«Stalker» er ekteparet bak pseudonymet Lars Keplers femte bok. Deres forfatterskap er mildt sagt ujevnt, men i denne boken har de skapt intet mindre enn et mesterverk innen nyere nordisk krimlitteratur. «Stalker» er så grensesprengende spennende til tider at jeg fikk problemer med pusterefleksen. Allerede 10 minutter inn i denne romanen måtte jeg ta en pause. Det ble nesten for intenst. Jeg gispet etter oksygen i godstolen. Da siste minutt av lydboka var unnagjort var det bare å søke seg inn på rehab. Jeg var helt skjelven. «Stalker» er en fysisk prøvelse selv for oss som har lest vår kvote med intens spenningslitteratur.
Det er når jeg leser bøker som dette at jeg blir påminnet hvorfor jeg i første omgang lot meg fascinere slik av spenningslitteratur. De nervepirrende timene da jeg som 11 åring slukte Hardygutt-bøker med oppsperrede øyne til lommelyktlyset under dyna. Eksamenen min i samfunnskunnskap som gikk ad dundas på gymnaset etter at jeg hadde lest «Kanonene på Navarone» av Alistar McLean til klokka tre på natta i stedet for pensumlitteratur. En forundret mamma som vekket meg som sov med hodet hvilende på kjøkkenbordet i Øystese etter at jeg hadde sneket meg opp fra senga etter alle hadde lagt seg, for å lese ferdig de siste 150 sidene av «Jenta som lekte med ilden» av Stieg Larsson.
Slike øyeblikk er ubetalelige og sitter fast i meg, selv nå mange år etter. Det er en sjelden opplevelse å få disse intense stundene der alt annet forsvinner rundt deg. Det var på tide at det skjedde igjen. «Stalker» traff meg på alle de mest vitale stedene. Den var en perfekt match til det jeg leter etter i spenningsromaner.Kort sagt, for meg har Stalker alt hva en thriller skal inneholde. Den er en sniktitt inn i et mesterverk.
Bokas utgangspunkt er som følger: Vår helt gjennom de fire siste bøkene, politietterforsker Joona Linna, er erklært død av det svenske politiet. Han har vært forsvunnet siden den dramatiske avslutningen på boken «Sandmannen», og det meste tyder på at han har tatt livet av seg selv. Vi «Kepler-lesere» forstår selvsagt at Joona bare har gått i dekning. Hans død er en umulighet i dette universet. Alt er bygget opp rundt ham som karakter. Hans stedfortreder i stillingen på politihuset er den høygravide Margot Silverman, og historien starter med at politiet mottar en filmsnutt der en kvinne blir filmet mens hun kler av seg inne i et hus. To dager senere blir den samme kvinnen funnet død i sitt hjem. Drept av en rekke knivstikk. Da neste film dukker opp hos politiet går alarmen. Politiet vet at de kun har minutter på seg til å gripe inn fra de får filmen til det er for sent. Panikken er total, og det er i dette øyeblikk forfatterne velger å gå over til kvinnens perspektiv, og følge dramaet gjennom hennes øyne. Jeg trodde jeg skulle daue av skrekk mens denne grufulle scenen rullet på Storytel-spilleren. Jeg tror aldri jeg har lest noe så spennende i mitt liv.
Jeg skal ikke røpe hvordan den scenen ender, men det hele fører etterhvert til at Joona entrer banen igjen. Hentet inn av Saga Bauer, i det som er hennes eneste scene i denne boken. Til gjengjeld får vi et svært hyggelig gjensyn med en annen figur. Psykiater Erik Maria Bark som vi ble kjent med i den første boken «Hypnotisøren». Han blir viklet inn i denne historien for å prøve å hypnotisere et traumatisert vitne til å fortelle hva som har blitt observert, og gjennom det kanskje finne frem til drapsmannen bak videofilmene. Filmene fortsetter å komme inn, og det blir snart klart at både Joona og Erik har fått uønskede biroller i det dramaet som utspiller seg. Den eneste de har å støtte seg til er den nye etterforskeren Margot Silverman. Hun stoler på Joonas intuisjoner i jakten på drapsmannen. En støtte som etterhvert blir mer og mer tynnslitt med Joonas uortodokse etterforskningsstil, og med Eriks opplagte løgner og skjulte agenda.
Jeg skulle så gjerne sagt mer. Mye mer. Men, gjør jeg det så røper jeg helt sentrale twister med denne historien, og det vil jeg ikke. Jeg ønsker at du selv skal få kjenne magesyren komme opp i halsgropa når du kommer på disse stedene i boka. Det eneste jeg kan garantere er at du knapt får en hel natts søvn på flere uker etter å ha lest «Stalker». Den kryper inn under huden din og blir der.
Ekteparet bak «Lars Kepler». Besøk gjerne deres hjemmeside ved å klikke på bildet.
I starten påpekte jeg at dette er en sniktitt inn i et mesterverk. Hva er det egentlig jeg legger inn i en slik beskrivelse? Hva er det som gjør at akkurat denne boken er så forbilledlig skrudd sammen? Vi er jo ikke enige, vi som leser? Jeg har sett folk som rangerer «Hypnotisøren» som den beste av de fem bøkene (Forstå det den som kan), og veldig mange mener «Stalker» var et skritt tilbake etter «Sandmannen». Vel … Jeg står på mitt. Jeg kan egentlig bare peke på min opplevelse av disse bøkene, og skal prøve å begrunne det så godt jeg kan.
For det første så er starten på boka så ulidelig spennende at det er på grensen av hva som burde være forsvarlig. Den scenen som utspiller seg hjemme hos kvinne nummer to er så godt skrevet at jeg har ikke ord for å beskrive det. Den krypende, creepy skrekken som sniker seg innpå deg for hvert sekund som går i denne scenen er så intens at jeg faktisk håper jeg slipper å se det på film.Vi snakker ofte om dette vi som er norsklærere. Det å skape en «pangstart» på en novelle eller en fortelling. Maken til pangstart har jeg aldri opplevd i mitt 45-årige liv.
For det andre skapes et mysterium jeg som leser ikke har nubbesjans til å klare å se rekkevidden av i starten, men som åpenbarer seg akkurat så sakte og logisk som det bør. Små små drypp av spor og ledetråder som vi ikke ser i starten, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss etterhvert som det kommer for en dag hva som egentlig ligger bak mysteriet.
For det tredje er antagonisten (drapsmannen) så fullstendig uten svakheter at det føles komplett umulig å komme seg unna når han entrer scenen gang på gang. Det er den ultimate drapsmann. Rask og effektiv. Nøler aldri. Hugger til med en gang uten et snev av empati eller medmennesklighet. Det er rått. Det er brutalt. Det er ekstremt voldelig.
For det fjerde er plottingen til Keplers finpusset til fingerspissene i dette dramaet. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle deler av historien med hovedplott og subplott er mettet med spenning og interessante tråder. Det er et edderkoppnett som bare edderkoppen vet hvordan en kan komme seg ut av.
For det femte så klarer Kepler denne gangen å bruke spenningens fremste våpen på en fantastisk måte. Twisten. Det uventede i det som skjer. Når handlingen plutselig tar en U-sving, og du står igjen som en forvirret vegglus med hjertet i halsen. Karakterer som plutselig gjør uventede valg som får deg til å måpe. Nye beviser og spor som brått får hele bildet til å endre seg. Scener som i utgangspunktet ser opplagte ut, men som helt ut av det blå plutselig endrer fullstendig karakter og blir til en adrenalinshot av de sjeldne.
Som dere ser … For MEG var dette en innertier. En spenningsroman som nesten fikk meg til å bli sengevæter i godt voksen alder. Det er godt mulig du ikke får den samme intense opplevelsen av å lese «Stalker», og du bør iallfall ha lest et par av de andre Kepler-bøkene først. Aller helst Ildvitnet og Sandmannen. Men, dessverre bør du kanskje tråle deg gjennom den patetiske og ufrivillig morsomme voldsorgien i «Hypnotisøren» bare for å ha kjennskap til karakteren Erik Maria Bark. Han har nemlig en helt avgjørende rolle i «Stalker», og en bør helst kjenne ham fra før.
For min del så er det bare en ting å gjøre. Føre boka inn på Topp 10-lista mi over krimbøker. Ut med «Mørke rom» av Gillian Flynn, og inn med denne. Dette var bortimot en fullkommen thriller, og en soleklar sekser på terningen fra meg.
Mine anmeldelser av de fire første bøkene i Lars Keplers serie om Joona Linna:
Jeg er en snill mann. Blir sjelden sint, og biter kun unntaksvis i gjestfrie lag. Men, får jeg noen gang tak i Ann-Christin Gjersøes redaktør i Cappelen Damm, da vil hvitfråden skumme rundt tennene mine. Gjersøes krimdebut «Jernjomfruen» er en fantastisk god og svært spennende krimhistorie skrevet av en usedvanlig dyktig forfatter. Men … med en redaktør som tydeligvis ikke skjønner seg på krim, blir det ikke så bra som det skulle og burde blitt.
«Stor i ord – liten på jord» sang vi når noen skrøt på seg å være litt eplekjekke da jeg var liten i Hardanger. Godt mulig jeg sklir på noen bananskall i denne anmeldelsen. Men, jeg våger meg utpå glattisen likevel. Jeg tar selvsagt forbehold for at det kan være forfatteren selv som har tviholdt på det hun mente var genialt, men det virker som en klassisk redaktør-brøler.
Hva er det jeg snakker om, spør du kanskje? Vel … Jeg vil holde deg på pinebenken en liten stund til. Du trenger å vite mer først.
«Jernjomfruen» er i grunnen flere parallellhistorier som etterhvert vikler seg inn i hverandre. En historie om Alice som forsvinner fra sitt hjem og sin lille to år gamle sønn tidlig på åttitallet. En historie fra nåtiden der vi følger en nyfødt norsk forfatterstjerne som mottar trusler. En historie om tobarnsmoren og interiørdesigneren Vendela, og hennes gryende flørt og fasinasjon for en annen mann enn den hun er gift med, og en historie om hennes søster Ida som jobber som journalist, og som kommer over noen gamle bilder av sine jødiske forfedre som ble sendt til Auschwitz under krigen. Mange baller i luften samtidig med andre ord, men alle historiene henger på sett og vis sammen, og får sin løsning til slutt. Jeg vil ikke røpe hva som skjer med disse personene ettersom det ødelegger en god leseopplevelse for deg som vil hive deg over denne boka, men kan vel røpe såpass som at det blir svært så dramatisk for et par av hovedpersonene.
Selv med fire innviklede parallellhistorier så klarer Gjersøe det kunststykket det er å sy dem sammen, og bevare spenningen og drivet i fortellingen. Hun skriver knakende godt. Gnistrende, til tider. Enkelte sekvenser i boka er så spennende at jeg var nære ved å miste blærekontrollen. Et par av actionscenene var til å miste pusten av. Jeg gispet (faktisk) et par ganger underveis. De som leser vil raskt oppdage at vi har med et stort krimtalent å gjøre her. Hun har et fortellerinstinkt i seg som så gjerne vil vise oss den dramatiske historien hun sitter på. Det merkes.
Ann-Christin Gjersøe har skrevet serieromaner i mange år, og hun kan skrive. Rent litterært er denne kriminalromanen godt over gjennomsnittet av det vi møter i krimromaner. Hun skildrer både følelser, stemninger og omgivelser bedre enn de fleste. Karakterene er også ganske gode, troverdige og tydelige.
Så var det baksiden av medaljen …
Når en forfatter får redaktørhjelp hos et forlag så er det en forutsetning at de får hjelp. Spesielt viktig er dette for debutanter, da de gjerne ikke vet intuitivt hvilke uskrevne regler som gjelder innen en sjanger. I mitt debutantintervju med Gjersøe i vinter røpet hun at hun hadde fått med seg den samme redaktøren som hun hadde hatt på sine serieromaner, og at dette var fantastisk ettersom de hadde en svært god kjemi. Kanskje er det derfor jeg reagerer som jeg gjør her? For alt jeg vet så kan jo Gjersøes redaktør være en dreven krimredaktør. Jeg vet ikke, men her er det klare mangler som burde vært svært enkelt å ordne opp i.
Problemet er at den knallgode krimhistorien lider en langsom kvelningsdød forårsaket av en uendelig rekke av sirupstrege skildringer. Mange scener inneholderside opp og side ned uten noen form driv eller handling. Kun skildringer av rom, natur, møblement, personer, interiør eller bekledning. Det samme skjer gang på gang når det kommer til tankereferater hos karakterene. En ubegripelig massiv mengde av fullstendig meningsløse tanker rundt de minste små hverdagslige ting. Dette får motoren til å stanse fullstendig. Historien står helt stille flere steder. Her kunne det blitt kuttet minst 100 sider, uten at det hadde gått ut over spenningen i det hele tatt. Tvert imot. Den ville økt betraktelig.
Det samme må sies om avslutningen. Spenningen og dramatikken blir utløst og får sin løsning rundt side 290. Så kommer over 60 sider (!) med oppsummering etter at morderen er avslørt og uskadeliggjort. Dette for å nøste alle de løse trådene i den komplekse historien. Bra at de ikke henger løst, men dette må jo skje FØR dramatikken løses, ikke etterpå? Hva i all verden har redaktøren tenkt her? 60 siders ørkesløs vandring inn og ut av scener som skal oppklare de små spørsmålene som gjenstår, det begriper jeg ikke poenget med. Hadde historien blitt avsluttet der morderen blir uskadeliggjort ville jeg nesten godtatt at enkelte ting forble uløst. (Nja, kanskje ikke, men den oppsummerende biten kunne lett blitt puttet inn i en 5 siders epilog).
På meg virker disse to tingene kraftig inn på min opplevelse av å lese boken. Jeg vil jo tro at en rutinert krimredaktør ville sett at motoren stanser når forfatteren skildrer såpass mye uvesentligheter. Det samme gjelder den ekstremt lange oppsummerende biten etter at spenningen er utløst. Her må jo redaktøren ha sett det samme? «Kill your darlings» er et begrep som brukes mye blant redaktører. Det betyr at forfatteren må kutte ned på ting som han eller hun selv kanskje har forelsket seg i. I en krim hjelper det ikke at skildringene er litterære, vakre og detaljrike når de ødelegger for det viktigste i en kriminalroman. Spenningen. Drivet. Tempoet.
Som sagt … Jeg er en snill mann. Og jeg har derfor svært lyst til å avslutte denne anmeldelsen med en oppfordring til mine lesere. Les romanen! Gjør det, for den er på sitt beste faktisk svært spennende. Dessuten skriver Gjersøe godt. Når du kjenner at du begynner å gå lei av alle rombeskrivelsene og tankereferatene, vel … Skumles noen sider til det går over, og du kommer tilbake til handlingen. Når løsningen kommer så dropper du avslutningen fra s.300 og utover. (!) MÅ du vite løsningen på alle de små trådene så fungerer det også her helt greit å skumlese.
Jeg gleder meg til å lese Ann-Christin Gjersøes neste krimroman, for hun har et talent for å skrive spennende som jeg ikke har sett hos mange andre nye norske forfattere. Men, om ikke redaktøren vil begrense henne litt ved neste korsvei så bør hun tenke på å gjøre noe med det selv.
Er du krimelsker, og en av dem som aldri får nok av skummel død og parteringsdrap? Gled deg! 2014 blir et svært spennende norsk krimår. Det lover de norske forfatterne som står på trappene med nye krimgåter til oss lesere. Det blir et år uten gjensyn med Harry Hole og William Wisting, men vår fargerike litteraturhimmel har mer enn nok av norske krimhelter på menyen likevel. Gled deg til nye møter med Bjørn Beltø, Varg Veum, Elli Rahtke, Ole Vik, Konrad Sejer og Henning Juul. Her er et knippe av de mest spennende norske utgivelsene i 2014.
Årets kanskje mest spennende tittel er «Den 13.disippel» av Tom Egeland. For femte gang møter vi igjen arkeologen Bjørn Beltø, og Tom Egeland avslører at han denne gangen har søkt tilbake til røttene når det gjelder form og uttrykk:
– I de ulike bøkene om Bjørn Beltø har jeg utforsket thriller-sjangeren fra ulike innfallsvinkler, sier Tom Egeland. – Mens «Sirkelens ende» var en lavmælt krim uten en forbrytelse, var «Nostradramus’ testamente» en actionthriller med mange lag, ulike tidsnivåer og fortellerstemmer. I «Den trettende disippel» er jeg tilbake i den mer lavmælte og reflekterende stilen som preget «Sirkelens ende». Jeg håper jeg har klart å skrive en intenst spennende thriller om teologiske gåter.
Egeland ønsker i «Den 13.disippel» å sette fokus på ett av de store spørsmålene innen vår kristne tro, og skal vi ta ham på ordet så har vi en svært pirrende historie i vente:
– Tematisk og stilistisk plukker romanen opp tråden der «Sirkelens ende» slapp i 2001: Hvem var Jesus – egentlig? Boken utforsker hva som har formet vårt bilde av Jesus, og hvordan kristendommen ble formet i århundrene etter korsfestelsen. Hva om alt er feil?
Historien Bjørn Beltø vikles inn i denne gang starter tilbake i 1978 når en israelsk arkeolog avdekker en årtusengammel grav (ikke med skjelettet som blir funnet i Sirkelens ende, men noe like oppsiktsvekkende), arkeologen forsvinner sporløst, utgravingen blir overtatt av det millitære, og graven blir forseglet. Spørsmålet er hvorfor? I vår tid begynner Bjørn Beltø å nøste i trådene sammen med datteren til en av Beltøs gamle kolleger. En mystisk reise starter, og sender dem via London til Firenze og Jerusalem.
Det kommer til å bli et godt år for Tom Egeland. Oppfølgeren til «Katakombens hemmelighet» kommer også i 2014. Boken får tittelen «Skatten fra Miklagard«, og vi følger vekselvis vikinggutten Ulv – som er med sin far, vikinghøvdingen Njål, på tokt til Miklagard (dagens Istanbul) – og Robert, som er med sin mor på en arkeologisk utgravning av en vikinggrav i Vestfold. Kan myten om den legendariske «skatten fra Miklagard» faktisk være sann? Ekspertene tviler, men Robert begynner å granske saken sammen med jevnaldrende Anita. Denne boken kommer i løpet av høsten.
To prisnominerte forfattere først ute
En av dem som er tidligst ute på nyåret er Frode Granhus. I fjor ble han nominert til både Bokhandlerprisen og Riverton-prisen for sin fantastiske kriminalroman «Stormen» Han har nå skrevet en ny fengslende thriller som kommer ut på Schibsted i februar, og som har fått tittelen «Djevelanger«. Den uforutsigbare nordnorske naturen danner igjen bakteppe for en uhyggelig god intrige med etterforsker Rino Carlsen i hovedrollen, men denne gangen får han hjelp fra et nytt tilskudd til etterforskningsgruppa i Bodø. Guro Hammer, setter følelsene i sving hos enkelte av sine mannlige kolleger. Da beskjeden om bortføringen av en liten jente kommer, passer Rino Carlsen på å få saken – sammen med Guro.
En annen som også er ute i starten på nyåret er Maurits Hansen-prisvinner Monika Yndestad, som kommer med oppfølgeren til «Jentene fra balletten«. Boken hun fikk prisen som årets beste krimdebutant for i 2013. Den nye boken fra hennes tastatur er «Gapestokk«, og den finner du i butikkhyllene allerede i januar, lover VB-forlaget. På vaskeseddelen kan vi lese at hennes krimhelt, journalisten Alice Bratt, må gå i dekning etter å ha blitt anklaget og uthengt i sin egen avis for fyllekjøring bare timer etter hun har mottatt den prestisjetunge «Gullparaplyen» for sin sak om akkurat dette temaet. Er du blant dem som ennå ikke har lest «Jentene fra balletten» av Monika Yndestad, så bør du finne nærmeste bibliotek fortere enn svint. Denne boka har blitt en snakkis av de helt sjeldne i bokbloggkretser.
For fans av Mons Kallentoft kan vi også nevne at han er ute med ny og spennende krim i starten av februar. «Sjeler av vind» heter den boken. En annen svært spennende tittel er utvilsomt TV2-journalisten Jan Ove Ekeberg som kommer med thrilleren «Den barmhjertige terroristen» 15.januar.
Ny Nesbø, men ingen Harry
Foto: Cato Lein
At vi ikke får følge Harry Hole på nye eventyr i år må vi bare leve med. Det betyr ikke at Jo Nesbø har fått skrivesperre. I mars slippes Jo Nesbøs nye krim «Sønnen«. Dette er en enkeltstående krimroman, og altså ikke en Harry Hole-fortsettelse.
– Romanen handler om en fyr som har sittet i fengsel siden han var 18 år. Han er en narkoman som soner straffen for handlinger som noen andre har begått, mot at de sørger for å gi ham dopet sitt. Men så en dag skjer det noe, røper Nesbø til VG.
– Boken er helt fantastisk. Den har litt av den samme spenningen som Harry Hole-bøkene, men det er en helt annen bok, sier Nesbøs agent Niclas Salomonsson.
En annen som lar krimhelten sin hvile dette året er Jørn Lier Horst. «Hulemannen» tok bok-Norge med storm denne høsten, og neste William Wisting-bok kommer først i 2015 sier forfatteren selv:
– Det kommer ikke noen ny Wisting-krim fra meg før i 2015. Plottet er klart, men jeg har noen andre baller i lufta også som gjør at det tar litt tid, men for yngre lesere kommer det ny CLUE-bok og ny bok om Detektivbyrå nr. 2 til påske. Henholdsvis «Libertygåten» og «Operasjon Påskelilje«, forteller Horst.
Også trondheimsforfatteren Jørgen Brekke lar Odd Singsaker få hvile i år, og lanserer i stedet noe helt nytt og spennende fra hans hånd:
– Jeg kommer med bok i mai. Den heter «Doktor Fredrikis kabinett«, men det er en frittstående historisk krimroman og ikke en oppfølger til serien om Odd Singsaker. Politimester Nils Bayer fra «Drømmeløs» er med i denne boken og kanskje, bare kanskje kan det bli begynnelsen på en ny serie. Oppfølgeren til Singsaker-serien har jeg nettopp begynt å skrive på og den kommer først i 2015, sier Brekke i en kommentar når vi spør ham om hvordan det går med skrivingen og hvilke planer han har framover.
Tre gamle hester rir igjen
Sjette bok i serien om K2 og Patricia kommer til høsten fra Hans Olav Lahlum
Konrad Sejer, K2 og Patricia og Varg Veum blir med oss inn i 2014 også. At Hans Olav Lahlum skriver så blekket spruter er for så vidt ingen bombe, men nå har Karin Fossum endelig fått sving på den gamle krimhelten Konrad Sejer igjen, og gjorde det jo strålende i høst med «Carmen Zita og døden«. Nå fotrsetter utfordringne for Sejer å komme i turbofart, og allerede i mars blir Karin Fossums nye Sejer-roman «Helvetesilden» å finne i butikken i følge Cappelen. Hva boken skal handle om holder imidlertid forlaget tett inntil brystet enn så lenge.
Hans Olav Lahlum på sin side løfter litt på sløret om sin kommende oppfølger til serien om K2 og Patricia:
– Ja, jeg kommer ut tidlig på høsten med sjette bok i serien. Handlingen denne gangen er lagt til 1972, og boka har fått tittelen «Maurtuemordene».
Gunnar Staalesen er mer sparsom, men også han innrømmer at Varg Veum beveger på seg i året som kommer. En god nyhet for trofaste Veum-fans.
Lar leserne få drepe en karakter
Mysteriet 2 kommer til sommeren.
Vidar H. Andersen debuterte som krimforfatter i vår med «Mysteriet«. En bok som har fått mye omtale på grunn av sin helt spesielle stil og form. I 2014 kommer «Mysteriet 2», trolig på forsommeren. Forfatteren er faktisk ikke snauere enn at han lar sine egne lesere få lov til å velge ut en karakter fra bok nummer 1 som de vil ha drept i bok nummer 2. Dette gjøres av alle ting på Facebook der første bok om fantastiske Else Svendsen har en aktiv fanclub. Lederen av fanklubben Vidar Olav H. Jupskås forteller litt om hvorfor Andersen gjør dette:
– Vidar H. Andersen har lenge vært en forfatter som elsker å være nær sine lesere. Diskutere og bidra i deres opplevelse av hans univers, og hans karakterer. I den ånd, har han sluppet oss lesere enda nærmere seg selv og hans skriveprosess. En av bipersonene i Mysteriet 1 skal altså dø, og dette skal være med på å drive Mysteriet 2 videre. Men hvem som skal dø, vil Vidar H. Andersen la være opp til sine kjære lesere!
«Ridderkorset» av Jørgen Jæger blir snart å se i butikkhyllene.
Ideen til dette stuntet fikk kanskje Andersen fra sin forfatterkollega Jørgen Jæger som inviterte sine lesere til å bli drept i en av hans romaner i 2007. Ikke slike sprell fra unge Jæger i år, men ny bok blir det på vårparten. Etter å ha ligget i vannskorpa i mange år, så har nå salget av Jægers bøker skutt skikkelig fart, og han er blant våre mest leste krimforfattere. Lensmann Ole Vik har fått mange nye fans, og det kommer ikke til å stoppe med «Ridderkorset» som kommer ut på Juritzen forlag nå denne våren, det røper Jæger selv til oss:
– Min krimserie om Ole Vik får som dere vet sin oppfølger i februar, da lanseres «Ridderkorset», den syvende boken i rekken. Jeg er nå i tenkeboksen med den åttende boken, en ide er under utarbeidelse i min kriminelle hjerne, og skriveprosessen begynner snart, kan Jæger fortelle.
Klarer du ikke å vente til «Ridderkorset» kommer så kan du jo alltids smuglese deg gjennom de to første kapitlene allerede nå på Jørgen Jægers egen hjemmeside. Han går høyt ut med tematikken i denne boken:
– «Ridderkorset» er en roman om hat og om nødvendigheten av å være forberedt på det som aldri skal kunne skje. Handlingen utspiller seg i 2010. Uten at det sies direkte, belyses noen av årsakene til Norges dårlige beredskap og alt som sviktet sommeren etter.
Nye bøker fra nye favoritter
Det spirer godt i norsk krimlitteratur om dagen, og to av navnene som spås en lysende karrière er årets debutant Helge Thime-Iversen, og vestfoldbaserte Frode Eie Larsen. Begge har nye bøker på gang som de håper på vil komme ut til leserne i løpet av 2014.
– Om jeg rekker høsten 2014 vet jeg ikke selv om forlaget håper på det, sier Helge Thime-Iversen som debuterte med krimromanen «X» på Juritzen i vår.
– Jeg jobber med oppfølgeren og satser på enten høsten 2014 eller i løpet av 2015. Det avhenger jo så klart av at redaktøren liker det hun leser også.. Arbeidstittel på boka er «Blodørn», og den blir nokså annerledes enn «X». Et slags lukket-rom-mysterium mens Njaal er på juleferie, røper forfatteren.
Frode Eie Larsen kommer med fjerde bok i sin krimserie. «Du skal lide»
Frode Eie-Larsen er ikke debutant. Han har allerede skrevet tre krimbøker fra Larvikdistriktet. «Hemmeligheten», «Frostrøyk» og nå i høst «Jordtårer«. Om han rekker bokhøsten vites ikke i skrivende stund, men han har lagt siste hånd på førsteutkastet i romjula.
– Jeg kan si så mye som at boken starter med et smell – bokstavelig talt – da en bombe går av på spahotellet Farris Bad i Larvik. Politietterforsker Eddi Stubb er med denne gangen også, sammen med journalist Oskar Myhre og kjæresten hans Jessica. Arbeidstittelen på den nye krimromanen er «Du skal lide», forteller Eie-Larsen.
Fjerde bok om Henning Juul og Anton Brekke kommer
Vi er mange som etterhvert har forelsket oss i Thomas Engers romanserie om nettjournalisten Henning Juul. Det er planlagt i alt seks bøker i denne serien, og de tre første har blitt internasjonale bestselgere. Enger kan vise til oppsiktsvekkende store opplagstall, og «Blodtåke» var uten tvil en av årets beste krimbøker. Til høsten kan vi glede oss stort til å følge Juuls vei videre i Oslos underverden på jakt etter brannstifteren som tok livet av sønnen hans, Jonas. Den fjerde boken i serien har fått tittelen «Våpenskjold«.
Også Jan Erik Fjell blir trolig å finne neste bokhøst også. Hans fjerde bok om Anton Brekke er under skriving, og forfatteren har et håp om at den vil komme ut i år, men understreker i en kommentar at det kan hende at den blir utsatt til våren 2015. Fjell er litt for tidlig i skriveprosessen til å være helt sikker på om han kommer i mål i tide. Han var utvilsomt en av vinnerne på salgsfronten med «Hevneren» i høst, så det er nok mange som sitter og venter på oppfølgeren.
Flere spionthrillere på gang
Gled deg til nye eventyr med den norske spionen Petter Wessel fra Aslak Nore
Vi var mange som falt pladask for «En norsk spion» høsten 2012. Aslak Nores spionthriller tok Norge med storm, og vi kan nå avsløre at Petter Wessel kommer tilbake i 2014. Tittelen blir «Oslo noir – En spion blir til» og den kommer trolig ut på Aschehoug forlag i september. Aslak forteller følgende om den kommende boka om Wessel:
– «Oslo noir – En spion blir til» handler om Peter Wessels ungdomstid i Oslo på nittitallet, før han blir spion. På et dypere eksistensialistisk plan stiller den spørsmålet om spesialoperatører og kjeltringer har mer til felles enn vi skulle tro.
Også Ørjan N. Karlsson har nye prosjekter som han vil slippe ut av ermene, men de som venter på tredje bok i triologien om Kyrre Kaupang og «Stiftelsen» må nok dessverre smøre seg med litt tålmodighet. Karlsson kan imidlertid røpe at det kommer en annen bok fra ham på nyåret:
– I 2014 kommer jeg med scifi noir-romanen «Huset mellom natt og dag» på Vendetta Forlag. Jeg har også byttet hovedforlag fra Juritzen til Gyldendal, og min første bok der kommer i 2015. Om det blir Kyrre som er først ut av blokka eller et litt annet prosjekt, er noe jeg skal diskutere med dem i januar. Men akkurat nå jobber jeg faktisk med Kyrre bok III. Arbeidstittelen er «Kongens Råd», men tittelen kan selvfølgelig forandre seg underveis.
Tre knalltøffe jenter slår igjen!
Tøffe jenter har lenge vært mangelvare i norsk krim, men de siste par årene har heldigvis flere kommet til. Sidsel Dalens Mia Mikkelsen, Samuel Bjørks Mia Krüger, Ulrik Høisæthers Eveline Enger, Anne Cecilie Remens Christina Fiori Mørk, Eystein Hanssens Elli Rahtke og Lars Mæhles Ina Grieg. De tre sistnevnte blir å finne blant årets utgivelser om vi skal tro forfatterne bak de tøffe jentene.
Anne Cecilie Remen gleder seg til å ta oss lesere med på nye mysterier i høst
Anne Cecilie Remen er svært åpenhjertig rundt sin neste utgivelse som kommer til høsten, og vi får vite mye av plottet allerede nå:
– Jeg kommer med en oppfølger av På direkten, og håper på at den er klar til høsten. Boka har samme hovedpersoner i politietterforskeren Christina Fiori Mørk og journalisten Runa Jæger. Begge to befinner seg på et sted langs kysten , da Christina tilfeldig finner en drept person utenfor hytta si. Både Christina og Runa blir satt på store mentale og fysiske prøver i denne boken. Det er midtvinters, det er kaldt, det er mye isvann, snø og dårlig vær i et røft kystlandskap. Bok 2 har altså ikke handling i Oslo men i et øysamfunn . Jeg hadde lyst til å skape et nytt miljø rundt mine hovedpersoner, og handlingen dreier rundt nabokonflikter , nedarvet fiendskap gjennom generasjoner , smålighet , farlige hemmeligheter og et mysterium fra krigens dager. Bok 2 har som «På direkten» også et fokus på dynamikken mellom media og politi. Planen min er å komme med i hvertfall to bøker til med Christina, og hver gang vil jeg ha handling fra nye miljøer. Jeg har skrevet manus mens jeg har vært kreftsyk, så det ligger mye vilje og smerte og livsglede i dette for meg, kan Remen fortelle.
Også Eystein Hanssen er på vei med sin neste bok om etterforskeren Elli Rahtke. «Åtseldyr» ble en suksess i høst, og Hanssen har hele veien hatt et skrivetempo som tilsvarer en utgivelse i året. «De ingen savner» kom i 2010, «Giftstrøm» i 2011, «Triangel» i 2012, og altså «Åtseldyr» i 2013. Hva som blir tittelen på neste roman om Elli ønsker Eystein å holde til brystet foreløpig. Han vil heller ikke love at det blir utgivelse i høst. Det er planen, men man vet jo aldri med slikt, sier han. Det som er sikkert er at han har mange sultne lesere som sitter og venter på neste intrikate krimplott fra Hanssen.
Når det gjelder Lars Mæhle så debuterte han som krimforfatter i 2013 med «Den mørke porten» på Det Norske Samlaget. Bok nummer to i serien om Ina Grieg er på vei, og Mæhle kommer også med en oppfølger til hans kritikerroste fantasyroman «Landet under isen«:
– Jeg jobber nå med andre manusversjon av bok 2 om Ina Grieg, som har arbeidstittelen «Linnes dystre lærdom». Den har vel ikke noen offisiell utgivelsesdato, men Samlaget har indikert at de sikter inn mot høsten 2014. Det som er helt sikkert, er at oppfølgeren til min fantasyroman, «Landet under isen», utkommer i mars 2013. Den heter «Landet under isen. Dødeboka».
Alt i alt så tegner dette altså til å bli et like spennende krimår som 2013, og det sier ikke lite for dette året har vært spekket med store titler og morsomme overraskelser. Enn så lenge er det bare å smøre seg med litt tålmodighet, og kanskje skrive ned en liten ønskeliste. Ha et skremmende godt nytt år kjære lesere.
«Stalker» er ekteparet bak pseudonymet Lars Keplers femte bok. Deres forfatterskap er mildt sagt ujevnt, men i denne boken har de skapt intet mindre enn et mesterverk innen nyere nordisk krimlitteratur. «Stalker» er så grensesprengende spennende til tider at jeg fikk problemer med pusterefleksen. Allerede 10 minutter inn i denne romanen måtte jeg ta en pause. Det ble nesten for intenst. Jeg gispet etter oksygen i godstolen. Da siste minutt av lydboka var unnagjort var det bare å søke seg inn på rehab. Jeg var helt skjelven. «Stalker» er en fysisk prøvelse selv for oss som har lest vår kvote med intens spenningslitteratur.
GEIR TANGEN 