer frå lukka avdeling. Dagen etter blir to søstrer funne avretta, på ei avsidesliggjande glenne i marka. Saka viser seg å ha trådar tilbake til eit uløyst drap på ein rusmisbrukar på 1980-talet, men også til dunkle hendingar på Svanviken arbeidskoloni. Nok ein gong blir psykolog og kampsportutøvar Ina Grieg motvillig trekt inn i ei drapssak. Ho slår seg saman med tidlegare etterforskar Jon Fannrem i jakta på sanninga.

Lars Mæhle blir engasjert når jeg spør ham om problemstillingen rundt vår behandling av romanifolket:

– Jeg har jobbet med denne boka lenge, i snart 3 år. Den har et samfunnsengasjert / politisk bakteppe, nemlig den skammelige behandlingen av tatere / romanifolket i Norge på 1900-tallet. Mer spesifikt foregår en del av fortidshandlingen på Svanviken arbeidskoloni, på Eide, Nordmøre. Hit ble taterfamilier tvangssendt for å lære seg «den norske bofaste kultur», og de måtte skrive under kontrakter og forplikte seg å oppholde seg der i 5 år, hvis ikke ble barna tatt fra dem. Brøt de reglene i kontrakten under oppholdet (f.eks. tok seg en fest, sang sanger på romani), kunne det samme skje. Svanviken var faktisk i drift helt fram til 1989, og to år etter lot den siste styreren hele arkivet gå opp i flammer. Det har vært rart å gjøre research til denne romanen, ikke minst fordi dette bruket fantes der bare 10 mil fra stedet jeg selv vokste opp, uten at jeg ante at det eksisterte. I det hele tatt har denne mørke delen av norgeshistorien vært skjøvet under teppet, og selv om det nå etter hvert er skrevet sakprosa om emnet, syntes jeg det var på høy tid å belyse det i andre sjangre, også, og her er etter min mening kriminalromanen et utmerket redskap for å nå andre lesergrupper.

 

MER TRØNDERSK SHERLOCK

i-djevelens-klorI 2015 overrasket debutanten Jan Boris Stene stort med en historisk krim fra Trondheim med klare paralleller til Sherlock Holmes og Dr. Watson. Falkener & Wilberg var et detektivpar jeg falt pladask for, og det var det flere som gjorde rundt om i det ganske land. Krimhistorien med handling fra Trondheim rundt 1920 ble nominert til «Nytt blod prisen» i høst for beste krimdebutant foregående år. Nå kommer altså oppfølgeren, og jeg merker jeg gleder meg ved å lese forlagets omtale:

Påsken 1917: Doktor Wilberg reiser opp til Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim for å samle krefter. Allerede fra første stund råder en uhyggelig stemning blant personalet og gjestene; en grusom skikkelse går igjen der oppe, og det varer ikke lenge før Wilberg blir nødt til å tilkalle sin venn, gentlemansdetektiven Astor Falkener. Like etter at Falkener har ankommet, finner de direktøren skutt inne på sitt kontor. Er det mord? Hvis ja, hvem er morderen? Det viser seg at mange hadde motiv for å ønske livet av den døde, men hvordan greide morderen å unnslippe? Døren er låst fra innsiden og vinduene er haspet og skoddene trukket for. En umulighet. Hvis det da ikke er selveste gjenferdet på Fjeldsæter som står bak… Falkener og Wilberg nøster i trådene til de finner den overraskende løsningen på mysteriet, men veien dit er ikke fri for farer hverken for våre venner eller de øvrige på hotellet. I djevelens klør er et klassisk lukket rom-mysterium i John Dickson Carr-stil der «Howdunnit» er like viktig som «Whodunnit».

«I djevelens klør» er planlagt å komme i butikkene 15.mars, og Jan Boris Stene forsikrer at tidsskjemaet ser ut til å holde:

– Ja, jeg er nettopp ferdig med språkvasken nå, så da er det første korrekturrunde som står for døra for min del. Boka er et klassisk «lukket rom-mysterium» og utgis i god tid før påske som en erke-klassisk påskekrim.

 

JØRGEN JÆGER SKUFFER ALDRI

Jørgen JægerBergenseren Jørgen Jæger har for alvor flyttet inn i eliteklassen av norske krimforfattere, og kan vise til salgstall for sine siste to Ole Vik-bøker som overgår det de fleste av oss andre kan drømme om. Med «Monster»  i 2015 og «Fortielsen» i 2016 har han gitt Norge to hylleveltere som krimleserne elsker. I 2016 var det kun Jørn Lier Horst og Unni Lindell som solgte bedre enn Jægers «Fortielsen». Jeg har lest alle hans bøker i serien, og synes hans suksess er så utrolig fortjent. Ikke fordi det er glitrende litterært, men fordi han skriver knakende gode spenningsbøker som folk liker å lese. Han er på mange måter norsk krimlitteraturs Kjell Halbing. (Morgan Kane). Blir ikke nominert til flotte priser og invitert til fine gallamiddager, men kan peke nese til elitistene fra toppen av bestselgerlista gang på gang.

Han er inne i andre bok av en fembokskontrakt med forlaget Juritzen, og Jæger lover den kommer til høsten, selv om han er litt tilbakeholden med hva som er årets tema:

– Tittelen er ikke klar ennå, men som i de to foregående bøkene, «Monster» og «Fortielsen», tar jeg opp et høyaktuelt samfunnstema. I boken er jeg på ny tilbake i Fjellberghavn, hvor byens avholdte ordfører inviterer til folkefest for å forkynne en nyhet som vil sette Fjellberghavn på Norgeskartet og endre det for alltid. Festen ender i katastrofe. Jeg nøler med å forhåndssnakke om temaet fordi det kommer inn i handlingen så langt ute i boken. Det er en nøtt jeg må knekke, for slik det er nå røper jeg for mye av mystikken i plottet ved å fortelle om temaet, så foreløpig ønsker jeg bare å si at det er høyaktuelt.

 

HUSBY SÆTHER MED NY WULF

det-bla-barnetEirik Husby Sæther introduserte oss for politietterforsker Mikael Wulf i sin forrige krimroman «Judaskysset». Allerede nå i januar kan du glede deg til oppfølgeren. Hans andre bok i serien har fått tittelen «Det blå barnet» og er forventet sluppet på det norske markedet 28.januar. Boken handler om hvordan et drap ødelegger morderen og morderens etterkommere. Politietterforsker Mikael Wulf plasserer moren på lukket avdeling, hun lider av Alzheimers og snakker om Det blå barnet. Samtidig finner Mikael en dråpe blod på puten etter den forrige pasienten. Mikael har tilgang til likkjelleren på  Ullevål sykehus. Han finner pasienten der og oppdager en grusom drapsmetode. Mikael Wulf må løse to mysterier fra morens rom. Drapet på den forrige pasienten og sannheten om Det blå barnet.                

Cappelen Damms og Krimfestivalens Knut Gørvell mener vi virkelig har noe å se frem til denne gangen:

– På elegant vis har Sæther snekret sammen en historie som foregår på to plan, gamle Oslo og fabrikklivets åk, og Oslo per i dag med dets liknende problemer. Det er både en vakker og hensynsløs beskrivelse av disse to verdener og deres tangerende historier. Har sjelden lest en slik krim, den er poetisk lavmælt, samtidig hugget i et sterkt krimplot. Her har vi å gjøre med et talent, både for krimmen og for historien – litterært sterk. Eirik Husby Sæther er selv politi og debuterte med Judaskysset på Gyldendal. Og han er faktisk allerede ferdig med neste bok om Mikael og hans domene!

 

MOSTUE OG BRENNA KOMMER KANSKJE  I MARS

mostueogbrennaMostue & Brenna har siden deres første bok rettet søkelyset mot saker som har vist seg å bli meget aktuelle: utenlandske organiserte ligaer som styrer narkotrafikken i Norge, tidligere ransligaer som samler seg for det siste, historiske kuppet, og terror mot sivilbefolkningen. Dette er thrillere med høyt tempo og aktuelle problemstillinger fra et moderne Norge. Nå rir radarparet igjen, og denne gang har boken fått tittelen «Operasjon Hades»

Hades er navnet på dødsguden og det underjordiske dødsriket han i følge gresk mytologi hersket over. Det er ikke tilfeldig at tittel på denne romanen har hentet navnet herfra. De to spanerkollegaene Axel og Tobben står denne gang overfor nettopp «underverdenens» aller mektigste: bratva, russisk mafia – en hensynsløs organisasjon som har tatt over det kriminelle landskapet hvor enn de har etablert seg. Nå står Norge for tur. Klarer de å få fotfeste, vil alt endre seg i vårt tross alt fredelige, skandinaviske velferdssamfunn.

I denne thrilleren trekkes vi med i et plot som spenner seg fra den tsjetsjenske borgerkrigen, via avsidesliggende bygder på Østlandet og en dyreverngruppe som ikke skyr noen midler for å sette dyrs velferd på dagsordenen, til flyktningkrisen i Midtøsten styrt av kyniske og pengegriske bakmenn. Oppi det hele blir ikke bare Tobbens familie hardt rammet, men han selv blir utsatt for en karriereknusende mistanke. Axel Th. Munthe må ikke bare kjempe for sitt eget liv denne gang, men også for kollegaens – og det norske samfunnet!

 

FLERE GAMLE HELTER RIR IGJEN

oystein-wiikI jakten på nye krimbøker fra gamle travere så kommer jeg over en del av dem som lover ny krimbok i sine serier, men som ikke kan si så mye om handlingen ennå ettersom romanen fremdeles er i støpeskjeen. Øystein Wiik er en av dem som lover ny krim. Han har ikke klart å la Tom Hartmann få være i fred i jula:

– Julen har vært preget av spagat mellom familiefest og manusarbeid, og det er jo det jeg helst vil. Blir veldig rastløs av å være borte fra tastaturet. Jeg slår meg videre med Tom Hartmann. Første utkast til neste høsts fortelling er levert redaktør, men det gjenstår jo mye finsliping. En bredt orkestrert historie med hendelser i flere verdenshjørner, og en aksjon ingen har tenkt ville være mulig, så får vi se om TH nok en gang kan avverge katastrofen. Jeg vakler litt når det gjelder tittel, mellom «Rottefangeren» og «Blodsjøen». Kanskje ender jeg med en helt annen tittel. Men jeg håper og sikter mot at det blir bok tidlig i august 2017.

Ny krimroman fra min bykamerat Helge Thime-Iversen har vært etterlengtet nytt. «Blodørn» er tittelen på den andre boken om kriposetterforsker Njaal Natland, og den kommer sannsynligvis høsten 2017. Njaal er invitert til en herregård i havgapet på Vestlandet, for å teste ut et nytt hotellkonsept. Han ankommer med noen få andre gjester til et stort hus uten synlig vertskap. Sammen må de løse tre mysterier som delvis strekker seg langt bak i tid, og snart begynner det å gå opp for dem at de også kan være i fare.

Hansolavlahlum

Hans Olav Lahlum tar et friår fra K2 og Patricia, men det betyr ikke at han har tenkt å holde seg unna årets krimhøst:

– K2 og Patricia kommer først tilbake høsten 2018. I mellomtiden kommer jeg i august 2017 med en ganske annerledes roman. Hoveddelen av handlingen i denne utspiller seg flere tiår etter romanene med K2 og Patricia, mens forhistorien til gjengjeld er plassert flere tiår tidligere. Dette blir en psykologisk spenningsroman snarere enn klassisk krim, og med handling fra fem ulike land blir det min klart mest internasjonale roman til nå. Tittelen blir etter alt å dømme «De fems tegn».

torkil-damhaugTorkil Damhaug skrev en av årets klart beste norske krimromaner i året som gikk, og det er mer på gang fra ringreven. Han forteller om aktive dager. Vil ikke love 2017-utgivelse, men utelukker det ikke heller:

– Det er den nye romanen jeg jobber med som kommer til å ta de fleste av arbeidsdagene i tiden fremover. Kanskje den blir ferdig til høsten, kanskje trenger jeg mer tid. Det dreier seg om en historie i krysningspunktet mellom den psykologiske samtidsromanen, thrilleren og krimfortellingen. Med andre ord det landskapet jeg har beveget meg i gjennom de siste fem romanene. Samtidig må jeg prøve ut noen grep jeg ikke har prøvd tidligere.

Ruben Eliassen på sin side kommer med en helt ny krimserien dette året. 2016 har gått med til mye research og arbeid, men det virker som om vi kan ønske en ny krimhelt velkommen i året som kommer:

– Krimsjangeren er preget av forfyllede politietterforskere med personlige problemer, og denne gangen er det en kjederøkende prest med sterke personlige problemer og en uklar fortid som har hovedrollen. I den første boken rulles historien om taternes livssituasjon i Norge på søttitallet opp og utbyggingen av Aker Brygge. Utgivelse er ikke satt da jeg fremdeles holder på med reesearch og fullføre manus, men den kommer.

vidar-sundstolEn annen som kommer er Vidar Sundstøl. Hans andre bok fra de innerste skoger i Telemark:

– Ja, jeg kommer med ny bok til høsten. «Dødsdans», heter den, og er andre bok i serien om Max Fjellanger og Tirill Vesterli som løser mysterier med bakgrunn i gammel norsk folkekultur og overtro. Som første bok foregår også denne i Telemark. På storgården Venvik i Bø forsvinner datteren til en litauisk gårdsarbeider sporløst. En lignende sak fra1800-tallet kaster lange skygger inn i nåtiden. I følge et gammelt sagn skal det ha funnes en stor sølvskatt på Venvik. Tirill og Max begynner å få mistanke om at sagnet har noe for seg, og at det gamle sølvet på en eller annen måte spiller inn. Veien fram til løsningen på mysteriet er lang og går tett opp til en annen virkelighet – nemlig den som finnes i den gamle overtroen på bygdene.

Thomas Enger har lagt Henning Juul på hylla, og har satt i gang med et veldig spennende romanprosjekt som jeg virkelig gleder meg til å lese. Han er foreløpig svært hemmelighetsfull når det gjelder almuen, men jeg har fått vite litt, og jeg kan love dere noe som ikke er gjort tidligere i norsk krim. Tittelen og handlingen kan han derimot røpe bittelitt av her:

– Jeg kommer med en bok som skal hete «Killerinstinkt», og den handler om drapet på to elever på en videregående skole i en liten skogbruksbygd som heter Fredheim. Utgivelse er tenkt i august.

Forfatteren Kurt Aust ved Løvøy kapell.

Kurt Aust så vi sist med en thriller fra Tour deFrance – miljøet, men nå er han tilbake i sitt vante spor med historiske spenningsromaner. Da jeg snakket med Kurt var han ivrig på å fortelle om den kommende boken som er tenkt utgitt i mars:

– «Skipet med det onde øye» er en seilskutekrim som foregår ute på Atlanterhavet i 1706/07. Professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten m. familie er på vei til Frankrike, som passasjerer på slaveskipet «Christianus Quintus» – på flukt fra kong Frederik IV. Men ingenting går etter planen. De blir som fanger på et skip hvor folk forsvinner sporløst mens kapteinen ikke synes å bry seg. Rasjonelle tanker får stadig dårligere vilkår etter hvert som uforståelige ting skjer på det ensomme skipet – og Petter skjønner, til sin forskrekkelse, at heller ikke Thomas synes å bry seg. Grøssende spenning og mystiske dødsfall. 80 hardbarka sjøfolk og en fruentimmer på en skute på størrelse med en middels norsk enebolig – i måneder. Og under dem det svarte dypet. Det som sjøfolk hater mest av alt!

 

OG HELT TIL SLUTT MÅ VI VEL NEVNE OSS SELV …

jegog-agnes2017 blir forhåpentligvis et godt krimår også for min kone Agnes Lovise Matre  og meg. Agnes debuterer som krimforfatter med «Skinnet bedrar» på Gyldendal Norsk Forlag denne våren. Handlingen er også denne gangen lagt til Øystese i Hardanger, men dette er fullblodskrim som dere kan glede dere til. Jeg har sagt i flere intervjuer at jeg er skikkelig sjalu på plottet hennes, og det mener jeg fremdeles. «Skinnet bedrar» er første bok i en krimserie med lensmann Bengt Alvsaker i hovedrollen.

Midt i sommervakre Hardanger forsvinner et barn sporløst fra bygda. Etterforskningen er svært komplisert og kretser rundt et lite bygdemiljø med svært mange hemmeligheter, og enda flere merkelige mennesker som har mye å skjule. Hva har skjedd med barnet, og hvem kan i så fall ha gjort noe med det? I denne krimromanen klarer Agnes kunststykke å kombinere høyt tempo, krevende etterforskning, krypende suspense, gripende hverdagsdrama og et krimmysterium jeg tviler på at noen klarer å løse før siste side er lest. Jeg er jo ikke spesielt habil, men kan ikke forstå annet enn at dette blir en stor favoritt hos mange i krimåret 2017.

Selv kommer jeg altså ut med min andre bok i trilogien om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. «Hjerteknuser» er planlagt utgitt på Gyldendal i mai, og skal i likhet med «Maestro» gis ut i hele 15 land.

I denne krimhistorien fra Haugesund står Viljar ovenfor alle foreldres mareritt. Hans 17 år gamle sønn Alexander blir mistenkt for drap på en jente under en ungdomsfest, og dess mer Viljar og Lotte graver i det som har skjedd, dess nærmere kommer de det faktum at det ikke finnes noen andre enn Alexander som kan ha tatt livet av den unge studenten Emilie Sand Vormedal. Det merkelige er at ingen klarer å se hvordan jenta er blitt drept, og mysteriet får med ett ben og springe på når enda ett lik dukker opp, og enda ett … Fellestrekket er åpenbart. De er alle unge mørkhudete festdeltakere. I bakgrunnen tramper marsjstøvlene til den høyreekstreme grupperingen «Norsk Motstand» gjennom Haugesunds gater.

Og med det er det vel bare å ønske dere alle et skremmende godt nytt år 🙂

PS! Skulle noen etablerte norske krimforfattere føle seg glemt i dette selskapet så er det bare å sende meg info, så skviser jeg dere inn

 

Grieg møter bygdedyret

Linnes dystre lærdomGrieg møter bygdedyret … Høyres det dystert ut? Det er nettopp det det er. Det er Linnès dystre lærdom. Lars Mæhle si andre krimbok om psykologen Ina Grieg. Men, ikkje dystert som i dårleg, traurig eller keisamt … Nei, tvert om! Denne boka er ein fryd for alle oss som elskar krim. For alle oss som likar det litterære. For alle oss som saknar fleire krimforfattarar på nynorsk. Det dystre eg peikar på her er det motlause, lagnadsbestemte og ravmørke som ligg i små avkrokar hjå oss alle, og som berre ventar på å springe ut når du minst ventar det. Det vesle sekundet i livet som veltar all logikk, og sender deg på hovudet ut i elendet.

Det er Andre von Linnè sin dystre lærdom … At alt han trudde på, alt det han var blitt til gjennom sine teoriar om artsbestemming innan planteriket, med eitt sto for fall når det synte seg at artar kan endra seg. Mutere. Ta ei ny form. Dette er utgangspunktet til Lars Mæhles ferske roman. At menneske er i endring. At dei kan gjera det uventa, det uforståelege.  Eit godt anslag for ein krimroman der ein psykolog kler hovudrolla. Eg ser at somme anmeldarar, mellom anna Aftenbladet sin,  ikkje meiner dette er godt nok handverk frå forfattaren, men eg er ikkje samd i dette. Eg tykkjer dette er usedvanleg godt skrive. Ei god historie, vakkert og stemningsskapande språk, gode karakterar. Eit skritt i rett retning dersom ein ser attende til Den mørke porten som kom ifjor. På meg så verkar det som om forfattaren har tatt tak i dei mest openberre feila i si fyrste bok om Ina Grieg. Han har stramma inn plottet, skjult spora på krimgåta litt betre, og langt på veg og klart å skapa ei rollebesetning som me trur på. Det glepp litt her og der i dette reisverket, men ikkje verre enn at me som er røynde krimlesarar kjøper pakken.

Eg er langt meir einig med Aftenposten sin anmeldar. Han peikar på noko av det som gjer Lars Mæhle si krimbok til noko anna enn all den fyllmassen me vert servert frå dei fleste i dag. Pål Gerhard Olsen peikar på at boka er ein tiltalande kriminalroman. Uten overdriven bruk av morbide verkemidler får den formulert mykje vettugt om oppvekst og venskap, og om den norske væremåten. Han seier og at historia er på sitt beste i dei sugande, regnvåte naturskildringane som på virkningsfullt vis setjer dei minst tiltalande sidene av menneskesinnet i relieff. Lars Mæhle skriv så uendeleg vakkert om både menneske og natur. Han skapar stemning og spenning gjennom ord og språk. Det mørke, dystre og farlege er til stades som ei klam regnvåt t-skjorte på kroppen gjennom heile romanen. Det er uhyggeleg, lummert og til tider nesten trolsk.

Sjølve plottet er for så vidt rimeleg enkelt. Ina Grieg er invitert attende til barndomsbygda Skårnes for å delta på ein klassefest. Reunion 20 år etter. Vonde ungdomsminne kjem til overflata, og Ina tek tak i ei av dei store gåtene frå den gongen. Klassevenninna som forsvann sporlaust frå bygda, og som aldri vart funne att. All mistanken som vart retta mot særingen Tom Kaser, og alle spora som tyda på at han hadde drepe henne. No skal altså gjengen samlast igjen, og Tom Kaser er attende i bygda han og. Gjennom boka syner dei ulike karakterane at dei har endra seg sidan den gongen frå 20 år sidan. Ingenting er slik det eingong var, men likevel ligg forsvinninga der som ein kreftsvulst og forpestar bygdemiljøet. Gjev næring til det store bygdedyret.

Her tykkjer eg Lars Mæhle verkeleg har tatt tak i noko heilt essensielt. Korleis eit lite bygdesamfunn som kan synast som verdas tryggaste stad å vekse opp, ofte har i seg så mykje ondskap, jævelskap og openberre overgrep som ingen tør å ta tak i. Det er berre slik det er … At naboen slår kona si, eller at kjøpmannen drikk seg snydens kvar dag er ikkje noko som folk legg seg opp i. Det er berre slik det er … Alle kjenner alle, og alle beskyttar kvarandre uansett kva dei måtte finne på å gjere. Mæhle tek tak i dette og filleristar lesaren med oppvekstskildringar som gjer vondt langt inn i beinmargen. Her er det utspekulert mobbing, utfrysing av folk som er annleis, og grov vald i nære relasjonar som aldri vert tatt tak i av nokon. Det er berre slik det er. Skårnes er ikkje ein unik stad. Alle me som har trådd våre barnesko i små bygder veit om dette bygdedyret, og kva skade det kan gjere dersom det får fatt i oss. Etter mi meining treff Lars Mæhle spikaren på hovudet gong på gong i denne boka, og dei litt merkelege karakterane fins der ute alle som ein. Dei er ekte menneske av kjøtt og blod. Einstøingar og tullebukkar, ja … men verkelege menneske som bur på bygda. I Skårnes, og i mange andre liknande bygder rundt om i Noreg.

Linnès dystre lærdom er ei god krimbok med djupare botn enn det vi finn i mange andre krimromanar. Den har eit nydeleg språk, og boka er stemningsskapande og til tider beint fram uhyggeleg. Den er så absolutt spanande, og har gode karakterar, sjølv om enkelte hendingar ikkje alltid rimer heilt med kva val menneske normalt sett ville gjort. Forfattaren har tatt nokre snarvegar i plotting her og der, men alt i alt så er dette nesten ubetydeleg. Boka skil seg ut som ei av dei aller beste norske krimbøkene eg har lest i år.