Spenstig «dør-til-dør krim»

«Stråmann» er det jeg gjerne betegner som en dør-til-dør krim. Altså en krimroman der en utelukkende følger i helten/antiheltens hæler gjennom hele romanen. Den har bare ett perspektiv, og det er gjennom hovedpersonens øyne. Ekteparet Tore Aurstad og Carina Westberg har forlatt den historiske Oslo-krimmen til fordel for en moderne historie i denne første boka med antihelten Robert Vinter i hovedrollen.

Den klassiske detetektivromanen er bygget opp som en dør-til-dør krim, og vi har for eksempel Gunnar Staalesens «Varg Veum»-bøker som følger samme lest. Det har sine fordeler ved at det aller meste av historien kan holdes skjult for leseren på samme måte som det er skjult for helten. Vi får ikke vite noe før helten finner ut av det. Men det har også sine klare svakheter i at både fortellerstemme, perspektiv og handling fort blir veldig ensformig. En følger «detektiven» fra dør til dør og på hvert eneste skritt han tar. En må være tilskuer til alle samtaler og spørrerunder, og alt som skjer av skumle og spennende ting må nødvendigvis skje med hovedpersonen. Da blir det fort ualminnelig mange slåsskamper med innleide muskelbunter, likfunn der en selv blir mistenkt for drapet, biler som forfølger en, innbrudd hjemme om natta, kidnappinger der en er svinebundet og må komme seg løs osv.osv

I «Stråmann» har Aurstad og Westberg skrevet en spennende historie rundt miljøkriminalitet og avfallshåndtering. Akkurat da Robert Vinter trodde at livet skulle nå nye høyer, smeller det. Han blir avslørt som en fusker i bokfaget, og familien blir mistenkt for å stå bak en eksplosjon på et gjenvinningsanlegg. Robert må ta et tvilsomt skribentoppdrag, og snart er han truet fra flere hold. I møte med en avdanket suksessforfatter, en sleip søppelbarn og en grisk bokbransje må Robert Vinter være tøffere enn han trodde var mulig — for å redde seg selv og familien sin fra gribbene.

Plottet er kanskje litt forutsigbart, og det er en del scener en har lyst til å skumlese fordi en vet hva som skjer. Men, krimparet skriver godt, og det er kult skrudd sammen. Den siste twisten kunne de imidlertid spart seg. Da merket jeg at det ble en rundtur for mye med karusellen, jeg mista troen på fiksjonen, og falt av. Det beste med romanen, og det som gjør den lesverdig, er de gode karakterene i hovedpersonen Robert, og bestekameraten hans, den hardrock-elskende lokaljournalisten. Et herlig par. Masse kule musikkpreferanser, gjenkjennelig bygdemiljø, og friske dialoger dem imellom. I tillegg til at dette rett og slett er en spennende fortelling. Det frister mer enn nok til at jeg kommer til å oppsøke oppfølgeren som kommer denne våren. Og … det er jo ikke helt ille å bli sammenlignet med Varg Veum da. Tror Robert ville likt det 😉

©Geir Tangen 03.02.22

Siste spiker i kista!

Er det en ting du kan være 100% sikker på med Stefan Ahnhems seks bøker om Fabian Risk, så er det at de alltid er intenst spennende. Det kjøres på med flybensin og rocketfuel gjennom hver eneste side av hver eneste bok. Et vanvittig tempo, og så spenningsmettet, sammensatt og actionpreget at det tar pusten fra deg. 

En annen ting du alltid kan være sikker på er at du aldri er i nærheten av å kunne forutse hvilke sjokkerende twister og hasardiøse krumspring plottene har å by på. Det er så spinnvilt funnet på og så sadistisk utspekulert at en kan begynne å lure på om forfatteren er helt frisk i hodet.

Og når vi først er inne på sadister … Kim f**kings Sleizner! Altså, helt seriøst, har nordisk krim noensinne hatt med en mer skremmende sosiopat å gjøre? I denne siste boka i serien er han så jævlig utspekulert og ondskapsfull at jeg tidvis hadde problemer med å lese. Jeg tror ikke noen Ahnhem-lesere blir særlig overrasket om jeg avslører at dette seks-bokdramaet ender i et helt vanvittig blodbad som savner sidestykke. Avslutningsscenen er episk.

Når det er sagt så sitter jeg likevel igjen med en bismak denne gangen. Det handler om de hundre siste sidene av boka. På det tidspunktet kunne forfatteren lett ha avrundet med den samme episke avslutningsscenen til en klokkeklar sekser på terningen, uten å kjøre enda en siste twist. En twist som vil få de mest hardbarkede Q-Anon- tilhengerne til å nikke gjenkjennende og tenke: «Visste jeg det ikke …» Jeg vet at forfatteren mener at dette er godt innenfor hendelser som kunne skjedd, selv i fredelige Danmark, men for oss litt mer naive nordmenn (som gladelig korsfester en statsminister for å ha to personer for mye sittende ved feil bord i et 60 års-lag) så er denne twisten i sprøeste laget, og faller derfor gjennom hos undertegnede. For MEG ville historien blitt mye bedre om realismen hadde fått litt bedre grep om slutten, eller at dimensjonene av konspirasjonen hadde blitt tonet ned til noe mer troverdig.

Med det sagt, så ble de siste 300 sidene av boka lest i ett strekk. Det sier det meste om det vanvittige spenningsnivået i det som altså er aller siste spiker i kista.

17.januar 2022 – ©Geir Tangen

God gammel årgang!

«Sneen var ren» er Lahlums første historiske krimroman i et annet univers enn serien om K2 og Patricia. Den foregår også i en annen tidsperiode, nærmere bestemt i et okkupert Norge under andre verdenskrig. Politietterforsker Engly Martinsen befinner seg i en nær sagt umulig limbo mellom et gjennomsyret nazifisert politivesen og et personlig ønske om at alt politiarbeid må ha objektivitet som grunnmur, og aldri skal ta politiske hensyn. Selv har han i følge datteren dratt nøytraliteten sin til det ekstreme når han gikk så langt som til å stemme Venstre før krigen.

En framtredende NS-sympatisør og advokat blir skutt inne på hytta si ved Voksenkollen i Oslo, men det er et stort mysterium hvordan morderen har kommet seg inn og ut av hytta ettersom snøen er uberørt utenfor hytta, og at den hadde lagt seg allerede kvelden før drapet. Sammen med sin yngre assistent Egil, som er ivrig NS-sympatisør, må Engly tråkle seg gjennom et stort nett av familiehemmeligheter, arveoppgjør, politiske motiver og en hel rekke involverte som alle kan være involvert i drapet.

På sedvanlig Lahlum-vis så kommer sannheten gradvis for en dag gjennom hovedpersonens mange avhør og grublinger, men sporene må dekkes til og skjules da flere av dem blir servert ham av motstandsfolk som har holdt advokaten under oppsikt. Hans Olav Lahlum er definitivt på sitt aller beste når han kan boltre seg i gammel historie. Det er som om både skrivestil, mysterier og tilnærming passer mye bedre når han beveger seg i dette landskapet. «Sneen var ren» er først og fremst en knakende god pusle-krim, men også en studie av Norge under okkupasjonen. Fine karakterer, gode historiske skildringer, og et interessant mysterium driver leseren fint gjennom boka. For deg som liker de aller første K2 og Patricia-bøkene, så er denne helt på nivå med dem. Dette var rett og slett kos!

16.januar 2022 – ©Geir Tangen