korrupsjon – GEIR TANGEN

Heftig adrenalinkick!

Sven G. Simonsens andre thriller, «Crux» følger pent i fotsporene til hans debutroman «Risiko», som kom for to år siden. Det gjelder i hele thrillerens fargespekter.

De ekstremt spennende og gode actionsekvensene er like spektakulære og illustrerende som de vi fikk i hans prisnominerte debutroman «Risiko». Hovedpersonen like tøff, smidig, snartenkt og senesterk. Men aldri i nærheten av å bli en Lara Croft-klisje. Liv Eriksson er tøff slik beintøffe jenter i vår tid kan være. «Crux» er befriende, frisk og spennende lesing fra begynnelse til slutt.

Handlingen er hektisk jagende, noe som også understrekes av korte og handlingsmettede kapitler, med høyt tempo, spesielt i andre halvdel av romanen. Når du først setter deg ned for å lese denne boka, gir forfatteren deg svært få anledninger til hvileskjær.

Dette er forfatterens største styrke. Han skriver actionscener som få andre norske thrillerforfattere vil klare å overgå, og han har en protagonist som forlanger å få stå midt i spotlighten. Hun er den rettferdige helten som går etter de korrupte og mektige skurkene. Skruppelløst jager hun dem fra skanse til skanse som en rottweiler. Samtidig så er dette forfatterens svakhet. Det er for lite rom for ekte følelser og litt mer dyptpløyende prosa som lar oss få hvile i karakterene og hendelsene. Det dreier seg hele veien om å skyve handlingen framover. Liv Erikssons ensrettede blikk mot det som (alltid) viser seg å være en riktig hunch. Dama må ha verdens mest velutviklede magefølelse, og storyen blir derfor litt forutsigbar for trente lesere.

I «Crux» beskytter hun en ung gutt på vei inn i et farlig gjengmiljø og forsøker å avsløre en korrupt statsråd. Hun reiser til Haiti for å avsløre bistandskorrupsjon, og hun slåss med bare nevene mot grums fra Oslos underverden. Er dette tøft? JA, definitivt! Er det spennende? JA, så absolutt! Vi trenger hardtslående damer i norsk spenningslitteratur, og de blir ikke tøffere enn Liv Eriksson. Og så trenger vi nye norske forfattere som våger å løfte det stemoderlig behandlede actionthrillerformatet til nye høyder. Sven G. Simonsen gjør akkurat det.

20.februar 2022 – ©Geir Tangen

Når krim blir samfunnskritikk

Det er en ærverdig gammel tradisjon som holdes ved like når litteraturen setter premisser for samfunnsdebatten. Slik Ibsen i sin tid gjorde ved å rette fokus på kvinnesaken i teaterstykker som for eksempel «Et dukkehjem». Det blir å dra det hele en tanke langt å sammenligne Hogne Hongset med Ibsen, men Hongsets litterære prosjekt står det respekt av. Hans nyeste krimroman «Mafiela» er et brekkjern inn i den norske Kraftbransjens innerste og mørkeste kjellerboder. Det applauderer jeg!

Hogne Hongset har rukket å skrive hele fem spenningsromaner etter at han ble pensjonist. De tre første kom ut på Kagge forlag (Traktaten.trilogien), mens han har valgt å gi de to siste ut på sitt eget lille Hobi Forlag. Det gjør han med brask og bram. «Den femte dykkeren» som omhandler nordsjødykkernes skjebne, kom ut i fjor høst, og har gjort det svært bra. Hongset har kjørt land og strand rundt i bobilen sin og besøkt bokhandlere. Det gav oppsiktsvekkende gode resultater og salg. Boken ble også innkjøpt av flere matkjeder. Med den suksessen i baklomma, har han altså våget seg ut på enda et lignende prosjekt med sin siste kriminalroman «Mafiela«.

La oss si det med en gang … Bokens tematikk bør skremme vannet av deg som er strømkunde, og jeg tviler ikke ett sekund på at Hongset holder seg for god til å krisemaksimere situasjonen. Det er et skittent og mørkt bilde som skapes av Kraftindustrien, lobbyvirksomhet og politikere i «Mafiela», men jeg har selv vært lenge nok i politikken til å skjønne at Hongsets fiktive historie meget godt kan være tett opp til sannheten. Kjenner jeg ham rett så ville han ikke skrevet romanen uten at den var akkurat det. Det er dette som er Hogne Hongsets mål med sine spenningsbøker. Å sette viktige samfunnsspørsmål til offentlig debatt. Det skjedde også etter lanseringen av denne boka i høst, som dere kan lese i denne store artikkelen i VG.

Som sagt så har jeg virkelig sansen for det Hongset holder på med. Å bruke krimlitteratur for å peke på skjevheter i samfunnet er få forunt å få til. Det blir sjelden vellykket. Jeg synes Hogne Hongset kommer unna med det, om enn ikke helt uten riper i den litterære lakken.

«Mafiela» ville hatt godt av et par redaktørrunder til. Hongset skriver omstendelig, og har en lei tendens til å utbrodere en del detaljer som enten er helt uviktige for historien, eller som er sagt flere ganger tidligere. Boken er på 415 sider, men kunne med fordel vært strammet inn til. Da hadde selve spenningselementet i denne romanen blitt drevet mye tydeligere fram. Det ville gått færre sider mellom hver gang noe spennende skjedde.

Samtidig må det sies at Hogne Hongset har en veldig fin fortellerstemme. Måten han bretter ut historien på er kanskje omstendelig, men som leser så lar jeg meg rive med hele veien likevel. Hovedpersonen, og det dramaet hun gjennomgår engasjerer meg. Slekten til avdøde er sammensatt av en rekke spennende personligheter som skaper en mystikk og dramatikken rundt det som har skjedd. Jeg trålet gjennom boka på langt kortere tid enn planlagt, og de siste hundre sidene midt på natta. Kunne ikke legge den fra meg før alle spørsmål var besvart.

Å gi ut på eget forlag vet jeg en del om, og jeg vet hvor mye arbeid det er. Hogne Hongset har gjort en kjempejobb med et flott omslag og profesjonell design, men selve trykket, altså satsen, er gjort av et selskap som driver hovedsakelig med ombrekking av e-bøker. Dessverre gjør ikke den satsen seg like godt i en papirbok. Noen vil mene dette er for pirk å regne, og det er det også … 😉

«Mafiela» er en spennende bok, men kanskje vel så mye en interessant og en viktig bok som bør vekke debatt. Om det i det hele tatt går an å si noe slikt om krimbøker, da. Formatet er ikke det enkleste for å bedrive samfunnskritikk, men de som prøver – og lykkes – bør iallfall få får rungende applaus fra sidelinjen. GODT LEVERT!

Nødhjelp på sparebluss

Sidsel Dalen har vokst som skjønnlitterær forfatter siden debuten i 2011. Hennes andre roman 21 dager ble til og med nominert til Rivertonprisen ifjor. Nødhjelp er hennes tredje roman med journalist Mia Mikkelsen i hovedrollen. På veien har imidlertid noe gått tapt. Den sjarmerende friskheten, humoren og spenningen som gjorde hennes debutroman Dødelige dråper til en sidevender er nå erstattet av skildrende sosialrealisme, storpolitisk maktspill, korrupsjon, og ganske lange sekvenser med gravejournalistikk. Litterært er hun utvilsomt blitt mye bedre, men historiene hennes mangler tempo. Kniven er ikke like skarp. Den indre dramaturgien har overtatt for den ytre.

Så kan en gjerne diskutere i det uendelige hvorvidt dette er et pluss eller et minus for hennes forfatterskap. Som krimforfatter mener jeg det er et minus. Det er ikke bra at en krimroman mangler både tempo, spenning og skarphet. Ikke minst siden dette var Dalens store styrke i den første, og til dels også i den andre romanen. Mye av fortellergleden og den ungdommelige råskapen er slipt bort, etter min mening. Samtidig ser jeg at Sidsel Dalen langt på vei lykkes i å skape et indre drama og et politisk drama som griper leseren. Hun skriver bedre, er mye flinkere til å gi bikarakterene et ansikt, har flere undertekster, og skildrer tøffe miljøer og psykisk syke mennesker på en svært god måte.

Likevel … Jeg savner Sidsel Dalens opprinnelige forfatterstemme. Nødhjelp er på nesten 400 sider, men har kun tre spennende scener. Åpningsscenen, en scene der Søs flykter fra Tommy i skogen og avslutningscenen der alt og alle møtes til et endelig oppgjør. Mia er aldri i noen som helst fare med unntak av siste scene. Ikke politisamboeren hennes heller. Der Dødelige dråper var en hysterisk klappjakt fra start til mål, er Nødhjelp en ganske stillferdig og stillestående roman. For all del … Det er både interessant, gripende og engasjerende å lese om det storpolitiske spillet rundt statssekretæren og om Søs sine vanskeligheter på vei inn i et rusmiljø, men tempoet er omstendelig.

Når alt dette er sagt så bør jeg legge til en observasjon som kan forklare og rettferdiggjøre Dalens valg. Norsk krim de siste to åra har beveget seg klart og tydelig i den retningen der Sidsel Dalen nå befinner seg. Vi ser stadig flere krimforfattere som bruker langt mer plass i bøkene sine på å sette sosialrealistiske problemstillinger til debatt. Gjerne på bekostning av hasardiøse actonscener, høyt tempo og neglebitende cliffhangere. Gard Sveens Helvete åpent, Chris Tvedts og Elisabeth Rasmussens Djevelen barn, Trude Teiges Jenta som sluttet å snakke og Thomas Engers Våpenskjold er alle eksempler fra de siste to årene på det samme. Krimbøker skal ikke bare være spennende lengre. De skal også si noe viktig, og sette problemer til debatt. Rent litterært er nok dette riktig vei å gå vil mange si. Vi ser for eksempel at Jussi Adler-Olsen og paret Cilla og Rolf Börjlind gjør de samme grepene i sine bøker utenfor Norge. Jeg på min side er ei enkel sjel, og savner derfor halsbrekkende spenning og harehjerte. Ikke bare hos Sidsel Dalen, men hos alle de nevnte forfatterne.

Hva er i så fall konklusjonen min? Vel, den er at Sidsel Dalen er en smart krimforfatter som har tatt grep og som følger med i sjangerens tegn i tiden. Hun skriver bedre, beveger seg langsomt bort fra krim/thriller-segmentet, og klarer å skrive mer dyptgripende historier. Hun er ikke alene om å gjøre dette. På den andre siden opplever jeg personlig bøkene som langt mindre spennende, og sosialrealismen og maktspillet går på bekostning av driv og tempo i fortellingene. Sagt med andre ord. Nødhjelp er en godt skrevet historie som griper og engasjerer leseren, men som mangler drivet, spenningen og røffheten som har preget Dalens to første bøker.

Andre som har anmeldt nødhjelp:

VG, Artemisias verden