krim – Side 69 – GEIR TANGEN

Jeg elsker Elisabeth…!

Ble du skremt nå? Neida … Jeg er fremdeles godt gift med verdens beste «forfatterkone», Agnes. Inn imellom alt styret med lansering, boksalg og bokpakking prøver jeg å lese noe annet. Der kommer Elisabeth inn. I dag skal dere få en liten smakebit av henne …

Elisabeth Sunee Rathke. Halvt thai – halvt norsk. Knalltøff politietterforsker. Fremdeles single for de av dere som ønsker et imaginært sidesprang med en romanfigur. Eystein Hanssen er skaperen bak denne herlige dama som kan slå pusten ut av godt voksne mannfolk. Vi møter henne for tredje gang i «Triangel». I de to forrige bøkene, De ingen savner og Giftstrøm var Elisabeth, eller Elli som vi som kjenner henne sier, i aktiv tjeneste. Nå er hun permittert av legen til sin egen (og forsåvidt også hennes politipartner Nereng) sin store frustrasjon.

*Eystein Hanssen er ennå et ubeskrevet blad for en del krimelskere der ute. De aner ikke hva de går glipp av!*

Løsningen blir å sette i gang etterforskning av den 15 år gamle drapssaken på hennes søster, Anne. Gjett om vi som elsker Elli har lengtet etter dette! Det har vært der som en verkebyll i de to forrige bøkene. Vi har visst at en dag, en vakker dag måtte det være, ville Eystein la Elli få slippe løs på det brutale drapaet på hennes egen søster. Nå er dagen kommet.

Jeg vil gi en fullstendig bokanmeldelse når jeg er ferdig med boken, men foreløpig så nøyer vi oss med en smakebit og to fra «Triangel». Kos dere da, folkens. Det gjør jeg.

Foran dem på bordet lå liket av (…) Han hadde aldri vært noen stor mann, men den døde skikkelsen minnet mest om en mager skolegutt.

– Femtiseks kilo, sa Bergmann. – Ikke rare skrotten.

– Bare litt mer enn hunden min, sa Elli.

Elli så fra (…) opp på henne. – Takk for at du gjør dette.

Bergmann ristet på hodet med den grønne hetten. – Ingen årsak. De døde har også historier å fortelle. Noen av oss må lytte til dem.

Elli sendte henne et annerkjennende blikk, før hun nikket mot liket av (…) som lå med magen og brystpartiet vrengt ut i et y-snitt. – Du har begynt forestillingen?

(s.266)

Frustrert lukket hun øynene. Forsøkte å forestille seg andre situasjoner der hun kunne komme til å drepe noen. Måtte drepe noen. – Jeg vet jo ikke hvilke oppdrag jeg kommer til å få. Men det er en jobb jeg må gjøre.

Ringer i vannet.

Femten år fram.

Femten år tilbake.

Søsteren hennes Anne fløt inn i tankerekken. Ansiktet opp.

Ajahn hevet øyenbrynene en tanke. – Hvorfor er det et kall, Sunee?

-Hm?

-Å være politi.

-Søsteren min ble drept.

Hun overrasket seg selv med svaret.

Ajahn grep rundt den ene hånda med den andre, masserte forsiktig fingrene. – Og de har aldri tatt drapsmannen?

-Nei.

s.19-20

Pokerfjes og Rene hender

Framtidige favoritter #1 på Bokelskerinnen

Rene hender og pokerfjes — *To finanskrimmer har fått plass på stuebordet mitt, og venter nå på å bli framtidige favoritter…*

Vær så god… Jeg serverer dere et nydelig par i dag, i håp om at dere vil bli like nysgjerrige som meg. Som krimelsker så er det som å bli lokket til skogs av en hulder å plutselig oppdage en ny norsk krimserie. Her er den … Bli kjent med Eveline Enger, en hardkokt dame – i en hardkokt norsk finansverden.

I forgårs sa navnet Ulrik Høisæther meg ingenting. Eveline Enger enda mindre. Slik er det altså å være bokblogger. Jeg kom litt i prat med Bettina Kavli på Tiden Forlag, og før jeg visste ordet av det hadde hun introdusert meg for paret Ulrik og Eveline. For meg så er dette det nærmeste jeg kommer en blindate.

Ulrik Høisæther er altså forfatteren, mens Eveline Enger er hans hovedperson i bøkene. Tiden Forlag sendte meg begge bøkene. Debutromanen fra i fjor «Pokerfjes» i paperback, og høstens oppfølger «Rene hender» innbundet.

*Ulrik Høisæther er et ferskt navn på norsk krimhimmel, men så absolutt et lovende et…*
Foto: Paal Audestad

Ung og lovende forfatter

Høisæther er kun 30 år gammel. Han er født i Oslo og oppvokst på Tjøme i Vestfold. I følge forlaget så visste han tidlig at han ville jobbe i næringslivet, blant annet med finans, og etter ettårig befalsskole dro han til Skottland for å studere økonomi før han fullførte studiene i Paris. Siden har han jobbet i ulike meglerhus og finansinstitusjoner.

Hans krimheltinne Eveline Enger møter store utfordringer i en verden der dress og slips dominerer bak lukkede dører, og hvor råskap, kynisme, grådighet og drap bare er noen av ingrediensene.

Her er vaskeseddelen til debutromanen «Pokerfjes»

Unge, vakre Eveline Enger er fersk investment banker i Sparta Securities. Hun er ambisiøs, og vil gjøre alt for å få en karriere innen finans. Samtidig sliter hun med spillegjeld hun har pådratt seg ved pokerbordet, og med savnet etter den avdøde faren, politimannen Filip Enger, som omkom i tjeneste.

Etter bare noen uker i jobben blir Eveline vitne til at en av Sparta-sjefene dør av hjertefeil på en strippebule. Ikke så uvanlig i de kretser, men den avdankede drapsetterforskeren Jack Larsen sår tvil om dødsårsaken, og kontakter Eveline for å be om hennes hjelp.
Med ett befinner Eveline seg i et spill der hun ikke kjenner reglene, og der hun ikke selv kan velge innsatsen.

Bak på oppfølgeren «Rene hender» står dette:

Eveline Enger har etablert en ny tilværelse med ny jobb i meglerhuset Acora Securities, ny leilighet og ny kjæreste. Hun forsøker å tenke positivt, slik psykiateren hennes har formant. Forsøker å fokusere på karrieren. Men det blir vanskelig når fortiden nekter å la henne være i fred.

Jack Larsen i Økokrim etterforsker et brutalt drap på finanstoppen Gabriel Grimsmo, og Jack vender seg nok en gang til Eveline for å få innsidekunnskaper fra den lukkede finansbransjen. Eveline er i utgangspunktet avvisende, men når det skjer enda et drap med klare forbindelser til firmaet hun jobber i, har hun ikke noe valg.

Snart befinner Eveline seg i en umulig situasjon, der hun må mistenke alt og alle. Til og med sin egen familie.

Dette er det forlaget sier, men hvorfor mener jeg at dette vil bli en favorittserie for meg?

svindel — *På tide at vi har fått et nytt navn når det gjelder finanskrim i Norge. Tom Kristensen har vært stusselig alene lenge*

Spennende motiv

Uten at jeg ennå har lest noe av det Høisæther har skrevet, så ser jeg likevel at det tegner seg gode plott fra et spennende miljø. Finansmiljøet i Oslo må jo være en utømmelig kilde av intriger og motiver for kriminelle hjerner. Det er også et miljø som jeg gleder meg litt til å få vite noe mer om.

Utenom Tom Kristensen, som vel må sies å være en nestor innen norsk finanskrim, så har jeg ikke lest så mye fra vår egen finansverden. Internasjonalt kommer det jo ut stabler på stabler med børs og finansthrillere hvert år. Det er kanskje på tide at Norge etablerer noen flere i denne subsjangeren, og Høisæther ser slik sett lovende ut.

Pokerfjes kom ut på Tiden forlag i fjor, mens Rene hender er i butikkhyllene fra 22.oktober.

Les også det flotte intervjuet Bokelskerinnen hadde med Høisæther i fjor

Geir

Ikke helt hypnotisert…

I disse dager ruller filmen som er basert på Lars Keplers roman «Hypnotisøren» rundt om i kinosalene. Jeg bestemte meg for å lese boken før jeg så filmen, spesielt etter å ha sett Bokprogrammet på NRK i vår som handlet om skandinavisk krim . Jeg sitter igjen med en boks blanda drops, og en rekke spørsmålstegn…

Boken ble kjøpt og lest på E-bok i høst. Hypnotisøren er første bok fra pseudonymet Lars Kepler om den finsk-svenske etterforskeren Joona Linna.Denne karakteren har likevel fått en rolle som andrefiolin i denne krimsuksessen. Det er hypnotisøren Erik Maria Bark som framstår som protagonist. Boken har blitt en hyllevelter av dimensjoner, og jeg er sikkert sistemann på jordkloden som lot meg lokke til en hypnosetime hos Kepler.

Dere som ikke er glad i spoilere bør stoppe lesningen nå…

Bak pseudonymet skjuler det seg et ektepar som visstnok deler på å skrive partiene i bøkene. Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril er forfattere hver på sin kant, men skriver altså krim sammen under pseudonymet Lars Kepler. Jeg sier dette med en gang, for her er faktisk ett av mine ankepunkter når det gjelder denne romanen…

Norges avangardedronning på 80-tallet, Karin Moe, hevdet i sin tid at vi har en kvinnelig og en mannlig stemme i oss. Jeg har egentlig aldri forstått bæret av hva hun mente med det, men denne boken har akkurat dette. To helt tydelige og klare stemmer med hvert sitt språk og hvert sitt uttrykk. Hadde jeg ikke visst at det faktisk skjulte seg to personer bak Kepler, så ville jeg begynt å lure. Teksten framstår en smule schizofren til tider. Karakterer som har fått sine egenskaper beskrevet i ett kapittel, handler plutselig stikk i strid med disse egenskapene i neste. Hovedpersonen Erik Maria Bark for eksempel, vingler mellom å være svært reservert, tilbakelent, rolig og nesten apatisk i noen partier. For så å framstå som hysterisk, pågående og panisk i andre partier.

Protagonistens typiske handikap (i dette tilfellet at han er pillenarkoman) blir kun framstilt som et problem i noen partier, mens det i andre deler av teksten faktisk framstår som en ressurs!?? En merker det også veldig tydelig på språket at det er to forfattere. De to forfatterne bruker ulike ord når de beskriver. Den ene er handlings og dialogfokusert, mens den andre tydeligvis er skildrende og bruker mye tankespinn. Dette forstyrrer dynamikken når jeg leser. Jeg blir litt forvirret.

Hypnotisøren Persbrandt — *Michael Persbrandt spiller hovedrollen som hypnotisøren Erik Maria Bark i filmatiseringen som går på kino akkurat nå.*

En annen ting som jeg mener svekker boka mer enn jeg hadde trodd av en slik bestselger er de åpenbare logiske bristene. De florerer! Folk tenker og handler stikk i strid med det som er åpenbart at de burde gjøre. Hvilke foreldre går rundt som småkåte tenåringer, flirer, knuller og fjoller når deres sønn er kidnappet på fjerde døgnet og befinner seg i akutt livsfare? Seriøst??? Hvilken politietterforsker ville ikke tatt en sak alvorlig som omhandlet en nattlig kidnapping der kidnapperen har brukt bedøvelsesmidler på foreldrene, for så å dra offeret med seg? Her omhandles dette tregt i det tunggrodde politisystemet fordi det bare er en «forsvinning», til tross for både fysiske bevis og sterke og troverdige vitneforklaringer om det motsatte.

Jeg må dessverre ta med en tredje ting som også irriterer meg nå ett døgn etter jeg leste boka ferdig. Hvorfor avsløres morderen bak det bestialske trippeldrapet i starten av boka, og morderen fremheves som selveste Satan i gatan i en 15 åring sin skikkelse? Etter cirka 100 sider skjønner jeg at dette ikke er hovedhistorien, men noe helt annet. Så plutselig, med 150 sider igjen å lese, hopper vi ti år tilbake i tid, og får et eeeeevig langt resymè av hva som skjedde den gangen. Utrolig irriterende, drepende kjedelig og helt malplassert.

Film hypnotisøren — *Forhåpentligvis vil jeg like filmen bedre enn boken…*

Uff…. Dette ble jo mye kritikk. Kanskje er jeg i overkant kritisk ettersom boken har vært «hypet» slik fra starten av, og såpass mange skryter den enormt opp i skyene. Jeg hadde sett så enormt fram til denne boken. Likevel så kan jeg ikke befri meg helt fra at det faktisk har vært bestialiteten i de grufulle beskrivelsene av drapene, og de svært så detaljerte sexscenene som har fått folk til å bli så begeistret. Kanskje er det uhyggen som ligger der som et lokk over historien fra første til siste side…? Ikke vet jeg, men jeg vet det er et dårlig tegn når jeg faktisk velger å skumlese de siste 50 sidene. Var mer interessert i å bli ferdig enn å holde på spenningen.

Vil jeg lese neste bok «Paganinikontrakten»? Vel, hadde du spurt meg for et par uker siden ville jeg svart et høyt og rungende JA! Nå er jeg faktisk ikke like sikker… Jeg tar turen på kino for å se filmen denne uka, så får vi se om den klarer å få meg på gli igjen. Elsker jo Persbrandt…

Geir

To SVÆRT ulike anmeldelser av boken finner du her:

Bokelskerinnen

Bokmerker.no