kritikk – GEIR TANGEN

Når forfatteren svarer …

Det er en uskrevet regel i litteratur-Norge at en forfatter ALDRI skal svare en anmelder offentlig når en har fått en dårlig kritikk. Dette er noe omtrent alle forfattere respekterer mer eller mindre motvillig. De siste to dagene har imidlertid det motsatte skjedd. I går tok Vidar H. Andersen et kraftig oppgjør med anmelder Ståle Hovdenakk i VG, og i dag følger Helge Thime-Iversen opp med en bredside mot samme avis og Ingvar Ambjørnsen. Dette er interessant. Ser vi en ny trend der forfatterne ikke lenger finner seg i å bli kritisert uten å kunne ta til motmæle?

Jeg har lenge ventet på at dette skulle skje. En del aviser, bloggere og tidsskrifter har i økende grad kuttet bokanmeldelser inn til beinet, og anmelderne skal skrive sin faglige vurdering av boka i bittesmå artikler, som mest av alt ligner notiser. Når en skryter så gjør det jo ikke så mye, men når en slakter … ? Fortjener ikke forfatteren og leserne å få en skikkelig og grundig grunngivelse for hvorfor noe er et «makkverk» eller en «Lite troverdig klisjèbombe»? Både Andersen og Thime-Iversen påpeker akkurat dette i sine innlegg. Det er ikke terningkastet og det at anmelderen ikke likte boka de reagerer på. Det er at begrunnelsen til totalslakten er så overfladisk og lite gjennomtenkt av anmelderen. Når anmelderen bruker sterke ord så bør han vel også presentere sterke begrunnelser for dette?

Jeg er personlig uenig i begge de to VG-anmeldelsene av «Mysteriet» og «X» . Det vil dere se om dere leser mine omtaler som det er linket til ved å klikke på bokomslagene her inne. Men, det er ikke poenget mitt. Poenget er at forfattere er så forsvarsløse når slikt skjer. Vi opplevde noe av det samme her hjemme. Min kones bok «Stryk meg over håret» fikk en hel drøss med gnistrende anmeldelser, men ble totalslaktet ett sted. Da kunne vi ikke gå ut å si det som helt åpenbart var sannheten. Nemlig at anmelderen utvilsomt bare hadde lest litt av boken, og det faktum at han var en 73 år gammel pensjonert mannlig lektor, og at det dermed var så totalt skivebom på målgruppen som det går an å komme for den boken. Vi kunne ikke si noe. Måtte bare holde kjeft, for en anmeldelse er ikke noe man diskuterer. Den bare er. Fremdeles står den der … Høyt oppe på Googles søkemotor … Full av helt åpenbare feil og mangler … Til evig tid. Er det greit?

Jeg synes de to forfatterne tar opp en hanske som har blitt liggende alt for lenge på bakken. De er modige som tør å gjøre det. Jeg kan si meg enig i en god del av det de sier, men ikke alt. Jeg gir dere de to forfatternes uttalelser i sin helhet her, så kan dere selv vurdere. Er dette på sin plass? Er det sutring? Har de et poeng og to, eller blir dette bare indignert oppgulp fra fornærmede kunstnere?

HELGE THIME-IVERSEN (Forfatter av «X» – Juritzen 2013)

Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av "X" — Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av «X»

Et lite hjertesukk som har vært stengt inne litt for lenge.
Inspirert av Vidar H. Andersens oppgjør med anmeldelsen av hans Mysteriet i VG tar jeg bladet litt fra munnen jeg også.
Selveste Ingvar Ambjørnsen anmeldte X for VG og ga den terningkast 2 i fjor sommer. Det er ingen hemmelighet, og i seg selv er det egentlig helt greit også. Ikke alle elsker boken min, det har jeg ett hundre prosent forståelse for. NRK P1 elsket den, VG «hatet» den, Haugesunds Avis og Bergens Tidende lå et sted midt imellom. Så skal ikke forfattere kommentere negative anmeldelser, og det hadde jeg heller ikke tenkt å gjøre, men flere har kommentert nettopp denne anmeldelsen overfor meg og kommet med spørsmål om den, så nå tar jeg altså bladet fra munnen (der har jeg brukt den klisjeen to ganger).
Det første jeg vil si er at når en etablert, ekstremt velfortjent, anerkjent forfatter totalslakter en debutant i landets største avis, så er han fullt klar over hvilken kraft hans mening har. Da mener jeg at han for det første bør vise litt respekt og for det andre komme med noe konkret. Så vidt jeg kunne se var det tre elementer han kritiserte. 1. Plottet er «spinnvilt» med en «gærning» som flyr landet rundt og dreper folk. 2. Hovedpersonen har et alkoholproblem (les: klisjé) og 3. Forlaget skryter for mye av boken på omslaget. Så føyer han til at det er 400 sider med underholdende tull og tøys.
Plottet er altså hovedankepunktet hvis jeg har forstått ham rett. Nei, jeg mener ikke at plottet er veldig realistisk i den forstand at jeg tror noe slikt faktisk vil skje noen gang (på flere andre plan mener jeg likevel at det er realistisk). Men var det spennende? Var det intrikat? Var det underholdende? Og uten at jeg vet hva Ingvar Ambjørnsen mener om noen av disse bøkene – er plottet så mye mer realistisk i Nesbøs Snømannen og Panserhjerte, Tom Egelands Lucifers evangelium, eller Jørgen Brekkes Nådens omkrets? (jeg liker for øvrig alle).
Ambjørnsen nevnte ingen andre av byggesteinene en bok består av. Ikke ett ord om språk, beskrivelser, karakterer, dialog, spenningsoppbygging eller noe annet enn plottet. Det kan godt være han mener at alt er like dårlig, og at det ikke finnes noe positivt her, men han sa ingenting om det (faktisk skrev han at boken var underholdende, at forfatteren tydeligvis har kost seg med manuset, og at det innimellom smittet over på ham). Min ambisjon var å skrive en underholdende krimbok. Ja, det er elementer av både historie, samfunnskritikk, hverdagsrealisme og karakterers personlige problemer som tas opp, men hovedpoenget mitt har vært å underholde. Ikke å skrive et høyverdig skjønnlitterært mesterverk basert på en sann historie.
Jeg skal tåle både toere og enere om de skulle dukke opp, men da forventer jeg en viss saklig, konkret kritikk. Jeg stiller spørsmålstegn ved at VG lot en så slett, skuldertrekkende og intetsigende anmeldelse stå på trykk. Ambjørnsen gjorde akkurat det samme da han ga terningkast 1 til Stein Morten Liers Bunnen av himmelen på akkurat samme grunnlag i 2011. Jeg har ikke lest den boken, men jeg vet at ett av hovedankepunktene hadde å gjøre med en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad i moderne tid. Realistisk? Nei. Men Ingvar Ambjørnsen hadde ikke trengt å lese boken en gang for å komme til den konklusjonen. Det står bakpå omslaget. Og når han så det, og ikke klarte å svelge den kamelen, så aksepterte han ikke bokens premisser. Da burde han lagt den fra seg og bedt VG om å gi den til noen andre. Deretter kunne han skrevet en artikkel om krimlitteraturens blindspor, hvis det er det korstoget han ønsker å lede an.
Jeg jobber for tiden med en ny bok. Den kommer ikke til å være mer realistisk enn X, men forhåpentligvis med en beslektet type spenning og mystikk, og med mye realisme i alt det urealistiske. Når den en gang forhåpentligvis kommer ut, så tar jeg imot de terningkast som måtte komme, men dersom noen anmeldere, bloggere eller hvem det måtte være, leser på bokens bakside og ser at dette i utgangspunktet ikke er noe for dem – ikke les. Og for all del ikke anmeld den. Det holder å si at du ikke liker den type bøker. Det er helt greit.

http://pluss.vg.no/2013/07/14/1288/1288_21100547

VIDAR H. ANDERSEN (Forfatter av «Mysteriet» – Nova Forlag 2013)

Les MIN anmeldelse av "Mysteriet" ved å klikke på bildet. — Les MIN anmeldelse av «Mysteriet» ved å klikke på bildet.

JEG MÅ TA BLADET FRA MUNNEN FORDI NOK ER NOK!
Jeg kan godt få terningkast 2 med en begrunnelse i VG, men å bli uthengt som homohater og tillagt meninger som andre anmeldere har publisert, før Hovdenakk leser boken er langt under beltestedet og langt forbi det en seriøs anmelder skal gjøre. Å gi lave terningkast krever faktisk mer en forklaring enn høye terningskast. Som redaktør i Norges fremste litterære magasin, Prosa, burde Hovdenakk selv eller VG`s redaktører vise integritet og la en annen anmelde boken på nytt på skikkelig vis, eller sørge for å fjerne hele makkverket sitt. Når det gjelder Hovdenakk`s påstand: «homofili langt på vei sidestilles med perversitet, vold og svik» har jeg følgende å si: Hvis han faktisk hadde lest boken skikkelig, så hadde også han, som de fleste lesere, sett at seksuelle legninger sidestilles i boken og ikke omvendt. Ingen andre har påstått en slik fremstilling. Hovdenakk står dermed alene med sin oppfatning og syn på andre menneskers legning, som han nødvendigvis måtte ha tenkt over, for å komme frem til en slik konklusjon etter å ha lest min bok. Jeg har ingen negative meninger om homofili, bare positive. Det påståes også at jeg nesten har begått plagiat av Stieg Larsson`s bøker. «vil så gjerne være Stieg Larsson». Dette finner jeg veldig krenkende. Anmelderens meninger om at jeg vil være lik Larsson er bare så altfor tydelig hentet direkte fra bokbloggere som har anmeldt boken før ham, og de kommentarer forlaget har valgt å trykke på baksiden av boken. Han har så gjort seg opp en slags dømmende mening om dette. Jeg har nok med å være meg selv, om jeg ikke skal være noen andre i tillegg. Det er noe de fleste vet. Hadde anmelderen så mye som undersøkt bare en smule om meg, så ville han skjønt hvor mye en slik påstand sårer.

Jeg vil også si at det i hovedsak IKKE er jeg som reagerer mest på dette makkverket av en «anmeldelse» som ligger ute til evig tid hos VG og skader forfatterskapet mitt så kraftig. Men det er jeg som til stadighet må svare på reaksjonene. Jeg synes selvfølgelig det er trist å bli behandlet så lite respektfullt av Hovdenakk og VG, men det er lesere av boken som reagerer ganske kraftig. De som kanskje kunne vært mange flere hvis det ikke var for at hver gang noen søker på min bok på nettet, så kommer denne «anmeldelsen» øverst i alle søkemotorer og gir dermed et utrolig negativt førsteinntrykk av mitt arbeid.

Jeg er nå veldig lei av å måtte forklare dette dårlige arbeidet fra Sindre Hovdenakk og svare på spørsmål om hvorfor han har hengt meg ut som han har gjort, som en dårlig forfatter, når så mange lesere mener motsatt. Det vet jeg nemlig ikke. Jeg henviser derfor nå og fremover til ham og kommentarfeltet til «anmeldelsen» hos VG.

Takk til dere som går inn og har gått inn på VG`s kommentarfelt under «anmeldelsen» av boken min og forsvarer den overfor det utrolig dårlige arbeidet.

Kunsten å være negativ

Noe av det vanskeligste med å være bokblogger er kanskje det å tørre å være kritisk nok når en leser noe en ikke liker. Kunsten å være negativ på en god måte er ikke noe som ligger latent i de fleste av oss. Det er noe som krever trening og kompetanse. Jeg vet at det er mange bloggere der ute som sliter med dette, og som heller ikke helt vet om/eller hvordan de skal gjøre det. Jeg har ikke fasiten, men jeg vil i dag dele mine erfaringer med dere om temaet.

Kunsten å være negativ handler først og fremst om å vise åndsverket og forfatteren respekt. Selv om du sitter og rister på hodet over boksidene, så rettferdiggjør ikke det harselering, personangrep eller injurier. Det er lov å ikke like noe som er utgitt. Det er også lov å mene at dette ikke burde vært utgitt. Men, å latterliggjøre en forfatter eller en tekst er lite respektfullt og ikke greit. Jeg ser ukentlig eksempler på bloggere og meningsytrere som heller til latterliggjøring og harselering av utgitte tekster eller publiserte forfattere. Jeg har nok syndet litt selv også det første året som blogger, men har nå en mer bevisst holdning til dette aspektet.

Å behandle en tekst en ikke liker med respekt handler etter min mening om å gi konstruktiv kritikk. Konstruktiv kritikk betyr å gi en kritikk som forfatteren kan forstå og bruke. Vise tydelig, og gjerne med eksempler, hva det er en ikke liker ved en tekst. Være spesifikk og målrettet i kritikken. Ikke vag og generell. Uttalelser som «Jeg synes han skriver dårlig» eller «Rent litterært så er dette et makkverk» er for lettvint. Vær direkte. Pek på hva det er du er kritisk til. Prøv også å unngå å være for kritiske til debutanter. De er skjøre og nye i gamet, og det er aldri lurt å kappe hodet av våre nyeste stemmer.

Hva kan du peke på i en kritikk som gjør at kritikken blir konstruktiv og ikke destruktiv? Det finnes selvsagt mange kriterier her, men etter å ha jobbet en stund som manuskonsulent så har jeg personlig funnet meg noen knagger som jeg bruker for å spesifisere manglene en tekst kan ha. Her er en oversikt:

1. KORREKTUR

Her kan du vise til åpenbare skrivefeil og mangler som gjør at teksten ikke kommuniserer så godt som den burde. Men, her bør du passe deg. Det er lett å gjøre baker til smed. Det er i de fleste tilfeller forlaget som tar seg av den endelige språkvasken, og ikke forfatteren. Kritikken bør derfor etter min mening stilles mot forlaget og ikke forfatteren.

2. SPRÅK

En av bøkene jeg har vært kritisk til i år er ekteparet Börjlinds "Springflo" — En av bøkene jeg har vært kritisk til i år er ekteparet Börjlinds «Springflo»

Klarer forfatteren å skrive på en måte som gjør at du som leser forstår teksten? Flyter setninger godt, eller er det hakkende og usammenhengende? Bruker han for lange og utmalende skildringer? Er språket så kort og hugget i stilen at det mister sin dynamikk? Bruker forfatteren kjente litterære virkemidler som metaforer, symbolikk, allusjoner, cliffhangere osv. for å skape en god leseopplevelse? Har forfatteren en egen litterær stemme? Skaper språket i seg selv følelser hos deg som leser? Om du ikke liker språket, så skal du stille deg spørsmålet om det er forfatterens personlige litterære uttrykk du misliker, eller om det faktisk er dårlig språk. Jeg kan for eksempel ikke fordra bøkene til Erlend Loe. det er ikke fordi han skriver dårlig, men fordi jeg misliker hans litterære skrivemåte. Det er to VIDT forskjellige ting. Det ene sier noe om smak. Det andre om kvalitet.

3. SJANGERTREKK

Er romanen det den utgjør seg for å være på omslag, i annonsering fra forlaget og på vaskeseddelen bak på boka? Klarer romanen å oppfylle leserens forventninger. Er sjangerkjennetegnene på plass? Brytes det med normen, og er i så fall det et bra brudd, eller et dårlig? Klarer forfatteren å utfordre sjangeren ved å unngå klisjeer og alt for opplagte løsninger? Still deg selv spørsmålet om det egentlig er sjangeren du misliker eller om det faktisk er selve romanen. Her ser vi det samme som på språk. Det ene omhandler personlig smak, det andre litterær kvalitet.

4. HOVEDPLOTT OG BIPLOTT

Arto Paasilinna. En forfatter jeg ikke liker språket til ... Men, betyr det at språket er dårlig? — Arto Paasilinna. En forfatter jeg ikke liker språket til … Men, betyr det at språket er dårlig?

De fleste romaner har ett hovedplott, og ett eller flere biplott. Sagt med andre ord. En handlingstråd der hoveddelen av historien fortelles, og en følger hovedpersonen. I tillegg har en altså en eller flere handlinger som foregår ved siden av. Enten ved hjelp av perspektivskifte, eller ved at vi følger hovedpersonen i andre gjøremål som ikke er en del av hovedhandlingen. Er det en god sammenheng i disse plottene? Følges alle opp og får en troverdig avslutning? Holdes spenningen og interessen oppe i alle plottene, eller er det ett eller flere av dem som er uinteressante eller kjedelige? Er biplottene viktige og nødvendige, eller er de bare fyllmasse? Er det for mange biplott slik at du mister tråden i hovedplottet, eller at det går så lang tid før en er tilbake i hovedplottet at du blir fristet til å bla forbi sider?

5. KARAKTERER

Protagonisten, eller helten om du vil, er romanens hovedperson. Den MÅ være bra, og vi sier gjerne at han/hun skal være sammensatt og ikke todimensjonal. Med det så menes det at hovedpersonen skal framstå som et ekte menneske. Et menneske med følelser, tanker, handlinger, historikk og gjerninger som står i forhold til hverandre, og som utgjør en helhet som vi tror på. Han/hun skal ikke være flat og mekanisk, men levende og dynamisk. Det er også en stor fordel om vi blir følelsesmessig engasjert i hovedpersonens ve og vel. Han/hun trenger ikke være bare god og kun gjøre gode ting var at vi skal like ham/hun. Et godt eksempel her er Harry Hole, som til tross for alle sine feil, lyter, laster og ugjerninger fremdeles er og blir vår store helt. Det er på grunn av at vi har enorm respekt for hans grunnleggende politimoralske holdninger og rettferdighetssans. Klarer forfatteren å skape en slik protagonist? Tror du på han/hun? Er det protagonisten sier, tenker og gjør troverdig? Blir du engasjert i hvordan det går med ham/hun?

Antagonisten er like viktig. Det er skurken, eller motstanden i romanen. Den kraften som gir helten motstand og utfordringer. Det trenger ikke være en skurk, men kan også være en sykdom eller en lidelse. Det kan være en indre kamp mot egne demoner. Det kan være en mørk magisk kraft… Er denne antagonisten engasjerende nok til å gi helten tilstrekkelig med motstand? Er han/hun/det troverdig? Er antagonisten tilsynelatende uovervinnelig? Blir motstanden kraftig og ekte nok til at du som leser blir så engasjert som du skal bli i historien? På samme måte som hos protagonisten skal også antagonisten framstå som noe ekte som ikke er flatt, mekanisk og todimensjonalt. Er antagonisten det?

Hva så med alle bikarakterene. Er de spennende nok? Framstår de som viktige for handlingen? Klarer de å fylle sin rolle i boken som hjelpere, igangsettere eller pådrivere. Er persongalleriet friskt og annerledes? Klarer forfatteren å gjøre bikarakterene levende selv om han ikke gir dem et eget perspektiv?

6. LOGIKK OG TROVERDIGHET

Keplers Hypnotisøren mener jeg er en av de svakeste romanene jeg har lest når det gjelder troverdighet, logikk og språk

Jeg har nevnt det noen ganger i forbindelse med de andre punktene også, men dette er utrolig viktig. Klarer forfatteren å skape et univers der du tror på det som skjer. Universet i seg selv kan gjerne innbefatte fantasymomenter og sciense fiction, men likevel så må forfatteren lansere dette for leseren på en måte som gjør at leseren akseptere det. Når barna går gjennom klesskapet i Narnia og havner inn i en fantasiverden, så er det noe som leseren aksepterer, og med inn dit forsvinner alle jordslige regler. Foregår romanen i nåtid her på jorda, og det ikke står noe om fantasy eller sci-fi eller eventyr på vaskeseddelen, ja så blir det vår logikk her og nå som gjelder. Da finnes ikke biler som flyr og trollmenn som fryser deg til is. De logiske bristene i romaner er imidlertid som oftest langt mindre enn disse. Det er gjerne snakk om ulogiske handlinger i en gitt situasjon. Plutselige hjelpemidler som dukker opp som en McGyver på boks. Personer som plutselig blir tatt med inn i viktige avgjørelser der de ikke har noe å gjøre. (Hobbydetektiver som blir invitert med av politiet til å ta avhør av en mistenkt … en tenåring som får bli med pappaen sin på et hemmelig oppdrag for CIA). Er det for mange «tilfeldigheter» i romanen? Tror du på løsningen? Handler karakterene slik et normalt menneske ville gjort?

7. SPENNINGSKURVE

Enhver roman, også hverdagsdramaer og legeromaner, skal ha en slags spenningskurve. Du er ikke nødt til å ha en actionthriller foran deg for å kunne forvente spenning. Vi snakker gjerne om begrepene tempo, motor, driv og drama. Klarer forfatteren å engasjere deg som leser? Har forfatteren gjort grep som gjør at du bare «må» lese en side til. Og så en side til. Og så enda en… Pageturner eller sidevender er gjerne begreper vi bruker om slike bøker. Å skape spenning, dramatikk, mystikk, romantikk, frykt eller redsel er ekstremt vanskelig. Det spiller på vårt følelsesregister. Likevel så handler det ofte om tempoet. At ikke hver eneste scene blir dratt ut i det uendelige med skildringer av personer, natur, miljø, interiør eller uvesentligheter. Da stanser motoren opp. Det kan være riktig for å få fram et litterært uttrykk, men blir det for mye av det så stanser motoren. Det blir ikke nok driv. Det samme skjer dersom detaljrikdommen blir for stor. En god del forfattere går i den fella i historiske romaner. De blir så opptatt av det historiske at de helt glemmer at det var en spennende fortelling som også skulle fortelles. Var dtte spennende fra første side? Hvor langt måtte jeg lese før jeg ble engasjert? Var det morsomt og spennende i starten, men så stoppet liksom boken opp? Hadde du lyst til å legge den fra deg flere ganger? Kjente du pulsen steg mens du leste noen av scenene?

8. DIALOG

Det siste jeg vil peke på er dialogene. De må og skal være naturlige. Dialogene skal være tilpasset karakterenes alder og personlighet. Dersom det er brudd der så mister forfatteren leserne sine brennkvikt. Å tro på det som blir sagt i direkte tale er ekstremt viktig. Alt blir feil dersom karakterene ikke sier det en forventer av dem. En dyktig forfatter som behersker dialoger godt kan bruke dem bevisst for å skildre mennesker også. Gi dem ekstra liv, mer personlighet, mer egenart. Dialoger er en kunst, og det vil være vanskelig for en bokblogger uten reell kompetanse å kunne peke på akkurat hva det er i en dialog som gjør at den blir keitete, kantete og konstruert. Derfor kan det kanskje være nok å si at det var noe med dialogene som ikke passet helt inn. De føltes ikke naturlige.

Flere kritikere ville gitt Nesbø terningkast 7 for Politi... Jeg var adskillig mer kritisk. — Flere kritikere ville gitt Nesbø terningkast 7 for Politi… Jeg var adskillig mer kritisk.

Vel folkens … Dette var et lite dypdykk i hva det er jeg legger til grunn når jeg skal skrive konsulentuttalelser til forlagene. Jeg tror at dere vil oppnå en helt annen respekt og troverdighet hos leserne, forlagene og forfatterne dersom dere bruker en del av disse kriteriene når dere gir kritikk. De fleste vil godta å få velbegrunnede kritikker, og det er jo noe de faktisk også kan bruke konstruktivt i sitt videre arbeid. Derimot så er det kun demotiverende og deprimerende å få vite som forfatter at dette var noe «elendig makkverk» eller «talentløst piss». Alle våre blogginnlegg vil være søkbare på nettet i evig tid, og vi har et ansvar for å være litt seriøse dersom vi først har tenkt å kritisere noe. Noen velger heller å la være å skrive kritiske anmeldelser, og da er jo problemet løst … Lykke til med skrivingen folkens.

Her er noen av de romanene som jeg har kommet med litt begrunnet kritikk til i året som har gått. Ikke sikkert jeg klarte å følge oppskriften selv heller, og da beklager jeg i så fall på det sterkeste at jeg har kastet stein i glasshus.

Jo Nesbø – Politi

Lars Kepler – Hypnotisøren

Arto Paasilinna – Adam & Eva

Cilla & Rolf Börjlind – Springflo

Forlagsindustrien på godt og vondt

Nesten ingen folkeslag leser så mye litteratur som nordmenn. Salgstall og utlånstall viser dette. Antallet biblioteker, bokhandlere og forlag ligger skyhøyt over land det er naturlig å sammenligne seg med dersom en ser på det i forhold til befolkningsgrunnlaget. Vi har støtte, stipend og tilskuddsordninger til forfattere som langt overgår det de fleste andre har. Likevel så murres det i litteraturmiljøer. Dagens ordninger er ikke gode nok.

Dette er ikke et nytt innlegg i boklovdebatten. Den lar jeg ligge. Det er heller ikke et innspill i litteraturhusdebattene som går sin seiersgang i hver minste avkrok av dette landet. Det jeg ønsker å se litt på er den harmen som bobler mot forlagsindustrien i Norge. Det brukes ord som kartellvirksomhet, mafiatendenser og bokmonopol. Sterke ord. Ord som stigmatiserer, mistenkeliggjør og hinter om skjulte agendaer. Er det slik det er? Finnes det et snev av sannhet i forlagenes påståtte begjær etter å mele sin egen kake uten tanke for at de er viktige kulturbærere?

Jeg er ikke Orakelet i Delfi. Jeg har ingen fasitsvar. Jeg har ingen geniale løsninger, eller avslørende og kompromitterende beviser. Jeg er bare meg. En enkel bokblogger som leser mye om litteratur, og som gjør meg mine egne tanker. Bakgrunnen for innlegget er basert på egne erfaringer på godt og vondt i møte med norske forlag, og på erfaringer jeg har lest at andre har gjort seg.

En av påstandene som kommer for en dag så ofte at det har blitt en opplest og vedtatt sannhet, er påstanden om at det er de tre store forlagene som er premissleverandører for alt innen norsk litteratur. Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal. De bestemmer hvilke bøker som skal bli salgssuksesser og ikke. Dette gjøres visstnok gjennom enorme markedsføringsbudsjetter, gjennom kontroll over hylleplass og innkjøp hos brorparten av norske bokhandlerkjeder, og gjennom samarbeid med landets største litteraturmiljøer som for eksempel forfatterforeningen, forleggerforeningen, de største litteraturfestivalene, og med kulturredaksjonene i de store mediene. Dette er den oppleste og vedtatte sannhet hos forlagskritikerne og de tastaturtøffe debattantene.

Ingen skal få meg til å tro at Siss Vik lar seg manipulere av de store forlagene.

Stemmer dette? Jeg mener nei. Bildet er adskillig mer nyansert enn som så. Ingen skal få meg til å tro at NRKs Siss Vik lar seg diktere av Aschehoug når hun legger planen for vårens utgaver av Bokprogrammet. Jeg vet med sikkerhet at Gyldendal ikke har diktert min lokale Ark-bokhandel i hvilke bøker han får lov til å stille ut i vinduet. Forrige gang jeg kikket der var det faktisk ikke en eneste Gyldendal-tittel i det vinduet … Jeg vet også ved førstehåndskjennskap at det å bli utgitt på Cappelen Damm ikke betyr at du finnes i hver eneste bokhandel og hvert eneste bibliotek, eller at det brukes en eneste krone i markedsføring på denne utgivelsen.

Å bli antatt på Aschehoug, Gyldendal eller Cappelen Damm er ikke ensbetydende med store markedskampanjer, bilde på postere på busstoppen, eller utsolgte opplag på 10.000. Det er faktisk ikke slik at hver eneste kulturredaksjon kaster seg over deg bare fordi det er et bilde av et grantre på bokryggen din. Vi må utvide rammen. Se et større bilde. Det er en del andre ting som også er avgjørende når det kommer til å bli sett, hørt og solgt som forfatter i Norge.

Arve Juritzen bruker et begrep som "kartellvirksomhet" om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør. — Arve Juritzen bruker et begrep som «kartellvirksomhet» om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør.

Etter min mening kan vi først av alt droppe tanken rundt «de tre store». Den klubben har langt flere medlemmer enn som så. Dersom du i tillegg til de tre tar med Schibsted, Bazar, Juritzen, Oktober, Pirat, Vigmostad & Bjørke, og Samlaget så har vi altså 10 store og mellomstore forlag i Norge. Med stor sannsynlighet vil brorparten av sjokkselgerne i bokhandelen inneholde titler fra disse 10 med noen få hederlige unntak. At folk som Arve Juritzen skriker seg hes på at bøker fra hans forlag ikke får nok hylleplass og oppmerksomhet blir bare patetisk. Det står Juritzen-bøker overalt. I tillegg har vi noen forlag der de fleste titler (i alle fall de største) kommer ut i omtrent alle bokhandlere og biblioteker, og får en OK hylleplass. Eksempler på slike forlag er etter min mening Pantagruel, Silke og Pax.

Faksimile Dagbladets Krimbilag denne uken

Noe av kritikken mot forlagsindustrien i Norge har gått på akkurat dette. Det er kun noen forlag (les listen over) som blir «godtatt» som seriøse og/eller store nok til å bli tatt med i beregningen. Et godt eksempel på dette er Dagbladets litteraturmagasin i forbindelse med krimfestivalen i helga. Svært mange forfattere og bøker blir behørig omtalt, selv om de har bøker som ikke blir utgitt denne våren. Derimot blir for eksempel Roar Sørensens «Smertens Aveny» (Commentum forlag) og Vidar H. Andersens «Mysteriet» (Nova Forlag) ikke nevnt med ett eneste ord. Dette til tross for at begge gir ut nye og aktuelle krimbøker nå til påske. Hvorfor? Vel, det må nesten Dagbladet eller Krimfestivalens ledelse svare for, men det er nærliggende å tro at det er fordi forlagene deres ikke blir sett på som store og seriøse nok. Dette til tross for likeverdige medlemskap i Forleggerforeningen.

Jeg har jo opplevd mye av det samme rundt utgivelsen av min kones roman «Stryk meg over håret» på Commentum i høst. Boken blir tatt inn av et fåtall bokhandlere. Forlaget tør ikke oppnevne noen av sine titler til Kulturrådets Innkjøpsordning fordi de er redd for å bli nullet, og de økonomiske konsekvensene av det ville bli for store. Bibliotekene får dermed ikke leseeksemplarer, og må kjøpe inn boken basert på at jungeltelegrafen når fram. Tittelen blir aldri brukt bokhandlernes salgskampanjer hverken på nett eller i papir. Avisredaksjonene anmelder ikke boken. Forlaget har ikke økonomisk rygg til å bære store reklamekampanjer. Det er utrolig fort gjort å bli gjemt og glemt.

På små forlag handler det om å GJØRE seg synlig. Her en reportasje på tre sider om Agnes Matre i KK i februar

Heldigvis var vi en av dem som klarte å nå ut likevel. Gjennom aktiv og massiv (gratis) markedsføring på sosiale medier, kontakt med bokbloggere, nyhetsbrev på mail, og selvsagt jungeltelegrafen. Likevel, til tross for en enorm suksess og stor synlighet, så tilsvarer ikke salget mer enn et lite førsteopplag hos de store forlagene. Hvorfor? Jo, fordi boken ikke er en del av et system der en blir distribuert ut til hver minste lille krok i landet. For forfattere som ikke blir utgitt på de ti største forlagene så må en mase seg inn i det gode selskap i hver eneste bokhandel, på hvert eneste bibliotek, på hver eneste litteraturfestival, i hver eneste avis og på hver eneste fjernssynsstasjon. En blir aldri invitert. Aldri inkludert. Aldri tatt med som en selvfølge.

Hva så? Er ikke dette greit da? «Survival of the fittest». Ingen ønsker kommunisttilstander. Når en velger å gi boken sin ut på et lite forlag, ja så er jo dette en del av «pakka» som en må godta. «Er boken god nok så selger den» er et uttrykk som forlagene ofte bruker. Men, det stemmer ikke. Hadde det vært sant så ville Roar Sørensen solgt fletta av Lars Kepler denne våren. Det kommer han garantert ikke til å gjøre. Hadde det vært sant at gode bøker selger best så ville folk knapt ha hørt om «Fifty shades of Grey». Det handler og markedsliberalisme. Bøker som markedsføres bredt og stort selger bra. Bøker som selger bra får de beste plassene i butikken både i bokhandelen, på biblioteket og i nettbokhandelen. Bøker som blir sett blir lest. Bøker som blir lest blir en snakkis. Snakkiser selger enda mer enn de kanskje fortjener. Gode salgstall gjør at en blir solgt videre til andre land. Slik går spiralen, og den skal det intet mindre enn et mirakel av en bok til for å klare å bryte for et «lite» forlag. De makter ikke å starte nederst i spiralen, og går derfor glipp av hele turen. Akkurat det kan synes urettferdig for noen. En starter med et tidshandicap på 10.000 meter, og en får i tillegg hinder i løpebanen som en må over i motsetning til de andre. Da skal en være jævlig god for å klare å vinne løpet.

Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak "Brente barn skyr ilden" i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen? — Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak «Brente barn skyr ilden» i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen?

Mitt hovedpoeng er at vilkårene for forfattere er ikke like i Norge. Det er en forskjell på å bli utgitt på Cappelen Damm og på å bli utgitt på Panthera Forlag. Det betyr ikke at det er umulig å slå igjennom på Panthera, det er bare langt vanskeligere. Det betyr heller ikke at du er sikret suksess, heder og ære om du blir utgitt på Cappelen Damm. Men, veien er nok kortere og lettere.

Det er utvilsomt en uting at forlagene eier de største bokhandlerkjedene. Det gjør nåløyet for smalere titler og mindre forlag å komme igjennom enda mindre. Det er også en uting at forlagene må dekke store kostnader ved å bli nullet på innkjøpsordningen. Det fører til at de små vegrer seg fra å melde inn titler, mens de store har rygg til å takle et lite tap, og melder inn hele høstlista. Ordningen favoriserer med andre ord ikke nødvendigvis de beste titlene, men derimot de rikeste forlagene. Jeg synes også det er for lettvint av landets ulike kulturredaksjoner å bare skumme overflaten av bokmarkedet og forholde seg utelukkende til titler fra de største forlagene.

Det jeg derimot synes er helt greit er at vi har forlag med varierende grad av suksess, og som dermed har anledning til å profilere sine egne titler mer. Å beskylde dem for proteksjonisme eller kartellvirksomhet bare fordi de ønsker å selge sine egne boktitler i størst mulig grad blir for dumt. Det er også for dumt å tro eller å påstå at de store forlagene kun tenker på egen profitt. Ja, de vil selvsagt også tjene penger. Enhver bedrift har dette som sitt primære mål. Jeg synes imidlertid de største forlagene i Norge viser en imponerende evne til å ta inn smale titler som umulig kan bli salgssuksesser. Dette gjør de fordi de er seg bevisst sin oppgave som kulturbærer. For å ha råd til å tape penger på alle disse høylitterære smale titlene så er de avhengig av noen hylleveltere også, og derfor benytter de seg av de enorme salgsapparatene de har. Det er ingen tvil om at Lars Keplers «Sandmannen» er med på å finansiere utgivelsen av Siri M. Kvammes «Nattgjengar». Uten «Fifty Shades of Grey» ville Gyldendal hatt langt mindre spillerom til å gi ut høyverdig lyrikk for voksne. Porno til massene gir faktisk poesi til kultureliten. Slik er det, og etter min mening så er dette helt rett. Prisen å betale for dette er altså at det er tøft å være liten.

Da har en to valg. En kan kjøpe seg større og større etterhvert (som for eksempel Vigmostad & Bjørke) eller en kan nøye seg med å være mindre, og selge sine bøker i mindre opplag til sitt eget begrensede distribusjonsnett. Dersom forfatterne har problemer med det, ja så bør de kanskje prøve enda hardere å bli antatt på ett av de 10 store. Er det å banne i kjerka, eller?