Lars Kepler har gjort det igjen. Skrevet en så infam, grusom og grensesprengende spennende krim at den pusher smerteterskelen til leserne til det ytterste. «Kaninjegeren» er en heseblesende leseopplevelse. Den sprenger grenser, sjokkerer og setter enda en gang en ny standard for tempokrim. Samtidig så er Lars Kepler så ambisiøse i å skape komplekse plott at det til tider oppleves svært kaotisk og uoversiktelig. For å bruke en hopp-metafor, så hopper de hele bakken ned til sletta, men må ta seg for med henda i landingen.
Vekslingen mellom suspence (det krypende, ubehagelige og nervepirrende) og actionsekvenser (drivende handling) er Keplers varemerke. Det er både skummelt, spooky, creepy og ubehagelig. Samtidig er det et voldsomt tempo i alt som skjer. Joona Linna og Saga Bauer springer fra sted til sted, det skytes, sloss, drepes og jaktes i et hysterisk jag på Kaninjegeren. Og … Midt oppi alt dette er det så mange navn, skiftende synsvinkler, nye og gamle karakterer at det etter hvert blir bortimot umulig å holde oversikten. Som en godt trent krimleser mister jeg faktisk grepet fullstendig mot slutten. Det viser seg nemlig at Kepler har lagt inn enda et element i den allerede uoversiktelige komposisjonen. Den upålitelige fortelleren. Det viser seg at vi ikke kan stole på den ene av synsvinklene som vi har blitt presentert for. Denne synsvinkelens tankereferater og skildringer stemmer ikke med det som egentlig skjer. En av de sentrale hendelsene i romanen viser seg å ha skjedd på en helt annen måte enn vi er blitt fortalt.
Dette er jo ikke noe nytt. vi har sett det mange ganger de siste par årene. «Piken på toget» av Paula Hawkins, «Flink pike» av Gillian Flynn og «Hviskeren» av Karin Fossum bare for å nevne tre av dem. Det gjør noe med historiene når denne ingrediensen tilsettes et krimplott. Det skaper kaos og uorden. Spenningen i at en ikke helt vet hva som er virkelighet, og hva som er forvridd virkelighet. Men, når ingrediensen slippes ned i et plott som allerede er ganske kaotisk og sammensatt, da risikerer en å miste selv drevne lesere. Det føler jeg er litt av ankepunktet mot «Kaninjegeren». En leser kan lures, narres og avledes … Det er greit, men en skal ikke føre leseren bak lyset.
Når det er sagt … Jeg tror ikke du klarer å finne noe mer halsbrekkende spennende lesestoff i bokhyllene denne krimhøsten enn «Kaninjegeren». Som spenningsforfattere befinner Kepler-paret seg skyhøyt over det de fleste av oss andre klarer å skru sammen av jævelskap. Det er så utstudert og fantasifullt at jeg ikke kan gjøre annet enn å bøye meg i støvet. 520 sider er ikke en eneste side for mye, og du bør sette av mye lesetid dersom du tør å begynne på denne, for dette er en krimroman som garantert vil få deg til å avlyse alle avtaler du måtte ha. Anslaget er nesten like skremmende som «Stalker», og drivet er skrudd til enda et hakk, selv om de fleste av oss ikke anså det som fysisk mulig.
Som dere ser så har jeg ikke sagt så mye om selve handlingen her, og jeg vil anbefale dere å ikke lese baksideteksten heller. Den sier alt for mye, og dreper en god del av mystikken og spenningen i romanen. Kort fortalt har vi med en kaldblodig drapsmann å gjøre, som piner og avliver sine ofre, etter at de først får høre en barneregle om ti kaniner som forsøker å komme til himmelen bli sunget for dem. Boken handler om jakten på denne «Kaninjegeren», og den blir så intens og heftig at det suger livskraften ut av deg. Jeg kan vel si det så enkelt som at dersom du er Kepler-fan fra før, ja så innfrir «Kaninjegeren» alle dine forhåpninger og vel så det. Er du blant dem som synes at Kepler er litt for heftig og voldelig? … Skygg banen! Her spares det ikke på noe som helst. Om du syntes det var blodig tidligere … 😉
Her er mine anmeldelser av Lars Keplers fem tidligere krimromaner om Joona Linna og Saga Bauer:
«Stalker» er ekteparet bak pseudonymet Lars Keplers femte bok. Deres forfatterskap er mildt sagt ujevnt, men i denne boken har de skapt intet mindre enn et mesterverk innen nyere nordisk krimlitteratur. «Stalker» er så grensesprengende spennende til tider at jeg fikk problemer med pusterefleksen. Allerede 10 minutter inn i denne romanen måtte jeg ta en pause. Det ble nesten for intenst. Jeg gispet etter oksygen i godstolen. Da siste minutt av lydboka var unnagjort var det bare å søke seg inn på rehab. Jeg var helt skjelven. «Stalker» er en fysisk prøvelse selv for oss som har lest vår kvote med intens spenningslitteratur.
Det er når jeg leser bøker som dette at jeg blir påminnet hvorfor jeg i første omgang lot meg fascinere slik av spenningslitteratur. De nervepirrende timene da jeg som 11 åring slukte Hardygutt-bøker med oppsperrede øyne til lommelyktlyset under dyna. Eksamenen min i samfunnskunnskap som gikk ad dundas på gymnaset etter at jeg hadde lest «Kanonene på Navarone» av Alistar McLean til klokka tre på natta i stedet for pensumlitteratur. En forundret mamma som vekket meg som sov med hodet hvilende på kjøkkenbordet i Øystese etter at jeg hadde sneket meg opp fra senga etter alle hadde lagt seg, for å lese ferdig de siste 150 sidene av «Jenta som lekte med ilden» av Stieg Larsson.
Slike øyeblikk er ubetalelige og sitter fast i meg, selv nå mange år etter. Det er en sjelden opplevelse å få disse intense stundene der alt annet forsvinner rundt deg. Det var på tide at det skjedde igjen. «Stalker» traff meg på alle de mest vitale stedene. Den var en perfekt match til det jeg leter etter i spenningsromaner.Kort sagt, for meg har Stalker alt hva en thriller skal inneholde. Den er en sniktitt inn i et mesterverk.
Bokas utgangspunkt er som følger: Vår helt gjennom de fire siste bøkene, politietterforsker Joona Linna, er erklært død av det svenske politiet. Han har vært forsvunnet siden den dramatiske avslutningen på boken «Sandmannen», og det meste tyder på at han har tatt livet av seg selv. Vi «Kepler-lesere» forstår selvsagt at Joona bare har gått i dekning. Hans død er en umulighet i dette universet. Alt er bygget opp rundt ham som karakter. Hans stedfortreder i stillingen på politihuset er den høygravide Margot Silverman, og historien starter med at politiet mottar en filmsnutt der en kvinne blir filmet mens hun kler av seg inne i et hus. To dager senere blir den samme kvinnen funnet død i sitt hjem. Drept av en rekke knivstikk. Da neste film dukker opp hos politiet går alarmen. Politiet vet at de kun har minutter på seg til å gripe inn fra de får filmen til det er for sent. Panikken er total, og det er i dette øyeblikk forfatterne velger å gå over til kvinnens perspektiv, og følge dramaet gjennom hennes øyne. Jeg trodde jeg skulle daue av skrekk mens denne grufulle scenen rullet på Storytel-spilleren. Jeg tror aldri jeg har lest noe så spennende i mitt liv.
Jeg skal ikke røpe hvordan den scenen ender, men det hele fører etterhvert til at Joona entrer banen igjen. Hentet inn av Saga Bauer, i det som er hennes eneste scene i denne boken. Til gjengjeld får vi et svært hyggelig gjensyn med en annen figur. Psykiater Erik Maria Bark som vi ble kjent med i den første boken «Hypnotisøren». Han blir viklet inn i denne historien for å prøve å hypnotisere et traumatisert vitne til å fortelle hva som har blitt observert, og gjennom det kanskje finne frem til drapsmannen bak videofilmene. Filmene fortsetter å komme inn, og det blir snart klart at både Joona og Erik har fått uønskede biroller i det dramaet som utspiller seg. Den eneste de har å støtte seg til er den nye etterforskeren Margot Silverman. Hun stoler på Joonas intuisjoner i jakten på drapsmannen. En støtte som etterhvert blir mer og mer tynnslitt med Joonas uortodokse etterforskningsstil, og med Eriks opplagte løgner og skjulte agenda.
Jeg skulle så gjerne sagt mer. Mye mer. Men, gjør jeg det så røper jeg helt sentrale twister med denne historien, og det vil jeg ikke. Jeg ønsker at du selv skal få kjenne magesyren komme opp i halsgropa når du kommer på disse stedene i boka. Det eneste jeg kan garantere er at du knapt får en hel natts søvn på flere uker etter å ha lest «Stalker». Den kryper inn under huden din og blir der.
Ekteparet bak «Lars Kepler». Besøk gjerne deres hjemmeside ved å klikke på bildet.
I starten påpekte jeg at dette er en sniktitt inn i et mesterverk. Hva er det egentlig jeg legger inn i en slik beskrivelse? Hva er det som gjør at akkurat denne boken er så forbilledlig skrudd sammen? Vi er jo ikke enige, vi som leser? Jeg har sett folk som rangerer «Hypnotisøren» som den beste av de fem bøkene (Forstå det den som kan), og veldig mange mener «Stalker» var et skritt tilbake etter «Sandmannen». Vel … Jeg står på mitt. Jeg kan egentlig bare peke på min opplevelse av disse bøkene, og skal prøve å begrunne det så godt jeg kan.
For det første så er starten på boka så ulidelig spennende at det er på grensen av hva som burde være forsvarlig. Den scenen som utspiller seg hjemme hos kvinne nummer to er så godt skrevet at jeg har ikke ord for å beskrive det. Den krypende, creepy skrekken som sniker seg innpå deg for hvert sekund som går i denne scenen er så intens at jeg faktisk håper jeg slipper å se det på film.Vi snakker ofte om dette vi som er norsklærere. Det å skape en «pangstart» på en novelle eller en fortelling. Maken til pangstart har jeg aldri opplevd i mitt 45-årige liv.
For det andre skapes et mysterium jeg som leser ikke har nubbesjans til å klare å se rekkevidden av i starten, men som åpenbarer seg akkurat så sakte og logisk som det bør. Små små drypp av spor og ledetråder som vi ikke ser i starten, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss etterhvert som det kommer for en dag hva som egentlig ligger bak mysteriet.
For det tredje er antagonisten (drapsmannen) så fullstendig uten svakheter at det føles komplett umulig å komme seg unna når han entrer scenen gang på gang. Det er den ultimate drapsmann. Rask og effektiv. Nøler aldri. Hugger til med en gang uten et snev av empati eller medmennesklighet. Det er rått. Det er brutalt. Det er ekstremt voldelig.
For det fjerde er plottingen til Keplers finpusset til fingerspissene i dette dramaet. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle deler av historien med hovedplott og subplott er mettet med spenning og interessante tråder. Det er et edderkoppnett som bare edderkoppen vet hvordan en kan komme seg ut av.
For det femte så klarer Kepler denne gangen å bruke spenningens fremste våpen på en fantastisk måte. Twisten. Det uventede i det som skjer. Når handlingen plutselig tar en U-sving, og du står igjen som en forvirret vegglus med hjertet i halsen. Karakterer som plutselig gjør uventede valg som får deg til å måpe. Nye beviser og spor som brått får hele bildet til å endre seg. Scener som i utgangspunktet ser opplagte ut, men som helt ut av det blå plutselig endrer fullstendig karakter og blir til en adrenalinshot av de sjeldne.
Som dere ser … For MEG var dette en innertier. En spenningsroman som nesten fikk meg til å bli sengevæter i godt voksen alder. Det er godt mulig du ikke får den samme intense opplevelsen av å lese «Stalker», og du bør iallfall ha lest et par av de andre Kepler-bøkene først. Aller helst Ildvitnet og Sandmannen. Men, dessverre bør du kanskje tråle deg gjennom den patetiske og ufrivillig morsomme voldsorgien i «Hypnotisøren» bare for å ha kjennskap til karakteren Erik Maria Bark. Han har nemlig en helt avgjørende rolle i «Stalker», og en bør helst kjenne ham fra før.
For min del så er det bare en ting å gjøre. Føre boka inn på Topp 10-lista mi over krimbøker. Ut med «Mørke rom» av Gillian Flynn, og inn med denne. Dette var bortimot en fullkommen thriller, og en soleklar sekser på terningen fra meg.
Mine anmeldelser av de fire første bøkene i Lars Keplers serie om Joona Linna:
Joda, jeg ble jo det. Litt iallfall … Sandmannen er Lars Keplers fjerde bok om den finsksvenske mordetterforskeren Joona Linna, og sies å være noe av det mest skremmende som er skrevet innen Nordic Noir. Boken har nesten fått et slags «cult-stempel». Har du ikke lest den??? Herregud, du vet ikke hva sengevæting er før du har lest Sandmannen, har folk sagt til meg. Joda, det vet jeg! (Hmmm … det der kom jo litt feil ut, men …)
Jeg må ærlig innrømme at jeg er i ferd med å konvertere til å bli Kepler-fan jeg også. Sandmannen er rett og slett et solid stykke håndverk fra begynnelse til slutt. Noen dødpunkter er det, men det ligger en creepy stemning og vibrerer gjennom hele romanen, så pratsomheten (spesielt i midtpartiet) blir tilgitt av leseren. Kepler følger den samme resepten som de har brukt i alle sine tre foregående bøker. En skremmende antagonist som ved hjelp av en twist utvikler seg til å bli noe annet enn det vi først tror. Svært høyt tempo i actionsekvensene der protagonistene befinner seg i akutt livsfare. Utspekulerte, detaljerte og ekstreme voldsscener der det ikke spares på noe. Gode subplott som tvinnes inn i hovedplottet på en naturlig og fin måte. Svært gode karakterer som framstår som ekte mennesker med dybde.
Så langt alt vel, men det er stykke fram til at jeg genierklærer ekteparet Mandhoril. Til det synes jeg Kepler bruker alt for spekulative og enkle knep. Det blir litt for enkelt. Pøs på med mengder av blod, gørr og sinnsvake sosiopater, og vips så har du en pallevelter. Jeg savner en dybde og et budskap fra Sveriges mest profilerte krimforfattere. De skriver knakende godt, og bøkene er både creepy og spennende, men det finnes ikke noe mer der. Det er ren spennings og underholdningslitteratur. Akkurat det tror jeg både ekteparet, forleggerne og leserne lever helt greit med. Det er jo ikke slik at en på død og liv må ha noe viktig på hjertet. Jeg mener likevel at forfatterne ville økt sin anseelse betraktelig dersom de hadde prøvd å sette noen problemer til debatt. Her har de litt å lære av for eksempel norske Eystein Hanssen og Karin Fossum. De er opptatt av å belyse problemer i samfunnet, ikke bare skildre psykopatiske massemordere. Det er like viktig å si noe om hvorfor kriminaliteten skjer, som å skremme vannet av leseren. Gjør Kepler det så er det bare Jo Nesbø som skriver bedre kriminallitteratur i Norden.
Sandmannen starter der Ildvitnet slutter. Vi blir kjent med Joona Linnas store nemesis gjennom ti år, seriedrapsmannen Jurek Walter. Han sitter i isolat på en psykiatrisk forvaringsanstalt. Vaktene og personalet har streng beskjed om å ikke snakke med ham eller på noen måte ha kontakt med ham utover den daglige medisineringen. På slutten av Ildvitnet skjer likevel dette, og med det starter en rekke hendelser som tvinger Joona Linna til å komme på banen. Jeg vil ikke si så mye om hva og hvorfor dette skjer fordi jeg da avslører mye av spenningen i subplottene som går fra Keplers andre bok Paganinikontrakten av. Nå imploderer alt det vi har vært vitne til i bakgrunnen av hovedhandlingen i de to forrige bøkene. I Sandmannen tvinges Linna til å ta tak i alt det som har vært skjøvet bort i mørke kroker de siste årene. Mot sin vilje må han begynne å nøste i tråder som krever at han må ta opp kampen med sitt største mareritt, Jurek Walter.
Parallellene mellom boken «Sandmannen» og den verdenskjente «Silence of the lamb» av Thomas Harris er er plagsomt mange. På norsk er den vel bedre kjent som «Nattsvermeren». Måten Jurek Walter manipulerer og styrer sine omgivelser på er så nært opptil Hannibal Lecter som det går an å komme uten å være kannibal. Vi ser det i den ekstreme roen hos Jurek, den velartikulerende måten å snakke på, intellektet, måten han tvinner folk rundt lillefingeren på, og i hvordan han kryper inn i hodet og sinnet til de som kommer for nær ham. Etter min mening er det helt på grensen til å være fantasiløst. Greit nok, men jeg finner det ganske merkelig at ingen andre anmeldere har påpekt dette som en svakhet. De jeg har sett bruker det mer som en slags styrke, for å understreke hvor bra Sandmannen er. Joda, det er jo creepy så det holder i bøtter og spann, det er ikke det. Men, det er gjort før, og det er gjort bedre av Thomas Harris. I mine øyne ligger Walter for nært opp til Hannibal Lecter som karakter til at det kan anses som en styrke. Meg om det …
En annen ting jeg reagerer litt på er at Kepler aldri ser ut til å klare å kvitte seg med de logiske bristene i tidsaspektet. Ting som tilsynelatende skal skje med kort tids mellomrom brister med all logikk. Ser vi på de dramatiske sluttscenene i Sandmannen for eksempel så skjer det ekstremt mye på en natt. Personene flytter seg over store avstander, kommer seg inn og ut av sykehus, blir fanget og sluppet fri, gjennomgår store traumatiske hendelser, og ender til slutt opp i en voldsom sluttscene der alle involverte opptrer tilsynelatende uten å være merket av noe av det som har skjedd. Det går så fort i svingene at mye av troverdigheten forsvinner.
Men … La det være sagt først som sist. Sandmannen er en skremmende og spennende fortelling fortalt med en veldig god penn. Det er godt krimhåndverk, og jeg foreslår så absolutt en pakke Tena lady (Har de ikke Tena men?) på nattbordet før lesing. Du våger deg nemlig ikke ut på badet med det første. Gleder meg skikkelig til Stalker, som står klar i bokhylla. Avslutningen av Sandmannen gjør jo at jeg ikke kan vente lenge med den.
Lars Kepler har gjort det igjen. Skrevet en så infam, grusom og grensesprengende spennende krim at den pusher smerteterskelen til leserne til det ytterste. «Kaninjegeren» er en heseblesende leseopplevelse. Den sprenger grenser, sjokkerer og setter enda en gang en ny standard for tempokrim. Samtidig så er Lars Kepler så ambisiøse i å skape komplekse plott at det til tider oppleves svært kaotisk og uoversiktelig. For å bruke en hopp-metafor, så hopper de hele bakken ned til sletta, men må ta seg for med henda i landingen.
GEIR TANGEN 