Sirkelens ende – en konspirasjon forut sin tid

Sirkelens endeSirkelens ende er en kriminalroman uten en forbrytelse, sier forfatteren selv om sin første Bjørn Beltø-bok utgitt i 2001. – I beste fall er handlingene et brudd på kulturminneloven, legger han til. Tom Egeland skrev i sin tid «Sirkelens ende» uten at det ble så mye oppstuss rundt konspirasjonsteoriene som boken omhandler. Boken solgte litt, men ikke mye. Det var helt til bokmarkedet i verden gikk koko-bananas med lanseringen av Dan Browns «Da Vinci koden». Plutselig ble Tom Egeland en het potet to år etter han utgav det som har fått tilnavnet «Den norske Da Vinci-koden»

Det ble mye oppstuss. Noen som ikke hadde fått med seg utgivelsesdatoen på «Sirkelens ende» beskyldte sågar Egeland for bevisst å skumme fløten av Browns suksess. Slik var det altså ikke. To år før Brown lanserte sine teosofiske teorier rundt Jesu korsfestelse, død og oppstandelse hadde altså Tom Egeland tråkket stien før ham. Likevel … Så urettferdig det enn måtte være … Sirkelens ende vil for all ettertid bli sammenlignet med, og sett på i lyset av «Da Vinci koden». La oss derfor gjøre oss ferdig med den sammenligningen først som sist.

«Sirkelens ende» tar for seg mange av de samme konspirasjonene som Brown gjør i sin kjente roman. Begge bøkene bruker i stor grad samme kildemateriale, og begge bøkene konkluderer med løsninger som viser at Jesus levde videre i Sør-Frankrike etter sin såkalte «død» på korset. Der giftet han seg med Maria Magdalena, fikk barn med henne, og førte på den måte slekten videre gjennom fransk kongsblod helt fram til vår tid. I begge bøkene følger vi en vitenskapsmann på jakt etter løsning på ulike gåter som igjen vil gi ham svaret på verdenshistoriens største luftspeiling. De blir jaktet på av andre som enten vil tilrøve seg disse bevisene, eller hemmeligholde dem for all ettertid. Sentralt står hemmelige sekter, munker, klostre, korsfarere, frimurere og skrifter utelatt fra Bibelen. Dette er med andre ord to ganske sammenfallende romaner, men Egeland var altså først ute…

Når alt dette er sagt så er det likevel blodig urettferdig å sammenligne disse to bøkene. De har nemlig hatt to forskjellige intensjoner. Brown ønsket å skrive en heseblesende thriller. En pageturner. Egeland hadde en mer filosofisk inngang til det hele. Skape et mysterium. Få folk til å reflektere og underholdes gjennom selve gåten. Slik er det også blitt. Sirkelens ende er ingen uptempo-thriller der alt står på spill på hver eneste bokside, og helten befinner seg i en konstant livsfare som krever handling og snarrådig reaksjon hele veien. Leseren får knapt puste mellom actionscenene. Sirkelens ende er nedpå, rolig og reflekterende. Her blir ingen drept, og leseren forstår også at herr Beltø ikke befinner seg i like stor livsfare som det han selv tenker i sitt evige forfølgesesvanvidd. Det er egentlig en krevende bok som forutsetter at leseren fatter en viss interesse for teologi, arkeologi og gamle myter. Der «Da Vinci koden» utmerket godt kunne leses av alle, så anbefaler jeg «Sirkelens ende» i første rekke til de som fatter interesse for selve tematikken i boka. Når det er sagt så er jo albinoarkeologen Bjørn Beltø verdt lesingen alene. En fantastisk fin karakter. et nevrotisk vrak full av skepsis til alt og alle, men som samtidig har en ærlighet og en lojalitet som vi alle kan misunne ham.

Tom Egeland har skrevet fire bøker i serien om Bjørn Beltø. I mai kommer nummer fem.
Tom Egeland har skrevet fire bøker i serien om Bjørn Beltø. I mai kommer nummer fem.

«Sirkelens ende» er en spennende bok. Selve mysteriet er interessant og det skaper undring og fasinasjon hos leseren. Selv om driv, tempo og motor er mindre enn i sammenlignbare bøker, så synes jeg boken kompenserer dette med et vakkert litterært språk, interessante historiske detaljer, gode subplott og sterke karakterer. Vi lever oss inn i Beltøs fantastiske verden, og selv om vi hele veien vet at det meste her bare er oppsinn, tull og tøys, så tar vi oss selv i å undres på hva som er fantasi og hva som er fakta i denne romanen. Dette skaper den mystikken som Egeland ønsket å skape, og som altså Dan Brown klarte å gjenskape med glans to år senere.

Historien kretser rundt arkeologen Bjørn Beltø. Under en utgraving på et kloster på østlandet finner de et gullskrin som er nedgravet. Skrinet blir fjernet av arkeologenes utgravingsleder, men Beltø «stjeler» den tilbake. Gjennom en hel rekke utfordringer og reiser prøver verdens ledende arkeologer å overbevise ham om å levere skrinet tilbake, mens han selv nekter å gi det fra seg før han har fått vite sannheten om hva skrinet inneholder. Skrinets hemmelighet er så stor at den vil rokke ved hele maktbalansen i verden, hevder de som ønsker å få skrinet av Beltø. Han derimot, er en hard negl som ikke godtar deres stadig mer fantasirike konspirasjoner. Samtidig utspilles det et privat drama rundt Beltø som vil rokke ved alt det han har trodd på og klamret seg fast til gjennom livet.

Som sagt så er språket litterært og vakkert. Jeg har selv brukt starten av romanen som et eksempel på at krimforfattere også skriver god litteratur. Tom Egeland skaper uvanlig fine bilder og metaforer  på sin vei gjennom denne boken. I de rolige partiene av teksten arresterte jeg meg selv i å stanse opp gang på gang, bare for å nyte en setning eller et avsnitt. Studere det. Se på hva forfatteren har gjort. Det er ikke så ofte jeg kommer over dette i spenningsromaner. Ikke fordi spenningsforfattere ikke kan kunsten, men fordi selve spenningen blir viktigere, og derfor litt for ofte fortrenger det litterære. I denne boken er det gjort plass og rom til refleksjon, funderinger og altså gode skildringer. Det var et stort pluss ved «Sirkelens ende»

Et minus er jo det som ligger ganske oppe i dagen nå 13 år etter den ble utgitt. Opplysningene som Beltø kommer over på sin vei er ikke lenger sensasjonelle. De får ikke leseren til å måpe og klype seg i armen lengre. Vi har hørt alt før (Gjerne gjennom akkurat Da Vinci koden). Det føles som å lese en litt klisjètung historisk klappjakt på skjulte teologiske hemmeligheter. Når Egeland bruker side opp og side ned for å pusle Beltø inn på sporet, så tenker vi i 2014 : Herregud er han litt dum eller? En smule tungnem kanskje? Leseren har skjønt hele plottet hundre sider før Bjørn Beltø sier «Aha!». Så kan en jo spørre seg … Er ikke det ganske urettferdig å kritisere en roman for å ha blitt skrevet i sin tid? Jo det er det. Da Egeland skrev «Sirkelens Ende» var det omtrent ingen som visste om teoriene rundt den hellige gral, Jesus sitt påståtte videre liv i Frankrike, Korsfarerordener, tempelriddere med skjulte oppgaver om å beskytte hellige skatter, dødehavsruller, skrifter som ble utelatt fra Bibelen osv.osv. En måtte være godt over middels interessert i, og oppdatert på, teologi dersom en skulle ha fått dette med seg. I dag er det motsatt. Du har ikke lest mye dersom du ikke har fått med deg disse teoriene og konspirasjonene for lengst. Slik sett så slår ikke boka bena under deg i dag.

"Den 13.disippel" er ventet å utkomme i mai.
«Den 13.disippel» er ventet å utkomme i mai.

Det som vi imidlertid kan glede oss stort over er at Tom Egeland har tenkt å gi oss en Beltø-oppfølger i mai som langt på vei er skrevet i samme stil og gate som Sirkelens ende. Den er tenkt inn i de samme baner. Hvem var Jesus egentlig? Romanen har fått tittelen «Den 13. disippel», og Egeland har vært helt bevisst i å prøve å gjenskape mystikken og stemningen vi kunne finne i «Sirkelens Ende». For min egen del, så har jeg planer om å fullføre mitt hårete Egeland-prosjekt. Lese alle Beltø-bøkene ferdig før lanseringen av «Den 13.disippel» i mai. Januarboka er herved unnagjort. «Paktens voktere» venter på meg i Februar. Ferdig signert med personlig hilsen etter vår fantastiske weekend sammenHans Olav Lahlums krimfestival denne helga.  «Lucifers Evangelium» og «Nostradamus Testamente» står på vent til mars og april.

Morsom storpolitisk thriller

Gerhardsens testamenteAv og til skjer det noe magisk når en forfatter og en leser møtes gjennom det skrevne ord. Kjemien sitter umiddelbart, og lesingen blir som en engelsk vals der forfatteren leder, og leseren lar seg føre. Sidene glir avgårde i en luftig dans, og språk og karakterer blir ført inn i en rytme som flyter medstrøms. Det er en glede for meg å kunne presentere Ørjan N. Karlssons «Gerhardsens testamente» for dere.

La meg starte denne anmeldelsen med å klarere at jeg har jobbet frilans som manuskonsulent for juritzen forlag på forsommeren i år, men jeg har ikke jobbet med noen av Karlssons manuskripter, og har heller aldri møtt ham. 

Det er en befrielse når en møter på bøker der kjemien sitter slik som den gjorde da jeg fant fram «Gerhardsens testamente». Jeg har jo sett pocketutgaven stå i bokhyllene overalt, men omslaget har aldri fristet til innkjøp. Ikke før jeg fikk «Hauges direktiv» tilsendt fra juritzen forlag da den kom ut i høst. Jeg leser jo alltid bøker i rekkefølge, og måtte derfor gå til innkjøp av første bok om Kyrre Kaupang, «Gerhardsens testamente». Det var et lykkelig kjøp.

Handlingsmessig er dette en storpolitisk norsk røverhistorie med anslag av både krimmysterie og spionthriller i seg. Høyt tempo. Jagende. Fortettet handling.  Samtidig nøstes et spennende krim-mysterium og en politisk konspirasjonsteori seg foran øynene våre. En konspirasjon som innbefatter våre tre mektigste politikere i etterkrigstiden. Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Disse tre «eide» Arbeiderpartiet i de første 25 årene etter krigen, og i denne boken framstilles deres interne kamp for å opprette en spionorganisasjon til å bekjempe kommunismens fremmarsj i Europa. Dette er selvsagt en real røverhistorie, men du verden så gøy det er å følge de tre politiske kjempene gjennom vår moderne etterkrigshistorie. Denne historien er subplottet som danner det politiske bakteppet for den dramatikken som oppstår i nåtid når tidligere KRIPOS-etterforsker Kyrre Kaupang blir kontaktet av Statsadvokaten for å etterforske en drukningsulykke på en av Norges mektigste skipsredere. Ganske snart vikles Kaupang inn i en rekke med drap som alle er fordekt som ulykker… og i hjertet av dramaet dukker hele tiden den merkelige organisasjonen «Stiftelsen» opp.

Dette er på mange måter en klassisk spionthriller med alle ingredienser på plass, men Karlsson har så mye mer på lager. Han klarer også å vikle inn en fiffig kriminalgåte, han skriver spennende om reelle (og oppdiktede) historiske hendelser, og på toppen av det hele så er han både morsom, syrlig og i stand til å sende ut noen smertefulle politiske spark på leggskinnet til norsk politisk selvforherligelse. Til sammen så blir dette knallbra lesing. For spenningselskere så er «Gerhardsens testamente» intet mindre enn et kinderegg. En spionkrimthrillerkonspirasjon!!! Er ikke det gøy, så vet ikke jeg 🙂

Noe av det som fanget meg som leser ved denne romanen er forfatterens evne til å bruke reelle personer og hendelser. Det blir så ekte og troverdig når Kaupang faktisk befinner seg i et Oslo som stemmer overens med virkeligheten. Ekte personer har fått roller som seg selv. Dette gjelder ikke bare de tre gamle arbeiderpartikjempene, men også flere andre fra vår egen tid. Ørjan Karlsson har til og med klart å lure inn seg selv et sted. En svært så selvironisk passasje som fikk meg til å le høyt.

Det jeg moret meg aller mest med var likevel de hysteriske sammenligningene hans. Han bruker sammenligninger (ikke metaforer) i språket som er svært treffende, og samtidig ganske så vågale. Dessuten er de morsomme. Her følger noen eksempler:

– Kjære Kyrre. Leste du ikke etterlysningen? Troverdigheten din er på Gry Jannicke Jarlum-nivå –

– Oslo sentralbanestasjon er strengt tatt ikke den plassen du ønsker å oppholde deg om du er ettersøkt. Stedet har flere overvåkningskamera enn baderommet til en FRP-politiker –

– Ro deg ned Kyrre, mumler jeg hest til meg selv. Er det egentlig så merkelig at du freaker litt ut? Det siste døgnet har tross alt vært mer intenst enn blikket til Grete Faremo –

– Snakk om antiklimaks! Det er som å gå på en Black Sabbath-konsert og bli servert Marion Ravn –

– Resepsjonisten rygger bakover mens øynene hans penser fram og tilbake i skallen på leting etter en utvei. Litt som om Audun Lysbakken hadde forvillet seg inn på Høyres landsmøte. –

Jeg synes slike små anekdoter er morsomme, og det gir teksten et ekstra krydder. One-linere som kanskje brukes litt hyppigere på «Latter» i Oslo enn i krimromaner, men det er utvilsomt i tiden å gjøre det. Jussi Adler-Olsen og Jo Nesbø er begge mestere på dette. Finne nye sammenligninger, humoristiske vendinger og metaforer som skal treffe samtidig som de morer leseren.

Selv om jeg er nyforelsket så mangler jeg en stjerne både på goodreads og bokelskere på toppscore for «Gerhardsens testamente». Hvorfor? Vel, det hele blir litt for forutsigbart. Det er jo aldri et pluss når du vet hvem skurken er fra første sekund. Det ødelegger noe av nerven og spenningen. Det blir som en julegave under treet uten innpakningspapir. Gaven er like fin, men det knytter seg ingen spenning til åpningen på kvelden. Karlsson har litt å jobbe med der. Skjule det åpenbare mer, ikke velge de mest utbrukte villedningstriksene i kriminallitteraturen. Han presenterer også en del karakterer i scener som er helt uten betydning for historien. Mulig de dukker opp igjen i senere bøker, og i så fall så er det helt greit, men om ikke det skjer så var de bare ubetydelige statister for å presse inn noen ekstra sider med fyllmasse.

Ellers så må jeg si at noe av det som slår meg ved denne romanen er hvor dyktig forfatteren er på å beskrive det indre klimaet og miljøet i Arbeiderpartiet. Jeg er selv vokst opp i AUF, og har vært til stede på nok taskenspilleri på landsmøtenes bakrom til at jeg ikke betviler at Karlsson kjenner det politiske spillet i partiet. Dette er skrevet av en som kjenner partiet fra innsiden, eller en som har gjort svært godt research-håndverk.

Så da er det egentlig bare å glede seg til å gyve løs på «Hauges direktiv» senere i høst. Når Ørjan Karlsson byr meg opp til vals, så nøler jeg ikke. Jeg har definitivt funnet meg en ny favoritt i bokhylla, og jeg håper du også klarer å se forbi det urkjedelige omslaget til «Gerhardsens Testamente», for på innsiden finnes det både skatter og hemmeligheter.

PS! Ikke glem min store 1 års bursdag på torsdag. Jeg deler ut en bokpakke med seks av årets beste bøker i konkurransen her på bloggen. Delta ved å klikke her!