Kyrre Kaupang – GEIR TANGEN

FEST SETEBELTET!

Dette er det villeste jeg har lest på lenge! Etter de to briljante actionthrillerne «Hvit armada» og «Blå storm» følger Ørjan N. Karlsson opp med «Rød stjerne» nå i sommer. Det er vanskelig å finne ord over hvor spenningsmettet og godt skrevet denne tredje boka i serien er. Ord som «adrenalinkick» og «pageturner» blir rett og slett for små.

Dette er det villeste jeg har lest på lenge! Etter de to briljante actionthrillerne «Hvit armada» og «Blå storm» følger Ørjan N. Karlsson opp med «Rød stjerne» nå i sommer. Det er vanskelig å finne ord over hvor spenningsmettet og godt skrevet denne tredje boka i serien er. Ord som «adrenalinkick» og «pageturner» blir rett og slett for små.

Gled dere! Norges beste thrillerforfatter imponerer i denne råspennende og helt ferske thrilleren som kom ut for to uker siden. Karlsson viser hele spekteret av sine thrillerferdigheter i denne serien, og i «Rød stjerne» treffer han planken så gjenlyden smeller i veggene.

En kan spørre seg hva det er Karlsson får til som så mange andre ikke klarer når de skal skrive slike spenningsbøker? Vel, svaret ligger her:

Noe av kunsten med å skrive actionthrillere er å klare å holde igjen. Gi seg selv tid til å bygge opp karakterer, story og spenning før en slipper helvete løs. De som ikke kan faget starter gjerne for tøft, og mister momentum underveis, eller de evner ikke å holde det spektakulære tempoet underveis. Men, det er akkurat her Karlsson er en mester. Han ser ut til å elske det vanvittige tempoet, og river leseren i fillebiter med sine actionsekvenser. Samtidig evner han å holde det nedpå akkurat lenge nok til at vi sitter på kruttønna når det smeller. I all sin herlige galskap er det likevel troverdig skildret med en finfølt penn som vet akkurat hvor mye, eller hvor lite, som skal til for å skru til slik det er forventet at du skal gjøre.

I «Rød stjerne» følger vi to parallelle løp. Ett med spesialsoldaten Ida Vinterdal som reiser til Svalbard for å bistå Sysselmannen med en sak der to russiske soldater er funnet drept, og ett der vi følger leder av etterretningsorganisasjonen «Stiftelsen», Kyrre Kaupang, som reiser til New York etter at den norske ambassadøren dukker opp død i sitt eget hjem. Knepp for knepp økes dramaet , spenningen og tempoet helt til du har skrudd opp på max, og tror at det ikke går an å fylle på mer flybensin i storyen. Da er du halvveis i boka, og ikke en gang i nærheten! For dette tar av noe så vanvittig. Jeg kaster en sekser på terningen, og anbefaler innkjøp av hjertestarter.

/reklame/ Boka ligger selvsagt også i min lille bokhandel! Ta gjerne turen innom der, og få med deg mine beste krimtips for sommeren.

Frisk oppfølger!

Hauges direktiv er Ørjan N. Karlssons andre bok i en triologi basert på norsk maktstruktur og etterretning etter andre verdenskrig og i dag. Første bok var Gerhardsens testamente, og jeg var ikke alene om å være begeistret.Disse to bøkene er konspirasjonskrim på høyoktan, og på et helt annet kvalitetsnivå enn det vi vanligvis ser fra norske forfattere. Knallgøy, humoristisk og svært spennende.

Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Aldri har et trekløver hatt så mye samlet politisk makt som det disse tre hadde i årene etter andre verdenskrig. De var hjerte, hjerne og hender i Arbeiderpartiet. Enhver historiker må gjerne utfordre meg på den påstanden. De vil gå opp som en løve og ned som en skinnfell i forsøket. Det er dette trekløveret som er utgangspunktet for plottene i begge de to første bøkene om Kyrre Kaupang fra Ørjan Karlssons hånd. I den første boken blir vi kjent med Gerhardsens ordre om å opprette en hemmelig etteretningsorganisasjon i samarbeid med USA. I denne boka er det tidligere forsvarsminister Jens Chr. Hauges direktiv om uinnskrenkede rettigheter til å overvåke egne innbyggere i kampen mot kommunismen som står sentralt. Begge deler er et produkt av forfatterens fantasi (får vi håpe …) Med andre ord en artig konspirasjonsteori, men samtidig såpass innenfor det som kunne hendt, at det virker svært troverdig.

I denne konspirasjonsvirkeligheten befinner politimannen Kyrre Kaupang seg. Tidligere KRIPOS-etterforsker, men nå vervet til å lede en underavdeling av «Stiftelsen». Den hemmelige etterretningsorganisasjonen som vi ble kjent med i første bok. Han får i oppdrag av Stiftelsen å løse et mord på tidligere PST-sjef Janne Kristiansen (Ja, her drepes høyst reelle, og levende, personer i kunstens navn). Drapet følges av et nytt, og det blir etterhvert tydelig at maktpersonene blir drept i et hierarkisk system basert på deres ansvar og roller etter 22.juli-terroren. Samtidig følger vi den gamle forsvarsministeren Jens Christian Hauge i tiden etter andre verdenskrig der han innleder et lyssky samarbeid med den gamle politimesteren i Oslo Knut Rød for å dekke over «Donau-mappen» som Rød er i besittelse av. Rød ble, som de fleste historiekjennere vet tiltalt, men frikjent ved to anledninger for sitt samarbeid med tyskerne under deporteringen av norske jøder under krigen. I denne boken er det Hauge selv som ordner det slik at Rød blir frikjent, og han får en fullmakt av Hauge til å starte sin egen etterretning for å kartlegge og overvåke kommunister i Norge. Dette er utgangspunktet for det som altså både blir en krim, en thriller og et konspirasjonsmysterium. Kinderegg med andre ord! Tre ting på en gang … Det er godt det!

Ja, godt blir det. Ikke bare fordi Karlsson klarer å gjøre det usannsynlige så troverdig og nært at vi har vanskeligheter med å skille hva som er fiksjon og hva som er fakta. Det er like mye fordi Karlsson skriver knakende godt, og at han har funnet fram til en helt egen maskulin stil i sine språklige og litterære virkemidler. Å lese Karlssons bøker er ikke som å lese annen norsk krim. Han har sin egen stil. En helt egen stemme. Det er snert, tempo, driv og humor i alle passasjer av teksten. Dette gjør bøkene hans til en fornøyelse å lese. Jeg kan knapt huske jeg har gledet meg slik til å lese en bok som jeg gjorde til «Hauges direktiv». Da er det godt at jeg ikke ble skuffet, for fallhøyden etter Gerhardsens testamente var rimelig stor.

Så er det slik at når noe skiller seg ut i mengden. Når noen våger å være litt annerledes og gjøre ting på sin egen måte, da er det alltid noen forståsegpåere som ikke liker det. Slik er det også med de to bøkene til Karlsson om Kyrre Kaupang. Noen elsker bøkene og skryter dem opp i skyene, mens andre synes skrivestilen til Karlsson blir en tvangstrøye som gjør lesingen anstrengende. Det blir påtatt humoristisk og maskulint. Jeg deler ikke den oppfatningen! Ære være den som våger å gjøre det som Karlsson gjør. Aldri i livet om jeg hadde våget meg ut på litteraturkritikernes glattis med popkulturelle sammenligninger og metaforer som «Raskere enn Ari Behn designer et middagsservise«, og «Tommere enn lommeboka til Idar Vollvik«. Men, dette er faktisk blitt Ørjan Karlssons fremste varemerke. Jeg ler og jeg humrer over de utallige karakterdrapene som blir begått i humorens tjeneste, og håper for Guds skyld at forfatteren ikke tar seg nær av dem som mener dette er klisjèbefengte fraser. Det er jo moro. En lek med språket. En lek med leseren. En lek med det selvhøytidelige kjendis-Norge. Jeg elsker det, og noen av dem er så treffende at jeg bryter ut i sprutlatter mens jeg leser.

Samtidig så veier Ørjan Karlsson det hele opp ved å drite seg selv ut i en enkelt scene i begge bøkene. Her harselerer han over seg selv som en breial og brautende bodøforfatter med litt for høye tanker om seg selv. Selvironi er definitivt den beste ironien. Synes det er litt kult når en våger å si så mye på kanten om andre kjendiser i Norge, at en gir seg selv en humoristisk skrape i samme slengen.

Hauges direktiv er spennende fra første side av. Det er så mye interessant av reell historie som blandes inn med fiksjon fra dagens Norge. Det er så gøy å lese om våre egne virkelige personligheter som er dratt inn i en fiktiv historie. Det gir en ellers svært så nervepirrende bok et ekstra krydder. Jeg vil utvilsomt nominere denne boken til neste års bokbloggerpris. Denne boken er en av de aller beste 2013-titlene jeg har lest. Hauges direktiv er en pageturner. Karlsson kan etter min mening den kunsten like godt som Jo Nesbø. Sidene vendes raskere enn kraftglosene til Davy Wathne etter et nytt Brann-tap. (He he … Der fikk jeg det til Ørjan!) Dette er moro, interessant og spennende på en gang. Jeg gleder meg vilt til neste (og siste) bok i triologien. Den MÅ jo få tittelen døpt opp etter Haakon Lie? Jeg mener … Gerhardsens testamente, Hauges direktiv … og … Lies manifest???

PS! Ettersom jeg har jobbet frilans som bokkonsulent for juritzen forlag tidligere finner jeg det på sin plass å understreke at jeg ikke har hatt noe som helst med denne utgivelsen å gjøre. Heller ikke med noen av forfatterens tidligere bøker.

Morsom storpolitisk thriller

Av og til skjer det noe magisk når en forfatter og en leser møtes gjennom det skrevne ord. Kjemien sitter umiddelbart, og lesingen blir som en engelsk vals der forfatteren leder, og leseren lar seg føre. Sidene glir avgårde i en luftig dans, og språk og karakterer blir ført inn i en rytme som flyter medstrøms. Det er en glede for meg å kunne presentere Ørjan N. Karlssons «Gerhardsens testamente» for dere.

La meg starte denne anmeldelsen med å klarere at jeg har jobbet frilans som manuskonsulent for juritzen forlag på forsommeren i år, men jeg har ikke jobbet med noen av Karlssons manuskripter, og har heller aldri møtt ham.

Det er en befrielse når en møter på bøker der kjemien sitter slik som den gjorde da jeg fant fram «Gerhardsens testamente». Jeg har jo sett pocketutgaven stå i bokhyllene overalt, men omslaget har aldri fristet til innkjøp. Ikke før jeg fikk «Hauges direktiv» tilsendt fra juritzen forlag da den kom ut i høst. Jeg leser jo alltid bøker i rekkefølge, og måtte derfor gå til innkjøp av første bok om Kyrre Kaupang, «Gerhardsens testamente». Det var et lykkelig kjøp.

Handlingsmessig er dette en storpolitisk norsk røverhistorie med anslag av både krimmysterie og spionthriller i seg. Høyt tempo. Jagende. Fortettet handling. Samtidig nøstes et spennende krim-mysterium og en politisk konspirasjonsteori seg foran øynene våre. En konspirasjon som innbefatter våre tre mektigste politikere i etterkrigstiden. Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Disse tre «eide» Arbeiderpartiet i de første 25 årene etter krigen, og i denne boken framstilles deres interne kamp for å opprette en spionorganisasjon til å bekjempe kommunismens fremmarsj i Europa. Dette er selvsagt en real røverhistorie, men du verden så gøy det er å følge de tre politiske kjempene gjennom vår moderne etterkrigshistorie. Denne historien er subplottet som danner det politiske bakteppet for den dramatikken som oppstår i nåtid når tidligere KRIPOS-etterforsker Kyrre Kaupang blir kontaktet av Statsadvokaten for å etterforske en drukningsulykke på en av Norges mektigste skipsredere. Ganske snart vikles Kaupang inn i en rekke med drap som alle er fordekt som ulykker… og i hjertet av dramaet dukker hele tiden den merkelige organisasjonen «Stiftelsen» opp.

Dette er på mange måter en klassisk spionthriller med alle ingredienser på plass, men Karlsson har så mye mer på lager. Han klarer også å vikle inn en fiffig kriminalgåte, han skriver spennende om reelle (og oppdiktede) historiske hendelser, og på toppen av det hele så er han både morsom, syrlig og i stand til å sende ut noen smertefulle politiske spark på leggskinnet til norsk politisk selvforherligelse. Til sammen så blir dette knallbra lesing. For spenningselskere så er «Gerhardsens testamente» intet mindre enn et kinderegg. En spionkrimthrillerkonspirasjon!!! Er ikke det gøy, så vet ikke jeg 🙂

Noe av det som fanget meg som leser ved denne romanen er forfatterens evne til å bruke reelle personer og hendelser. Det blir så ekte og troverdig når Kaupang faktisk befinner seg i et Oslo som stemmer overens med virkeligheten. Ekte personer har fått roller som seg selv. Dette gjelder ikke bare de tre gamle arbeiderpartikjempene, men også flere andre fra vår egen tid. Ørjan Karlsson har til og med klart å lure inn seg selv et sted. En svært så selvironisk passasje som fikk meg til å le høyt.

Det jeg moret meg aller mest med var likevel de hysteriske sammenligningene hans. Han bruker sammenligninger (ikke metaforer) i språket som er svært treffende, og samtidig ganske så vågale. Dessuten er de morsomme. Her følger noen eksempler:

– Kjære Kyrre. Leste du ikke etterlysningen? Troverdigheten din er på Gry Jannicke Jarlum-nivå –

– Oslo sentralbanestasjon er strengt tatt ikke den plassen du ønsker å oppholde deg om du er ettersøkt. Stedet har flere overvåkningskamera enn baderommet til en FRP-politiker –

– Ro deg ned Kyrre, mumler jeg hest til meg selv. Er det egentlig så merkelig at du freaker litt ut? Det siste døgnet har tross alt vært mer intenst enn blikket til Grete Faremo –

– Snakk om antiklimaks! Det er som å gå på en Black Sabbath-konsert og bli servert Marion Ravn –

– Resepsjonisten rygger bakover mens øynene hans penser fram og tilbake i skallen på leting etter en utvei. Litt som om Audun Lysbakken hadde forvillet seg inn på Høyres landsmøte. –

Jeg synes slike små anekdoter er morsomme, og det gir teksten et ekstra krydder. One-linere som kanskje brukes litt hyppigere på «Latter» i Oslo enn i krimromaner, men det er utvilsomt i tiden å gjøre det. Jussi Adler-Olsen og Jo Nesbø er begge mestere på dette. Finne nye sammenligninger, humoristiske vendinger og metaforer som skal treffe samtidig som de morer leseren.

Selv om jeg er nyforelsket så mangler jeg en stjerne både på goodreads og bokelskere på toppscore for «Gerhardsens testamente». Hvorfor? Vel, det hele blir litt for forutsigbart. Det er jo aldri et pluss når du vet hvem skurken er fra første sekund. Det ødelegger noe av nerven og spenningen. Det blir som en julegave under treet uten innpakningspapir. Gaven er like fin, men det knytter seg ingen spenning til åpningen på kvelden. Karlsson har litt å jobbe med der. Skjule det åpenbare mer, ikke velge de mest utbrukte villedningstriksene i kriminallitteraturen. Han presenterer også en del karakterer i scener som er helt uten betydning for historien. Mulig de dukker opp igjen i senere bøker, og i så fall så er det helt greit, men om ikke det skjer så var de bare ubetydelige statister for å presse inn noen ekstra sider med fyllmasse.

Ellers så må jeg si at noe av det som slår meg ved denne romanen er hvor dyktig forfatteren er på å beskrive det indre klimaet og miljøet i Arbeiderpartiet. Jeg er selv vokst opp i AUF, og har vært til stede på nok taskenspilleri på landsmøtenes bakrom til at jeg ikke betviler at Karlsson kjenner det politiske spillet i partiet. Dette er skrevet av en som kjenner partiet fra innsiden, eller en som har gjort svært godt research-håndverk.

Så da er det egentlig bare å glede seg til å gyve løs på «Hauges direktiv» senere i høst. Når Ørjan Karlsson byr meg opp til vals, så nøler jeg ikke. Jeg har definitivt funnet meg en ny favoritt i bokhylla, og jeg håper du også klarer å se forbi det urkjedelige omslaget til «Gerhardsens Testamente», for på innsiden finnes det både skatter og hemmeligheter.

PS! Ikke glem min store 1 års bursdag på torsdag. Jeg deler ut en bokpakke med seks av årets beste bøker i konkurransen her på bloggen. Delta ved å klikke her!