En gyllen revolver til odel og eie?

KarinFossumRiverton2I går vant Karin Fossum Rivertonprisen for andre gang. Hennes roman «Helvetesilden» skal ifølge flere anmeldelser være en strålende bok., men det finnes også de som mener hun har skrevet bedre tidligere. Jeg har ikke lest den selv, men har lest hennes syv første Sejer-romaner. Prisen var ingen overraskelse. Egentlig kunne Karin Fossum vunnet denne prisen hvert år. Så dyktig mener jeg hun er. Kunne det vært en idè å gi henne prisen til odel og eie?

Ja, jeg er litt flåsete når jeg sier dette. Men, jeg mener det når jeg sier at hun skriver i en klasse ingen andre i krim-Norge gjør, rent litterært. Jeg vet det er kritikere der ute som er av en annen mening. Det er mange som skriver mer spennende bøker. Det er mange som skriver bøker med mer driv og fart. Det er mange som skriver mer utspekulerte plott. Men, det er slik jeg ser det, ingen som skriver sosialrealistisk krim som Karin Fossum i Norge. Der er hun en ener. I en helt annen divisjon enn resten av det norske forfatterkorpset, vil jeg påstå. Hun er en nestor og en læremester som mange andre prøver å strekke seg etter.

Hva er det så som gjør at jeg (og flere andre) mener at hennes krimforfatterskap skiller seg slik ut fra resten? Vel, det er jo en subjektiv påstand, men noen felles punkter kan vi muligens enes om uten alt for mye debatt og krangling:

1. Karin Fossum gjorde norsk krim stueren.

Flere år før Jo Nesbø tok verden med storm ,var det tre norske kvinner som banet vei for ham og resten av krim-Norge. Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell sørget for en krimbølge i Norge på nittitallet, der norsk krim etterhvert fikk stempelet krimLITTERATUR. Bøkene fikk en helt annen anerkjennelse, og de ble både anmeldt og vurdert som noe annet enn «smusslitteratur» og «dameromaner». Etter at Anne Holt har stagnert og Unni Lindell har vært status quo i årene etter denne bølgen, så har Karin Fossum hele veien utviklet seg som forfatter. Blitt bedre og bedre. Mer og mer litterær, om du vil.

2. Karin Fossum trenger ikke blodige parteringsdrap

Karin Fossum har aldri hengt seg på voldsbølgen som har feiet over krim-Norge som en tsunami de siste årene. Hun skriver så godt at hun ikke trenger det virkemiddelet for å selge bøker. I hennes bøker finner du ikke det ekstreme. Her blir ikke offeret flådd levende, eller hakket opp i småbiter og spist. De blir ikke utsatt for dødelig koppesmitte på kjemiske laberatorier under bakkenivå av mystiske kristne sekter. Små barn blir ikke hengt opp i trærne på turstier. Det du måtte finne av vold i Fossums bøker er nødvendig vold. Realistisk vold. Ekte vold. Ikke volds-sminke som brukes utelukkende for å skape avsmak og grøss hos leseren. Fossum skriver ekte krim, ikke splatter-krim.

3. Karin Fossum gir oss mennesket bak den kriminelle handlingen

Fossum er ikke spesielt opptatt av selve forbrytelsen. Hun er mye mer opptatt av hvorfor forbrytelsen har skjedd, og hva det er som gjør at et menneske begår slike forbrytelser. I Karin Fossums bøker møter du han eller hun som har gjort det utenkelige. Som har gått over den streken vi alle forsøker å passe oss for. Hun har i utallige bøker vist oss at det befinner seg mennesker også bak de grusomme handlingene som er begått. Mennesker med følelser, tanker og drømmer. Mennesker som ikke ønsker vonde ting, og som vil gjøre vondt, men som likevel endte opp med å gjøre det. Vi blir kjent med den kriminelle, og selv om Fossum passer seg vel for å romantisere kriminelle handlinger, så gir hun oss lesere en innsikt i hvorfor de skjer. Akkurat det er det ingen andre i Norge som er i nærheten av å gjøre like bra. Å lese Karin Fossum gjør deg til et klokere menneske, rett og slett. Du vil ikke fordømme alle andre like lett lengre.

4. Karin Fossum setter viktige spørsmål til debatt

Mange mener Fossums bøker handler mer om sosialrealisme enn om forbrytelser og oppklaringen av disse. Gjennom sitt forfatterskap har hun gang på gang satt fokus på viktige samfunnsproblemer. Ting som ikke fungerer i samfunnet vårt, og som derfor også fører til at noen havner på feil side av loven. Hennes bøker er et speilbilde av det norske samfunnet. Et bilde som ikke skjuler det vonde, det triste, det urettferdige. Men, som tar trollet fram i lyset slik at det sprekker. Det virker som om hun kan ta for seg nær sagt hvilket samfunnsproblem som helst, og skrive godt og innsiktfullt om det. Hun har en spesiell forkjærlighet for psykiatrien, og flere av hennes bøker har satt fokus på hva som skjer når denne biten i det norske puslespillet ikke fungerer som den skal. Men, hun våger også å ta fram det tabubelagte temaer, og se på det med helt andre briller. Et godt eksempel her er «Den som elsker noe annet», der hun ser på pedofili, og hva som kan få et menneske til å begå slike handlinger. I «Helvetesilden» fra ifjor er det omsorgssvikt som er tematikken, slik jeg har forstått det.

5. Karin Fossum er troverdig til fingerspissene

Jeg sa på forrige punkt at Fossum skriver sosialrealisme. Det stopper ikke der. Hun skriver også politirealisme. Hennes skildringer fra politietterforskninger har gang på gang møtt på store lovord fra folk som vet en del om hvordan slike etterforskninger virkelig foregår. Her er det knapt noen actionsekvenser, ingen tøffe helter, ingen torturmetoder i avhør, og ingen livedekninger fra disseksjoner på kalde likhus. Hun viser en rolig politihverdag der drapsmannen eller forbryteren snirkles inn litt etter litt gjennom «kjedelige» ting som sporsikring, avhør, spørrerunder, vitneobservasjoner og tekniske funn på åstedet. Politimannen Konrad Sejer er et rolig og ganske kjedelig hverdagsmenneske. Ikke genial, ikke dum. Ikke tøff, ikke feig. Han er bare svært nøye, og følger regler og prosedyrer til minste detalj. Gjør jobben sin grundig og skikkelig. Er tålmodig, og venter på resultater.

6. Karin Fossum har et litterært språk

Fossum er i utgangspunktet poet. Hun debuterte i sin tid med en diktsamling, og har også senere skrevet flere slike. Det er ikke uten grunn at hun også er Brageprisvinner for en av sine krimromaner. Hun skriver gnistrende. Effektivt og godt språk uten for mye sminke og koloritt. Hun er en mester i å få leseren til å komme inn i handlingen, tankene og miljøet til sine hovedpersoner. Hun skriver vakkert og skildrende der hun ser at det er hensiktsmessig, men kan også være kortfattet, røff og direkte i sin språkdrakt. Karin Fossum er en forfatter som mestrer ordet.

7. Karin Fossum tør å være annerledes og nyskapende

De som kjenner meg vet hvor inn i granskauen forbannet jeg ble på Karin Fossum etter jeg hadde lest «Elskede Poona». Hun gav oss altså en drapsgåte uten å gi oss et entydig svar på hvem som var den skyldige til slutt. Et svært modig valg av en krimforfatter for å si det slik, og det er ikke hvem som helst som kunne gjort noe slikt og samtidig kommet unna det med skinnet i behold. Fossum gjorde det. «Elskede Poona» er kanskje den mest kritikerroste kriminalromanen hun har skrevet. Mye fordi hun turde å være annerledes. Gjøre noe nytt. Noe uventet. Det samme kan vi også si om «Drapet på Harriet Krohn». En hel roman med bare en eneste synsvinkel, og det til alt overmål gjerningmannens. Absolutt hver eneste lille detalj blir sett gjennom hans øyne og filtrert gjennom hans tanker. Det er en studie i den paranoiaen en drapsmann må føle når han har gjort handlingen, og bare venter på at nettet skal snøre seg sammen rundt ham. Det er også et studie i hvordan en kriminell forsvarer sine egne handlinger ovenfor seg selv, og hvordan gjerningene formildes og pyntes på. Fossum gjør slike ting med jevne mellomrom. Finner en helt annen vri. Noe nytt. Noe friskt. noe som gjør at hun aldri stagnerer eller blir stående fast i samme spor.

Alt dette altså, og mer til. Karin Fossum er etter min mening unik innen norsk krim, og det er derfor jeg mener hun kunne vunnet den gylne revolveren hvert år, uten at veldig mange ville blunket av den grunn. Innen sin sosialrealistiske krimsjanger finnes det ingen over og ingen ved siden, vil jeg påstå. Det var med andre ord en høyst verdig vinner av Rivertonprisen igår. Et trygt valg, og et riktig valg. Nå som Rivertonprisen kan bli vunnet av samme forfatter flere ganger, var det rett og slett bare rett og rimelig. Jeg gratulerer Karin Fossum med prisen for andre gang. 2015 er mitt store Fossum-år. Jeg skal gjennom hennes siste bøker i Sejer-serien, slik at jeg er up to date. Jeg har lest to så langt i år. Det blir fire til. Jeg gleder meg.

En drapsmanns innerste tanker


drapet_pa_harriet_korhnCharles Olav Torp er mannen som dreper gamle og enslige Harriet Krohn i Karin Fossums syvende Sejer-bok. En helt vanlig mann. En kjernekar, tenker han om seg selv.  Om mannen er ordinær, ja så er ikke boka det. Dette er en roman helt utenom det vanlige. Fra første til siste setning ser vi ALT gjennom drapsmannens øyne og tanker. Det finnes ingen andre perspektiver. Som leser går du inn i en symbiose med Charles Olav Torp, Fullstendig forhindret fra å se sakens utvikling fra noe annet perspektiv enn hans eget. Ikke alt Karin Fossum har tatt i har blitt til gull, men hun våger iallfall å gjøre det som er på kanten av galskap for en krimforfatter. Å skrive en slik roman er krevende. Å lese den det samme.

Dette er ikke en roman som vil fenge A4-krimelskeren. Det er en prøvelse å være så nær morderen gjennom samfulle 250 sider. Å aldri få et pusterom der du kan se saken fra andres synspunkt. Å hele tiden være belemret med hans tanker om det som skjer rundt ham. Det er rett og slett en klaustrofobisk opplevelse å lese Drapet på Harriet Krohn. I starten føler du bare på nerven rundt det du vet kommer til å skje. Samtidig klarer Karin Fossum å snike inn såpass mange psykologiske grep, at du som leser til slutt godtar drapshandlingen med et skuldertrekk.Så begynner prosessen som fører deg som leser inn i en tilstand av paranoia. Du føres gjennom Torp sine tanker inn i hans verden der han selv vet hva han har gjort, og føler på angsten for at han vil bli oppdaget. Det forunderlige skjer at du begynner å heie på Charlo. Håper han ikke blir tatt. Samtidig menneskliggjøres Torp sine handlinger via hans oppofrende og varme forhold til sin datter og hennes hesteinteresse. Skillet mellom drapsmann og hverdagshelt viskes langsomt bort, men Fossum stikker deg litt i samvittigheten med jevne mellomrom ved å gjengi presseoppslag fra etterforskningen, der drapet blir beskrevet som særdeles brutalt. Det brukes uttrykk som ekstrem voldsbruk og rovmord. Begreper vi vet brukes kun om de aller verste drapene. De som framstår som helt uforståelige.

Etterhvert dukker selvsagt Konrad Sejer opp. Først i mediene. Så kommer han helt inn i intimsfæren til Charlo. For meg som leser er det som å bli overkjørt av et godstog. Jeg har på det tidspunktet rukket å bli seriøst glad i drapsmannen, og lider sammen med ham i vitneavhørene. Det er vondt hver gang Charlo tråkker feil, og vaser seg inn i løgner han ikke kommer seg ut av. Selv om vi aldri får møte Sejer annet enn ved hans avhør av Torp i denne boka, så framstår han mye mektigere, langt mer truende, og nesten briljant i sin avhørsteknikk. Han er et massivt grunnfjell. I en bok der han kun er en bikarakter formes han altså mye sterkere enn han har blitt tegnet i noen av de seks foregående bøkene. Sterkt av Fossum.

Fossum skrev boka for over ti år siden, og jeg må si det er litt merkelig at den aldri fikk mer oppmerksomhet enn den gjorde. Men, boka bør være pensum på studier i norsk litteratur. Boka er som sagt krevende å lese på grunn av den ensidige synsvinkelen, men samtidig gir den oss et psykologisk innblikk i en verden vi aldri får ta del i. Gjerningsmannens opplevelse av at nettet snører seg rundt ham. Drapsmannens tanker rundt det at han var i stand til å drepe. Mennesket bak den forferdelige handlingen. Fortvilelsen, smerten, bortforklaringene, paranoiaen og angsten.

Så er det likevel ikke slik at jeg gir boka toppkarakter. Det er fordi den tidvis har ganske lange dødpartier, spesielt for oss som ikke har fattet særlig interesse for hester og dressur. I tillegg er det ingen spenning i boka. Vi vet hvem som blir drept, hvem som dreper, når han kommer til å gjøre det, og at han kommer til å bli tatt av Konrad Sejer til slutt. Det gjør at boka til dels er ganske så langsom. Tempoet og drivet mangler. Spenningen ligger altså først og fremst i når Sejer klarer å finne ham, og hva det er Sejer har gjort i etterforskningen som gjør at Torp blir tatt. Boka drives først og fremst av det psykologiske aspektet rundt drapsmannens tanker, og det at vi som lesere ser hvordan han gjør de små tabbene som til slutt vil feste ham til ugjerningen.

På sett og vis har denne boka gitt meg litt av troen på Sejer-serien igjen etter at jeg koste meg med å bruke Elskede Poona som opptenningsved for snart femten år siden. Leste Svarte Sekunder noen år etterpå, men jeg var ikke klar for å tilgi Karin Fossums svik i Poona den gangen. Time heals har sønnen min tatovert på armen sin til minne om sin kjære bestefar, og kanskje er det slik? Kanskje er jeg endelig klar for å tilgi Fossum og gi Sejer en ny sjanse?  Denne boka var iallfall en helt annerledes leseopplevelse. Jeg kan ikke garantere at du vil like den, men prøv den ut. Den er uansett et studium i litterære virkemidler.