Noe av det som er morsomt med å være bokblogger er jo at folk plutselig opplever deg som Orakelet i Delfi når det kommer til alt som har med bøker å gjøre. Ikke minst nå når det nærmer seg jul. Fortvilte sjeler går seg vill på bokhandlerne på jakt etter den perfekte bokgaven til en av sine bokelskende venner eller slektninger. Vel, slapp av … Her kommer nemlig fasiten 😉 . I dag anbefaler jeg krim/thriller-bøker. Senere i uka kommer andre kategorier.
Å finne bøker til andre er egentlig litt håpløst fordi en vet aldri hvilken smak de har. Når det gjelder krim og thrillere så er undersjangerne så mange og komplekse at det skal godt gjøres å finne den perfekte match mellom leser og krimelsker. Derfor har jeg gitt dere ett godt tips innen hver undersjanger.Alle bøkene er lest av meg, og du finner linker til mine anmeldelser ved å klikke på tittelen:
1. Klassisk seriemorderkrim
SAMUEL BJØRK – DET HENGER EN ENGEL ALENE I SKOGEN
Denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Er ikke så ofte at det skjer. At en krimroman fenger meg slik at jeg føler meg som et slaktoffer etterpå. Den ble også nominert til årets bokhandlerpris, og det er første bok i en serie. Denne kan du med andre ord trygt kjøpe uten å være redd for at mottakeren ikke har lest forgjengerne.
Det som gjør denne boken til en av de mest spennende jeg har lest i år er selvsagt det grusomme i å henge englekledde seks år gamle jenter i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» rundt halsen. Allerede der tror jeg de fleste av oss får gåsehud. Det fullstendig utenkelige i å drepe små uskyldige jentebarn, for så å henge dem til utstilling. I tillegg så har forfatteren klart å skape en svært interessant protagonist i Mia Krüger. En genial, ung etterforsker med nese for å se sammenhenger der andre bare ser kaos. Samtidig blir hun ridd av påtrengende suicidale tanker og store psykiske problemer. Sammen med den gamle kjederøykende etterforskningslederen Holger Munch blir de et umake par som støtter og elsker hverandre på tross av ulikhetene. Styrken i historien ligger altså i selve mysteriet, i de grufulle handlingene, og i et sterkt protagonistpar.
2. Journalist-thriller
ANN CECILIE REMEN – PÅ DIREKTEN
Dette er til alle Liza Marklund-elskere. Remens første bok fillerister det norske mediemiljøet, og hun gjør det med en kløkt, fantasi og et spenningsnivå som Marklund bare kan drømme om selv i sine beste stunder.
Anne Cecilie Remen gir oss noe helt annet i «På direkten». Vi møter faktisk en ærlig, pågående, ekte og menneskelig etterforsker i Christina Fiori Mørch. Handlingen er hentet rett ut fra toppen av medie-Norge. Norges mest kjente nyhetsanker og TV-fjes blir drept under en direktesending, og etterforskningen viser hvor skitten denne bransjen kan være. Her er det maktkamp, sjalusi, golddiggers, store penger, svindel, korrupsjon og spill for kulissene. Alt for å være først ute med det siste. Øystein Sundes «Smi mens liket er varmt» får en ny bærebjelke å støtte seg på i denne romanen.
Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter.
3. Finansthriller
Det skrives ikke mye finanskrim i Norge, men de som gjør det har virkelig noe i elitedivisjonen å gjøre. Ulrik Høisæther har enn så lenge fått lov til å gå stillere i dørene enn Tom Kristensen, men han skriver minst like bra, og Høisæthers bøker har en røffhet ved seg som Kristensen mangler. Her er det store penger og få rene hender, for å si det slik.
Ulrik Høisæther sin hovedkarakter er den unge finansanalytikeren Eveline Enger. Sammen med en en eldre politimann og tidligere mordetterforsker som er overført til Økokrim, prøver de å rulle opp en sak som stikker dypt inn i den norske finansjungelen. En kollega av Eveline blir drept på en firmafest, og hun velger å ta på seg rollen som Økokrims muldvarp i firmaet.
«Pokerfjes» anbefales på det sterkeste de av dere som likte for eksempel «En Kule«, «Hvitvasking» og «Freshwater» av Tom Kristensen. Dette er omtrent like bra som Kristensens første bøker, og kanskje hakket mer drivende og spennende også.
Jeg kunne selvsagt også anbefalt oppfølgeren «Rene Hender» her, men i min verden starter man ALLTID med bok nr.1 i en serie.
4. Kosekrim
Er du lettskremt? Er du blant dem som synes at Pompel og Pilt blir i skumleste laget? (selv nå 40 år etter). Da vil jeg anbefale deg å prøve ut Jørgen Jægers bøker. Den første boka hans i serien om lensmann Ole Vik er som en lightversjon av detektimen på tidlig 80-tall.
Det høres kanskje litt søkt ut med kosekrim, men dersom en tenker litt «Midsomer Murders» (Mord og Mysterier på TV2) så ser en kanskje mer av bildet. En liten bygd. Koselige og ærlige politifolk. Rare bygdeorginaler. En godmodig etterforskningsleder. Mystiske og innfløkte mord, og ingen heseblesende actionscener. Mordgåten og oppklaringen av denne står i sentrum, samtidig som vi følger hovedpersonenes gjøren og laden i dagliglivet ved siden av. Tempoet og drivet er lavt, og spenningen ligger først og fremst i selve mysteriet. Jørgen Jægers «Skyggejakten» er en norsk bygdeversjon av den gode gamle «Detektimen» på NRK. Ikke for blodig, ikke for skremmende. De snille er snille og de slemme er slemme.
Vær imidlertid oppmerksom på at allerede fra andre bok i serien begynner det å øke på med action og spenning, så faren er til stede for at du må ut på glattisen dersom du faller for bok nr.1 i serien.
5. Mørk thriller
Det motsatte av kosekrim må vel være mørke thrillere. Der er den eneste peiskosen den man får når man kremerer de man har partert. I denne sjangeren finner du alt fra det spekulativt blodige til det som er genialt creepy. Gillian Flynns andre bok tilhører sistnevnte kategori.
Mørke rom er rett og slett en svært spesiell historie med et uvanlig persongalleri og med en utradisjonell oppbygging. Alt snekret sammen i en mørk, creepy atmosfære som får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Du merker det helt fra første side. Uhyggen som sprer seg i blodet ditt som en saktevirkende gift fra en veneflon på hånda. Du vet at noe fælt er i ferd med å skje, og at det er for sent å gjøre noe med det.
Historiens protagonist, Libby Day, er så langt fra en tradisjonell krimhelt som det er mulig å komme. Hun er en usympatisk, lat, hatsk, grisk og selvmedlidende kleptoman uten et snev av empati for de hun skader, ødelegger og bruker på sin vei. Hun er en rendyrket parasitt. Det eneste som får oss som lesere til å trykke henne til vårt bryst i starten av boka er hennes grusomme forhistorie, og at det er så innlysende hvor skadet hun er blitt av denne hendelsen. I tillegg har hun en befriende svart humor som gjør det noe enklere å svelge de usedvanlig usympatiske sidene hennes.
Denne boka er under filmatisering, og jeg vil også legge til at språket i seg selv er en nytelse i dette internasjonale mesterverket. Hun vant Goodreads Award i fjor for sin siste bok «Flink Pike» (som også er strålende), men jeg mener personlig at Mørke Rom er mer creepy og fengslende.
6. Historisk krim
Finnes det noe som heter «historisk krim»? Jeg vet ikke … Kanskje Ljunghill har oppfunnet sjangeren? Vi blir sendt tilbake til 20 og 30-tallets Stockholm og følger en etterforskning på et drap av en liten pike. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.
For best å beskrive denne kriminalromanen, må jeg ty til et nytt begrep. Jeg kaller det «slow-crime». Uttrykket er stjålet fra NRK`s store suksesser med real-time overføring fra Bergensbanen og Hurtigruta. Det fikk folk til å snakke om «Slow-TV«, og det trollbandt hele Norge på en måte som ingen hadde trodd, og heller ikke helt klarte å forklare. Slik er En usynlig også. Den trollbinder deg fra første side, og drar deg langsomt gjennom en kriminalfortelling uten nåtidens oppleste og vedtatte virkemidler for driv, action, spenning, obskønigheter, og grusomme detaljer. En usynlig har ingenting av dette.
Likevel så blir du sugd inn den sjelsettende realismen i fortellingen. Språket, karakterene og ikke minst de fantastiske miljøbeskrivelsene er en fryd for øyet. 1920-tallets Stockholm blir beskrevet på en så stemningsfull måte at jeg flere ganger hadde lest flere sider med miljøskildringer uten at jeg hadde merket meg ved at motoren i selve krimdramaet hadde stanset. Det var så interessant og godt skrevet at jeg bare ville ha mer. Å lese En usynlig var en fryd. Å slippe å halse etter forfyllede politietterforskere og snappe etter pusten på hver eneste side var deilig.
7. Konspirasjonsthriller
ØRJAN N. KARLSSON – GERHARDSENS TESTAMENTE
Her kunne jeg likegodt valgt den høstferske oppfølgeren «Hauges direktiv», men som sagt så er det lurt å begynne med starten av en serie. (En trilogi) Karlsson har en helt særegen forfatterstemme som gjør det til en fryd å lese. Min sans for humor og hans evige karakterdrap er en «match made in heaven», for å si det sånn.
Handlingsmessig er dette en storpolitisk norsk røverhistorie med anslag av både krimmysterie og spionthriller i seg. Høyt tempo. Jagende. Fortettet handling. Samtidig nøstes et spennende krim-mysterium og en politisk konspirasjonsteori seg foran øynene våre. En konspirasjon som innbefatter våre tre mektigste politikere i etterkrigstiden. Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Disse tre «eide» Arbeiderpartiet i de første 25 årene etter krigen, og i denne boken framstilles deres interne kamp for å opprette en spionorganisasjon til å bekjempe kommunismens fremmarsj i Europa.
Dette er på mange måter en klassisk spionthriller med alle ingredienser på plass, men Karlsson har så mye mer på lager. Han klarer også å vikle inn en fiffig kriminalgåte, han skriver spennende om reelle (og oppdiktede) historiske hendelser, og på toppen av det hele så er han både morsom, syrlig og i stand til å sende ut noen smertefulle politiske spark på leggskinnet til norsk politisk selvforherligelse. Til sammen så blir dette knallbra lesing. For spenningselskere så er «Gerhardsens testamente» intet mindre enn et kinderegg. En spionkrimthrillerkonspirasjon!!! Er ikke det gøy, så vet ikke jeg
8. Byttekrim
Vil du være hundre prosent sikker på at mottaker skal bli misfornøyd på julaften så kan du kjøpe denne boka. ALLE som ønsker å lese den har kjøpt den allerede, så sjansen for at den står i tante Sara sin bokhylle allerede er overhengende. De som eventuelt ikke har kjøpt den enda kan umulig ha gått glipp av sjansen til å gjøre det, og er vel derfor ikke spesielt interessert.
En annen grunn til at denne boka trolig blir årets store bytteoffer er at den ikke holder helt samme kvalitet som Nesbøs tidligere bøker om Harry H. Innen norsk krim så er Jo Nesbø en Lionel Messi blant Mjøndalen-spillere. En Luciano Pavarotti på scenen med kidsa fra One Direction. Det er rått parti. Feige lag. Om dette er det ingenting å diskutere. I norsk målestokk kan ingen måle seg med Nesbø i salgstall og internasjonal suksess. Derfor settes lista høyt hver gang han kommer på banen. Også av meg, og det er med en viss skuffelse jeg må medgi at det ble riv i dette forsøket. De fleste av hans bøker om Harry Hole er spektakulære. Politi var bare spekulativ. Kjøp heller «Marekors» eller «Panserhjerte».
GEIR TANGEN 