klassisk krim – GEIR TANGEN

Jan Boris Stene er mannen jeg snakker om, og i fjor kom han ut med sin debutkrim «Nådegiveren» på Vigmostad Bjørke forlag. En forfriskende miks av nytt og gammelt. En ekte norsk Sherlock Holmes historie. Helstøpt klassisk mysterie-krim fra Trondheim under første verdenskrig. Dette er virkelig en godbit for de som savner Arthur Conan Doyles historier om detektiven og hans doktorvenn.

For det er akkurat det han gjør debutforfatteren. Han gir oss en genial og eksentrisk norsk detektiv, og en fortellende jordnær doktor som løper detektivens ærender. Alt lagt til en tid cirka 30 år etter Holmes legendariske vandringer på jakt etter hunder i Baskerville og andre mer eller mindre lovlydige skapninger.

Kan en ny norsk forfatter gjenskape noe av den mystikken, spenningen og nerven som vi kjenner så godt fra Doyles bøker? Svaret er både ja og nei. Stene er naturlig nok ikke på samme nivå som mesteren, det ville jo vært en norsk krimsensasjon. Når du har så store sko å fylle så er du dømt til å mislykkes. Det er ikke som å hoppe etter Wirkola. Det er som å hoppe etter Wirkola på jetski med ett bein og bind for øynene.

Nå tror jeg heller ikke Jan Boris Stene har lagt lista der oppe. Hans norske historie om privatoppdageren Falkener og hans fortellerstemme, doktor Wilberg er slik jeg ser det en hyllest til mesteren og sjangeren. Det er et troverdig, forseggjort og kløktig forsøk på å gjenskape magien fra Doyles bøker. Ser vi på «Nådegiveren» i det perspektivet må jeg si meg kraftig imponert over Stenes arbeid. Her er nemlig ingenting overlatt tilfeldighetene. Historien passelig innfløkt, løsningen genialt enkel, men uten at leseren ser det før Falkener forteller oss det elementære, og et tidsriktig språk og miljø. Det har kostet Jan Boris Stene adskillige timer med research for å klare å gjenskape Trondheim anno 1917, og enda flere å tilpasse språket og fortellerstemmen datidens sjargong og begrepsbruk. Utrolig godt gjort.

Samtidig er dette, akkurat som i Hans Olav Lahlums sekstitallsmysterier, noe av svakheten med boken. Det er slitsomt å lese et så gammelmodig språk. I starten er det litt morsomt og annerledes, men etter en stund blir det trøttende. Jeg skjønner at det må være slik for å skape den rette atmosfæren, men er personlig ikke så glad i å lese det. Det er historien som gjør meg oppslukt, ikke om språket er tidsriktig.

En annen ting forfatteren bør jobbe litt mer med frem mot neste bok er opprullingen. Den blir alt for omstendelig. Den klassiske «alle mistenkte samles i et rom for å få løsningen» er veldig lang, og vi får dessuten et enda lengre etterord for å manifistere Falkeners teorier. Spenningen er på mange måter utløst nesten hundre sider før boken er ferdig, og her kunne forlagets redaktør godt ha veiledet forfatteren til å fortette handlingen en god del.

Konklusjonen blir likevel at dette er en bok jeg anbefaler dere som leser klassiske krimmysterier. Spesielt dersom dere er glad i gamle gode britiske gåter og mysterier. Ikke se på boken som en kopi av Holmes og Watsons bravader. Se på den som en hyllest til sjangeren og fortellerstilen. Jeg er mektig imponert over hvor gjennomført denne boken er, og det arbeidet forfatteren har lagt ned. Det må ha kostet både blod, svette og tårer. At alt foregår i Trondheim er forfriskende, og skaper også en nysgjerrighet hos meg som leser. Nå venter jeg i spenning på neste kapittel i serien. Well done mister Stene. Very well done!

Alle gode ting er tre, blir det sagt. Så hender det en sjelden gang at dette munnhellet går troll i ord. I mitt tredje forsøk på å knekke Lahlum-koden, klarte jeg det endelig. Å lese Hans Olav Lahlums historiske krimserie fra slutten av sekstitallet har lenge vært et mål for meg. Konseptet var så vakkert, klassisk og forlokkende, at det faktisk irriterte meg grenseløst at jeg ikke kunne finne lesegleden i selskap med K2 og Patricia. Nå kan jeg endelig si som Patricia da hun løste mordgåten … Eureka!

Kjenner du til serien? I så fall vet du hva jeg snakker om. Gjør du det ikke, ja så får du en introduksjon her. Hans Olav Lahlum er utdannet historiker, med en spesiell forkjærlighet for tidsperioden på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet i Norge. I tillegg til dette er det få andre i Norge som vet så mye som ham om norsk og internasjonal krimlitteratur. Kombinasjonen av disse to elementene gjorde at Lahlum tilbake i 2009-2010 bestemte seg for å kaste seg på den skjønnlitterære krimbølgen. Men, det måtte selvsagt bli på Lahlumsk … I klartekst betyr dette at Hans Olav Lahlum skriver en type krim som for lengst har gått i graven i sin opprinnelige form. Det klassiske krimmysteriet.

Jeg velger å bruke Agatha Christie som preferanse her. Lahlum har ikke noe imot det, selv om han personlig sikkert hadde kommet med en del andre navn også. Sikkert noen franske. Sikkert noen som ingen andre kan navnet på. Iallfall om du ikke er langt over middels interessert i krimlitteraturhistorie. I sin første bok «Menneskefluene» fra 2010 møter vi altså førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2, som har detektiv-rollen i Lahlums romaner. Det er han som skal løse den umulige mordgåten, men han er ikke en gang i nærheten av å kunne klare det uten sitt sidekick, den smått eksentriske og unge rikmannsdatteren Patricia. Lenket til sin rullestol hjemme er det hun som ser løsningene der K2 står fast. Hun er den geniale, han den operative. Noen som ser en parallell til Sherlock Holmes og Doktor Watson her?

Mysteriet er typisk Christie. Et «lukket rom mysterium» der en eldre motstandshelt fra krigen har blitt drept i sin blokkleilighet, og morderen må befinne seg i en av de andre leilighetene i blokka. Men, alle leieboerne har tilsynelatende vanntette alibi for mordtidspunktet. I tillegg virker det komplett umulig at noen skal ha kommet seg ubemerket ut fra drapsofferets leilighet etter at skuddet falt. Så begynner K2 og Patricia å nøste i trådene, og litt etter litt faller selvsagt puslebitene på plass. Alle leieboerne har sine hemmeligheter, og alle har de kretset som menneskefluer rundt den drepte. Alt følger den klassiske oppskriften der K2 foretar avhørene med beboerne, mens Patricia finner løsningene på alle de små spørsmålene under samtalene med K2 etterpå. Så kommer nye avhør, der beboerne konfronteres med sine løgner, og nye gåter og mysterium dukker opp. Det hele avsluttes (selvsagt) med en finale der alle beboerne blir samlet, og konfrontert med sannheten om hvem som drepte motstandsmannen.

Alt dette er jo i utgangspunktet bare morsomt. Jeg har lest rikelige mengder med klassisk krim til at jeg finner det både morsomt, utfordrende og interessant å følge den omstendelige og metodiske etterforskningen. Jeg liker konseptet med lukkede rom og et begrenset antall mistenkte. Det som imidlertid gjør det hele litt mer jobbigt, er at Lahlum selvsagt ikke ville gjort dette uten at han var pinlig nøyaktig med de historiske detaljene. Det betyr at alt er autentisk slik det var i Oslo i 1968. Også språket! Konservativt, stivbeint og formelt. Slik de snakket, tiltalte hverandre og skrev den gangen for 47 år siden, to år før jeg ble født. Det er en skikkelig utfordring for en som helst leser moderne krimlitteratur. Til tider virker det nærmest parodisk i dialogene, men som sagt … Det var jo slik det var. Lahlum skal ha masse kred for at han våger å være så tro mot konseptet at han også bruker språket som virkemiddel for å sette leseren i riktig tidsmodus.

Dette med språket var altså den store barrièren jeg måtte forsere for å finne glede i Lahlums krim. Løsningen ble lydbok. Storytel sin strømmetjeneste har alle Lahlums romaner som lydbok, og da løsnet det virkelig. Med ett var jeg tilbake ved den lille radioen på gutterommet, og fulgte spent med på Radioteaterets krimserier. Et nostalgisk møte med en verden jeg nesten hadde glemt. Etterhvert ble jeg helt oppslukt, og hver eneste ledige time ble brukt på krimmysteriet i Krepsgate 25. Slik sett må jeg faktisk takke Hans Olav Lahlum for å ha gitt meg tilbake en bit av min barndom som forlengst var et lukket kapittel.

Jeg vil på det sterkeste anbefale «Menneskefluene» til alle dere som elsker klassisk krim. Til alle dere som har lest og likt Agatha Christie, og til dere som har hele Sherlock Holmes arkivet i bokhylla hjemme. Lahlum er en nostalgisk perle, og som lydbok er det nesten som å reise i en tidsmaskin tilbake til den gangen når den største lykken på jord var pysjamasbukse, kakao og Radioteateret på NRK på lørdagen.