Jan Erik Fjell – Side 2

I august kommer Jan Erik Fjell med sin femte bok i Anton Brekke-serien. Den har fått tittelen «Lykkejegeren». Jeg har varmet opp til begivenheten med å lese hans fjerde krim «Rovdyret» som kom ut i fjor vinter. Her er det bare en ting å si … Jeg er helfrelst! Her snakker vi om en forfatter som blir sterkere og sterkere for hver bok. «Rovdyret» er ikke bare svært spennende, men også morsom, intens og interessant.

Jeg blir rett og slett glad når jeg treffer på slike bøker. Ikke høyverdig litterær poesi, men god underholdningskrim med høyt tempo, artige twister og karakterer som lever. Jeg var manuskonsulent på «Hevneren» for noen år tilbake, og likte den storyen, selv om det ble litt for mye amerikansk fengselshistorie for min smak. I denne derimot er hele handlingen lagt til hjemmekjære Oslo, og bihistorien byr på et dypdykk inn i en ung kokainkonges hverdag og tanker. En langer med samvittighet. Kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har møtt så langt i Fjells bøker.

Tempoet er skrudd opp flere hakk, og siste halvdel av boka var komplett umulig å legge fra seg på nattbordet. Klokka plinget halv fire på natta før jeg maktet å falle til ro den siste lesekvelden. Jeg synes Jan Erik Fjell har gjort flere heldige trekk i denne fjerde Anton Brekke-boka. Han har klart å få Brekke selv mye mer på beina som etterforsker og politimann. Ikke en spilleavhengig bavian som er kjappere i replikkene enn i topplokket. Nå fremstår han som den skarpe og dyktige politimannen han faktisk er, og hans relasjon til makkeren som ble livstruende skadet i forrige bok gir karakteren en dybde som vi ikke har sett tidligere i samme grad. Well done!

Når det gjelder hans unge makker, så var det livsnødvendig for karaktergalleriet til Fjell at han fikk leve videre etter den dramatiske avslutningen på «Hevneren». Han bringer optimisme, humor, lys og glede til begge disse to siste romanene. En karakter vi som lesere faller for ved første møte. Hadde han forsvunnet ville Brekke stått ganske stusselig alene igjen. Han trenger en slik sprudlende ungfole rundt seg. Tilbake på jobb i KRIPOS får også Anton Brekke et helt annet handlingsrom som Jan Erik Fjell kan benytte seg av.

Historien i «Rovdyret» er et morsomt lite plott som fenget meg fra første side. En fengslet kokainkonge sitter på åttende året av en drapsdom etter å ha tatt livet av sin nærmeste venn og medlanger. Liket ble aldri funnet den gang, men nå dukker det plutselig opp på en strand i Danmark. Men, kroppen har kun vært død i to uker slår rettsmedisineren fast. Den fengslede blir løslatt til store overskrifter i avisene, for han kan jo ikke ha utført drapet den gangen for åtte år siden. Anton Brekke blir hentet inn til KRIPOS for å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen.

Å klare å skape interesse, engasjement og tempo i både hovedplott og i subplottet er alltid en enorm utfordring for en krimforfatter. Jan Erik Fjell klarer det med glans i denne boka. «Oppveksthistorien» til de to guttene som ender opp med å bli Oslo underverdens største kokainbaroner fenger meg umiddelbart. Det samme gjør gåten Anton Brekke har blitt satt til å løse. At disse henger nøye sammen er selvsagt ingen hemmelighet, og romanens kanskje eneste svakhet er at det er såpass opplagt hva som må ha skjedd, og hvem som står bak ugjerningene. Vi er rimelig sikre på at vi har svaret tidlig, og det stemmer på en prikk. Her kunne det gjort seg med et par sjokkerende twister mot slutten. Men … Hvem klager når romanen samlet sett er såpass interessant og spennende som dette? Ikke jeg i hvert fall 🙂

Gleder meg stort til august og neste Anton Brekke kapittel. Jeg frykter at han kan få trøbbel med spilleavhengigheten i Casinoenes metropol Las Vegas. Men, hvem vet … Kanskje han har karakter nok til å stå imot? Pokerspilleren Jan Erik Fjell burde iallfall ha forutsetninger for å skildre miljøet på en troverdig måte. Lykkejegeren er akkurat nå den høstutgivelsen jeg gleder meg aller mest til å lese.

*I år bør Jo Nesbø få Rivertonklubbens ærespris for sin internasjonale karriere.*

Ojojoj … Dette er hårete! Jeg beveger meg langt ut på syltynn is, og velger å lansere de jeg tror kommer til å stikke av med nominasjoner til årets Riverton-pris. En øvelse som er dømt til å mislykkes. Hvem forutså for eksempel Gard Sveen, Nikolaj Fribonius, Sidsel Dalen og Roar Sørensen komme opp av hatten ifjor? Mine stalltips gikk til H… for å si det slik, og det gjør de nok i år også. Jeg har delt dem inn i to kategorier. De jeg TROR ligger i konvolutten, og de jeg HÅPER får en nominasjon. Her er det lov til å være hjertens uenig, og jeg håper dere legger igjen deres tips til årets nominerte. (Norske 2014-utgivelser innen krim & spenning)

Før vi kan gjette må vi se litt på statuttene for å bli nominert til denne prisen. For det første så er det en gyllen regel at man ikke skal vinne den to ganger, men det finnes ett unntak. Det er visst fjorårets utgivelse markerer et markant høydepunkt i vedkommende sitt forfatterskap. En annen regel er jo at man må ha gitt ut en kriminalroman i året som gikk. Det betyr at dersom ingen nomineres for sitt «høydepunkt» er disse forfatterne ute av bildet allerede. Jeg nevner i fleng: Jo Nesbø, Tom Kristensen, Karin Fossum, Unni Lindell, Tom Egeland, Jørn Lier Horst, Chris Tvedt, Gunnar Staalesen, Anne Holt, Jan Mehlum (Alle har fått den før) Dessuten en del aktuelle navn som ikke ga ut en krim ifjor. Deriblant disse høyaktuelle krimforfatterne: Eystein Hanssen, Erik Husby Sæther, Ørjan N. Karlsson, Richard Spets, Asle Skredderberget, Knut Faldbakken, Alexandra Beverfjord, Øystein Wiik og Ulrik Høisæther.

Men, vi har mange igjen … Alt for mange til at det gjør det enkelt å gjette, for å si det slik. Dessuten har jeg på langt nær lest alt som kom ut av krim ifjor, og må basere min vurdering på hva andre sier. Vi lar det stå til:

Dette er de fem kandidatene som jeg TROR Rivertonklubben har nominert i år:

1. Trude Teige – Jenta som sluttet å snakke

Har ikke lest boka, men ser at veldig mange mener det er den klart beste hun har gitt ut så langt. Hun begynner også å få en ganske lang og god backlist som krimforfatter. Det er heller ikke noe drawback at hun er kvinne. De er i mindretall, men det ville vært skandale å ikke nominere en eneste av våre eminente «Dødstrømper». Andre aktuelle kvinnelige forfattere er jo Jorunn Thørring og Monika Yndestad, men ingen av dem gav ut en bedre bok enn det de har gitt ut tidligere, slik jeg forstår anmeldelsene. Trude Teige har satt fokus på alvorlige og svært tøffe temaer i sine bøker, og denne boka handler om overgrep i konservative kristne miljøer på vestlandet. Jeg mener Teige er en skikkelig heit kandidat til en nominasjon i år. Hun er tidligere nominert to ganger til Bokhandlerprisen, nå senest i fjor for denne boka.

2. Frode Granhus – Djevelanger

Nok en bok jeg ikke har lest, men jeg har lest hans to foregående krimbøker «Malstrømmen» og «Stormen». Han ble nominert i 2012 for sistnevnte, og jeg ser at han har fått like gode terningkast for boka som kom ifjor. Han er en kritikerfavoritt, skriver gnistrende rent språklig, og har i 2014 også blitt oversatt til en rekke andre språk. Akkurat som Trude Teige, er også Granhus nominert til Bokhandlerprisen to ganger. I høst for Djevelanger. Etter min mening er han i ferd med å etablere seg som en tungvekter, og han har ennå ikke har mottatt «Den gyldne revolver». Lå lenge på toppen av salgslistene ifjor. Granhus skriver fra et miljø som ikke er omhandlet mye i norsk krim. Lofoten forbindes gjerne ikke med blod og bestialske drapsgåter, men ved å gjøre det glir han svært godt inn i den store Nordic-Noir bølgen.

3. Jan-Erik Fjell – Rovdyret

Vi fortsetter med uleste bøker. (Herregud jeg ligger bakpå 😦 ) Rovdyret blir sagt å være et kvantesprang i kvalitet fra østfoldforfatteren. Han ble i sin tid nominert for sin debutroman, og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen tidligere. Hans serie om etterforskeren og gambleren Anton Brekke er ekstremt populær blant de norske krimleserne, og hver eneste utgivelse går rett inn på topplistene. I likhet med de to foregående forfatterne, ble også Fjell nominert til Bokhandlerprisen i 2014 for denne boka. Det er mange som ble forundret over at Fjell ikke fikk en nominasjon i 2013 for kritikerroste «Hevneren», men med Rovdyret har han to svært gode utgivelser på rad, og bør så absolutt være ett hett navn i debatten.

4. Jørgen Jæger – Ridderkorset

Jæger er en forfatter som tydeligvis bare blir bedre og bedre. Han har gitt ut syv krimbøker om lensmann Ole Vik siden debuten, og til høsten kommer den åttende. Hver eneste bok har vært hakket bedre enn den forrige. Jeg har lest dem alle, og synes hans siste tre bøker «Karma», «Stemmen» og «Ridderkorset» er krimperler som for alvor har festet bergenseren på det norske krimkartet. Han ble nominert til Bokhandlerprisen for «Stemmen» i 2012, men venter fremdeles på sin første Riverton-nominasjon. Den kan utmerket godt komme i år. «Ridderkorset» skapte mediestorm ifjor vinter da Jæger gjorde kunststykket å mistenke Jens Stoltenberg som drapsmann i en fiktiv krimroman. Heftige debatter i TV og på radio, og førstesideoppslag i VG. Jæger har en svær tilhengerskare av lesere der ute, og har skapt et krimunivers av fiktive «Fjellberghavn» som det oser TV-serie av. Mange har ventet på å se hans navn komme opp av hatten, og Ridderkorset er hans beste så langt.

5. Hans Olav Lahlum – Maurtuemordene

K2 og Patricia har ennå ikke fått æren av å joine Hans Olav Lahlum i en Riverton-nominasjon. En gåte for de mange tilhengerne av denne retro-serien. Lahlum skriver klassisk engelsk «Hvem gjorde det-krim» i en språkdrakt som er tilpasset tidsepoken han skriver fra på sent 60, tidlig 70-tall. Maurtuemordene har jeg ikke lest (den heller), men den står visstnok ikke tilbake for de andre han har gitt ut i serien. Han var min store favoritt ifjor, og jeg må si jeg ble veldig overrasket over at han heller ikke denne gangen nådde opp. Lahlum selger så det griner, og ifjor startet han sågar sin egen krimfestival der han inviterer forfattervenner og lesere til en spennende krimhelg på Bokhotellet i Tvedestrand. Den andre utgaven går forøvrig av stabelen om to uker. Han skriver ikke krim i min gate, det vet jeg etter å ha prøvd et par ganger, men kritikerne er begeistret, og det er tydeligvis bokkjøperne også.

Og her har vi tre andre som jeg HÅPER juryen har funnet plass til:

1. Frode Eie larsen – Du skal lide

En skal lete lenge etter en norsk krimforfatter med brattere kvalitetskurve på utgivelsene. Fra selvpubliseringsdebuten «Hemmeligheten» for noen år siden har Eie Larsen gitt ut en ny bok hvert eneste år, og hver gang et syvmilsskritt i riktig retning. På lille «LIV forlag» kom altså etter min mening en av de aller beste krimbøkene fra året 2014 ut. Med «Du skal lide» blåste Frode Eie Larsen inn dørene hos det etablerte krimforfatterselskap, og er nå et navn de fleste som følger med har fått med seg. Han skriver svært spennende, og trakterer både plott, actionsekvenser og karakterer med en svært stødig hånd i sin siste utgivelse. Boken fikk også en rekke gode terningkast i landets aviser. Noe som jeg håper har blitt lagt merke til hos juryen. Larvik-mannen er et stort krimtalent, og lite ville gledet meg mer enn om hans navn ble lest opp under på Krimfestivalens første dag 5.mars.

2. Kjell Erling Bardal – Et blått sjal av bly

Ingen stor hemmelighet at jeg elsker denne boka. Akkurat det har nok de fleste fått med seg i vinter. Mitt håp er at juryen har fanget opp min og andre bokbloggere sin enorme begeistring for denne debutanten. Bardals krim fra Nord-Norge var fjorårets friskeste pust. Han skriver nesten lyrisk, og maler et nordlands-miljø som tar pusten fra leseren. Artige og spennende karakterer, og etterhvert også mye action og spenning. Bardal ble dessverre gitt ut på et svært lite forlag, og det kan godt tenkes at juryen dermed ikke har plukket opp denne godbiten fra Fair Forlag. Den kom også ut såpass sent som i slutten av November. Men, har de lest den, ja da er jeg ikke i tvil om at Kjell Erling blir å finne i Oslo den dagen vinneren skal kåres utpå vårparten. Dette er nemlig noe helt annet, og det er gjort med en nydelig penn. Slikt liker vi å lese.

3. Lene Lauritsen Kjølner – Høyt henger de

Det er lov å nominere med hjertet, er det ikke? Det hadde rett og slett vært så utrolig morsomt om denne freske dama hadde poppet opp som en kanin av flosshatten under nominasjonen. Hun er jo invitert til Krimfestivalen, så hvorfor ikke? Et skikkelig friskt og annerledes pust inn i den mørke og blytunge norske krimjungelen. Der alle andre forfattere prøver å presse ut mest mulig blod, gørr og mørke regntunge skyer, sitter Kjølner og skriver lettbeint humoristisk og nesten satirisk kose-krim fra det blide sørlandet i barbeint sommeridyll. Hvor deilig og befriende er ikke det? En skikkelig motvekt til Nesbø-universet, gjort med masse krydder og smakfulle karakterer som vi bare må elske. Joda, jeg vet at slike bøker ikke akkurat har revet ned prishylla hos Rivertonklubben, men jeg håper i det lengste, og krysser både fingrer og tær for at det skal skje.

Til slutt en oppfordring:

I år MÅ det deles ut en ærespris.

Den mener jeg bør tildeles Jo Nesbø for hans fantastiske forfatterskap, og for det han har gjort for å sette norsk kriminallitteratur på kartet internasjonalt. Det er på høy tid at han får æresprisen. Det er heller sjelden at denne prisen deles ut, men når det gjelder Nesbø er det allerede på overtid. Han har siden starten i 1997 gitt ut 13 kriminalromaner, og hver enste utgivelse går rett inn på bestselgerlister verden over. Skal denne æresprisens statutter ha noen som helst verdi, så må Nesbø få denne prisen nå.

PS! Vil du ha et skikkelig stalltips som gir gode odds? Prøv Eirik Wekre med «Fuglefangerne». Fjorårets klart største kritikerfavoritt