krim – Side 2 – GEIR TANGEN

FRISK – FREKK OG FREIDIG!

Friskt. Annleis. Sprekt. Spanande. Frekt. Modig. Fargerikt. Morosamt. Artig. Sprudlande. Rått. Ekte. Hjertevarmt. Sorgtungt. Unikt …. Og med ein aller siste twist som me kunne vore forutan!

Alt dette og meir til, er «Tonedød». Randi Fuglehaug sin andre krimroman med handling frå Voss tar pusten frå deg. Det er så levande og sprudlande skildra med ekte varme, fargerike karakterar og frekk humor at det er ein fryd å lesa. Denne krimromanen handlar ikkje om eit drap på Voss. Den ER Voss i eitt og alt. For alle oss som kjenner denne store bygda (eller vesle byen), så er det nesten så ein må rista på hovudet over kor godt Randi Fuglehaug treff med sine spinnville utgreiingar. Ho klarar på forunderleg vis å smelta saman alt det vakre, varme og sjarmerande med det litt eplekjekke, småborgarlege og ufine i bygda.

Ein verdsberømt saksofonist fell død om på scenen under Vossa Jazz. Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium. Saksofonisten Marta Tverberg fell død om på scenen berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe. Agnes er midt i arbeidet med biografien om Tverberg og kjem snart tett på fleire av desse hemmelegheitene.

Hovudpersonen hennar, Agnes Tveit, er til å ete opp med alle sine feil og manglar, sin sjarm og sitt nyfikne vesen. Ho er alt det ei frustrert nyskilt dame som klatrar mot 40 skal vere, der ho strekk seg i spagaten, og i ein konstant limbo mellom alt det ho helst vil, og det ho klarar å få til. Fuglehaug vågar til og med å gje dama ein frekk sensualitet som kjem til uttrykk i fargerik skildring. Og der me andre krimforfattarar sit att med ein flau smak i munnen over at me aldri vågar å gje karakterane våre noko så enkelt som ekte kåtskap, så tek Fuglehaug skrittet heilt ut og gjer med det Agnes Tveit til heil ved. Imponerande!

Både miljø, karakterar, skildringar og krimplott er betre i denne boka enn i debuten «Fallesjuke», og det seier litt, for det var bra der og. Så får eg heller leve med at boka kunne spart seg for dei fem siste sidene. Avslutninga før den aller siste lille twisten var meir enn god nok. Det kunne, og burde blitt ståande slik. Men pytt pytt … Boka er klink sekser på terningen uansett!

©Geir Tangen 03.02.22

Spenstig «dør-til-dør krim»

«Stråmann» er det jeg gjerne betegner som en dør-til-dør krim. Altså en krimroman der en utelukkende følger i helten/antiheltens hæler gjennom hele romanen. Den har bare ett perspektiv, og det er gjennom hovedpersonens øyne. Ekteparet Tore Aurstad og Carina Westberg har forlatt den historiske Oslo-krimmen til fordel for en moderne historie i denne første boka med antihelten Robert Vinter i hovedrollen.

Den klassiske detetektivromanen er bygget opp som en dør-til-dør krim, og vi har for eksempel Gunnar Staalesens «Varg Veum»-bøker som følger samme lest. Det har sine fordeler ved at det aller meste av historien kan holdes skjult for leseren på samme måte som det er skjult for helten. Vi får ikke vite noe før helten finner ut av det. Men det har også sine klare svakheter i at både fortellerstemme, perspektiv og handling fort blir veldig ensformig. En følger «detektiven» fra dør til dør og på hvert eneste skritt han tar. En må være tilskuer til alle samtaler og spørrerunder, og alt som skjer av skumle og spennende ting må nødvendigvis skje med hovedpersonen. Da blir det fort ualminnelig mange slåsskamper med innleide muskelbunter, likfunn der en selv blir mistenkt for drapet, biler som forfølger en, innbrudd hjemme om natta, kidnappinger der en er svinebundet og må komme seg løs osv.osv

I «Stråmann» har Aurstad og Westberg skrevet en spennende historie rundt miljøkriminalitet og avfallshåndtering. Akkurat da Robert Vinter trodde at livet skulle nå nye høyer, smeller det. Han blir avslørt som en fusker i bokfaget, og familien blir mistenkt for å stå bak en eksplosjon på et gjenvinningsanlegg. Robert må ta et tvilsomt skribentoppdrag, og snart er han truet fra flere hold. I møte med en avdanket suksessforfatter, en sleip søppelbarn og en grisk bokbransje må Robert Vinter være tøffere enn han trodde var mulig — for å redde seg selv og familien sin fra gribbene.

Plottet er kanskje litt forutsigbart, og det er en del scener en har lyst til å skumlese fordi en vet hva som skjer. Men, krimparet skriver godt, og det er kult skrudd sammen. Den siste twisten kunne de imidlertid spart seg. Da merket jeg at det ble en rundtur for mye med karusellen, jeg mista troen på fiksjonen, og falt av. Det beste med romanen, og det som gjør den lesverdig, er de gode karakterene i hovedpersonen Robert, og bestekameraten hans, den hardrock-elskende lokaljournalisten. Et herlig par. Masse kule musikkpreferanser, gjenkjennelig bygdemiljø, og friske dialoger dem imellom. I tillegg til at dette rett og slett er en spennende fortelling. Det frister mer enn nok til at jeg kommer til å oppsøke oppfølgeren som kommer denne våren. Og … det er jo ikke helt ille å bli sammenlignet med Varg Veum da. Tror Robert ville likt det 😉

©Geir Tangen 03.02.22

Siste spiker i kista!

Er det en ting du kan være 100% sikker på med Stefan Ahnhems seks bøker om Fabian Risk, så er det at de alltid er intenst spennende. Det kjøres på med flybensin og rocketfuel gjennom hver eneste side av hver eneste bok. Et vanvittig tempo, og så spenningsmettet, sammensatt og actionpreget at det tar pusten fra deg.

En annen ting du alltid kan være sikker på er at du aldri er i nærheten av å kunne forutse hvilke sjokkerende twister og hasardiøse krumspring plottene har å by på. Det er så spinnvilt funnet på og så sadistisk utspekulert at en kan begynne å lure på om forfatteren er helt frisk i hodet.

Og når vi først er inne på sadister … Kim f**kings Sleizner! Altså, helt seriøst, har nordisk krim noensinne hatt med en mer skremmende sosiopat å gjøre? I denne siste boka i serien er han så jævlig utspekulert og ondskapsfull at jeg tidvis hadde problemer med å lese. Jeg tror ikke noen Ahnhem-lesere blir særlig overrasket om jeg avslører at dette seks-bokdramaet ender i et helt vanvittig blodbad som savner sidestykke. Avslutningsscenen er episk.

Når det er sagt så sitter jeg likevel igjen med en bismak denne gangen. Det handler om de hundre siste sidene av boka. På det tidspunktet kunne forfatteren lett ha avrundet med den samme episke avslutningsscenen til en klokkeklar sekser på terningen, uten å kjøre enda en siste twist. En twist som vil få de mest hardbarkede Q-Anon- tilhengerne til å nikke gjenkjennende og tenke: «Visste jeg det ikke …» Jeg vet at forfatteren mener at dette er godt innenfor hendelser som kunne skjedd, selv i fredelige Danmark, men for oss litt mer naive nordmenn (som gladelig korsfester en statsminister for å ha to personer for mye sittende ved feil bord i et 60 års-lag) så er denne twisten i sprøeste laget, og faller derfor gjennom hos undertegnede. For MEG ville historien blitt mye bedre om realismen hadde fått litt bedre grep om slutten, eller at dimensjonene av konspirasjonen hadde blitt tonet ned til noe mer troverdig.

Med det sagt, så ble de siste 300 sidene av boka lest i ett strekk. Det sier det meste om det vanvittige spenningsnivået i det som altså er aller siste spiker i kista.