krim – Side 70 – GEIR TANGEN

En pageturner i verdensklasse

Eystein Hanssen gav i fjor ut sin andre bok om politietterforsker Elli Rathke. Giftstrøm er oppfølgeren til De ingen savner, som kom året i forveien. Hanssen har gjennom disse to bøkene gått fra å være et ubeskrevet blad for meg til å bli min favoritt foran noen. Giftstrøm er en thriller av internasjonalt format

Når en har lest såpass mange krimbøker som det jeg har gjort gjennom et helt liv med bøker, ja så er det ikke så ofte en blir så revet med slik at verden forsvinner rundt en. Desto mer artig er det jo når det skjer. Derfor velger jeg altså å dele denne boken med dere nå, snart ett år etter at jeg leste den, i min ferske bokblogg.

En annerledes protagonist

Elli Rathke er en herlig protagonist som befinner seg svært langt unna prototypen av norske krimhelter. Hun er ung, flerkulturell, frisk, kvikk, sterk og framstår uten disse klassiske «antihelt-trekkene» flere av hennes kolleger har. (Dere må gjerne lese inn Harry Hole og Varg Veum her) 🙂

*Vi møtte etterforsker Elli Rathke første gang i «De ingen savner». En herlig krim det også…*

Som etterforskere i krimverdenen flest så er hun både uredd, vågal, overmodig og en smule dumdristig. Slik skal det være. Likevel framstår Elli kanskje enda mer som et troverdig menneske.

En pageturner

La meg komme med en advarsel til mine lesere først som sist: Giftstrøm er en pageturner av dimensjoner, og du bør ikke ha noen konkrete planer som forstyrrer lesingen de kommende dagene. Jeg var ikke til å være i hus med de fire dagene det tok meg å tråle gjennom de nesten 500 sidene. Glefset til omgivelsene hver gang noe hverdagslig som å ta ut av oppvaskmaskinen eller legge sammen klær måtte gjøres. Innstendige bønner om å være litt mer sosial ble overhørt med et skuldertrekk. Kunne ikke brydd meg mindre 😉

Tematikken er av det omfattende slaget, men Eystein Hanssen er stor nok i kjeften til å klare å gape over det. Her snakker vi barnesoldater, narkotikatrafikk, oljekorrupsjon, menneskehandel, svindel med bistandsmidler osv. Alt på ett brett, og beskrevet med en troverdighet jeg ikke har sett før.

Det eneste som blir litt lite troverdig oppi det hele er at Elli Rathke blir «vervet» av etteretningen for å reise på oppdrag i Uganda i den hensikt å finne en norsk hjelpearbeider som er forsvunnet. Et livsfarlig skarpt oppdrag. Der synes jeg forfatteren med fordel kunne hostet opp en mer troverdig grunn for å plassere frøken Rathke på rett sted til rett tid.

Svært godt driv

Når det er sagt så er alt det andre mesterlig på alle måter. Det er et driv i boka som jeg ikke har sett siden jeg leste Engler & Demoner og Da Vinci Koden. Cliffhangere i hvert eneste kapittel som gjør deg nesten sprekkferdig av spenning. Slikt er deilig å lese, og jeg morer meg over at det er en norsk forfatter uten mer enn en tidligere bok på baken som gjør dette.

Antagonisten, eller rettere sagt antagonistene, i Giftstrøm er svært tilstedeværende, og de blir sterkere og sterkere for hver side som går. Nå ett år etter jeg leste boka kjenner jeg faktisk ilingen nedover ryggen med tanke på skrekken som jog gjennom kroppen min gang på gang mens jeg leste. For krimelskere er den følelsen på grensen av å være erotisk.

Jeg vil helst ikke komme med spoilere her i denne bloggen, men kunne hatt lyst til å fortelle om flere litterære stunt som fikk meg til å hoppe i stolen av skrekk eller vantro. Slikt er sjelden kost i vår verden.

*Jeg har faktisk ikke turt å kjøpe «Triangel» ennå….*

En annen ting jeg elsker med denne thrilleren er at Eystein Hanssen river bildet av Norge som en skinnhellig fredselskende nasjon i fillebiter. Jeg blir rystet mens jeg leser, og jeg er ikke tvil om at hvert ord er sant.

Ny thriller ute

Jeg merker meg at Eystein Hanssen er ute med en ny roman, og denne gangen på et nyttforlag. Hvorfor han har valgt å gå bort fra Vigmostad & Bjørke vet jeg ikke, men nå ser det altså ut til at vi får følge Ellis vei videre på Cappelen Damm.

Jeg ser at boken står der i bokhyllene på bokhandelen, men så langt har jeg ikke kjøpt den. Vet faktisk ikke om jeg tør…

Andre bokbloggere som har skrevet om samme bok:

Bokelskerinnen

Bokstaver.no

Cecilies blogg

Subplottet holder deg fengslet

Fantomsmerte. Thomas Engers andre bok i sekstetten om Henning Juul, har et vesentlig bedre plott enn bok nummer èn, men fremdeles føles hovedhandlingen som om den er et nødvendig onde. En hindring en må gjennom på veien til den endelige løsningen. Hvem satte fyr på Henning Juuls leilighet slik at Jonas døde?

Jeg skal ikke være alt for kritisk i min dom over Thomas Enger. Han har for så vidt gjort det alle vi som liker å skrive drømmer om å gjøre. Han har kommet opp med den geniale historien som fenger både forlag og lesere såpass at vi kommer til å sluke hver eneste av de seks bøkene med et litterært begjær en skal lete lenge etter.

Cliffhanger

Å holde på den endelige løsningen i bok etter bok er et glimrende virkemiddel som vi kjenner godt igjen fra de siste års TV-krim farsotter. Strålende krimserier som for eksempel Broen og Forbrytelsen gjør akkurat det samme. Sender oss gjennom episode etter episode, mens vi egentlig bare går og venter på den endelige løsningen. – Hvem drepte…?

Det er altså dette Thomas Enger driver med. Hver bok har et nytt hovedplott, mens subplottet ruller og går i bakgrunnen. Engers problem etter min mening er at subplottet er så mye mer interessant enn hovedplottet. I bok nr.1 «Skinndød» var dette svært framtredende. I denne boken heldigvis litt mindre, men fremdeles spiller hovedhistorien andrefiolin.

Skjuler løsningen godt

Jeg er begeistret for dramaet Thomas Enger skaper i og rundt Henning Juuls historie. Jeg kjenner jeg blir sugd inn i romanens fiktive verden. Jeg tror på karakterene, og jeg tror på historien som blir fortalt. Aller mest troverdig er kanskje hans framstilling av en journalistredaksjon, hvordan de tenker og handler. Har selv jobbet mye som journalist, og kjenner meg godt igjen i tankegangen og handlingsmønsteret. Jeg synes også Enger er en mester i å skjule løsningen for leseren helt fram til slutten. Dette er imidlertid et drawback også, ettersom det faktisk fører til et så forvillende plott at det mister litt av troverdigheten. Nok en gang er «Fantomsmerte» hakket bedre enn forgjengeren. Jeg vet faktisk ikke helt om jeg har forstått hva som egentlig skjedde på slutten av «Skinndød» enda… 😉

Tre svakheter

Skal jeg se litt på det som trekker boken ned så er det først og fremst tre ting som irriterer meg. For det første så har Thomas Enger et merkelig behov for å gi fortellerstemmen presensform. Samtidig så fortelles naturlig nok mye av historien i fortid (altså preteritum). Når dette blandes sammen så blir det ekstremt plagsomt for meg som leser. Mye enklere å lese når alt som skjer foregår i fortid slik det som oftest gjør, eller i det minste at fortellerstemmen bruker samme form som resten av teksten.

Det andre som jeg er kritisk til er de logiske bristene. Karakterene i begge bøkene gjør til stadighet handlinger som bryter fullstendig med all logikk eller norm. Det virker til tider som om det er forfatteren som har et behov for at disse karakterene handler slik, ikke at folk handler slik de normalt ville gjort. Det er et svakhetstegn.

Det tredje er det punktet jeg er mest forundret over at Gyldendal ikke har tatt tak i. Både Henning Juul og noen av de viktigste bipersonene gjennomgår personlighetsforandringer som er helt uforståelige fra starten av «Skinndød» og fram til slutten av «Fantomsmerte». Dette gjelder også stemmen de har i bøkene gjennom tanker, fakter og språk.

Fra vrak til helt på 1-2-3

Henning Juul går for eksempel fra å være noe som ligner på et fysisk og psykisk vrak på randen av å tippe utenfor samfunnet i starten på bok en. Han er en krøpling som knapt kan bevege seg, og med en lammende angst og tvangshandlinger som gjør ham handikappet og ufør. På slutten av bok 1 og gjennom hele bok 2 framstår han sterk, klar og uten lyter eller vanskeligheter som hemmer ham nevneverdig verken fysisk eller psykisk. For all del, jeg liker karakterer som endrer seg. Ingenting spennende i statiske figurer som James Bond, men da får da være grenser…?

Politietterforskeren i serien går fra å være en utro, kvinnediskriminerende, selvopptatt, kåt hingst i starten på bok 1. Dette framkommer i alt det han sier og gjør hele veien. I «Fantomsmerte» er dette karaktertrekket forsvunnet som dugg for solen, og han har fått en rolle som en solid og pålitelig figur.

Slik kunne jeg fortsatt, men jeg gjør det ikke. Hvorfor? Jo, for jeg har lyst til å få deg til å lese bøkene til tross for de åpenbare startvanskene. Det er verdt det. Bøkene er spennende, og jeg er blant dem som virkelig gleder meg til tredje bok «Blodtåke». Jeg vil vite hva som skjedde med Jonas. Da tåler jeg glatt et feilskjær her og der så lenge målet nærmer seg, og rundetidene er gode.

GEIR

En fin dag å debutere på…

I dag får vi vite hvem som vinner årets Nobelpris i litteratur. Det må vel være en fin dag å debutere som bokblogger på? Velkommen skal du være til mine tanker rundt bøker jeg leser.

Geir Tangen — *Hei – her er jeg… Lærer, journalist, kanskje en kommende forfatter, og nå altså også bokblogger!*

Hvem-Hva-Hvor var en oppslagsbok som sto i alle bokhyller i ethvert møblert hjem på 70 og 80-tallet. Der kunne vi lese alt om hva som hadde skjedd i året som hadde gått. En fin måte å oppdatere seg på med nyheter i datidens snegle-samfunn. Jeg likte det samfunnet. Å få vokse opp i et samfunn der en nyhet fikk leve lengre enn en time, og der du kunne diskutere med vennene dine dagen etterpå om de hadde fått med seg det som hadde skjedd? Gikk det en film på TV så hadde alle sett den, og det åpnet for diskusjon og meningsbryting. Spesielt på onsdager, for da hadde NRK hatt finsk fjernsynsteater på tirsdagen, og finsk fjernsynteater inneholdt mye badstu og dermed også en god del nødvendig nakenhet…

*Modesty Blaise var dama med stor D for de tøffeste gutta i klassen…*

Sneglesamfunnet gav også tid og rom for lesing. Lesing var en anerkjent hobby. Du var ikke nerd eller retard selv om du åpent og uten blygsel fortalte kameratene dine at du hadde lest i en bok i stedet for å gå på kafeèn i går. Å lese var helt greit. Det var noe alle gjorde, om ikke annet så iallfall tegneserier. Selv de kuleste og tøffeste gutta i klassen leste. Det gikk riktignok ofte i blader som Colt og Modesty Blaise, men de leste…

I dag ser mine elever (ja, jeg er norsklærer på ungdomsskolen) rart på meg når jeg snakker om leseglede. De to brunstige tenåringene mine hjemme bruker ord som geek, himler med øynene, og rister oppgitt på hodet over gamlefar, når han foreslår at de kan slå i hjel litt dødtid med en god bok. Lesing = Skole = Tvang = Kjedelig…. Trist! Det er dager der jeg savner det å ha en jente eller gutt hjemme som gjør leksene sine, rydder rommet uten å nøle, og som leser bøker av egen fri vilje… Slik jeg gjorde, og min kone gjorde, og alle jeg kjenner gjorde… SUKK!

Vel, nå pratet jeg meg bort som vanlig. Hvem-Hva-Hvor var tråden min… Hvem er jeg, hva har jeg tenkt å skrive om, og hvor befinner jeg meg i det litterære landskapet?

*I det gamle sneglesamfunnet var finsk fjernsynsteater på¨NRK et høydepunkt i uka. Mye nakenhet der som en ikke fikk se ellers på statskanalen.*

Jeg startet eplekjekt med Nobels Litteraturpris for 2012. La det være sagt med en gang… Jeg er ikke der i litteraturen. Hvem som vinner, og hva vedkommende har skrevet, interesserer meg ikke et pøkk. Betyr det at jeg er en enkel sjel uten litterær tyngde, sjel eller kunnskaper? Ja, vil noen si, og det er helt greit. Selv mener jeg nei. Jeg har høyskoleutdannelse i litteratur. Har lest og leser enormt mye bøker. Har 20 år på baken som frilansjournalist. Er sensor på sjette året for skriftlig norskeksamen på ungdomsskolen. Underviser ungdommer i skriving hver eneste dag. Skriver på roman selv, og har jevnlige litterære samtaler med min fantastiske kone, som altså er forfatter, og debuterer med romanen Stryk meg over håret nå i oktober. (I tillegg er hun alt det andre jeg også listet opp). Jeg mener dette gir meg en stemme til å vurdere det jeg leser med en viss tyngde, selv om jeg altså gir bæng i nobelprisvinnere…

Hva vil denne bokbloggen inneholde? Jo, jeg ønsker å blogge om bøker jeg leser, bøker jeg har tenkt å lese, generelle litterære temaer og også litt om skriving. Jeg gaper over mye, men mener jeg er stor nok i kjeften til å klare det. Utenom alt som har med min kones romandebut å gjøre, (der jeg er latterlig innhabil, og skjødesløs subjektiv) så har jeg tenkt å være skremmende ærlig om det jeg leser. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, selv om det kan være både kontroversielt i litteraturkretser, og til tider også for selvskudd å regne for å bli oppfattet som en seriøs aktør i bokbloggerjungelen.

Hardyguttene — *Denne bloggen skal handle om leseglede, og disse gutta ga meg akkurat det på 80-tallet.*

Jeg er 42 år og bor i Haugesund. Jobber som lærer, og bruker mye av fritiden på lesing og skriving. Mer hokuspokus enn det er det egentlig ikke. Jeg er definitivt mest glad i krim, og helst skandinavisk krim. Gjerne også serier med samme hovedperson fra bok til bok (en senskade som henger igjen etter 100 Hardygutt bøker på 80-tallet). Jeg kan også rives med av annen skjønnlitteratur, men er altså ikke særlig glad i høylitterære metafor-onanister som mener det er deres litterære plikt å bringe mest mulig uforståelig pjatt til almuen.

Beklager å måtte si det, men slikt gir ikke meg leseglede, og det er det denne bloggen først og fremst skal handle om. Gode bøker og leseopplevelser fra meg til deg… Velkommen!