I august kommer Jan Erik Fjell med sin femte bok i Anton Brekke-serien. Den har fått tittelen «Lykkejegeren». Jeg har varmet opp til begivenheten med å lese hans fjerde krim «Rovdyret» som kom ut i fjor vinter. Her er det bare en ting å si … Jeg er helfrelst! Her snakker vi om en forfatter som blir sterkere og sterkere for hver bok. «Rovdyret» er ikke bare svært spennende, men også morsom, intens og interessant.
Jeg blir rett og slett glad når jeg treffer på slike bøker. Ikke høyverdig litterær poesi, men god underholdningskrim med høyt tempo, artige twister og karakterer som lever. Jeg var manuskonsulent på «Hevneren» for noen år tilbake, og likte den storyen, selv om det ble litt for mye amerikansk fengselshistorie for min smak. I denne derimot er hele handlingen lagt til hjemmekjære Oslo, og bihistorien byr på et dypdykk inn i en ung kokainkonges hverdag og tanker. En langer med samvittighet. Kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har møtt så langt i Fjells bøker.
Tempoet er skrudd opp flere hakk, og siste halvdel av boka var komplett umulig å legge fra seg på nattbordet. Klokka plinget halv fire på natta før jeg maktet å falle til ro den siste lesekvelden. Jeg synes Jan Erik Fjell har gjort flere heldige trekk i denne fjerde Anton Brekke-boka. Han har klart å få Brekke selv mye mer på beina som etterforsker og politimann. Ikke en spilleavhengig bavian som er kjappere i replikkene enn i topplokket. Nå fremstår han som den skarpe og dyktige politimannen han faktisk er, og hans relasjon til makkeren som ble livstruende skadet i forrige bok gir karakteren en dybde som vi ikke har sett tidligere i samme grad. Well done!
Når det gjelder hans unge makker, så var det livsnødvendig for karaktergalleriet til Fjell at han fikk leve videre etter den dramatiske avslutningen på «Hevneren». Han bringer optimisme, humor, lys og glede til begge disse to siste romanene. En karakter vi som lesere faller for ved første møte. Hadde han forsvunnet ville Brekke stått ganske stusselig alene igjen. Han trenger en slik sprudlende ungfole rundt seg. Tilbake på jobb i KRIPOS får også Anton Brekke et helt annet handlingsrom som Jan Erik Fjell kan benytte seg av.
Historien i «Rovdyret» er et morsomt lite plott som fenget meg fra første side. En fengslet kokainkonge sitter på åttende året av en drapsdom etter å ha tatt livet av sin nærmeste venn og medlanger. Liket ble aldri funnet den gang, men nå dukker det plutselig opp på en strand i Danmark. Men, kroppen har kun vært død i to uker slår rettsmedisineren fast. Den fengslede blir løslatt til store overskrifter i avisene, for han kan jo ikke ha utført drapet den gangen for åtte år siden. Anton Brekke blir hentet inn til KRIPOS for å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen.
Å klare å skape interesse, engasjement og tempo i både hovedplott og i subplottet er alltid en enorm utfordring for en krimforfatter. Jan Erik Fjell klarer det med glans i denne boka. «Oppveksthistorien» til de to guttene som ender opp med å bli Oslo underverdens største kokainbaroner fenger meg umiddelbart. Det samme gjør gåten Anton Brekke har blitt satt til å løse. At disse henger nøye sammen er selvsagt ingen hemmelighet, og romanens kanskje eneste svakhet er at det er såpass opplagt hva som må ha skjedd, og hvem som står bak ugjerningene. Vi er rimelig sikre på at vi har svaret tidlig, og det stemmer på en prikk. Her kunne det gjort seg med et par sjokkerende twister mot slutten. Men … Hvem klager når romanen samlet sett er såpass interessant og spennende som dette? Ikke jeg i hvert fall 🙂
Gleder meg stort til august og neste Anton Brekke kapittel. Jeg frykter at han kan få trøbbel med spilleavhengigheten i Casinoenes metropol Las Vegas. Men, hvem vet … Kanskje han har karakter nok til å stå imot? Pokerspilleren Jan Erik Fjell burde iallfall ha forutsetninger for å skildre miljøet på en troverdig måte. Lykkejegeren er akkurat nå den høstutgivelsen jeg gleder meg aller mest til å lese.
Maestro er et halvt år unna bokhyllene. Flere og flere ønsker å tegne seg opp på listen over dem som vil ha den i posten fra meg på lanseringsdatoen. Det føles litt rart å forhåndsselge en bok som ikke er ferdig … Samtidig gjør akkurat det at både jeg og min redaktør Monika Nordland Yndestad legger oss ekstra hardt i selen for at folk ikke skal bli skuffet. «Men, hva er det du jobber med nå da, er ikke boken ferdig?» spør folk meg … Vel, her er en liten sniktitt inn i en forfatters hverdag ETTER en er antatt.
«Gratulerer med å bli antatt. Gled deg, det er NÅ arbeidet virkelig begynner» skrev forfatter Tom Egeland på veggen min i mars. Han utdypet det for en uke siden i en personlig melding. Han hevder at det er den jobben han gjør i akkurat denne fasen som er den jobben han elsker i prosessen. «Det er da en kan gjøre alle ordene om til litteratur» mener Egeland.
Ja, det er det … Han har helt rett, men du verden så mye jobb det er.
Etter en er antatt så blir en satt i kontakt med en redaktør. Redaktøren leser gjennom manuset ditt slik det framstår da du leverte det inn til vurdering. Selv er jeg så heldig at jeg har fått en svært dyktig og pirkete redaktør i den prisvinnende krimforfatteren Monika Yndestad. Alle forlag har stort sett gode redaktører som gjør en kjempejobb i samarbeid med forfatteren. Dette er en beinhard jobb som er krevende, og som en får lite eller ingen kreditt for når boken først er utgitt. Jeg fikk selv prøve ut denne jobben da jeg vikarierte i to måneder for Anne Kristin Strøm i juritzen forlag på Jørgen Jægers kommende krim «Monster».
Å gå gjennom manuset for femte gang kan være litt av en prøvelse!
Hva er det en redaktør gjør? Jo, som sagt, i starten så leser han eller hun manuskriptet, og gir framovermeldinger til forfatteren. Peker på gode eller svake deler av romanen. Kommer med tips til hva forfatteren bør gjøre for å få historien til å henge bedre sammen. Det kan være karakterer som bør gjøres tydeligere, fjernes eller gis andre egenskaper. Det kan være løse tråder i manuset. Det kan være partier der driv og spenning forsvinner, og en må legge inn nye scener som får opp igjen tempoet. Eller fjerne dem for samme formål. Som dere forstår … Det er gjerne de store linjene en tar først. Men, samtidig så jobber en kontinuerlig også med mindre avsnitt der ting ikke er bra. Det er like greit å påpeke ting en ser med en gang, ellers går det kanskje i glemmeboka til neste gang.
Så kommer første redigering på epost til forfatteren. Da begynner jobben for hans del. En skal skrive om romanen i takt med det redaktøren har påpekt. I denne delen av prosessen har ofte forfatter og redaktør tett kontakt. En ringes og mailes for å diskutere hvordan en skal løse store og små floker. Nye scener skrives, andre tas bort. Veldig mye må skrives om. For min del i Maestro har vi hatt hovedfokus på synsvinkel i første gjennomgang. Jeg har gjennomgående hatt opptil flere synsvinkler (Hvilke øyne vi ser historien gjennom) i samme kapittel. Et typisk eksempel er dialoger der to av hovedpersonene snakker sammen, og jeg som forfatter har latt leseren få vite hva begge tenker. Det funker dårlig. Leseren blir forvirret, og det blir ikke bra. Jeg har hatt scener der jeg har fulgt en person inn i scenen, og en annen person ut av den. Ikke bra. I tillegg har redaktøren min tatt tak i subplottet og sagt ganske rett ut at det fungerer ikke slik det står. Det bremser handlingen på steder der det er viktig at tempoet holdes oppe. Her må det gjøres så omfattende endringer at vi har valgt å la alle disse kapitlene ligge foreløpig, for så å ta dem for seg selv i neste gjennomgang.
Min fantastiske redaktør Monika Nordland Yndestad. Forfatteren av «Jentene fra baletten» og «Gapestokk». Foto: Bergen Bibliotek
I denne delen har jeg blant annet skrevet en helt ny start (som dere kan lese om dere vil nederst i blogginnlegget) ettersom den jeg hadde satte fokus på en person som ikke var hovedpersonen i historien. Det er jo strengt tatt en nybegynnerfeil, men slik er det … Samtidig, mens en leser og jobber gjennom for første gang ser en ting som ikke var så bra som en først trodde, og da går en gjerne inn og endrer disse. Men, det er viktig at en ikke gjør masse som redaktøren ikke har påpekt. Da får jo hun/han en helt ny roman å forholde seg til, og det er ikke meningen.
Når denne jobben er gjort går det omskrevne manuset tilbake til redaktøren. Første redigering er ferdig. Så leser redaktøren gjennom på nytt. I den delen setter en gjerne fokuset på noe nytt. Kanskje er det å kutte i tekst. For min kone sin del var det der fokuset lå i andre del. Hun måtte kutte hele kapitler og lange sekvenser for å øke tempoet og intensiteten i historien. (Hennes andre bok «Kledd naken» kommer 18.september) Jeg gruer meg litt til denne delen fordi jeg vet det er så mye. For eksempel så vet jeg at det fra side 80 til side 160 er nesten hundre sider med folk som går ut og inn av kontorer og babler sammen uten at det skjer en dritt. Slik kan vi ikke ha det. Den delen må komprimeres og/eller kuttes ellers tar leseren livet av seg i ren kjedsomhet. Kanskje må det legges inn nye spenningstopper her som ennå ikke er tenkt ut eller skrevet? Hvem vet? Lange meningsløse dialoger må bort. Er det ikke livsviktig for selve handlingen eller for karakterbyggingen, så skal det bort. Jeg vet for eksempel at jeg har en «skyggescene» der hovedpersonen min Viljar Ravn Gudmundsson skygger en mystisk person i gud vet hvor mange sider, og det er bare gjort for å forsterke mistanken mot denne personen. Har INGENTING med den egentlige handlingen å gjøre. Rimelig sikker på at den scenen er borte vekk når vi kommer til 1.februar. Men, det er ikke bare store kutt som gjøres. Også mindre. Jeg skrev for eksempel en halv side om hvordan politistasjonen i Haugesund så ut fra utsiden …. Helt unødvendig og ganske meningsløst. Det holder med en linje eller to.
I tredje, fjerde og kanskje femte runde mellom redaktør og forfatter begynner en å gå mer og mer ned i detaljer. Små setninger som må skrives om eller fjernes. Datoer som ikke stemmer. Tunge setninger som gjøres enklere. En finpusser og vrir på manuset helt til både redaktør og forfatter er fornøyd. Det som er litt viktig å tenke på i prosessen er at det likevel er DIN roman, ikke redaktørens. Det betyr at dersom dere er uenige om noe, så er det forfatteren som bestemmer. Jeg har allerede i første gjennomgang som jeg holder på med gitt beskjed til redaktøren om partier, setninger eller sekvenser jeg vil beholde slik de står. Kanskje forsvinner de senere, kanskje ikke. Det er jeg som avgjør det.
Det er dager en helst bare vil snu seg mot veggen, gråte en skvett, og glemme hele greia
Når arbeidet med redaktør er ferdig sendes manuset til språkvasker. Han eller hun er et petimeter når det kommer til språk, og her rettes det i alle skrivefeil, tegnsettingsfeil, dårlige setninger osv.osv. Denne sendes tilbake til forfatteren, som da må gå gjennom romanen enda en gang. Nå med fokus på mikroplanet. Bittesmå detaljer som kan være forskjellen på om en utgivelse blir tatt seriøst eller ikke. Dette er pirkearbeid, og en tålmodighetsprøve. Her nytter det ikke å tenke pytt pytt … Her må du være våken når du jobber. Ved slutten av denne prosessen er arbeidet så godt som i boks for mange forfattere. Herfra tar forlaget seg av resten, men i noen forlag må forfatteren inn også etter brekking. (Å sette opp hver side som en bokside). Kikke på orddelinger, marger, luft mellom avsnitt og lignende. Skal en gjøre endringer nå, så må de være så små at brekkeren slipper å sette opp hele boken på nytt. Det betyr at en kan ikke plutselig komme på at en vil skrive inn et nytt avsnitt et sted eller stryke et annet.
Til slutt så tar de fleste gode forlag forfatteren med i arbeidet med omslag, design, baksidetekst, tekst på innbretter osv. Men, forfatteren kan ikke lenger KREVE så mye. En får være med, og en får komme med innspill, men det meste bestemmer forlaget. Vi har sett noen grusomme eksempler den siste tida på forlag som har latt forfatteren få bestemme design av omslag, der resultatet har vært så amatørmessig at en mister all lyst til å lese boka.
Så er det bare å vente på at suksessen eller fiaskoen skal slå inn. Uansett resultat. På lanseringsfesten er det forfatteren som er stjerna på scenen. I bakgrunnen står det kanskje en redaktørdame, en forlegger, en ombrekker, en designer og en salgskonsulent og smiler. De entrer ikke scenen. For dem er nesten all jobben gjort. Babyen er født, og må klare å stå på egne ben. Noen står fjellstøtt, mens andre går i rett i knestående eller sjangler seg videre med skadeskutte vinger.
Sånn … Ble du noe klokere? Iallfall et langt svar til alle dem som måtte tro at de får lov til å sniklese Maestro allerede nå. Jobben min er såvidt begynt. Vil du lese de ti første sidene av romanen min slik de fremstår i dag, så skal du få en sniktitt under her. Får du lyst til å lese resten av romanen når den kommer så sett deg opp på lista mi ved å trykke HER. Da får du den signert med personlig hilsen fra en dødssliten men lykkelig forfatter.
I august kommer Jan Erik Fjell med sin femte bok i Anton Brekke-serien. Den har fått tittelen «Lykkejegeren». Jeg har varmet opp til begivenheten med å lese hans fjerde krim «Rovdyret» som kom ut i fjor vinter. Her er det bare en ting å si … Jeg er helfrelst! Her snakker vi om en forfatter som blir sterkere og sterkere for hver bok. «Rovdyret» er ikke bare svært spennende, men også morsom, intens og interessant.
Gleder meg stort til august og neste Anton Brekke kapittel. Jeg frykter at han kan få trøbbel med spilleavhengigheten i Casinoenes metropol Las Vegas. Men, hvem vet … Kanskje han har karakter nok til å stå imot? Pokerspilleren Jan Erik Fjell burde iallfall ha forutsetninger for å skildre miljøet på en troverdig måte. Lykkejegeren er akkurat nå den høstutgivelsen jeg gleder meg aller mest til å lese.
GEIR TANGEN 