København – GEIR TANGEN

Siste spiker i kista!

Er det en ting du kan være 100% sikker på med Stefan Ahnhems seks bøker om Fabian Risk, så er det at de alltid er intenst spennende. Det kjøres på med flybensin og rocketfuel gjennom hver eneste side av hver eneste bok. Et vanvittig tempo, og så spenningsmettet, sammensatt og actionpreget at det tar pusten fra deg.

En annen ting du alltid kan være sikker på er at du aldri er i nærheten av å kunne forutse hvilke sjokkerende twister og hasardiøse krumspring plottene har å by på. Det er så spinnvilt funnet på og så sadistisk utspekulert at en kan begynne å lure på om forfatteren er helt frisk i hodet.

Og når vi først er inne på sadister … Kim f**kings Sleizner! Altså, helt seriøst, har nordisk krim noensinne hatt med en mer skremmende sosiopat å gjøre? I denne siste boka i serien er han så jævlig utspekulert og ondskapsfull at jeg tidvis hadde problemer med å lese. Jeg tror ikke noen Ahnhem-lesere blir særlig overrasket om jeg avslører at dette seks-bokdramaet ender i et helt vanvittig blodbad som savner sidestykke. Avslutningsscenen er episk.

Når det er sagt så sitter jeg likevel igjen med en bismak denne gangen. Det handler om de hundre siste sidene av boka. På det tidspunktet kunne forfatteren lett ha avrundet med den samme episke avslutningsscenen til en klokkeklar sekser på terningen, uten å kjøre enda en siste twist. En twist som vil få de mest hardbarkede Q-Anon- tilhengerne til å nikke gjenkjennende og tenke: «Visste jeg det ikke …» Jeg vet at forfatteren mener at dette er godt innenfor hendelser som kunne skjedd, selv i fredelige Danmark, men for oss litt mer naive nordmenn (som gladelig korsfester en statsminister for å ha to personer for mye sittende ved feil bord i et 60 års-lag) så er denne twisten i sprøeste laget, og faller derfor gjennom hos undertegnede. For MEG ville historien blitt mye bedre om realismen hadde fått litt bedre grep om slutten, eller at dimensjonene av konspirasjonen hadde blitt tonet ned til noe mer troverdig.

Med det sagt, så ble de siste 300 sidene av boka lest i ett strekk. Det sier det meste om det vanvittige spenningsnivået i det som altså er aller siste spiker i kista.

17.januar 2022 – ©Geir Tangen

Karikert undeholdningskrim

Jussi Adler-Olsen er en av mine absolutte favoritter innen nordisk krim. Han har skrevet to av de sterkeste kriminalromanene i nyere nordisk krimhistorie med «Flaskepost fra P» og «Kvinnen i buret». Hans syvende roman i serien om Avdeling Q «Selfies» er akkurat ute i butikkene. Et klart skritt i riktig retning i forhold til «De grenseløse», men overdrevent karikerte skurker og selfie-blondiner skjemmer det som ellers er en ganske underholdende historie.

Humoren er et av de sterkeste kortene Jussi Adler-Olsen har i sin skriving. Han har en måte å skrive på som gjør at vi sitter og humrer gjennom samfulle 5-600 sider. Det er «underholdningskrim» på sitt aller beste. Lettbeint, slentrende og artig. Dialoger mellom de ulike karakterene som får fram smilet, og til tider også gapskratten. Assads trang til å sammenligne alle situasjoner med kamel-metaforer, og hans fordreide danske idiomer fremkaller latteren gang på gang. Carl Mørcks pessimistiske verdenssyn, og trang til å karikere sine kollegaer det samme. Denne humoren er selve limet i Avdeling Q-serien. Men, også vanviddet i en del av situasjonene som oppstår.

Slik sett er Jussi Adler-Olsen tilbake der vi kjenner ham i «Selfies«. Alle disse momentene er hjertelig til stede, og preger romanen fra første til siste side. Men … Så er det den berømte ketchup-effekten da. Det kan nesten bli for mye av det gode, og det er en del alvorlige situasjoner i denne boka som rett og slett fleipes bort med litt flåsete humor. Da blir det ikke like morsomt.

Det samme kan sies om de tre blonde jentene som bærer rollene som arbeidssky og selvsentrerte trygdemisbrukere. De blir så til de grader karikerte i Adler-Olsens fremstilling, at en får en litt emmen smak i munnen av at det er en gammel manns generaliserende bilde av dagens håpløse ungdom. Det er liksom ikke måte på hvor lite intelligente, selvopptatte og navlebeskuende disse jentene blir i denne boka. Det samme kan sies om drapsmannens galskap. Den er så hinsides enhver rasjonell tanke at troverdigheten står på spill.

Skildringene av de tre gutta i kjelleren hos Avdeling Q sine følelser blir også «over the top» når det kommer til deres emosjoner rundt Roses vanskeligheter. De knekker sammen i gråt, og tårene renner i strie strømmer både her og der. Det er ingen små antydninger til at de sliter og har det tøft, … NEI, her er det hele bøtteballetten av følelser på en og samme tid.

Hvordan har det seg at dette er en underholdende krimroman som det er verdt å bruke tid på da, dersom den har så åpenbare mangler og svakheter? Vel … I motsetning til «Den grenseløse» så har denne romanen en viss nerve og spenning. Den er bedre komponert, og plottet har en del både morsomme og interessante vendinger. Galskapen tar kanskje overhånd noen steder, men det er likevel skummelt å se drapsmannen utvikle seg fra en fredfull besteborger til en maskin blottet for empati for sine offer. Vanviddet i situasjoner som oppstår underveis er rett og slett hysteriske, og verdt lesingen alene. Jeg lo høyt flere ganger over hvilke prøvelser forfatteren sender karakterene sine gjennom underveis i dette krimdramaet. Kall det gjerne en slags morbid sans for humor.

Jeg ser at Jussi Adler-Olsen uttaler seg i en del intervjuer at han ønsker å sette et samfunnskritisk lys på en del sykdomstegn i i det danske samfunnet med denne romanen. Det har han gjort med hell flere ganger tidligere, for eksempel i «Marco-Effekten». Det synes jeg han skal holde seg for god til i denne krimhistorien. Ja, vi har et samfunn der egoismen og det selvsentrerte mennesket får en stadig større plass, men å generalisere så til de grader som det Adler-Olsen gjør her er gammelmannstenkning. Selv selfie-blondinene på Paradise Hotell har et mer nyansert bilde på verden og samfunnet enn det Adler-Olsen fremstiller i denne boken. Som underholdning fungerer det strålende, men som samfunnskritikk blir det platt og plumpt.

Konklusjonen blir at «Selfies» er en blandet opplevelse der Jussi Adler-Olsen viser tydelige tegn på å komme seg ut av sottesenga han befant seg i under skrivingen av «Den grenseløse», men samtidig blir det nesten «anstrengt» morsomt til tider. Litt påtatt. Det er underholdende lesing med masse artige twister og situasjoner. Morsomme dialoger og til tider et friskt språk. Historien fenger og engasjerer. Likevel føler jeg hele veien at han kunne hatt godt av strengere redaktører som kunne gi ham mer motstand i en del partier av boka. Både på språk og karakterbygging. Jussi Adler-Olsen har fiffet seg opp før fotoshooten til sine nye selfies, men hadde kanskje hatt godt av å se seg selv gjennom linsen til en trent fotograf med øye for detaljer.

Mine anmeldelser av tidligere Adler-Olsen bøker:

Spennende dansk bekjentskap

Bøkene til den danske krimforfatterduoen Anders Rønnow Klarlund og Jakob Weinreich, bedre kjent under pseudonymet «AJ Kazinski», har stått på vent i bokhylla mi i årevis. De har gitt ut i alt seks bøker, der fire av dem er i en krimserie med gisselforhandler Niels Bentzon og astrofysikeren Hannah Lund i hovedrollene. Jeg har lest den første i serien «Den siste gode mann», og selv om den er litt ujevn, så er det noe storslagent hårete ved dette plottet som jeg elsker. Det spektakulære og overdimensjonerte i at det skulle finnes 36 gode mennesker på jorden, og at noen ha sett seg fore å ta livet av dem en etter en for å få jorden til å gå under.

Omtalen min merkes med produktplassering ettersom AJ Kazinski sine oversatte bøker kommer ut på Gyldendal, som altså er mitt eget forlag

Utgangspunktet er en jødisk myte om de 36 gode menn som skulle finnes på jorden i hver generasjon. De vet ikke selv at de er Guds utvalgte, og skulle det skje at alle dør før neste generasjon, ja så vil dommedag være en realitet. Så skjer det utenkelige. En etter en av dem bli drept, og i dødsøyeblikket oppstår det et hudutslett på ryggen deres som kan ligne på en abnorm tatovering. Det er et mysterium hvordan dette oppstår, og drapsmannen etterlater tilsynelatende ingen spor.

Bentzon får i oppdrag av sin politisjef å ta en runde rundt i Danmark for å oppsøke og advare gode mennesker som har gjort helt spesielle gjerninger. Det er et rutineoppdrag uten særlig prestisje. bare noe som må gjøres. Oppdraget kommer fra Interpol der en italiensk politimann har sendt ut et varsel om hva som er i ferd med å skje. Bentzon tar imidlertid oppdraget en smule mer alvorlig enn politisjefen hadde forestilt seg, og ganske snart har han viklet seg inn i alle gåtene rundt den gamle jødiske myten om de 36 gode menn. Han får uvurderlig hjelp av en enslig astrofysiker ved navn Hannah som han kommer over i jakten på de gode menneskene. Sammen løser de gåten som virker fullstendig uoverkommelig, og svaret de sitter igjen med er så skremmende at de må gjøre alt som står i sin makt for å hindre katastrofen i å inntreffe. Også det aller mest utenkelige …

Denne boken er en guidet reise i myter, gåter, filosofi og i de aller mest eksistensielle spørsmål. Hvem er Gud, hvorfor er vi her, hva er godt og hva er vondt, hva skjer med oss etter døden, finnes det en sjel og noe opphøyet som ser alt det vi ikke ser? Miksen av Niels sin jordnære litt trauste tilnærming til spørsmålene og Hannahs astrofysiske forklaringer, teorier og teser er svært vellykket. Det er spennende og tankevekkende å følge med på disse to sin reise gjennom dette landskapet der vi eksisterer i langt flere dimensjoner enn de vi som mennesker kan se, høre eller føle. Vi får en innføring i tallenes magi, proporsjonalitet, symmetri og systemer, samtidig som vi får alle thrillerens elementer i form av en halsbrekkende jakt på en usynlig drapsmann, og en flukt fra skjebnebestemte hendelser. Alt for å redde verden. Intet mindre faktisk.

Det er noe Dan Brownsk over det hele. Det historiske perspektivet, mystikken, gåtene, det religiøse aspektet, og tempoet som varierer fra ekstrem spenning til dvelende teoretiske utlegninger. Jeg elsker Dan Brown som dere vet, og jeg er en stor fan av vårt norske alibi innen samme sjanger, Tom Egeland. Jeg liker mystikken som ligger som et teppe over dramaet og gir det næring. Jeg elsker at jeg må sitte å gjette meg fram til egne løsninger. AJ Kazinski er ikke helt der oppe som de to andre forfatterne som jeg nevnte her. Til det er den første boka litt for ujevn, og opprullingen ikke utspekulert nok. Vi skjønner hva som kommer til å skje. Og det skjer. Punktum. Finito.

Ujevnhetene handler dels om at «forelesningene» i astrofysikk blir i overkant krevende og lange til tider, men også om karakterenes evne til å resonnere og til å hoppe bukk i stemning og handling fra side til side. Det er lagt opp til et tidsrace som ville gjort James Bond misunnelig, men samtidig så er det ikke måte på hvor god tid karakterene tilsynelatende har til tider. Løsningen er også av en art som nok vil irritere en del lesere, uten at jeg skal sette meg til doms om den var god eller dårlig. Jeg bare konstaterer at den var forventet.

Første bok i serien gav i hvert fall mersmak hos meg. Dette var galskap langt «over the top», og et hurlumhei av et plott som gjør deg svimmel. Med andre ord helt i min gate 🙂 Satser på å tråle meg gjennom de fem bøkene som er kommet ut på norsk i løpet av 2017. Enn så lenge så vil jeg anbefale «Den siste gode mann» til de av dere som ikke klarer å vente helt til høsten på at Tom Egeland skal komme med nye sprell for Bjørn Beltø.