Stikkord: Jordtårer

Frode Eie Larsen debuterte som forfatter i 2011 med kriminalromanen «Hemmeligheten«. Siden den gang har oppfølgeren «Frostrøyk» kommet ut , og den mer frittstående «Jordtårer» kom nå i høst. Han er i ferd med å etablere seg som en av flere nye sterke krimstemmer i Norge, og gjør det imponerende bra fra det lille vestfoldsbaserte forlaget LIV. «Hemmeligheten» viser noe av potensialet som ligger hos denne forfatteren. Han kan skrive spenningslitteratur! Samtidig må jeg si at «Hemmeligheten» står fram som et litt uferdig produkt som kunne trengt en strengere redaktørhånd fra forlaget.

Noe av forklaringen på dette «uferdige» ligger kanskje i at boka i første omgang var et produkt av selvpublisering, og at forlaget først kom inn og kjøpte opp boka senere i prosessen. Om forlaget gjorde noe redigeringsarbeid da de overtok ansvaret for tittelen vet ikke jeg noe om, men det er vel lite trolig at de gjorde store og omfattende endringer.

For å ta det positive først. «Hemmeligheten» er en spennende bok. Den holder deg fanget fra første til siste side. Frode Eie Larsen er svært dyktig på å skildre spennende scener. Han tar deg med inn i den fiktive historien, og skaper scener som gjør at du som leser bare må lese videre. Det er godt driv, og boka «sovner» aldri. Det skjer noe hele veien. Eie Larsen skriver dessuten svært bra. Jeg liker det enkle og presise språket hans. Det blir aldri svulstig, og heller aldri naivt. På mange måter vil jeg si at Eie Larsen mestrer det vanskeligste av alt ved å prøve seg som forfatter. Han forteller historien han har på en god måte, med et godt og levende språk. Fikser du ikke det så har du lite som forfatter å gjøre. En er jo i bunn og grunn bare historiefortellere. Frode Eie Larsen behersker alle deler av det språklige etter mitt skjønn. Balansegangen mellom bruk av litterære og språklige virkemidler opp mot hensynet til plott, driv og spenning er bedre enn det meste jeg har lest av debutanter innen sjangeren. Karakterene på protagonistsiden av historien er også svært gode. Begge våre helter, Oskar og Jessica, trer fram som tydelige, troverdige, elskverdige og engasjerende. Jeg liker dem fra første stund, og synes de har en spennende historie spunnet rundt seg. Det samme gjelder til en viss grad bikarakterene i form av Oskars tre barndomsvenner. Narkomane Fredrik, gangsteren Viktor og superjappen Petter.

Sammen har disse fire kompisene en hemmelighet som de har holdt skjult i 20 år. En kriminell handling begått med kynisk og rått overlegg av tankeløse ungdommer. Hemmeligheten avdekkes etterhvert når det blir klart at de fire vennene blir truet på livet. En etter en blir de funnet døde, og det blir Oskar og Jessicas oppgave å nøste alle trådene før Oskar selv står for tur. Selve hemmeligheten blir ganske tidlig avslørt, så det er ikke der spenningen ligger. Den finner vi i jakten på kompisene, og i Oskar og Jessicas etterforskning. Det ligger også en romantisk nerve og dirrer mellom disse to, noe som gir boka en ekstra dimensjon. Jeg skal ikke avsløre hvordan dette ender, men må dessverre si en del om måten boka slutter på. Om du vil beholde litt av spenningen bør du hoppe over å lese neste avsnitt.

Avslutningen på boka er etter min mening ikke bra. Den slutter i løse lufta, og trådene henger igjen overalt. Vi mangler svar på det aller meste. Åpen slutt er kanskje kult på små noveller, men når en har lest 350 sider er slikt bare irriterende. Som om ikke det var nok så gir ikke starten på «Frostrøyk» (neste bok i serien) noen tilfredsstillelse heller. Da har handlingen plutselig hoppet halvannet år fram i tid, og vi får bare vite en slags oppsummering av hvordan det endte til slutt i «Hemmeligheten». Til og med det romantiske alibiet er her ordnet opp. Nå bor Oskar og Jessica sammen i en leilighet. Morderne går fremdeles fri ettersom ingen tydeligvis har kommet på det geniale i å anmelde dem…. Dette blir som om du skulle sett ni episoder av sesong 1 av «Broen» eller «Forbrytelsen«, og så hoppet over siste episode, for så å begynne direkte på sesong 2 … Ikke bra.

En annen ting Eie Larsen skulle og burde gjort en del med er troverdigheten i plottet. Det blir litt for utrolig for meg dessverre. Hadde ikke Frode Eie Larsen vært så knakende god til å skrive så ville jeg nok hoppet av i svingen når ikke bare en , ikke bare to, ikke bare tre, men fire(!) schizofrene psykopatiske seriemordere dukket opp i et organisert kompaniskap. Dette er galskap satt i system, og jeg klarer ikke å kjøpe verken karakterer, motiv eller grad av utilregnelighet hos disse fire. Her ligger det en svakhet i plottet som trolig ville blitt fanget opp av forlaget. Logiske brist som dette blir som oftest luket bort hos en redaktør. 

Vi har altså med en spenningsroman å gjøre som har noen klare logiske brist, spesifikke karakterbrist, og som avsluttes midt i bokas største cliffhanger. Likevel er den god! Veldig bra språk, osende spenning og flere gode karakterer er med på å drive leseren fram mot slutten. Til å være en debutant så må jo det sies å være et ganske bra resultat. Jeg vet fra samtaler med forfatteren i forbindelse med et intervju om kommende nyheter på krimbokfronten i 2014 at han egentlig hadde tenkt at «Hemmeligheten» og «Frostrøyk» skulle være to deler av samme bok, men at han valgte å gi dem ut som to separate bøker. Stakkars dem som måtte vente et helt år på fortsettelsen. Jeg fikk den jo med en gang på iBooks (men ble et par hundrelapper fattigere på det …) Så får vi se om Eie Larsen skriver så frostrøyken oser også denne gangen. Jeg gleder meg, og konkluderer med at Frode Eie Larsen uansett har noe veldig bra på gang.