Jan Ove Ekebergs første prøvende skritt som thrillerforfatter blir gjort på norsk og afghansk jord i romanen «Den barmhjertige terroristen«. En intens thriller der terrortruslene kommer hyppigere enn drinkene på et Trond Giske-nachspiel. Midt i sentrum av begivenhetene står en svært så annerledes helt. Du skal ha en viss mengde hår på brøstkassa som forfatter for å tørre å velge en invalid protagonist i en actionthriller.
Møt Asbjørn Krag. Krigsveteran fra FSK-styrkene i Afghanistan. Invalidisert, og lam fra livet og ned. Ansatt i en gråsone mellom millitær rådgiver i PST, og personlig assistent for Norges øverste millitære ledere. Det stopper ikke der … Krag er også sterk, snarrådig, klok, sjarmerende og synsk (!). Ja, du hørte riktig … Han er synsk. Vil ikke innrømme det helt selv, og stoler heller ikke fullstendig på sine egne evner, men det er likevel det han er. Dette er jo mildt sagt en artig vri, ikke minst når vi her snakker om selve hovedpersonen i det som etterhvert skal utvikle seg til å bli en drivende actionthriller der helten utsettes for en hel rekke farer og utfordringer.
Her ligger etter min mening mye av denne thrillerens styrke, men også svakhet. Jan Ove Ekeberg klarer på en troverdig måte å skissere et norsk politisk landskap der vi er utsatt for helt reelle og alvorlige terrortrusler fra Taliban. Dette etter at Norge har spilt en mer og mer avgjørende rolle i skarpe handlinger i Afghanistan. Det er et gjenkjennbart trusselbilde som skisseres av Ekeberg i starten av romanen. TV2-journalisten bruker aktivt av sin kunnskap fra TV2-nyhetene, og starten av boka er veldig refererende og nesten journalistisk oppbygget som tekst. Vi tror på det som blir skrevet, og lar oss rive med. Etterhvert forsvinner dette saklige preget, og vi går mer og mer inn i skildringer av tanker, følelser og motiver til de ulike involverte i dramaet. Den biten fikser ikke Ekeberg like godt, og dialogene ble noe stive og kunstige noen steder. Det samme vil jeg si tankene til «den barmhjertige terroristen» ble. Litt oppkonstruert og stivt formulert. Jeg tror på trusselen, men ikke på terroristen, om dere skjønner hva jeg mener.
«Den barmhjertige terroristen» har ekstremt mange handlingstråder og konflikter som er blandet inn i hverandre. Dersom du vil beholde litt av spenningen bør du nå hoppe over resten av denne anmeldelsen, for der forklarer jeg litt av akkurat dette. Det er fordi det er noen ankepunkt ved romanen som jeg ønsker å belyse, og som jeg vanskelig kan gjøre uten å gå i detaljer om handlingen:
Asbjørn Krag har sin invaliditet som en utfordring i tillegg til at han ser ting som andre ikke gjør. Han har en kraftig konflikt gående på jobben med sin PST-sjef som mobber ham og ignorerer hans råd. Han har en gryende kjærlighetshistorie gående med landets forsvarsminister, samtidig som han driver og nøster opp i gamle slektsbånd som går tilbake til farens opphold i Afghanistan på 60-tallet. Forsvarsminister Julie Marchand på sin side er presset politisk av statsministeren og media, hun har en narkoman datter som hun prøver å redde, og denne datteren har på toppen av det hele et forhold til Norges største høyreekstremist Are Behren (Aner vi et stikk til Ari Behn her?). Hun innleder altså et forhold til en invalid krigsveteran samtidig som hun er inne i en opprivende skilsmisse med sin rike mann. Et tredje handlingsløp går rundt FSK-soldaten Geir Gran som overlever et mislykket attentat mot Talibans leder i Afghanistan, og hans kamp for å komme seg hjem, mens kona hjemme etterhvert blir psykotisk av å prøve å takle sin fødselsdepresjon samtidig som hun skal takle sorgen over det hun tror er tapet av sin mann. Og nå har jeg ennå ikke nevnt hovedplottet (!)
Dette blir for mye av det gode, mener jeg. Det er spenning nok i selve hovedplottet og i et par av trådene her. Det er nydelig godt med nugatti på loffskiven, men det blir litt mye med en hel boks på samme skive. Når det er sagt så evner Jan Ove Ekeberg veldig godt det dramaturgiske i denne romanen. Han bruker sceniske virkemidler som holder leseren på pinebenken til det siste, og det er utvilsomt en spennende bok. Vi ser konturene av det som kan bli en kunnskapsrik og god thrillerforfatter med tid og stunder. Litt «over the top» denne gangen, men det er små grep av innstramming som skal til før han er der han bør og skal være.
En annen ting han må gjøre noe med til neste gang han gir ut en bok i denne sjangeren er de helt åpenbare logiske bristene, og «tilfeldighetene» som oppstår. For å ta det siste først. Tilfeldigvis er alle steder hvor Asbjørn Krag kommer enten tilrettelagt for funksjonshemmede, eller har en lett anvendbar heis. Krag befinner seg mistenkelig ofte også tilfeldigvis på riktig sted og riktig tid for når ting skal skje. Tilfeldigvis så har også Krag en nær tilknytning til terroristen som opererer i Norge. Slik er det ganske mange steder i boka. Ting skjer ikke fordi det er naturlig, men de skjer fordi tilfeldigheter oppstår litt ut av det blå. Det er også en del åpenbare logiske brist. At en invalid rullestolbruker kommer seg ut av et veltet og knust bilvrak på egenhånd kan vi til nøds gå med på under svært ekstreme forhold. At rullestolbrukeren gjør dette, monterer rullestolen sin på egenhånd, og så ruller avgårde på så kort tid at antiterrorpolitiet som skulle stoppet ham i sekundene før ikke når bort til ham eller får skutt ham før han ruller inn til siste scene, er helt på grensen til å gjøre narr av leseren. Det samme kan vi si om Geir Gran og den skadde kameraten hans Tor som har vært med på en massakre av skolebarn som vi aldri har sett før, men som skånes av Taliban når de har sjansen til å drepe dem, og leveres tilbake til Norge for «heller å fortelle sin historie» til media…
Som sagt, så er det altså en del ting som burde vært hentet inn av forfatter og forlag i forkant av denne utgivelsen. Samtidig så er det en godt skrevet historie, med levende karakterbeskrivelser, aktuell og troverdig problemstilling, driv, spenning, dramatikk og action. Det er en norsk thriller på høyoktan, men rent personlig ville jeg altså hatt litt mindre bensin på bålet neste gang.
GEIR TANGEN 