Juritzen Forlag – GEIR TANGEN

Råbra rovdyr!

I august kommer Jan Erik Fjell med sin femte bok i Anton Brekke-serien. Den har fått tittelen «Lykkejegeren». Jeg har varmet opp til begivenheten med å lese hans fjerde krim «Rovdyret» som kom ut i fjor vinter. Her er det bare en ting å si … Jeg er helfrelst! Her snakker vi om en forfatter som blir sterkere og sterkere for hver bok. «Rovdyret» er ikke bare svært spennende, men også morsom, intens og interessant.

Jeg blir rett og slett glad når jeg treffer på slike bøker. Ikke høyverdig litterær poesi, men god underholdningskrim med høyt tempo, artige twister og karakterer som lever. Jeg var manuskonsulent på «Hevneren» for noen år tilbake, og likte den storyen, selv om det ble litt for mye amerikansk fengselshistorie for min smak. I denne derimot er hele handlingen lagt til hjemmekjære Oslo, og bihistorien byr på et dypdykk inn i en ung kokainkonges hverdag og tanker. En langer med samvittighet. Kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har møtt så langt i Fjells bøker.

Tempoet er skrudd opp flere hakk, og siste halvdel av boka var komplett umulig å legge fra seg på nattbordet. Klokka plinget halv fire på natta før jeg maktet å falle til ro den siste lesekvelden. Jeg synes Jan Erik Fjell har gjort flere heldige trekk i denne fjerde Anton Brekke-boka. Han har klart å få Brekke selv mye mer på beina som etterforsker og politimann. Ikke en spilleavhengig bavian som er kjappere i replikkene enn i topplokket. Nå fremstår han som den skarpe og dyktige politimannen han faktisk er, og hans relasjon til makkeren som ble livstruende skadet i forrige bok gir karakteren en dybde som vi ikke har sett tidligere i samme grad. Well done!

Når det gjelder hans unge makker, så var det livsnødvendig for karaktergalleriet til Fjell at han fikk leve videre etter den dramatiske avslutningen på «Hevneren». Han bringer optimisme, humor, lys og glede til begge disse to siste romanene. En karakter vi som lesere faller for ved første møte. Hadde han forsvunnet ville Brekke stått ganske stusselig alene igjen. Han trenger en slik sprudlende ungfole rundt seg. Tilbake på jobb i KRIPOS får også Anton Brekke et helt annet handlingsrom som Jan Erik Fjell kan benytte seg av.

Historien i «Rovdyret» er et morsomt lite plott som fenget meg fra første side. En fengslet kokainkonge sitter på åttende året av en drapsdom etter å ha tatt livet av sin nærmeste venn og medlanger. Liket ble aldri funnet den gang, men nå dukker det plutselig opp på en strand i Danmark. Men, kroppen har kun vært død i to uker slår rettsmedisineren fast. Den fengslede blir løslatt til store overskrifter i avisene, for han kan jo ikke ha utført drapet den gangen for åtte år siden. Anton Brekke blir hentet inn til KRIPOS for å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen.

Å klare å skape interesse, engasjement og tempo i både hovedplott og i subplottet er alltid en enorm utfordring for en krimforfatter. Jan Erik Fjell klarer det med glans i denne boka. «Oppveksthistorien» til de to guttene som ender opp med å bli Oslo underverdens største kokainbaroner fenger meg umiddelbart. Det samme gjør gåten Anton Brekke har blitt satt til å løse. At disse henger nøye sammen er selvsagt ingen hemmelighet, og romanens kanskje eneste svakhet er at det er såpass opplagt hva som må ha skjedd, og hvem som står bak ugjerningene. Vi er rimelig sikre på at vi har svaret tidlig, og det stemmer på en prikk. Her kunne det gjort seg med et par sjokkerende twister mot slutten. Men … Hvem klager når romanen samlet sett er såpass interessant og spennende som dette? Ikke jeg i hvert fall 🙂

Gleder meg stort til august og neste Anton Brekke kapittel. Jeg frykter at han kan få trøbbel med spilleavhengigheten i Casinoenes metropol Las Vegas. Men, hvem vet … Kanskje han har karakter nok til å stå imot? Pokerspilleren Jan Erik Fjell burde iallfall ha forutsetninger for å skildre miljøet på en troverdig måte. Lykkejegeren er akkurat nå den høstutgivelsen jeg gleder meg aller mest til å lese.

Jæger raskere enn sin egen skygge

Hastverk er lastverk, er det noe som heter. Det store spenningsmomentet når Jørgen Jæger nå slipper sin andre krimbok på ni måneder er ikke om han treffer sitt publikum, for det gjør han hver gang. Han vet hva vi vil ha. Spørsmålet er om tempoet han raser av gårde i, forringer kvaliteten på produktet? Jeg er tilbøyelig til å svare ja, selv om jeg ikke vet om det er hastverket som er problemet. «Fortielsen» er hans niende roman om Ole Vik og Cecilie Hopen, men kan fort bli hans første roman der pila ikke peker oppover. Samtidig skal det sies at undertegnede las bokas 465 sider i ett strekk uten pause på under ett døgn. Da har forfatteren gjort noe riktig også.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er Jæger-fan. Det har jeg vært helt siden jeg las hans aller første bok for tre år siden. Jørgen Jæger har en veldig befriende, litt naivistisk og enkel skrivemåte som gjør bøkene hans lettleste. Ikke en verdensmester i karakterbygging kanskje, men han er etter hvert blitt en mester i å komponere spenningsromaner slik at leserne ikke klarer å legge de fra seg før de er i mål. De siste årene har han også blitt mer og mer opptatt av det sosialrealistiske. At bøkene hans skal si noe om det som er skeivt og feil i samfunnet vårt.

Hans forrige krimroman «Monster» som kom i fjor høst var uten tvil et karrieremessig høydepunkt for Jørgen Jæger. Da er det naturlig at vi sammenligner «Fortielsen» med denne selv om dette selvsagt er blodig urettferdig. Et forfatterskap vil alltid variere i kvalitet, akkurat slik det gjør det for fotballspillere fra helg til helg. Både «Monster» og «Fortielsen», og jeg har lyst til å også nevne hans sjette bok «Stemmen», er svært spennende bøker. Tempoet er høyt, og vi drives framover av en voldsom motor i fortellingene. Jæger bruker velkjente forfattertriks for å nagle oss til sidene fra kapittel til kapittel. Det er ubehagelig å legge bøkene fra seg. Derfor våger jeg å påstå at leserne kommer til å elske «Fortielsen» også. Jeg vil få mange som kommer til å si meg imot når jeg står fast på at «Fortielsen» er et skritt tilbake i forhold til «Monster» og «Stemmen».

Jeg skal prøve å utdype hva det er jeg mener, og håper jeg ikke blir for analytisk ovenfor dere som leser bloggen min.

En ting som Jæger alltid har vært flink til er å gradvis øke spenningen opp mot to til tre nervepirrende høydepunkter, i sine romaner. Spenningstopper som er så ulidelig spennende at leseren hiver etter pusten. I «Stemmen» har vi trafikkulykken med Ole, kidnappingen av Cecilie, og scenene der voldtektsmannen til Cecilie kommer for å drepe henne i Drammen. I «Monster» har vi den grusomme scenen når ex-mannen har klart å spore opp sin tidligere kone og datter i Fjellberghavn, og ikke minst scenene fra bunkersen på Karmøy der en politimann langsomt dør av tørst og utmattelse. Disse scenene er Jæger på sitt aller aller beste. I «Fortielsen» finner vi ingen slike scener. Jevnt spennende ja, men aldri skikkelig spennende. Scenen med svømmeren i elven kunne vært en slik scene, men den er for kort, og vi kjenner ham for dårlig som karakter til at det blir spesielt spennende. Om han drukner så er det et offer vi som lesere er villig til å gå med på der og da. Jeg savner disse høydepunktene i «Fortielsen»

Det er krevende å skrive seriekrim. En av de største utfordringene er at heltene etter hvert har blitt utsatt for så mye jævelskap at det til slutt nesten virker som billige triks å utsette dem for flere farer. Jo Nesbø lider for eksempel kraftig av dette handikappet i sine to siste Harry Hole-bøker, «Gjenferd» og «Politi». Hvor mange ganger kan de egentlig bli knivstukket, voldtatt, skutt, kidnappet og torturert før leseren begynner å sette alvorlige spørsmålstegn ved forfatterens evne til nytenking? Jørgen Jæger har litt av det samme problemet nå. Ole Vik og Cecilie Hopen har gjennomgått så mye. Men, når det nærmeste heltene våre kommer en farlig situasjon er en liten uskyldig dytt i ryggen (uten at vedkommende faller), da må spenningen knyttes opp til andre karakterer i boka. I «Monster» gjøres dette glitrende ved at vi blir nært og følelsesmessig knyttet til monsterets eks-kone og hennes lille jentunge. I «Fortielsen» prøver Jæger på noe av det samme med jenta som er offer for menneskehandel, men som karakter blir hun litt for fraværende og fjern til at vi klarer å bygge de samme følelsene til hennes påkjenninger. Det samme gjelder OL-svømmeren fra Afrika som også jobber som slave i Norge under de samme menneskehandlerne. Scenene der disse to er i fare er heller ikke i nærheten av å være så skumle som scenene i «Monster».

En annen årsak til at «Fortielsen» er flatere er at den er mye grunnere i karakterbyggingen enn det vi har sett fra Jæger i hans to siste bøker. De onde har en tendens til å bli demonisert, og har bare skumle og fæle trekk og egenskaper. De gode har ditto edle hensikter og rene hjerter. Dette så vi mye av i hans første bøker fra 10-12 år tilbake, men den gangen kunne det unnskyldes med at det var en ny forfatter som fremdeles var inne i en læreprosess. Jeg er redd Jæger ikke slipper like lett unna aviskritikernes sabler denne gangen. «Milan» blir nesten parodisk i rollen som skurk, og måten Ole Viks tre antagonister i Drammenspolitiet blir fjernet på, med et lettvint pennestrøk av en god, edel og flink politimester, er dessverre venstrehåndsarbeid.

Det er her jeg mener Jørgen Jæger og Juritzen forlag har gått for fort fram. Det velges enkle og litt for åpenbare løsninger hele veien. Historien hadde hatt gått av å bli strammet skikkelig opp. Gi Jørgen Jæger litt motstand. Jeg vet han er en fyr som tåler akkurat det. Redaktørene bør utfordre ham skikkelig når han kommer med for enkle løsninger. Dette er ikke Rema1000. Det enkleste er ikke alltid det beste. Ikke la ham slippe unna med Good guy-Bad guy metodikken. I «Fortielsen» ligger det egentlig et enormt uforløst potensiale i de menneskene som det viser seg står bak menneskehandelen, men dette blir ødelagt ved at disse på død og liv skal holdes mest mulig skjult for leseren gjennom hele boken. Her kunne det vært svært spennende å komme mye nærmere inn på dramaet som utspiller seg mellom disse karakterene.

Tematikken denne gangen er altså menneskehandel. Moderne slaveri. Et kjempeproblem i vår del av verden. Organiserte kriminelle kjøper seg slaver fra den tredje verden som de selger som prostituerte eller gratisarbeidere. De lures til Europa gjennom lovnader om jobb, penger og rikdom, men ender opp som slaver for kriminelle bander. Papirløse og med en vedvarende trussel mot sin gjenværende familie i hjemlandet. Jægers utfordring denne gangen ble en helt annen enn sist. I «Monster» tar han opp et problem (Kvinner og barn under «Kode 6» beskyttelse) som svært få i Norge har skrevet krimbøker om. I «Fortielsen» skriver han om et tema som mange norske krimforfattere har behandlet før. Eystein Hanssen er ett eksempel på en av dem som har gjort dette glitrende (De ingen savner). Hanne Kristin Rohde (Bare et barn), Jørn Lier Horst (Nattmannen) og Sidsel Dalen (21 dager) er andre eksempler. Jægers vinkling blir ikke noe nytt og annerledes i så måte, bare en repetisjon av lignende krimhistorier skrevet av andre før. Jeg savner noe som kunne gitt oss et friskt perspektiv på en av vår tids største skampletter. Det skjer ikke her.

Nå høres jeg veldig kritisk ut. For enkelt språk. For enkel historie. For enkle løsninger … Forstå meg riktig. Jeg liker boka godt, og den holdt meg som sagt bundet fast til lesestolen i 20 timer i strekk. Jeg digger Jægers forfatterskap. De enorme skrittene han har tatt som forfatter fra den spede begynnelse og frem til i dag er beundringsverdig. Hans enorme salgstall hadde fortjent langt større oppslag i riksmediene enn det de får. Folk i forlagsbransjen bør snart begynne å se hva det er Jæger gjør som leserne faller slik for. Samtidig vil jeg be dere i Juritzen forlag om å passe på og ta vare på den diamanten dere har i Jørgen Jæger. Gi ham motstand. Ikke godta hva som helst. Stram ham opp i språk, karakterbygging, dialoger og løsninger. Dere må tørre å utfordre ham på å skape spenningsscener som river leserne i fillebiter, for det er faktisk noe han kan. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje det gikk for fort i svingene denne gangen. «Fortielsen» hadde hatt godt av et par redaktørrunder til både på språk, karakterer og spenningsoppbygging/plot.

Bedre svorsk enn Skavlan!

Verdensmester i svorsk-knoting Fredrik Skavlan … Her er et tips til deg for TV-høsten. Den svenske krimdronningen Mari Jungstedt og hennes norske mann, Ruben Eliassen (Forfatteren av Phenomena-serien) har fått til et svorsk-samarbeid som står til bestått og vel så det. Deres første krimbok i en serie fra Kanariøyene er både spennende, velskrevet og har i seg interessante karakterer vi vil lese mer om. «En mørkere himmel» gir bud om en lys fremtid for ekteparet.

Om Skavlan følger mitt råd i høst vil nok Juritzen Forlag ha en vinner i ermet med Jungstedt og Eliassens debut. Romanen har utgivelse i Norge 14.september. I Sverige toppet den listene i flere uker da den kom på markedet ifjor. Sammen med Jørgen Jægers «Monster» som kommer samtidig og Vidar Sundstøls «Djevelens giftering» har Juritzen en slagkraftig trio på gang i krimsjangeren de kommende månedene.

Mari Jungstedt og Ruben Eliassen har, som flere forfatterektepar de siste årene, valgt å stikke hodene sammen for å skape en fengende krimserie. «En mørkere himmel» er første bok i en serie der vi følger den svenske journalisten Sara Morberg og den norske konsulatmedarbeideren Kristian Wede på deres jakt etter en drapsmann som har lagt flid i å gjøre drapene sine til kopier av kjente kunstverk. Alt skjer på Kanariøyene, og for oss som har vært der så er det veldig igjenkjennbart. Paret bor selv på øya, og den lokale koloritten preger boka på en positiv måte. Den skildrer et miljø på ferieøya som vekker min umiddelbare interesse.

I dette ligger også bokas sterkeste kort. Et troverdig fargerikt miljø med to karakterer som vi tror på, og som har nok haker og arr til at vi engasjerer oss i deres ve og vel. De framstår begge som ekte personer. Hun har en ektemann med påbegynnende Parkinson, som driver et lite herberge for turister. Kristian Wede har en 10 år gammel datter med Downs som bor med sin mor på øya, og som han først nå har tatt opp kontakten med. Styrken ligger altså i og rundt disse to karakterene, og ikke så mye i selve krimhistorien.

Ikke dermed sagt at den er dårlig, for det er den ikke. Den vekker både undring og den pirrer nysgjerrigheten min. Samtidig har det krimtekniske noe uforløst ved seg. Bihistorien som skal føre oss fram til drapsmannen er så til de grader opplagt at drapsmannen er avslørt lenge før du har lest 100 sider. Denne delen av historien er også sirupstreg, og virker mer som en distraksjon enn en berikelse. Den bygger opp under motivet, men det er også det eneste. Et annet moment er at de to hovedpersonene befinner seg litt for mye i utkanten av dramaet. De er ikke på noen måte truet før vi nærmer oss slutten. Helt til slutt må det nevnes at det blir gjort en alvorlig glipp der to karakterer i en av de siste scenene hopper helt plutselig fra ett sted til et annet, har endret totalt oppførsel ovenfor hverandre, og begge handler irrasjonelt sett opp mot de de gjorde og sa i scenen forut. Rart …

Men … La oss ikke henge oss opp i disse små detaljene. Boka er god krimunderholdning. Den er velskrevet, har svært gode miljø og karakterskildringer, og sluttscenene er spennende så det holder. Selve mysteriet med de kunstkopierende drapene er nervepirrende, og vekker det morbide i oss som vi kjenner igjen fra Kepler på sitt beste. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt, og jeg forelsket meg umiddelbart i begge de to hovedpersonene. Også bikarakterene har særtrekk som vi finner interessante. Den hemmelig forelskede politimannen, den lokale fiskeren med visdomsordene, den norske yoga-lederen som har tatt navnet Samsara. Alle bidrar hver på sitt vis til å berike historien.

Kort oppsummert så er dette godt håndverk, en spennende krim og et forfriskende miljø med gode karakterer. Skal definitivt lese neste bok i serien. Dere kan glede dere til høsten folkens.

Andre bokbloggere om «En mørkere himmel»

Artemisias verden

Tine Sundal

Med bok og palett