Stikkord: Jessica Larsen

Jeg klatrer himmelstigen med deg Frode

EnglefjærJa, jeg starter med en tittel som grenser til det private. Jeg har aldri møtt deg Frode, og jeg har heller aldri snakket med deg under fire øyne. Likevel føler jeg nesten jeg kjenner deg etter å ha lest fem bøker av deg på knappe to år. Det har vært en reise som gir meg håp. Det uferdige skrivetalentet vi så ta form i Hemmeligheten og Frostrøyk har utviklet seg videre gjennom  to svært gode utgivelser i Jordtårer og Du skal lide. Nå, Frode slår du ut i full blomst, og på vei opp Himmelstigen er det jo ikke så rart at vi ser en og annen Englefjær. Det skulle bare mangle, egentlig.

Det er faktisk vanskelig å anmelde Englefjær uten å bli litt rørt. Å se en krimforfatter utvikle seg så enormt fra bok til bok er rett og slett et glimt av magi for oss lesere. For deg har det for det meste vært snakk om hardt arbeid og søvnløse netter. Til de av dere lesere som lurer på hva det er jeg babler om nå, skal jeg gi en rask oppsummering:

I Hemmeligheten, som var Eie Larsens aller første krimroman, ser vi en forfatter som klarer det aller viktigste innen krim. Han klarer å skrive en god del spennende scener. Action, dramatikk og høyt tempo. Men, det er gapende hull i både plott, logiske brist, karakterskildringer og i språk. Så kommer Frostrøyk, som egentlig bare er en fortsettelse av Hemmeligheten. Her ser vi klare bedringer i språket og dialogene, og det er tydelig at Eie Larsen har fått en kyndig redaktør som har hjulpet ham. I Jordtårer skjer det noe helt spesielt. Vi møter politietterforsker Eddi Stubb for første gang, det er nå en ting, men boken er den rake motsetning til de to foregående bøkene. Det er dystert, mørkt og en helt annen forfatterstemme ser dagens lys. Frode Eie Larsen begynner å eksperimentere med det som nå er hans eget varemerke. De korte scenefrekvensene med synsvinkler som skifter, ofte flere ganger på samme side. I tillegg har han gått virkelig i dybden på karakterene sine, og presenterer for første gang mennesker som setter spor hos leseren. Men, på veien gikk noe tapt, nemlig tempoet, spenningen og intensiteten fra de to første bøkene. I bok 4 «Du skal lide» er dette på plass igjen, samtidig som den nye forfatterstemmen, Eie Larsens særpreg som forfatter, er utviklet videre. Det eneste som kanskje mangler på veien opp mot toppen av norsk krimlitteratur er et mer dyptpløyende plott som engasjerer leseren mer enn at det er en gåte som skal løses.

I høst kom Englefjær. Hans femte krimbok. Jeg var spent på om han ville fortsette klatringen i kvalitet, og jeg ble ikke skuffet. I dette øyeblikk. Her og nå, i oktober 2015, erklærer jeg Frode Eie Larsen som en fullverdig krimforfatter på lik linje med alle de største norske og nordiske. Englefjær er en helstøpt krim med nok særpreg til å skille seg ut. Nok spenning til å få leseren til å hive etter pusten. Nok puslespill til å få hobbydetektiven til å gruble. Nok dybde i tematikk til å skape følelser engasjement og ettertanke. Nok skildringer til at karakterene står fram som ekte personer vi blir glad i. Alt dette faktisk … Englefjær er en studie i krimdramaet. Hvordan en bygger opp en spennende historie, pirrer leseren, samtidig som en skjuler vesentlig informasjon. Hvordan en kan ta opp et viktig samfunnsproblem til debatt uten at dette senker tempoet og drivet i historien. Det er godt gjort , eller rettere sagt … Det er godt håndverk. For det er akkurat det det er å være krimforfatter. Det er et håndverk som faktisk må læres. Noen har et unikt talent, og får det til på første forsøk, som for eksempel Jo Nesbø og Gard Sveen. Andre trenger fem bøker på å nå opp på samme nivå. Som for eksempel Frode Eie Larsen. Det er akkurat likt for en snekkerlærling eller en praktikant i barnehagen. Noen får det til med en gang, mens andre må lære seg faget smått om senn.

Derfor … Slutt å slakte debutanter! (Egentlig sier jeg det bare fordi jeg selv debuterer i januar, men det er det sikkert ingen som gjennomskuer) La dem få tid til å lære seg faget. LIV Forlag har gitt Eie Larsen den tiden og det rommet han trengte til å få lov til å utvikle seg. Nå kan de høste fruktene av det. Samtlige norske forlag som gir ut krim ville tatt ham under sine vinger i dag. Han har gått gradene, og kan faget.

Vel … Skulle ikke dette handle om BOKEN Englefjær? Ikke om Eie Larsens forfatterskap? Mulig det. Jeg ble bare så begeistret at fingrene gikk løpsk. Her er litt om hva boken handler om til slutt, og så får dere lesere vurdere om det ikke er på høy tid dere oppdager denne diamanten.

Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

Jeg røper ikke for mye om jeg sier at dette handler om barmhjertighetsdrap, og den skremmende tanken på at noen av de som er der for å hjelpe deg, faktisk har tenkt å gjøre akkurat det. Hjelpe deg … Over til andre siden. Slikt blir det både god krim, og MYE ettertanke av. Det skal Frode Eie Larsen ha takk for.

(Samtidig får du et realt spark i ræva av meg for å ha begått en helt unødvendig, fullstendig hårreisende, og begredelig dødssynd når det gjelder den aller sterkeste karakteren i serien din, men det får ikke leserne vite noe om før de har lest …)

Larsens klart beste krim

Du skal lideFrode Eie Larsen har på få år skrevet ikke mindre enn fire krimbøker på LIV Forlag om journalisten Oskar Myhre, hans datasnokende kjæreste Jessica, og politietterforskeren Eddi Stubb. Du skal lide er definitivt den beste boka så langt, og et solid håndverk. Vestfoldforfatteren har vist jevn stigning i kvaliteten på sine krimbøker, og med denne tror jeg han vil ta steget opp blant våre etablerte navn. Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.

Det har vært gøy å følge Frode Eie Larsens forfatterskap så langt. Fra å være et helt ubeskrevet blad, så begynte han å bli lagt merke til ifjor. Jordtårer var hans tredje krimbok, men den var annerledes. Vi kunne ane en forfatter som ønsket å skille seg ut ved å skape noe særegent. De to første bøkene Hemmeligheten og Frostrøyk var freske og fartsfulle krimhistorier, men med plott og antagonister som var så spinnville at det skortet på troverdigheten. Så kom Jordtårer. Noe helt annet. Veldig nedpå, stillferdig, og med et karaktergalleri som var bunnsolid håndverk. De som vil lære noe om karakterbygging kan ta et dypdykk i den boka. Der går Larsen går langt utenpå flere av våre beste krimforfattere.

Det var derfor med enorm forventning jeg ventet på hans fjerde bok nå i høst. Fallhøyden var stor. Heldigvis skuffer han oss ikke. Persongalleriet hans er gnistrende også denne gangen. Det til tross for en svært ordinær hovedperson i Oskar Myhre. Etterforskeren Eddi Stubb har langt mer substans, men også han er alt for stillferdig og dagligdags til å bekle hovedrollen. Det er de andre karakterene som gjør Larsens bøker så gode. I Du skal lide møter vi to herlige karakterer i forfatterne Tanber Thyve og Hermann Drüph. Herlige, skarpe og særegne hver på sin måte. Det samme gjelder antagonisten. I motsetning til i sine to første bøker har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

En annen ting som er adskillig bedre ved denne romanen er løsningen. Den er troverdig, utspekulert og spennende fram til siste side. Løsningen holdes skjult lenge nok til at den kommer som en overraskelse, og vi aksepterer umiddelbart den enkle logikken og motivet som ligger i løsningen. Jeg mener Frode Eie Larsen har komponert sitt beste plott så langt med denne boken. De to første manglet troverdighet, mens Jordtårer var litt for langsom og stillferdig etter min smak. Her er det mye action, fiffige twister, godt driv og gode cliffhangere.

Eie Larsens svakhet ligger fremdeles i de logiske bristene. Han blir ikke helt kvitt dem, selv om det kommer seg for hver bok. Thyves valg på hotellrommet er ikke troverdig. Enhver i hans situasjon ville gjort alt annet enn det han gjør. All logikk tilsier at han ville tatt valget å varsle politiet der og da. Det hadde ødelagt alt for antagonisten før det hele var i gang (nesten). Det samme gjelder det vanntette alibiet Thyve har når det gjelder de tre siste drapene. Hvorfor står ikke alibiet hans frem og forteller, og hvorfor tenker han aldri den tanken selv? I tillegg vet drapsmannen om alibiet, men bekymrer seg ikke over at det i 999 av 1000 tilfeller ville forkludre alle hans planer. Noen slike glipp finer vi hele veien, og de irriterer litt, men ikke så mye at det ødelegger leseopplevelsen.

Dette er nemlig en svært leseverdig bok. Jeg leste de 325 sidene på ett døgn i helga. Oppslukt og fascinert, med andre ord. Jeg har også svært sansen for Larsens forfatterstemme. Han gir nesten samtlige karakterer sin egen synsvinkel, og vi hopper hele veien mellom korte avsnitt av synsvinkler fra de involverte karakterene. Det gjør det selvsagt litt mer krevende å lese. Man må være våken for alle skiftene, men samtidig så gir det utvilsomt en ekstra dimensjon at vi hele veien vet hva de ulike aktørene tenker. Vi forstår bedre deres valg og handlinger.

Det aller beste med boken er likevel det kunstferdige plottet. Det går av en bombe på Farris bad i Larvik. Comet forlag har hatt forlagsfest i festsalen, og etter eksplosjonen er deres største forfatter, Tanber Thyve savnet. Han aner ingenting, men våkner til seg selv på et hotellrom i Berlin. Ribbet for alt annet enn en mobiltelefon der det ligger en eneste tekstmelding. «Du skal lide». Thyve blir raskt mistenkt for å stå bak eksplosjonen, og alle spor peker mot ham. Etterhvert begynner det også å dukke opp lik på hans vei, og det utvikler seg til en stadig større floke for den stakkars forfatteren. Etterforsker Eddi Stubb får en vanskelig oppgave i å nøste alle trådene. Spesielt siden alle tråder peker i samme retning, Rett mot den forsmådde forfatteren.

Trenger du en spennende bok i høst, ja så vil jeg så absolutt anbefale denne boka. Bli kjent med Eie Larsens karakterer. De er noe helt for seg selv. Kan ikke huske sist jeg lo så godt som det jeg gjorde av Hermann Drüphs hysteriske tirade. Jeg er helt sikker på at flere enn meg vil dra kjensel på den …

 

En helt nødvendig fortsettelse

Frostrøyk«Frostrøyk» er Frode Eie Larsens oppfølger til hans debut «Hemmeligheten» som kom ut i 2011. Ordet oppfølger er viktig her. Å lese den ene uten å lese den andre vil gi en mangelfull leseopplevelse. «Hemmeligheten» mangler en avslutning. «Frostrøyk» mangler en begynnelse. Etter min mening, i etterpåklokskapens lys, burde disse to romanene blitt slått sammen til en. Først da framstår de som fullverdig lesing. Dette har forlaget etterhvert skjønt, for nå selges begge bøkene som en samlepocket. Et kjøp jeg vil anbefale.

Nå skal ikke jeg gi meg ut for å være det litterære geniet som har oppdaget dette. Forfatteren har selv sagt det til meg. Det er ingen nyhet. De to bøkene var egentlig tenkt som en samlet historie, men så gav Larsen selv ut «Hemmeligheten» som en selvstendig roman, og når LIV forlag da kjøpte rettighetene til å utgi den, så ble det slik. Ser vi de to romanene under ett så er dette det største ankepunktet. Slutten på «Hemmeligheten» er svært svak, ettersom det ikke var tenkt som en avslutning, og begynnelsen på Frostrøyk er i beste fall forvirrende, ettersom det ikke var ment å være noen begynnelse, men en naturlig fortsettelse. Vi lar den ballen ligge. Forfatteren vet dette. Forlaget vet dette. Forhåpentligvis vil også leserne vite dette nå.

Resten av mine tanker rundt «Frostrøyk» vil derfor omhandle partiet fra side 50 og utover. Da har forfatteren fått gjort unna alle oppsummerende tråder fra «Hemmeligheten», og spenningen kan begynne for alvor. Vi befinner oss altså halvannet år etter de dramatiske sommerdagene der Oskar Myhre og hans tre venner var å betrakte som fritt vilt for en gal hevner med en plan om å gjøre opp for et overgrep som lå 20 år tilbake i tid. Etter de mange prøvelsene i forrige bok har Oskar og Jessica nå blitt kjærester. Mange andre ting har også skjedd som jeg ikke vil røpe ettersom jeg da vil ødelegge all spenning for dem som ikke har lest første bok ennå. Det er når morderen fra forrige bok selv blir funnet myrdet at det hele starter. Flere av de andre involverte som hadde samarbeidet med drapsmannen blir også forfulgt eller utsatt for ulykker. Hvem er det som hevner seg på hevnerne?

På mange måter vil jeg påstå at «Frostrøyk» er en bedre bok, og langt mer spennende enn det «Hemmeligheten» var. Men (og det er jo alltid et men) jeg MÅ jo ta som utgangspunkt at jeg har godtatt den onde konspirasjonen fra første bok som hjørnesteiner for denne boka. Derfor kan jeg jo ikke trekke fram det utrolige i hvor mange splitter gale personer det logisk sett kan finnes innenfor et lite geografisk avsperret område. Det er en av tingene jeg må legge til grunn når jeg skal lese «Frostrøyk». Gjør en det så blir boka både nervepirrende, spennende, morsom og drivende god lesing. Eie Larsen viser et langt større spenn i sin spenningsoppbygging i denne boka. Han bruker cliffhangere bevisst og med stor presisjon. Han lar det stå noen viktige ubesvarte spørsmål i veien for leseren hele veien. Konfliktnivået og tempoet økes jevnt og trutt utover boka, og er du som meg så leser du de siste 200 sidene i turbofart.

Scenene og historien som skildres fra Venezia er kanskje det jeg enklest kan peke på som gjør boka langt mer interessant enn det «Hemmeligheten» var. Her er det mystikk, undring, spenning og vakker skildring om hverandre. Gåten er rimelig enkel å løse. Den tar vi fort, men å vite hva det er Isabell vil, er godt skjult helt til siste slutt. Jeg liker også veldig godt historien rundt Olaf. Det er en karakter vi blir glad i. Det samme kan sies om kriminaletterforsker Stubb. En herlig type. Treg, omstendelig, småbyråkratisk og ualminnelig ordinær i all sin hverdagsframtoning. En svært så utypisk politihelt for oss krimelskere. Han er Ole Viks litt enfoldige og trege fetter, om dere forstår hvor jeg vil. (Ole Vik er lensmannen som har hovedrollen i Jørgen Jægers bøker). Jeg har forstått at han har fått en enda viktigere rolle i «Jordtårer«, så det må jeg si jeg gleder meg stort til.

Frode Eie Larsen kommer med fjerde bok i sin krimserie. "Du skal lide" til høsten
Frode Eie Larsen kommer med fjerde bok i sin krimserie. «Du skal lide» til høsten

Frode Eie Larsen er en god historieforteller. Han skriver spennende. Han skriver skildrende, og han har et godt grep rundt karakterbygging. Språket er godt, og tekstene hans er lettleste. Han har en trang til å gå litt «over the top» hele veien. Det blir litt for mange drapslystne gærninger til stede. Litt for mange synsvinkler som det hoppes mellom. Litt for mange cliffhangere som det kjøres slalåm mellom, og litt for mange personer med rare motiver for sine gjerninger. Jeg skrev i min anmeldelse av «Hemmeligheten» at Eie Larsen hadde noe godt på gang, og at vi fort kunne få et nytt stort krimnavn i Norge gjennom ham. Nå mistenker jeg ham for å ha skrevet store deler av «Frostrøyk» samtidig med at han skrev «Hemmeligheten». Derfor mangler også denne boka noen av de redaksjonelle grepene som en gjerne får gjort når forlaget har vært med i arbeidet fra starten av. Jeg synes likevel at «Frostrøyk» er enda et steg i riktig retning. Vi har utvilsomt med en god fortellerstemme å gjøre her, så rent personlig gleder jeg meg skikkelig til å ta fatt på «Jordtårer» som kom i høst. En bok som har fått fine kritikker og som har løftet Frode Eie Larsen opp på hylla like under de store norske krimforfatterne. På sikt vil han kunne bli en seriøs utfordrer.

Til dere andre … Sørg for å lese hans to første bøker i riktig rekkefølge, Det skulle egentlig vært en stor roman i stedet for to mindre. Og la det være sagt først som sist … DENNE gangen sitter avslutningen som et skudd! Hjertet hamrer og tårer triller. Bravo!