krimhelt – GEIR TANGEN

Jeg har startet min egen lille (og høyst subjektive) artikkelserie om norske og nordiske krimhelter. Med tid og stunder forhåpentligvis en liste med navn som kan være et lite dypdykk for de av dere som ønsker å bli kjent med noen nye, og mange gamle, helter. Oversikten over hvem som er portrettert i min serie finner du i menyen ovenfor «mine krimhelter»

Dagens mann er Petter Eliassen. En gudfryktig og stillfarende lensmann fra Ryfylke i Rogaland. Lensmannen er skapt av Kolbjørn Hauge, og er kanskje en av dem som skiller seg aller mest ut fra «normalen» når det gjelder norske og nordiske krimhelter. Petter Eliassen drikker ikke, røyker ikke, har ingen psykiske problemer, er godt gift, trofast, og har ingen eksentriske trekk. Han er lensmann han. Ved Guds vilje. Punktum.

Noen vil kanskje påstå at dette høres ut som en kjedelig karakter, men her tar de feil. I all sin enfoldige gudstro er Petter Eliassen et skue i seg selv. Hauge bruker humor aktivt i sine bøker, og Eliassens pietistiske livsholdning skaper så mange artige situasjoner og dialoger, at det er en fryd å lese. En politimann som synes Donaldblader er i overkant frisinnet lektyre har sine utfordringer når han blir stilt ansikt til ansikt med ondskapen som utspiller seg i den lille vestlandsbygda hans. Sammen med KRIPOS-etterforsker Arthur Andersen, og hans svært så løsaktige kollega Håkon Brenna, danner disse tre en uslåelig trio. I fem krimbøker, skrevet på nynorsk, møter vi trioen på stadig nye oppdrag. Det blir litt «Mord og Mysterier», i og med at det kanskje er en grense for hvor mye kriminelt som kan skje i en liten bygd på vestlandet, men det tåler vi.

Kolbjørn Hauge hadde en klar tanke bak å skape Eliassen slik. I et intervju med Haugesunds Avis 8.april 2003 sier han følgende:

– Etterforskerne i krimbøker er gjennom tidene blitt framstilt feil i forhold til virkeligheten. De er fraskilte, alkoholiserte og har problemer på mange områder. Jeg ville skape noen fjernt fra den prototypen. –

Krimforfatter Kolbjørn Hauge (1926-2007)

Eliassen er mot selvbestemt abort, knudrete kondomer, todelte badedrakter og fullstendig for Israel. Han er stort sett mot alt forfatteren var for og omvendt. Hauge lette etter en vanlig landsens lensmann da Petter Eliassen ble til. Likevel er rollefiguren blitt – blant annet av Herbjørn Sørebø – kalt den mest originale av alle krimhelter i norsk litteratur. Hauge har styrt unna forfylla etterforskere og skapt motsetningen i en pietistisk lensmann. Petter Eliassen er en pietistisk politimann som verken banner eller drikker. Derimot er han veldig glad i kona si og ber for maten hver dag.

Nils Nordberg, redaktøren bak novellesamlingen med «nye norske krimhelter» sa i et intervju med Dagbladet den 16.juni 2002 at:

– Lensmannsvesenet, som er et av de beste politisystemene i verden, spiller en beskjeden rolle i norsk krim. De lever tett opp til bygdesamfunnene, de kjenner sitt klientell. Eliassen er en slags Maigret og kristen, og dermed en av de få detektivene som representerer bibelbeltet. –

I et innlegg av bokbloggeren Beroene om boka «Heit Juice»så skisserer hun litt det som gjør at Hauges bøker skiller seg fra den store mengden, for det er ikke bare den pietistiske lensmannen som utgjør forskjellen etter hennes mening.

– Hauge skreiv ofte om kontrastfylte stemningar; idylliske og fredelege vestlandsbygder, – men under overflata truar uhygge, motsetnader og hat. Kontrastane mellom den vakre naturen på den eine sida og det uhyggelege og onde i menneskenaturen på den andre sida har i seinare tid også vore til inspirasjon for fleire forfattarar. –

Kolbjørn Hauge døde 81 år gammel i 2007, så det blir ingen flere bøker i serien om Petter Eliassen. Hauges bøker er på ingen måte actionkrim. Her går det rolig og pyntelig fra start til mål. Politimennene løser gåtene ved hjelp av ærlig og skikkelig politiarbeid. Plottene er intrikate, underfundige og overraskende. En vet aldri hva som lurer under overflaten, og det er en vedvarende uhygge der som holder leseren på alerten i alle de fem bøkene. Hauge fikk Rivertonprisen for «Død mann i boks» i 1995. Du kan lese om Petter, Arthur og Håkons jakt på kriminelle bygdedyr i følgende utgivelser:

Heit Juice

.
.
.
.

Død Mann i boks

.
.
.
.

Til jord skal du bli

.
.
.
.

Over mitt lik

.
.
.
.

Nord og ned

Svenske Fares Fares og danske Nikolaj Lie Kaas i rollene som Hafez al-Assad og Carl Mørch

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt.

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i utgangspunktet er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale: