Kvinnen i buret

Mine favoritter blir film!

Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch

I dag er den rette dagen for dette innlegget. Det er 17.januar. På kinolerretet har to filmer premiere. «Boktyven» kjenner vi alle til som et moderne litterært mesterverk. Om det blir like bra film av det vites ikke, men det er jo lov å håpe. For meg personlig derimot så er det ikke den filmen som står øverst på ønskelista når jeg entrer kinosalen. Som krimelsker så har denne datoen stått hamret inn i marmor i månedsvis. 17.januar 2014. Kinopremiere – «Kvinnen i buret«.

Ja, i dag skjer det endelig. Første bok i Jussi Adler-Olsens krimserie om Avdeling Q kommer på film. Det skal bli både gøy og spennende å se hva filmskaperne har klart å gjøre ut av fantastiske Carl og Assad. Vet jeg blir skuffet når jeg kommer til sistnevnte. De har gjort ham mørkere, mer machomann, med mindre humor. Et stort feilgrep etter min mening, men slik er det når bøker blir film. En får det aldri helt som en vil. Kvinnen i buret er en utrolig spennende bok, mye grunnet den klaustrofobiske spenningen rundt kvinnen som befinner seg i buret. Klarer de å gjenskape den på film? Svaret får vi i kveld.

Dette blir et utrolig godt filmår for meg. Hele fem av bøkene jeg leste ifjor kommer på film i år. Den ene har jeg allerede sett. Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant var fornøyelig på film også, men ikke i nærheten så morsom som den er i bokform. Kvinnen i buret kommer altså i dag, mens jeg må vente litt på de tre neste. Det er det verdt, for om noen hadde bedt meg velge tre bøker fra ifjor som jeg kunne tenkt meg å se på film så ville alle disse tre stått svært høyt på lista.

Først av alt «Divergent». Du verden for en bok! Eneste gangen en ungdomsroman har slått beina fullstendig under meg. Jeg måpte av begeistring mens jeg leste, og jeg tror jeg gleder meg mer enn kidza til filmen kommer i mars. Elsker rollebesetningen, og traileren får det til å gå gåsehud nedover ryggen på meg av begeistring og forventning. (Kødder ikke, jeg er litt i 1D-modus når det kommer til Divergent) Traileren viser en «Tris» som treffer 100% med slik som jeg så henne for meg i boka. Innertier deluxe, mens «Four» er totalt skivebom. Alt for ung. Alt for spinkel. Alt for slack. Blæh!… 😉

Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns "Flink Pike" — Ben Affleck i rollen som Nick Dunne i filmatiseringen av Gillian Flynns «Flink Pike»

Så har vi de to bøkene jeg leste, og elsket, av Gillian Flynn i fjor. Både «Flink pike» (Gone girl) og «Mørke rom» (Dark spaces) filmatiseres i vår, og kommer ut til høsten. Min kjære søte, herlige, avskyelige og motbydelige Libby Day skal på film. Hi-hi … Det må være tidenes utfordring for en skuespiller å ta tak i. Gjett om jeg gleder meg. Det samme kan jo sies om et par av karakterene i «Flink pike». Lurer fælt på hvordan de vil klare å fikse den fenomenale twisten i boka. Ikke lett å gjøre om til film uten å ødelegge spenningen, spør du meg. Å se hvordan Ben Affleck toker rollen som Nick Dunne blir også moro å se. Han kjenner jeg først og fremst som komiker, og Nick er ikke spesielt morsom…

I Norge kommer det jo også en godbit i år. Lars Saabye Christensens storverk «Beatles» blir til film. En murstein av en bok, så her skal det godt gjøres å ikke skuffe leserne når alt skal presses inn i en og en halv time kinomoro. Kjenner jeg er litt skeptisk her. «Beatles» burde blitt TV-serie slik som «Halvbroren». Det skal godt gjøres å gjenskape den dynamikken som de fire unge guttene hadde i boka på lerretet når alt skal skvises inn på 90 minutter. Men, jeg gleder meg … Klart jeg gjør det. Beatles er jo en av mine store norske favorittbøker, og i min litterære verden langt større enn «Halvbroren».

Finn fram popcornet. Slukk lysene. Snurr film!

Hafez al-Assad

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt.

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i utgangspunktet er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale:

Fasandreperne

Flaskepost fra P

Journal 64

Marco-Effekten

Adler Olsens beste flaskepost (fra P)

Flaskepost fra P er den tredje boken fra dansken Jussi Adler Olsen om Avdeling Q. Jeg har strødd om meg med superlativer om de to foregående bøkene «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne«, men også vært kritisk til en del, og da spesielt om Fasandreperne. Ta det med ro … Selv mestere trenger et hvileskjær i ny og ne. Flaskepost fra P er den beste boken i serien så langt.

Jeg var redd for at Avdeling Q-serien skulle gå i oppfølgerfella. Der første bok er genial, andre bok klart svakere, og derifra og ut latterlig uinteressant. Heldigvis tok jeg grundig feil. Det var med et stort smil om munnen (og en anelse blodskutte øyne) at jeg avsluttet boken natt til 1.januar. Måtte lese ferdig, og klokken ble fem på morgenen …

Plottet i Flaskepost fra P er adskillig mer intrikat og forseggjort enn de foregående to bøkene. Spenningen er fortettet, cliffhangerne er flere, antagonisten mer troverdig og drivet er bedre. Det virker som om Adler Olsen har brukt mer tid på planleggingsfasen i arbeidet med denne boken.

Vi møter igjen vår kjære venn politietterforsker Carl Mørch ,og hans finurlige og gåtefulle medhjelper Assad. Sammen utgjør de et umake par som på sett og vis utfyller hverandres svake sider. Den gamle saken som blir plukket fram denne gangen er en gammel flaskepost som er sendt til dem fra Skottland. Flaskeposten er omtrent uleselig, men det framgår at det er noen som trygler om hjelp. Første tredjedel av boka er fokusert rundt mysteriet med flaskeposten, og den gradvise oppklaringen av hva som står i brevet. Den neste tredjedelen følger vi antagonisten og hans ofre mye tettere, og denne delen er så nervepirrende at jeg tidvis skalv på hendene mens jeg trykket fram sidene på iphonen. Den siste tredjedelen handler naturlig nok om veien fram mot oppklaringen.

jussi-adler-olsen Mysteriet med flaskeposten var i seg selv såpass interessant å følge at de første hundre sidene gled lett. Jeg irriterte meg tidvis over at karakterene ikke utvikler seg i den retningen jeg skulle ønsket, og subplottene rundt Mørch og Assads privatliv går heller treigt, og er uinteressante. Litt blodfattig på privatfronten med andre ord. Når så historien etterhvert gled inn i fasen der vi følger morderen og de ofrene som krysser hans vei, ja så er boken så spennende at jeg vil fraråde personer med dårlig hjerte å lese. Det samme kan for så vidt sies om avslutningen. Tempoet øker og øker mot slutten, og man blir faktisk svett (hæ …? Er det bare jeg som har det slik med spennende bøker???)

I mine to tidligere omtaler har jeg påpekt at oversetteren har gjort en heller slett jobb. Svært ofte bærer både setningsstruktur, ordvalg, og dialoger preg av manglende eller mangelfull oversetting. Dette er det etter min mening svakt av forlaget å ikke klare å fange opp. Det er greit at vi nordmenn leser dansk uten særlige vansker, men når boken er oversatt, ja så regner vi jo med at det er lagt ned arbeid i dette.

Heldigvis er dette så spennende lesing at vi gir litt bæng i oversettelsesproblemene. Flaskepost fra P er en av de mest spennende bøkene jeg har lest på lang tid, kun overgått av Aslak Nores «En norsk spion» Gleder meg skikkelig til å ta fatt på «Journal 64«, men nå innvilger jeg meg selv en Jussi-fri måned for å få lest litt Harry Hole. Tenk dere Harry Hole og Carl Mørch i samme bok. DET hadde blitt show det 😉