Noen krimplott er så forbausende godt uttenkt at jeg tar meg selv i å bli bitte litt misunnelig. «Ikke bestått» av Hjorth & Rosenfeldt har denne egenskapen. Historien var så pirrende at jeg i sommer bestemte meg for å lese alle de fire foregående bøkene i serien for å kunne ta et jafs av akkurat denne godbiten. Det angrer jeg ikke på. «Ikke bestått» var akkurat så god som baksideteksten bar bud om. Det er sjelden jeg koser meg så til de grader med krimbøker som jeg gjorde med denne.
Ja, for det er det det egentlig handler om. Å kunne kose seg med en godt fortalt historie, uansett om den er aldri så morbid og spekulativ i sin grusomhet. Vi krimlesere er konstant på jakt etter denne opplevelsen, der forfatteren setter opp et rammeverk som er så utspekulert jævlig at vi grøsser av velbehag. Samtidig så er ikke en god idè nok alene. En må evne å gjøre ideen om til en spennende historie også. Det klarer Hjorth & Rosenfeldt til gangs. «Ikke bestått» er etter min mening nesten helstøpt fra start til mål, men det forutsetter at du har lest (og blitt glad i) serien om Sebastian Bergman.
Den femte boken om den til tider usympatiske og narsissistiske politipsykologen Sebastian Bergman byr på en historie som fanget meg allerede da jeg leste bakpå boken i vår. En seriedrapsmann (Ja, vi elsker dem, gjør vi ikke?) har bestemt seg for å ta et oppgjør med kunnskapsløsheten og dumheten i vårt overfladiske samfunn. Realitykjendiser og rosabloggere får langt mer oppmerksomhet enn ungdommer som faktisk kan og vil noe. Kunnskap blir sett på som en svakhet. Noe unødvendig. En trenger ikke vite hvem som er statsminister i Sverige. En kan google det …
Med det som utgangspunkt bestemmer drapsmannen seg for å kidnappe unge kjendiser som er i ferd med å skaffe seg et levebrød av å dumme seg ut på TV eller spre uviktigheter på nettet. Han gir dem likevel en sjanse til å overleve. 60 kunnskapsspørsmål. Svarer de riktig på en tredjedel vil de overleve. Om ikke, så blir de avrettet på stedet med en slaktepistol, og får stiftet prøven på ryggen med påskriften «Ikke bestått». Alle ofrene blir funnet slik, bundet fast til en stol i et klasserom.
Jeg elsker dette utgangspunktet. Det er utspekulert jævlig, og får alle mine krimgener til å våkne og gi meg ståpels. Et fantastisk anslag på en krimroman. Spørsmålet var om forfatterne ville klare å gjøre maksimalt ut av den strålende ideen? Svaret er et betinget JA. Plottet er drivende godt, veldig spennende, har en masse uventede twister, og drapsmannen er like vanskelig å få has på som en gresshoppe. Likevel så er det en ting som jeg mener svekker litt av det fascinerende med denne historien. Drapsmannen velger etter hvert å skifte modus operandi både når det gjelder utvelgelse og framgangsmåte. Sikkert med tanke på å gjøre drapsmannen til en mer direkte trussel mot gjengen vår fra Rikskrim. Men, det fungerer ikke helt optimalt etter min mening. Historien skifter fra å være uforutsigbar til å bli svært forutsigbar. Når gjerningsmannen bryter mønsteret sitt skjønner jeg som leser hva som kommer til å skje, og vet godt hvordan boken kommer til å ende. Det er en svakhet. Derfor blir ikke de siste 150 sidene like spennende som starten.
Når det er sagt, så skjer det så mye spennende i dramaet rundt våre fem venner i Riksmord, at det gjør at interessen ikke faller nevneverdig. Sebastian gjør nye fatale valg (selvsagt), og det som er bygget opp gjennom flere bøker, blir brutt ned på et øyeblikk. Jeg liker også selve finalen i boka, da det topper seg skikkelig. Det er en så spennende scene at jeg var nære ved å få angina pectoris. Derfra klarte jeg med skjelvende bein å bevege meg ut på terrassen for litt usunn luft, og de siste fem sidene av boken. Så kommer sjokket! Jeg hadde faktisk tenkt tanken at dette kunne skje, men å se det på trykk … Jeg skal ikke si mer, men sjette bok i serien vil utvilsomt stå høyt på innkjøpslisten neste høst, for å si det slik.
«Ikke bestått» er bestått. Hadde vi fulgt det gamle karaktersystemet, så ville dette stått til Meget +, og nærmere S kommer du ikke. Både serien, og denne boka isolert, har stått svært bra til mine forventninger. Jeg er oppegående nok til å se at dette er utspekulert og utstudert underholdningskrim. Kommersiell spenningslitteratur. Men, det er Jo Nesbø også. Hjorth & Rosenfeldt vet hva folk vil ha, og det sørger de for at vi får. Resultatet er forutsigbart … Vi vil ha mer!
Mine anmeldelser av de andre bøkene i serien finner du her:
MANNEN SOM IKKE VAR MORDER, DØDENS DISIPPEL, FJELLGRAVEN, DEN STUMME JENTA
GEIR TANGEN 