Et kvantesprang i skrekk, gru og spenning

ildvitnetLars Kepler er et pseudonym som benyttes av det svenske forfatterekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril når de sammen skriver kriminalromaner om den finsksvenske kriminaletterforskeren Joona Linna. Jeg mener fremdeles at «Hypnotisøren» er noe av det største makkverket utgitt mellom stive permer innen kriminallitteraturen. Oppfølgeren «Paganinikontrakten» er i beste fall litt treig og langtrukken. Men, med den tredje boka,  «Ildvitnet» blir alt tilgitt. Den er et adrenalinsjokk av de helt sjeldne.

Jeg har vært ganske ensom i min unisone kritikk av Lars Kepler-bøkene. De har vært langtrukne, fulle av latterlige logiske brister, og ekstremt spekulative når det kommer til bestialitet, vold og blod. Hver gang jeg har vært kritisk har dyktige krimkjennere bedt meg være tålmodig, og bare lese videre. «Det snur i den tredje boka» sa en av Norges ledende krimforfattere til meg etter forrige anmeldelse. Så derfor gav jeg Kepler en tredje og siste sjanse for et par uker siden. Egentlig i mangel av å finne noe annet som fenget umiddelbar interesse som lydbok på Storytel. Vi kan trygt si at det ble en åpenbaring. skjønner jeg Kepler-hysteriet som rir Europa.

I Ildvitnet befinner vi oss på et ungdomshjem, Birgittagården, en institusjon for unge jenter som sliter med ulike blandinger av atferds-, stoff og psykiske problemer. De har et kyndig personale omkring seg, stedet er ikke lukket i vanlig forstand. Nattevakten er hvilende. Jentene kan altså komme seg ut. Dermed kan også andre komme seg inn, nattestid. Morderen kom seg inn – eller var han/hun inne? Ei av jentene, Miranda, tas av dage i et skrekkelig blodbad, sykepleieren på nattevakt lider samme skjebne. Det tar ikke lang tid før Joona Linna er inne i bildet, riktignok i en slags rådgiverrolle – han er fremdeles nesten-suspendert etter hendelsene i forrige bok da han advarte en gruppe venstreorienterte ungdommer mot en kommende razzia fra sikkerhetspolitiet. Linna må derfor finne seg i en sideordnet posisjon og mye dritt fra den lokale etterforskningsledelsen. Joona er imidlertid ikke en som lar seg vippe av pinnen: Vicky, ei av jentene, er forsvunnet, hun kan til og med være morderen. Snart er hun på flukt mot Stockholm med en liten gutt på slep.

Dette er anslaget i romanen, og tempoet skrus oppover for hver side du leser. Det blir etterhvert en intens leseopplevelse som fillerister deg i godstolen. Jeg har tidligere brukt mye tid og plass på å poengtere hvorfor jeg mener Kepler ikke har skrevet gode kriminalromaner. Nå skal jeg altså gjøre det motsatte. Det kan fort oppfattes som en kanossagang av de helt sjeldne, men så stor kvalitetsforskjell er det faktisk på den tredje boken i forhold til de to første at det er helt på sin plass.

Jeg nevnte tempoet. Hvordan kan en klare å opprettholde et halsbrekkende høyt tempo i en roman på over 500 sider? Det er noen få forfattere som har dette i seg. I Norge har vi Jo Nesbø som er den mest naturlige å sammenligne med. Skal en klare å holde et så høyt tempo og driv som det disse gjør, må en være en mester i plotting. Hver eneste scene skal fungere som en katapult som skyter deg inn i neste.Da tenker jeg ikke på så enkle ting som cliffhangere. Det har alle krimforfattere i sine romaner, og alt for mange av dem bruker kun den teknikken for å tvinge leseren til å lese neste kapittel. Nei, jeg tenker på overraskende twister som får deg til å gispe etter luft. Kjære karakterer i intens livsfare (med vissheten om at forfatteren ikke nøler med å ta livet av dem i bakhodet). Mye bruk av bevegelse, der karakterene til enhver tid er på vei fra noe og til noe dramatisk. På et annet sted, i et annet miljø. Ingen lange kontor og møtescener der spor og motiv drøvtygges. Alle slike betraktninger skjer hos karakterene mens de befinner seg i en intens situasjon på vei fra eller til en ny konflikt. I tillegg holdes antagonisten skjult for leseren til siste fjerdedel av boka, og forfatteren bruker gjerne flere mindre antagonister på veien som effektive hinder, og for å skape spenningstopper underveis. I denne boka er det for eksempel en ekstremt spennende dykkerscene etter en tredjedel av boka, og en scene på et slakteri som nesten gav meg hjertestans  omtrent halvveis ut i romanen. Ingen av disse har noe som helst med den egentlige antagonisten å gjøre.

Hele veien er det små eller store momenter i scenene som gjør at spenningen er til stede. Vi møter blant annet en kvinne som jobber som vaskehjelp mot kost og losji hos sine voldelige fosterforeldre. Et så enkelt grep som at hun til stadighet låner penger fra morens kontantbeholdning gjør at vi sitter og venter på hva som skjer dersom hun blir oppdaget. Med andre ord, spennende og nervepirrende, for vi blir veldig glad i dette litt trøstesløse vesenet. Det samme kan sies om rikmannskvinnen som har vært fostermor til jenta som mistenkes for det bestialske dobbeltdrapet. Vi blir kjent med henne gjennom flere scener, men spenningen holdes ved like i disse scenene fordi det er så innlysende at hun skjuler en stor og grusom hemmelighet. Vi VIL vite hva det er hun skjuler, og leser derfor videre i høyt tempo.

Når forfattere mestrer dette grepet med å holde tempoet og drivet oppe gjennom en hel roman så gjør det ikke noe at romanen er en murstein. Vi så noe av det samme i Paganinikontrakten også. Kepler var på riktig vei der, men det var alt for mange stein døde kapitler som bremset tempoet. I «Ildvitnet» maktet ekteparet å holde drivet oppe fra start til mål, og det attpåtil nesten uten en eneste logisk brist. Det er et kvantesprang i kvalitet, og gjør at jeg nå for aller første gang vil anbefale Kepler til mine krimvenner. I tillegg gjør jeg en kardinalsynd i samme slengen. -Vær så snill å begynn Kepler-lesingen med bok nummer 3. Drit i de to første! Hypnotisøren egner seg best som dasspapir og Paganinikontrakten som sovemedisin. Historien om Joona Linna kan utmerket godt begynne da han stiger inn på Birgittagården i «Ildvitnet». Du har faktisk ikke gått glipp av noe av betydning.

Et lys i tunellen for Kepler

PaganinikontraktenSiden jeg startet denne bokbloggen for snart to år siden er det ingen bøker som har fått tilsvarende hard medfart som det «Hypnotisøren» av Lars Kepler fikk høsten 2012. Nå har jeg lyttet meg gjennom oppfølgeren til forfatterekteparet, «Pagananinikontrakten«. En mursteinskrim på over 500 sider. På Storytel utgjør det hele 16 timers lytting. Heldigvis går det riktig vei med Kepler, men det går både smått, trått og omstendelig …

Pseudonymet Lars Kepler er en sensasjon innen moderne nordisk krim. De gikk fra ingenting til umiddelbar suksess i Nesbø målestokk. Mye på grunn av oppstyret rundt at Kepler var et pseudonym. Spekulasjonene rundt opphavet var godt nyhetsstoff, og derfor mye publisitet. Hypnotisøren traff bokbransjen som en meteor. Som det så ofte er med slike suksesser, så roper forlaget på en oppfølger eller tre. Kjapt som faen. Her lukter det penger lang vei. Og slik ble det. Etter Hypnotisøren i 2009 kom Paganinikontrakten i 2010, Ildvitnet i 2011 og Sandmannen i 2012. Nå i høst kommer femte bok om den finsksvenske etterforskeren Joona Linna ut på svensk. Den har fått tittelen «Stalker».

Paganinikontrakten er altså andre bok ut i serien, og den skiller seg ganske mye i både form og innhold fra første bok. Det er gjort enkle grep som viser oss at forfatterne er på rett vei. Jeg vil se på en del av disse grepene her. Samtidig så er det åpenbart at vi nok en gang snakker om et uforståelig hastverksarbeid på det redaksjonelle arbeidet. Jeg vet ikke hva Bonniers redaktører røyker, men noe er det. Ingen slipper gjennom med så åpenbare brist som det Kepler har gjort. To ganger til og med.

La oss starte med det mest synlige for lesere flest. Den totale mangelen på å kutte, snevre inn og komprimere historien. 500 sider er svært mye i en ordinær krimroman. Det kreves en usedvanlig skarp penn for å klare å holde leseren på kanten av stolen så lenge. Det skal ingen beskylde ekteparet for å ha. I denne romanen blir det en hel rekke med evigvarende subplott som med fordel kunne vært kastet over bord allerede i første redigeringsrunde. Vi trenger jo ikke hele livshistorien til karakterer som spiller perifere roller. Det tar fokuset bort fra den egentlige handlingen og spenningen. Ett eksempel er Penelope Fernandez. Fredsaktivisten som blir forfulgt av en leiemorder. Det hadde vært nok å påpeke hennes kobling til hjelpearbeid i Darfurprovinsen. Å få hele historien presentert var egentlig poengløst. Det samme er hennes og Bjørns lange fluktscener fra leiemorderen. Ment å være nervepirrende, men blir for det meste irriterende langtekkelig.  Ett annet eksempel er den ekstremt lange og omstendelige historien til Axel Riessen. For så vidt romanens beste og mest spennende karakter, men hans historie okkuperer minst 100 av de 500 sidene, og det er strengt tatt helt unødvendig med tanke på selve plottet og spenningen.

Det jeg var mest kritisk til når det gjaldt Keplers første roman var de usannsynlige logiske bristene. Du finner dem dessverre i denne boken også, selv om de heldigvis har blitt færre, og ikke fullt så forstyrrende. Jeg stusser likevel over hvordan TV-kjendisen Ossian Walbergs oppførsel ute på øya der Penelope og Bjørn havner kan ha unngått redaktørenes røde penner. Maken til usannsynlig idioti skal en lete lenge etter i seriøs krimlitteratur. Enda verre er epilogens oppsummering om Luigis sønn sin nye rolle. Den barnslige, forsiktige og puslete spjælingen av en tenåring får med ett en skurkerolle som i beste fall er komisk. I tillegg er den twisten fullstendig unødvendig. I tillegg til dette så har vi Joonas stadige intuisjoner om at noe plutselig ikke stemmer, vi har Saga Bauers blonde og svært naive tankegang i flere scener, og vi har Penelope og Bjørns gjentatte ulogiske valg når de er på rømmen. Som leser så kjøper jeg ikke disse logiske bristene, men som sagt så var de både flere og langt mer graverende i Hypnotisøren.

Deres krimdebut fikk en god del kritikk for å være utspekulert blodig og voldelig. I Paganinikontrakten er dette heldigvis tonet litt ned. Vi får ikke fullt så detaljerte beskrivelser av utspekulert vold. Likevel er det fremdeles alt for mye. Vi blir som lesere utsatt for en del spekulative torturscener som vi godt kunne vært foruten. Scenenes eneste formål er å sjokkere og være frastøtende. De er ikke viktige for hverken plott, karakterbygging eller løsning. Det samme kan sies om de nære skildringene av uviktige personers dødskamp mens blodet spruter og flyter rundt dem. Dette er usmakelige trekk hentet fra «splatterfilmer», og gjør seg dårlig på trykk.

Hva er det som gjør at jeg likevel mener at Kepler er på rett vei? Paganinikontrakten er jo strengt tatt ingen god krimbok. Vel … For det første så er det altså litt mindre utspekulert vold. For det andre så henger historien sammen. For tredje kommer ikke de to ulike forfatterstemmene så tydelig til syne for leseren. For det fjerde er de fleste karakterene både bedre og mer troverdige. Det viktigste er imidlertid at Kepler denne gang har en svært god historie å fortelle. Selve konseptet rundt denne avtalen som har fått navnet Paganinikontrakten er svært fascinerende, og det er rett og slett et knallgodt plott som spinnes rundt Joona og Sagas etterforskning. Flere scener er skikkelig spennende, og i motsetning til med Hypnotisøren, lengtet jeg ikke til boka skulle være ferdig. Jeg koste meg med den. Den ville hatt godt av en 200 siders redaksjonell slankekur, og det ville vært en fordel om Bonniers redaktører ikke røykte sokkene sine før gjennomgang av manus. Bare et tips, liksom …

Genialt enkelt … (Ganske enkelt genialt)

BokbålHvor går grensen mellom genialitet og idioti? Finnes det en oppskrift på hva som er bra og hva som er dårlig litteratur? Er det mulig at noen av våre største klassikere egentlig er litterære makkverk, eller at det eksisterer glitrende diamantromaner der ute utgitt på små forlag som får totalslakt av gammel vane?

Dess flere bøker jeg leser dess oftere kommer disse spørsmålene til meg. Av og til rekende som drivved langs et stille elveleie. Andre ganger som en monstertruck som treffer meg i brystet. Hva er god litteratur? Hva og hvem avgjør om noe er kunst? Jeg begriper ikke dette helt.  Til tross for at jeg har høyere utdannelse innen litteratur, og har praktisert som norsklærer i 16 år, så blir jeg svar skyldig gang på gang.

Krim med åpen slutt. Genialt eller forkastelig?
Krim med åpen slutt. Genialt eller forkastelig?

La oss se på noen eksempler. I «Elskede Poona» gjør Karin Fossum en dødssynd ved å ikke gi oss svaret på mordgåten. En åpen slutt. I en krimroman er det helt på linje med at presten blotter seg i barnedåpen. Det er uhørt og skammelig. «Der gikk det forfatterskapet i dass«, tenkte jeg, og hadde stor personlig glede av å bruke de siste sidene i romanen som toalettpapir. Men, hva skjer? «Elskede Poona» vinner den ene litterære prisen etter den andre, og Karin Fossum blir hyllet i alle kanaler. «Hun våger å bryte med tradisjonene«, står det … Hun blir genierklært.

Det er da jeg spør meg selv: «Ville hun blitt like godt mottatt av litteraturfiffen dersom dette var hennes debutroman«?

Hypnotisøren klarte aldri å trollbinde meg.
Hypnotisøren klarte aldri å trollbinde meg.

Et annet eksempel er Lars Kepler. Ekteparet bak pseudonymet har gjort braksuksess i Europa med sine krimbøker. Romanene blir beskrevet som sensasjonelt gode, banebrytende og geniale. Jeg har lest «Hypnotisøren« og har til dags dato aldri lest en krimroman med så mange åpenbare mangler og logiske brist. Hovedpersonenes handlinger og tanker er hårreisende lite troverdige. Romanen bærer tydelig preg av å ha to fortellerstemmer som vil ulike ting med karakterene sine. Plottet er ustrukturert og mangler all kontakt med virkeligheten. Er vi blodtørstige at bare drapene er bestialske og grusomme nok så går vi på limpinnen, og kaller det spennende? Blir det kvalitet bare forfatteren er tilstrekkelig «Pulp Fiction» i sine skildringer?

Genierklært metafor-onani ...
Genierklært metafor-onani …

Av nyere dato kan vi se på «Tilfellet Vincent Franke«. 25 år gammel svensk debutforfatter begår et stykke skrivekunst som nesten mangler sidestykke i svensk målestokk av en ung forfatter. En mørk og tragisk skildring av en uhelbredelig morfinist. Jeg sier i min bokomtale at han bedriver det jeg kaller «metaforonani«. Hver eneste side er så spekket med klisjebefengte metaforer at en garvet norsklærer kan få suicidale tendenser av mindre. I min omtale sto jeg da ovenfor to valg. Skulle jeg velge å si at dette er et helt bevisst virkemiddel, og at det gav romanen det svært uvanlige særpreget som nabolandet har hyllet ham for? Eller skulle jeg gjelde forfatteren med en rusten kniv, og ta det for gitt at han faktisk i sin egen navlebeskuelse ikke oppdaget hvor tragisk dårlig han var til å skrive? Metaforbruken var jo et overkill av de helt sjeldne, og JA det forstyrret definitivt kommunikasjonen med leseren. Feig som jeg alltid er så buklandet jeg midt imellom gullbarrer og hundelort, og safet inn en stødig firer.

En murstein av kjedsomhet ...
En murstein av kjedsomhet …

Hva så med de store klassikerne? Ja, jeg har lest Kafka, og jeg begriper fremdeles ikke et dugg av hva som er så genialt med «Prosessen«. Jeg har lest min skoleobligatoriske dose med Johan Borgen og Mikkjel Fønhus, og undres den dag i dag på hva det var i sokkene som forleggerne deres hadde røykt til frokost, og like underlig: Hvordan jeg kan klare å undervise om disse to litterære pilarene med såpass innlevelse som jeg gjør? Det er gudjammerlig kjedelige greier, og jeg våger meg på påstanden  at dersom Johan Borgen hadde levd i dag så ville forlagene begjært ham utredet forAlzheimer dersom han prøvde å selge inn «Lillelord». Makan til seigtflytende sovemedisin skal du lete langt etter. JEG NEKTER dessuten å kaste meg på dansen rundt gullkalven Per Petterson. Har lest noen sider av den, og søvnsikkelet på s.34 tilhører altså meg, dersom du noen gang skulle finne på å låne boka på Håvåsen skolebibliotek (Sorry kjære elever, jeg vet det er litt ekkelt, men dere kan jo ta det som en advarsel…)

En fantastisk bok! ... Eller egentlig ikke ...?
En fantastisk bok! … Eller egentlig ikke …?

Akkurat nå leser jeg «Mysteriet» av Vidar H. Andersen, og nok en gang kommer dette spørsmålet til meg. Er dette en tonedøv forfatter fullstendig ribbet for alt som heter skriveferdigheter, eller er det et stykke skrivekunst av de helt sjeldne? Er dette en bevisst bruk av genialt enkle litterære virkemidler som bør føre ham inn på stjernehimmelen som en av våre kommende storheter? Og, dersom det ikke er det … Hva er det som gjør at jeg eventuelt ikke lar tvilen komme han til gode? Jeg ville utvilsomt gjort det dersom han het Ingvar Ambjørnsen eller Tom Egeland. Da ville jeg tenkt: «Fy flate så genialt bra!«. Nå, derimot, så blir jeg usikker. Kan det være at forfatteren rett og slett ikke kan skrive …? Er det virkelig en mulighet? Ville han ikke da blitt avslørt på veien?

Jeg har allerede sett èn genierklæring av denne romanen. Min bokomtale kan fort bli nummer to. (Jeg høvler over sidene med apetitt like stor som katten når han sluker dovent tørrfor etter vi er kommet hjem fra ferie) Men, like fort kan det bli en totalslakt av de helt sjeldne på min bokblogg … Eller, kanskje feiger jeg ut igjen som den hyenen jeg er …? Hva som skjer vet jeg ikke, for jeg har ennå 170 sider igjen å lese.

Men, en ting er helt sikkert. Er navnet ditt stort nok trenger du ikke bevise dine ferdigheter. Illusjonen om din fantastiske skrivekunst gjør at du kan skrive hva som helst og komme unna med det. Bare spør Karin Fossum 😉