Jussi Adler Olsen – Side 3

En litt annerledes februar …

Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden….

Ordene fra januar dirrer fremdeles som en kjølig tone i ryggmargen mens årets andre måned langsomt er på vei ut av sine Mørke rom.

Katten har våget seg ut på trammen og slikker livgivende lys fra en blek sol. Han hutrer fremdeles. En lett skjelving i pelsen over ryggen i musisk takt med naboen som slår floker.

Vinteren er Satans verk, slår jeg fast. Det fantes ikke neglebit, rimbarter eller gåsehud i Adam og Evas paradis. Jeg gripes av drømmen om en gang å slippe tak. Aldri mer iføre meg raggsokker og stilongser som klør. En evighetssommer der solen aldri dør. Mitt eget Cafe del Màr i solnedgang. En tilstand der hvert eneste døgn omsluttes av det evige lyset fra solen. Et sted der februar ikke er til.

Jeg ser på rimet som har lagt seg som et hvitt glitrende dekke i gresset utenfor. Et nakent testament fra solens fravær gjennom mørketiden. En påminnelse om at vi er her på lånt tid. En dag vil også vi gå inn i en mørketid som dekker oss med rimfrost. Vil jeg i det hele tatt stå nevnt i en Journal 64 år fra nå? Vil det være et eneste spor av meg igjen på denne snurrende tidsmaskinen? Eller vil jeg, som de hvite frosne gresstråene, skaffe meg nytt liv fra dype røtter som tåler mørketid og tele. Er jeg fremdeles et potensielt liv når kulden fanger meg der fremme?

Jeg hutrer, og tar et fastere grep om ullpleddet jeg har rundt meg. Kjenner at kroppen fremdeles jobber med å slite i stykker de siste influensavirusene som har formert seg i kroppen min uten min tillatelse. En internering. Et overgrep. En fallitterklæring over mitt skrøpelige forsvarsverk. Min kropp vil aldri få et Magellans Kors reist til ære for den kampen som ble vunnet mot fienden. Det er en lydløs seier som venter. Stillheten etterpå føles mer som en lettelse. Ingen jubel. Ingen marsjerende opptog. Ingen fanfaner som kan bevitne at slaget er vunnet. Bare stillhet og søvn. Langsomt vil kroppen atter en gang våkne til liv og i sitt eget speilbilde bevitne at krigen er over. En usynlig seier …

Ennå er den ikke her, seieren. Det vil ta tid. Frelseren holder sin hånd over meg i mine hustrige feberfantasier. Vokter, vaker og beskytter. Jeg våkner av en solstråle. En enkelt stråle som sniker seg inn mellom persiennen og treffer meg i øynene. En mikroskopisk stråle av energi og varme, men likevel ispedd uendelige mengder med håp og lovnader om bedre dager etter dette. Varmere dager. Dager da katten kan krølle seg sammen på trammen uten å få frostskader på bjellene. Dager da naboen kan kassere dundyna og nyte sin sigarettrøyk i fred for den beskjemmende frostrøyken. Dager da kroppens kamp mot virus bare er et vagt ubehagelig minne fra en litt annerledes februar …

Hafez al-Assad

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt.

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i utgangspunktet er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale:

Kvinnen i buret

Fasandreperne

Flaskepost fra P

Journal 64

Marco-Effekten

En kjapp Journal mens vi venter på Marco

Den fjerde boken i Jussi Adler Olsens serie om Carl Mørch, Assad og Rose er Journal 64. Bokserien om Avdeling Q har tatt helt av internasjonalt, og en hel verden venter nå på at Marco-effekten skal bli oversatt til deres språk. Her i Norge vil det si noen få uker til i spenning. Enn så lenge bør Journal 64 leses – og nytes.

Etter å ha lest de tre første bøkene i serien, Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P på en måned før nyttår, så gav jeg meg selv (og leserne ) en måneds nødvendig Jussi-pause. Overdosen var overhengende nær, og jeg trengte et pusterom. Jeg var ikke mange dagene inn i januar før jeg angret bittert på det stupide valget. Å la Journal 64 stå urørt i hylla helt til februar viste på kalenderen var en prøvelse. Den lokket og lurte med den fristende bokryggen sin.

Da den endelig kunne tas frem etter jeg hadde lest ut Gillian Flynn sin Mørke rom så var det med en viss andektighet, og store forventninger. Reiste på hyttetur til Voss med den som eneste papirlektyre. Nesten 500 sider lang. Det måtte holde selv for en nyfrelst boksluker som meg tenkte jeg.

Joda … Den holdt i tre dager! Latterlig … Jeg burde jo visst bedre. Når det er sagt så var det tre fantastiske dager. Er det noe Jussi Adler Olsen er flink til, så er det å skrive pageturnere. Jeg drives fra side til side uten at jeg enser hverken rom eller tid. Noen kaller det pur leseglede, og jeg skriver gladelig under på det oppropet.

Journal 64 starter med et nys (ja, det er mye influensasymptomer i boka) og et gammelt mysterium om flere forsvinninger fra en kort tidsperiode i 1987. Forsvinningene knyttes etterhvert opp mot det ytterliggående brunskjorte-partiet Rene Linjer, og dets 88 år gamle leder. Samtidig som forsvinningene nøstes opp av Carl, Rose og Assad, følger vi Nete Hermansens historie fra barn til voksen, og det som til slutt skal kulminere i bokens høydepunkt. Vil ikke røpe for mye her, så jeg lar det bli med det.

På samme måte som i både Fasandreperne og Flaskepost fra P så møter vi drapsmannen ved navn tidlig, og selve drapsgåten blir aldri et mysterium. Motoren i historiene til Jussi er ikke hvem, men heller hvorfor og hvordan. Så også med Journal 64. Liker jeg det? Nja … ikke helt. Er fremdeles glad i å lure på hvem som kan stå bak forbrytelsen når jeg leser krim. Motiv og metode vil aldri bli noe mer enn oppklarende momenter i en god krim for meg.

I Flaskepost fra P klarer Jussi å gjøre antagonisten så til de grader skummel at det på mange måter veier opp for at vi visste hvem han var. I Journal 64 er ikke dette mørke og skremmende like fremtredende. Det blir aldri skikkelig skummelt, men han holder nysgjerrigheten min ved like hele veien ved at jeg lurer fælt på hvorfor vedkommende begår de grusomme handlingene. Når jeg så vet det, så er det hvordan morderen klarer å utføre drapene som holder interessen oppe.

Jeg forsto løsningen 70 sider før boken var slutt, og det gjør jo at det var litt forutsigbart, men måten løsningen kom for en dag på var kanskje noe av det mest creepy jeg har lest på krimfronten på år og dag. Skikkelig fin twist som gav meg bilder i hodet av gamle Roald Dahls «Tales of the unexpected» episoder på NRK. Avslutningen er verdt å vente 450 sider på.

Som sagt så turboleste jeg boken på tre dager, og det alene vitner om en svært god krim. I tillegg så har oversetteren denne gangen gjort en mye bedre jobb enn ved de tidligere bøkene. Nå flyter språket fint og uforstyrret gjennom hele boken. Nerven holdes ved like, og karakterene er i stadig utvikling. Det er helt tydelig at Adler Olsen har en langsiktig plan med dem. Vi kommer også litt etter litt nærmere en løsning på Carl Mørchs opprinnelige krimgåte. Hva skjedde den dagen han og de to politikollegaene ble skutt?

Boken har en del løse tråder i subplottene, men det er tråder jeg regner med vil bli fulgt opp i bøkene som kommer. Jeg er forlengst solgt, og drømmer meg bort i disse bøkene. Som gammel Hardygutt-elsker fra tidlig åttitall klarer jeg ikke motstå serier som dette. Det trigger noe ved lesegleden min når jeg får møte figurene igjen og igjen og igjen. Om en liten stund dukker nok Marco-effekten opp i posten. Den kommer jeg ikke til å vente en hel måned med å lese.