Kanskje å ta litt hardt i? Joda, men langt på vei så kan jeg faktisk stå inne for tittelen når det gjelder Jørn Lier Horst sin fjerde Wisting-bok «Den eneste ene«. Boka er 256 sider pur leseglede. For første gang på svært lenge leste jeg en krimbok der jeg stanset underveis for å nyte skildringer, beskrivelser og språklige små detaljer. Å skrive krim slik Horst gjør er sykt vanskelig, og i denne anmeldelsen har jeg tenkt å ta deg med på en reise i de små genialitetene som han behersker best av alle.
Men først litt om boka …
Den norske landslagsspilleren i håndball, 20 år gamle Kajsa, er forsvunnet i Larvik. En hel by er på leiting etter henne, og rikspressen går bananas i å overgå hverandre i jakten på de største krigstypene. På vei til trening i et treningsstudio forsvinner Kajsa, og siden har ingen sett henne. Samtidig oppstår det flere merkelige ting. En tom grav dukker opp i en skog, kjeledyr forsvinner, en innbruddsbølge sveiper over byen, og stadig flere bløffer om sine egne bevegelser den dagen Kajsa forsvant. William Wisting og hans team har et haleheng av journalister med seg mens de fortvilet prøver å finne Norges mediayndling før det er for sent. Svarene på forsvinningsgåten ligger i de små detaljene som hele tiden er der, men som nekter å flyte opp til overflaten. Litt etter hvert begynner lik å dukke opp, og et skremmende bilde begynner å tegne seg for Larvikpolitiet. Klarer de å finne Kajsa i live?
Boka er som sagt den fjerde Wisting-boka, og etter min mening den klart beste så langt. De første tre er veldig bra, mens denne er knallgod. Den har ingen dødpunkter, og plottet er både troverdig og engasjerende. La oss se litt på hva det er Horst har gjort denne gangen som gjør at jeg mener han rykker opp i eliteserien:
For det første så har han styrket karakterene sine. William Wisting har vært en god karakter fra dag en av, men bikarakterene har vært mye mer diffuse og utydelige. De har liksom bare vært med «på kjøtt og flesk» i bøkene. Nå framstår hver eneste av Wistings driftige kollegaer med mer og mer kjøtt på beina. Selv om de enda ikke har fått seg et liv utenom politikontoret, så har de nå fått tydligere roller og skarpere persontrekk. Det gjør at vi i større grad lar oss engasjere i dem også. «Nei – nei – nei …. Du må sende Torunn til det avhøret. Hun vil fikse det bedre!» Dette var en tanke som jeg merket meg at jeg hadde underveis mens jeg leste. Da har bikarakterene blitt såpass levende i mitt hode at deres karaktertrekk har festet seg. Jeg synes også datteren Line og typen hennes har blitt mer tydelige i form og væremåte.
For det andre så har Jørn Lier Horst klart det kunststykket det er å komprimere en komplisert kriminalhistorie inn på 256 sider uten at dette har gått på bekostning av det litterære. Ingen snarveier blir tatt. Alt blir skildret og beskrevet godt. Historien i seg selv kunne glatt ha blitt fortalt over 500 sider, men likevel så er den bare halvparten, og det uten at vi føler at noe som helst mangler. Det er så inn i granskauen vanskelig å få til, at jeg er fra meg av beundring. Her er det kuttet, filt og bearbeidet slik at ikke en eneste setning er der uten mål og mening. Imponerende. Dialogene er knivskarpe. Detaljene fra etterforskningen knappet ned til det vi trenger å vite, ingenting mer.
Dette stramme grepet fra Horst har ført til at han har fått plass til mer skildringer og beskrivelser. Disse gir i sin tur mye mer liv til til mysteriet. Små naturskildringer, personbeskrivelser eller rombeskrivelser som er så fint gjort at leseren stopper opp for å lese dem en gang til. Og en gang til … Ikke vanlig å se i krim, og iallfall ikke i krimfortellinger på 250 sider. Tankereferatene er også kuttet ned på, men resultatet er at de framstår med mye mer pondus når de først er der. Når Wisting tenker i denne boka, ja så er det ikke bare pjatt og hverdagsfjollerier. Det er ekte, sårt, vondt, eller viktig. Altså plassert der for enten å beskrive karakteren, formidle en stemning eller for å gi leseren viktig informasjon.
Plottet er tight og strukturert. Sporene er plassert ut og gjemt av forfatteren på en kløktig måte som gjør at leseren ikke kommer seg raskere fram i å løse gåten enn det etterforskeren selv er. Scenene i boka er mange, men de er korte. Det går kjapt å lese seg gjennom en scene, og Horst overdrøsser ikke scenene sine med kunstige cliffhangere. De finnes her og der, men brukes ikke uhemmet slik vi ser alt for mange krimforfattere gjør om dagen. I stedet skaper han et engasjement hos leseren i det å kunne løse mysteriet, og gjennom det ligger leselysten latent gjennom hele boken.
Det er vel ingen hemmelighet at jeg har blitt en stor tilhenger av Horst sine bøker. I de to første bøkene så var det nesten overkill i evigvarende polititekniske og avhørsmessige detaljer. I den tredje ble handlingen litt for sprikende. I «Den eneste ene» har Horst truffet spikeren på hodet etter min mening. En MÅ ikke skrive bøker på 500 sider pluss for å snekre sammen kompliserte plott, slik som en forfatter hentydet i en facebookmelding her om dagen. Det er ikke slik. Det går fint an på 256 sider også, men det krever at forfatteren er i stand til å bruke høvel og kniv på manuskriptet. Her har Horst sannsynligvis bedrevet «kill your darlings» over en lav sko. Det er vanskelig. Resultatet er etter min mening helstøpt, og Horst sin første sekser fra meg på bokelskere.no er et faktum. Vel fortjent 🙂
Mine anmeldelser av de tre første bøkene om William Wisting:
GEIR TANGEN 