Velkomponert krim med masse hjertevarme

Merete Junker er en dame med et uendelig godt hjerte, varme hender og stor omtanke for sine nærmeste. Et sprudlende vesen på forlagsfester, og et medmenneske med stor innsikt. Merkelig nok har jeg aldri lest noe av henne tidligere, men nå har jeg gjort det. Hennes siste krimroman «Lillemann Ildebrann» er noe helt annet enn det du vanligvis får fra norske krimforfattere.

Merete Junker er en dame med et uendelig godt hjerte, varme hender og stor omtanke for sine nærmeste. Et sprudlende vesen på forlagsfester, og et medmenneske med stor innsikt. Merkelig nok har jeg aldri lest noe av henne tidligere, men nå har jeg gjort det. Hennes siste krimroman «Lillemann Ildebrann» er noe helt annet enn det du vanligvis får fra norske krimforfattere.

«Lillemann Ildebrann» inneholdt alt det jeg forventet etter å ha kjent henne i en årrekke . Jeg forventet en varme vi vanligvis ikke ser i kriminalromaner. En varsomhet i tilnærming, og en empati og kjærlighet til sine egne karakterer. Jeg forventet også en myk litterær stemme som ville ta seg tid til å skildre mennesker i hele sitt spekter av styrke og mangler med gjenkjennelige kontraster i skarpe kanter, og myke kurver. Alt dette fikk jeg altså. Det er rart at en kan gjette seg til et menneskes skrivemåte kun ut fra å kjenne det i sosiale sammenhenger.

Romanen handler om tenåringen Brage som ulykksalig nok befinner seg i et fraflyttet hus som blir påtent av en mann som vil skjule et lik. Mannen kidnapper Brage for at han ikke skal kunne avsløre gjerningsmannen, og en heseblesende klappjakt på å finne Brage starter. I jakten følger vi både den kvinnelige politietterforskeren som har fått ansvaret for saken, og oppdragsgiveren som ikke hadde sett for seg at ildpåsettelsen skulle medføre en kidnapping av et barn. Begge ønsker de å stanse gjerningsmannen før det er for sent.

Dette er en godt skrevet krimhistorie med noe så uvanlig som fravær av ondskap. Her er det en skjebnens ironi, og menneskers svake natur som gjør at det går så galt som det gjør. Det er ingen griske skurker eller skremmende psykopater her. Bare gjerningsmenn som handler i affekt, og som langsomt vikler seg inn i et snurpegarn de aldri kommer seg ut av. Vi får på et merkelig vis medlidenhet med dem alle sammen, hver på sitt vis. Om det finnes noe slikt som «medmenneskelig krim», ja så er dette i så fall en fin bok innen den subsjangeren. Likevel er det veldig spennende og engasjerende lesing.

Et annet moment er det språklige. Merete Junker har en varhet i pennen som er med på å skape en stemning og en atmosfære som passer til historien hun forteller. Språket er bevisst gjort enkelt og lettlest uten for mange krinkler og kroker, digresjoner og utenomsnakk. Vi møter mennesker og deres tanker, og vi følger deres vei mot målet. Ikke komplisert, sjokkerende, avskrekkende eller sammensatt. Nei, det er enkelt og symmetrisk. Dette er etter min mening en stor styrke ved denne teksten. Her har både forfatter og forlagets redaktør gjort et godt arbeid.

Geir Tangen

Men bare hvis det gjelder Hamilton …

Men ikke hvis det gjelder din datterJeg synes tittelen på dette innlegget sier det meste. Jeg går god for at dette er strålende lesestoff, men bare hvis det gjelder Hamilton. I alle andre sammenhenger ville jeg bedt dere skygge unna. Jan Guillou har rett og slett mistet litt taket på å skrive thrillere. Det går gudjammerlig seint i svingene, og en skal være helt spesielt interessert for å kunne klare å påstå at dette er god spenningslitteratur. Men, som sagt, det er en Hamilton-bok. Da er nesten alt tilgitt … 

Men, bare nesten. Det må være lov å påpeke at når en skriver ti steintøffe handlingsspekkede og adrenalinjagende romaner om spesialagenten Carl August Gilbert Hamilton, så forventer leseren faktisk LITT mer enn en enkeltstående actionscene i en bok som nærmer seg 500 sider. (Kødder ikke. Det er bare en spennende scene i boka) Hamiltonserien var spekket med driv, spenning, fart og action. Men, de to siste i serien som kom ti år senere har altså stikk motsatt fortegn. De er for det aller meste langtekkelig storpolitikk med analyser, vurderinger, samtaler, møter, intervjuer og masse småprat om planlegging av en redningsaksjon. Guillios siste Hamilton-roman «Men ikke hvis det gjelder din datter» er rett og slett en tragedie for alle som ikke allerede er helfrelste blodfans. Egentlig burde det vært en tragedie for oss også, men vi er så hjernevasket at vi blir våryre bare vi hører navnet hans, og koser oss derfor uansett. Det er som ihuga James Bond-fans som gir blanke blaffen i kvaliteten bare det kommer en ny James Bond-film. Eller som Harry Potter-elskere som plutselig hadde fått en uventet oppfølger i fanget. En tåler det meste bare det er et nytt dypdykk inn i Potter-universet.

Eller … Kanskje det ikke er sånn? Kanskje det bare er meg som har så inderlig lyst til å lese mer Hamilton at jeg faktisk leser hva som helst? Jeg har gjort det der før, skjønner du. Da jeg en nitrist høstdag i 1989 skjønte at jeg hadde lest siste Alistar MacLean-bok med «Santorini», gikk jeg inn i en dyp depresjon, og kompenserte altså med å gyve løs på bøkene til Alistar MacNeill. Navnet lignet, og jeg hevdet hardnakket at dette egentlig var MacLean-bøker. De var jo basert på et av hans manuskripter … Jeg kommer sikkert til å lese Stieg Larsson-romanen som kommer til høsten også, kjenner jeg meg selv rett. Eier ingen prinsipper. Mangler fullstendig ryggrad når det kommer til å melke ut siste blodsdråpe av et lik som forlengst har gått over i rigus mortis.

Så derfor sitter jeg her og sier det høyt. Du MÅ lese den siste boka om Hamilton! (Men, fagmannen i meg glefser iltert til meg når jeg sier det) Så får dere heller tolke det som dere vil. Ikke forvent neglebitende spenning. Ikke forvent tempo eller action. Ikke forvent overraskende twist. Ikke forvent et gnistrende godt språk eller knivskarpe dialoger. Ikke forvent karakterer som rører ved deg eller dyptgående samfunnskritikk. Forvent heller en selvhøytidelig, småarrogant og stivbeint fyr som det er umulig å ikke bli oppriktig glad i. Han setter kanskje verden på hodet, men han gir ikke jernet i denne boka heller. Det er rett og slett utilgivelig. Men … Ikke hvis det gjelder Hamilton 😉