En litt for fargerik hvit død

Robert Galbraith (JK. Rowling) sin krimserie om detektiven Cormoran Strike og hans medhjelper Robin Ellacott i London er fascinerende lesing. I den fjerde boka i serien, «Hvit død», synes jeg imidlertid forfatteren har tatt seg litt for mange friheter i å vende fokuset bort fra det som bør være kjernen i en enhver kriminalroman, selve mysteriet. Tidvis er dette mer et kjærlighetsdrama og et utdrag fra en interiørkatalog enn det er krim. Men, så er det nå en gang slik, at når en har skapt to så fantastiske karakterer som Robin og Cormoran, da bærer de hvilken historie som helst på skuldrene sine.

De fire første bøkene i JK Rowlings krimserie er også filmatisert som TV-serie under navnet CB Strike, og de ligger på HBO Nordic

Robert Galbraith (JK. Rowling) sin krimserie om detektiven Cormoran Strike og hans medhjelper Robin Ellacott i London er fascinerende lesing. I den fjerde boka i serien, «Hvit død», synes jeg imidlertid forfatteren har tatt seg litt for mange friheter i å vende fokuset bort fra det som bør være kjernen i en enhver kriminalroman, selve mysteriet. Tidvis er dette mer et kjærlighetsdrama og et utdrag fra en interiørkatalog enn det er krim. Men, så er det nå en gang slik, at når en har skapt to så fantastiske karakterer som Robin og Cormoran, da bærer de hvilken historie som helst på skuldrene sine.

Jeg ser mange er svært begeistret for denne fjerde Cormoran Strike-boka, og framhever den som den aller beste i serien. Jeg er personlig en svært stor fan av bøkene, så jeg koste meg selvsagt i samfulle 680 sider. Samtidig så må jeg si at jeg denne gangen undrer meg over at ikke flere har kritisert forfatteren for ordrikheten. Nesten 700 sider er mye, og det er en kjensgjerning at ordrike bøker ofte går på bekostning av driv og spenning. Det blir ofte litt for dvelende og omstendelig. Jeg er glad i skildringer, men her følte jeg som sagt tidvis at jeg leste en interiørkatalog og ikke en kriminalroman. Jeg synes JK Rowling har vært bedre i sine tidligere bøker til å holde et strammere fokus på mysteriet og etterforskningen. Privatlivet til Strike og Robin har fått enormt mye plass. Vi er faktisk nesten hundre sider inn i boka før det dukker opp noe spennende som har med denne kriminalsaken å gjøre (!)

Likevel anbefaler jeg altså boka. Hvorfor, spør kanskje noen av dere? Vel, jeg er helfrelst for disse to karakterene, og jeg elsker det erkebritiske miljøet der handlingen utspiller seg. Jeg synes også Rowling lager kule krimplott med mange mysterier, twister, vendinger og et sammensatt konglomerat av tråder som det er artig å pusle med i tankene på veien mot løsningen. Men, også her har hun gapt over for mye i «Hvit død». Det ble så komplisert å nøste opp i, at hun må ty til billige nødløsninger mot slutten for at leseren skal få med seg alle sammenhenger.

Det er settingen i London, stemningen i gatene, og de enorme kontrastene i byen og mellom mennesker fra ulike lag som skaper magien i disse bøkene. Kontrasten mellom det lurvete, rufsete og røffe opp mot det overdådige, royale og nesten aristokratiske. Menneskene og miljøene de vandrer i er spennende. Mysteriene også, for all del, men Rowling lager så komplekse saker med så vanvittig mange tråder å holde styr på, at der vil nok de fleste melde pass. Tidvis hemmes også forfatteren av dette. Men, det må innrømmes at det er fascinerende og altoppslukende lesing likevel. Kjærlighetshistorien mellom Robin og Cormoran er enkel, men likevel umulig å ikke la seg fenge av. Skjønt kjærlighet har det jo ikke blitt noe av ennå. Bare nesten. Uansett … Cormoran og Robin er et krimpar som fanger meg inn i sitt univers gang på gang, og som gjør at jeg faktisk holder ut lange utlegninger om tapetfarger, kjolemønster og ornamenter. Det er som med Hardyguttene tidlig på 80-tallet. Det trengte ikke være bra, bare det handlet om dem.

Forutsigbart, men fint gjensyn

JK. Rowlings alter ego «Robert Galbraith»s tredje krimroman om privatdetektiv Cormoran Strike og hans assistent Robin Ellacott tråkker langs en sti som mange har gått før, og sparker opp en del åpne dører i «Ondskapens kall». Det er som alltid utrolig spennende å følge de to heltene våre ut på nye saker, men denne gangen ligger mesteparten av det som fanger interesse akkurat i det at vi liker karakterene så godt. Ikke i selve mysteriet. Når det er sagt så er dette så absolutt lesverdig krim. Morsomt, stemningsfullt og engasjerende.

Etter de to første bøkene i serien «Når gjøken galer» og «Silkeormen» er jeg kanskje blitt litt bortskjemt. JK Rowling vet vi jo kan skrive fletta av oss, og i disse bøkene gjør hun akkurat det. Plottene til de to første bøkene er så sammensatte og innfløkte at du skal ha en skikkelig puzzle-brain for å klare å løse mysteriene. Derfor var forventningene mine til «Ondskapens kall» skyhøye. Det er ingenting å si på skrivingen, bare så det er sagt. Her tegnes et skittengrått bilde av et levende London som syder og oser av liv og leven. Våre to hovedkarakterer leverer fremdeles, og det er en uhyggelig underliggende stemning i deres leting etter selve ondskapen. Men, det er altså en smule forutsigbart.

Vi har tre mulige gjerningsmenn (ettersom det er disse tre Strike fokuserer på fra første stund), og alle disse tre er nesten inkarnasjonen av begrepet ondskap. Forunderlig sjablongmessig tegnet til Rowling å være. Bortsett fra å være sjarmerende (!), har ingen av dem ett eneste positivt karaktertrekk. De er fullutviklede sosiopater alle tre. En er et pedofilt monster, den andre en sadist som elsker og forherliger vold, mens den tredje er en morbid dødsromantiker av en parasitt. Alle tre er konemishandlere, hater Cormoran Strike over alt annet på jord, og bærer preg av å ha levd et helt liv i den kloakken de befinner seg i. For oss lesere blir det liksom litt hipp som happ hvem av dem som viser seg å være drapsmannen som elsker å partere sine kvinnelige offer. Vi bryr oss ikke spesielt om det er den ene eller den andre, for alle tre bør uansett strykes fra verdenskartet og plasseres et sted i Kosmos hvor de er lysår fra å kunne gjøre mer skade enn det de allerede har gjort.

Det skifter mellom hvem av de tre som er i søkelyset vårt gjennom hele romanen. Helt fram til vi til slutt får den endelige løsningen. Det er en katt og mus-lek med politiet som vi vet at Strike vil gå seirende ut av, og selv om Robin blir forfulgt av drapsmannen i 400 sider, så blir det aldri skikkelig spennende fordi vi vet hun vil bli angrepet i en bakgate til slutt. Og vi vet at hun vil klare seg.

Når det gjelder våre to hovedpersoner så er det et gryende kjærlighetsforhold mellom de to som alle andre enn dem selv ser, men nå skal Robin gifte seg. Det blir i overkant mye av dette dramaet som blir trykket opp i fjeset til leseren her, og for meg som mannlig leser uhåndterlig lange sekvenser med uengasjerende bryllupsforberedelser. At Robin heller ikke er spesielt engasjert i disse gjør ikke tematikken lettere.

Med alt dette sagt, så må det også sies at JK Rowling har en forunderlig evne til å dra leseren inn i sitt univers. Det blir aldri kjedelig til tross for at det er i overkant forutsigbart. Hun skildrer så levende at en føler en sitter i samme rom som Cormoran og Robin, går ned de samme gatene, frekventerer de samme pubene og klubbene. møter de samme menneskene. Å lese en Galbraith-roman er å være til stede i handlingen og miljøet. Du både lukter og smaker Londons pulserende undergrunn. Dessuten har du for lengst trykket Robin og Cormoran inn under huden, og nyter det å tilbringe timer sammen med dem. Det gjør at jeg (selvsagt) anbefaler dere å lese også denne tredje romanen i serien.

En liten sniktitt bak filmatiseringen av ondskapens kall. OBS! Her er det spoilere om du har tenkt å lese boken. CB Strike er filmatiseringen av de tre første bøkene om Cormoran Strike og Robin Ellacott. «Når gjøken galer», «Silkeormen» og «Ondskapens kall».