Kagge Forlag – GEIR TANGEN

FRISK – FREKK OG FREIDIG!

Friskt. Annleis. Sprekt. Spanande. Frekt. Modig. Fargerikt. Morosamt. Artig. Sprudlande. Rått. Ekte. Hjertevarmt. Sorgtungt. Unikt …. Og med ein aller siste twist som me kunne vore forutan!

Alt dette og meir til, er «Tonedød». Randi Fuglehaug sin andre krimroman med handling frå Voss tar pusten frå deg. Det er så levande og sprudlande skildra med ekte varme, fargerike karakterar og frekk humor at det er ein fryd å lesa. Denne krimromanen handlar ikkje om eit drap på Voss. Den ER Voss i eitt og alt. For alle oss som kjenner denne store bygda (eller vesle byen), så er det nesten så ein må rista på hovudet over kor godt Randi Fuglehaug treff med sine spinnville utgreiingar. Ho klarar på forunderleg vis å smelta saman alt det vakre, varme og sjarmerande med det litt eplekjekke, småborgarlege og ufine i bygda.

Ein verdsberømt saksofonist fell død om på scenen under Vossa Jazz. Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium. Saksofonisten Marta Tverberg fell død om på scenen berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe. Agnes er midt i arbeidet med biografien om Tverberg og kjem snart tett på fleire av desse hemmelegheitene.

Hovudpersonen hennar, Agnes Tveit, er til å ete opp med alle sine feil og manglar, sin sjarm og sitt nyfikne vesen. Ho er alt det ei frustrert nyskilt dame som klatrar mot 40 skal vere, der ho strekk seg i spagaten, og i ein konstant limbo mellom alt det ho helst vil, og det ho klarar å få til. Fuglehaug vågar til og med å gje dama ein frekk sensualitet som kjem til uttrykk i fargerik skildring. Og der me andre krimforfattarar sit att med ein flau smak i munnen over at me aldri vågar å gje karakterane våre noko så enkelt som ekte kåtskap, så tek Fuglehaug skrittet heilt ut og gjer med det Agnes Tveit til heil ved. Imponerande!

Både miljø, karakterar, skildringar og krimplott er betre i denne boka enn i debuten «Fallesjuke», og det seier litt, for det var bra der og. Så får eg heller leve med at boka kunne spart seg for dei fem siste sidene. Avslutninga før den aller siste lille twisten var meir enn god nok. Det kunne, og burde blitt ståande slik. Men pytt pytt … Boka er klink sekser på terningen uansett!

©Geir Tangen 03.02.22

Debutanthjørnet: Randi Fuglehaug

Forfattersentrum gikk i høst ut med en oppfordring til oss forfattere om å fremsnakke debutantene våre. Derfor vil jeg utover høsten, vinteren og våren presentere en rekke krimdebutanter og deres bøker for dere. Dette er debutanter som jeg har lest selv, og som jeg mener dere også bør lese. 2020 har vært et forferdelig år å debutere i. Så godt som ingen arrangementer, og nesten all promotering skjer på sosiale medier, så dette er mitt lille bidrag til å gi dem en liten boost. I dag: Randi Fuglehaug

I dag: Randi Fuglehaug
Kagge Forlag

Om forfatteren:

Randi Fuglehaug (født 1980) er en norsk frilansjournalist og barnebokforfatter fra Voss som nå er bosatt i Oslo med mann, to barn og et stebarn. Hun var tidligere leder for Dagbladets fredagsmagasin Fredag. Selv om redaktøren i Dagbladet formelt er ansvarlig redaktør også for Fredag, ble Fuglehaug oppfattet som redaktør og leder av magasinet. Hun tiltrådte i stillingen i 2006, etter å ha jobbet der som journalist siden 2004. Hun ble den gangen magasinets første kvinnelige leder. Fuglehaug er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda, og før hun begynte å jobbe i Fredag jobbet hun som journalist i VG. Hun har tidligere gitt ut en rekke barnebøker og sakprosabøker, men Fallesjuke er hennes debut som krimforfatter. Hennes krimdebut er allerede solgt til Tyskland, Danmark, Sverige, Frankrike og Nederland. Hun representeres av Stilton Literary Agency.

Om boka:

Fallesjuke er en roman om nære vennskap og dype svik, om å bryte opp og om å vende tilbake. I åpningssekvensen av boka dundrer en fallskjermhopper i bakken framfor hundrevis av sjokkerte tilskuere under Ekstremsportveko på Voss. Undersøkinger viser at fallskjermen til den omkomne småbarnsmoren Veslemøy Liland er blitt tuklet med, og drapsalarmen går. Hvem ville henne til livs – og hvorfor?

Tidligere VG-reporter, nå hjemvendt lokalavisjournalist Agnes Tveit våkner opp fra en yrkesmessig dvale når hun begynner å lete i sin egen ungdomstid etter svar. Snart oppdager hun at den vakre vestlandsbygda skjuler mange mørke hemmeligheter. Boken er skrevet på nynorsk.

Min omtale av «Fallesjuke»:

Eg er harding. Fødd og oppvaksen i Øystese, ein rimeleg kort køyretur på ein dryg time frå Voss der handlinga i «Fallesjuke» tek stad. Det har vore ei sann glede å koma attende til Vossevangen gjennom samfulle 395 sider av denne krimromanen. Til tider frustrerande i og med at forfattaren har valgt å kvila i dramaturgien, venskapet mellom jentene, og i kjenslene til hovudpersonen i så stor grad som ho har gjort. Det gjer (sjølvsagt) at dette ikkje vert ein tempokrim, og at det nokre gongar blir litt langdrygt. Med det sagt, så lyt eg seie at denne romanen til krimdebutant Randi Fuglehaug skil seg ut i mengden av nye tilskot til den norske krimtavla. Det er fint å få lov til å grava litt djupare i karakterane, litt djupare ned i bygda og i bygdedyret, og litt djupare ned i det som bind menneske saman, eller som får dei til å ta avstand frå kvarandre. Fuglehaug tek seg tid til å gjere det, og med det så skapar ho ei kjenslevar nerve i forteljinga som ikkje ville vore der om ein kun hadde sett på dette som eit kriminalmysterium.

Me startar med ei kvinne som saman med sine tre beste vener opnar Ekstremsportveko på Voss med å hoppe ut over bygda i fallskjerm ikledd bunader. Kvinna fell rett ned på samlingsplassen utan at skjermen løyste seg ut. Dramaet er i gong, og med det kravlar det ut så mykje skjelett frå gamle morkne skap, at det er ein sann fryd å lesa. Litt for mange utrulege val gjort av ymse personar både før og no gjer at det lugger litt mot slutten, men eg koste meg skikkeleg med denne godbiten av ein krimdebut. Og så på nynorsk då …. Det vert ikkje stort betre enn det!

Utdrag fra andre anmeldelser:

Et åpenbart fortellertalent…Velskrevet og kvikk, morsom og spennende bok
Ola HEgdal – NRK

Fuglehaug våger å være langsom. I en tid der trenden er å spa på med stadig nye lik og mer blod for å holde på leserens oppmerksomhet, føles det befriende å lese en forfatter som heller lar samtaler og tanker drive handlingen videre
Ingvar Ambjørnsen – VGs

Det hele er stramt skrudd sammen, språket flyter lett, og framdriften er god.
Tarald Aamo – Stavanger Aftenblad

Året uten sommer

Boken på vent #2

Erika Fatland er en dame med bein i nesen. Hun tør å spørre der andre tier. Hun tør å grave der andre dekker over. Hun tør å oppsøke der andre viker unna. Kort sagt, så er hun en mester i å gi oss de skjøre og smertefulle historiene som vi ellers aldri ville fått innblikk i. Året uten sommer er hennes nakne beretning om 22.juli.

Boken «Året uten sommer»er på vei til meg «as we speak» fra Kagge Forlag. Jeg leser ikke mye faglitteratur ettersom jeg får så mer enn nok av det i jobben min, men denne har jeg sett fram til. Jeg har med vilje ikke lest noen andre bøker fra 22.juli hendelsene av flere grunner. Hendelsene berørte meg sterkt etter å ha tilbrakt fire av mine somre på Utøyaleiren på slutten av 80-tallet. I tillegg hadde jeg flere tidligere elever på Utøya i fjor. Vi ble også berørt gjennom at vi mistet en av våre fineste ungdommer her i Haugesund den skjebnesvangre dagen.

BOKEN PÅ VENT HOS BEATHE (2) — *Dette er et innlegg i Beathes faste tirsdagsspalte «Boken på vent»*

Alt dette har gjort at jeg har vegret meg for å gå tilbake inn i det mørke rommet som 22.juli var for meg og min familie. Det har vært for tidlig. Jeg har ikke stolt på at jeg har hatt en god nok guide til at jeg ville få noe ut av å gå gjennom disse beksvarte gangene en gang til. Nå tror jeg at jeg har det.

Sosialantropologen Erika Fatland har gjort dette før. Hun har bodd i Beslan i en lang periode for å skrive om den sorgen som har preget byen som mistet 333 av sine innbyggere under Beslan-angrepet. Hun ble nominert til Brageprisen for den innsiktsfulle og sterke «Englebyen» som beskriver hvordan tragedien har påvirket samfunnet i årene etter.

Erika Fatland bruker en skjønnlitterær vinkling inn mot de ekte historiene. Hun er en fortellerstemme som tar oss med på en reise fra Longyearbyen i nord til Mandal i sør for å møte overlevende, berørte og etterlatte. Hun lar dem fortelle om sine opplevelser den 22. juli og alle dagene etterpå. Hun går nært innpå. Mye nærmere enn det andre forfattere og journalister tør.

I tillegg utvider Fatland perspektivet ved å se hendelsen i sammenheng med lignende tragedier internasjonalt. Boka tar oss med til Oklahoma og San Francisco i USA, Beslan i Kaukasus, Winnenden i Sør-Tyskland og Valletta på Malta. Gjennom samtaler med så vel etterforskere som politiske ekstremister føres vi inn i det mentale landskapet der gjerningsmenn av typen «ensomme ulver» holder til, skriver Kagge Forlag i sin omtale.

Erika Fatland er en lokal sterk stemme som vi som bord i Nord-Rogaland kjenner godt. Hun har ordet i sin makt, og hun behandler tragedier med en nærhet og respekt til de berørte som er sjelden vare. Jeg gleder meg ikke til å lese denne boka. Jeg gruer meg … Men, jeg vet at det vil gi meg en fred, en innsikt og en forståelse jeg ikke bør være foruten.

Geir