Stikkord: Hypnotisøren

Hvor går grensen mellom genialitet og idioti? Finnes det en oppskrift på hva som er bra og hva som er dårlig litteratur? Er det mulig at noen av våre største klassikere egentlig er litterære makkverk, eller at det eksisterer glitrende diamantromaner der ute utgitt på små forlag som får totalslakt av gammel vane?

Dess flere bøker jeg leser dess oftere kommer disse spørsmålene til meg. Av og til rekende som drivved langs et stille elveleie. Andre ganger som en monstertruck som treffer meg i brystet. Hva er god litteratur? Hva og hvem avgjør om noe er kunst? Jeg begriper ikke dette helt.  Til tross for at jeg har høyere utdannelse innen litteratur, og har praktisert som norsklærer i 16 år, så blir jeg svar skyldig gang på gang.

La oss se på noen eksempler. I «Elskede Poona» gjør Karin Fossum en dødssynd ved å ikke gi oss svaret på mordgåten. En åpen slutt. I en krimroman er det helt på linje med at presten blotter seg i barnedåpen. Det er uhørt og skammelig. «Der gikk det forfatterskapet i dass«, tenkte jeg, og hadde stor personlig glede av å bruke de siste sidene i romanen som toalettpapir. Men, hva skjer? «Elskede Poona» vinner den ene litterære prisen etter den andre, og Karin Fossum blir hyllet i alle kanaler. «Hun våger å bryte med tradisjonene«, står det … Hun blir genierklært.

Det er da jeg spør meg selv: «Ville hun blitt like godt mottatt av litteraturfiffen dersom dette var hennes debutroman«?

Et annet eksempel er Lars Kepler. Ekteparet bak pseudonymet har gjort braksuksess i Europa med sine krimbøker. Romanene blir beskrevet som sensasjonelt gode, banebrytende og geniale. Jeg har lest «Hypnotisøren« og har til dags dato aldri lest en krimroman med så mange åpenbare mangler og logiske brist. Hovedpersonenes handlinger og tanker er hårreisende lite troverdige. Romanen bærer tydelig preg av å ha to fortellerstemmer som vil ulike ting med karakterene sine. Plottet er ustrukturert og mangler all kontakt med virkeligheten. Er vi så blodtørstige at bare drapene er bestialske og grusomme nok så går vi på limpinnen, og kaller det spennende? Blir det kvalitet bare forfatteren er tilstrekkelig «Pulp Fiction» i sine skildringer?

Av nyere dato kan vi se på «Tilfellet Vincent Franke«. 25 år gammel svensk debutforfatter begår et stykke skrivekunst som nesten mangler sidestykke i svensk målestokk av en ung forfatter. En mørk og tragisk skildring av en uhelbredelig morfinist. Jeg sier i min bokomtale at han bedriver det jeg kaller «metaforonani«. Hver eneste side er så spekket med klisjebefengte metaforer at en garvet norsklærer kan få suicidale tendenser av mindre. I min omtale sto jeg da ovenfor to valg. Skulle jeg velge å si at dette er et helt bevisst virkemiddel, og at det gav romanen det svært uvanlige særpreget som nabolandet har hyllet ham for? Eller skulle jeg gjelde forfatteren med en rusten kniv, og ta det for gitt at han faktisk i sin egen navlebeskuelse ikke oppdaget hvor tragisk dårlig han var til å skrive? Metaforbruken var jo et overkill av de helt sjeldne, og JA det forstyrret definitivt kommunikasjonen med leseren. Feig som jeg alltid er så buklandet jeg midt imellom gullbarrer og hundelort, og safet inn en stødig firer.

Hva så med de store klassikerne? Ja, jeg har lest Kafka, og jeg begriper fremdeles ikke et dugg av hva som er så genialt med «Prosessen«. Jeg har lest min skoleobligatoriske dose med Johan Borgen og Mikkjel Fønhus, og undres den dag i dag på hva det var i sokkene som forleggerne deres hadde røykt til frokost, og like underlig: Hvordan jeg kan klare å undervise om disse to litterære pilarene med såpass innlevelse som jeg gjør? Det er gudjammerlig kjedelige greier, og jeg våger meg på påstanden  at dersom Johan Borgen hadde levd i dag så ville forlagene begjært ham utredet forAlzheimer dersom han prøvde å selge inn «Lillelord». Makan til seigtflytende sovemedisin skal du lete langt etter. JEG NEKTER dessuten å kaste meg på dansen rundt gullkalven Per Petterson. Har lest noen sider av den, og søvnsikkelet på s.34 tilhører altså meg, dersom du noen gang skulle finne på å låne boka på Håvåsen skolebibliotek (Sorry kjære elever, jeg vet det er litt ekkelt, men dere kan jo ta det som en advarsel…)

Akkurat nå leser jeg «Mysteriet» av Vidar H. Andersen, og nok en gang kommer dette spørsmålet til meg. Er dette en tonedøv forfatter fullstendig ribbet for alt som heter skriveferdigheter, eller er det et stykke skrivekunst av de helt sjeldne? Er dette en bevisst bruk av genialt enkle litterære virkemidler som bør føre ham inn på stjernehimmelen som en av våre kommende storheter? Og, dersom det ikke er det … Hva er det som gjør at jeg eventuelt ikke lar tvilen komme han til gode? Jeg ville utvilsomt gjort det dersom han het Ingvar Ambjørnsen eller Tom Egeland. Da ville jeg tenkt: «Fy flate så genialt bra!«. Nå, derimot, så blir jeg usikker. Kan det være at forfatteren rett og slett ikke kan skrive …? Er det virkelig en mulighet? Ville han ikke da blitt avslørt på veien?

Jeg har allerede sett èn genierklæring av denne romanen. Min bokomtale kan fort bli nummer to. (Jeg høvler over sidene med apetitt like stor som katten når han sluker dovent tørrfor etter vi er kommet hjem fra ferie) Men, like fort kan det bli en totalslakt av de helt sjeldne på min bokblogg … Eller, kanskje feiger jeg ut igjen som den hyenen jeg er …? Hva som skjer vet jeg ikke, for jeg har ennå 170 sider igjen å lese.

Men, en ting er helt sikkert. Er navnet ditt stort nok trenger du ikke bevise dine ferdigheter. Illusjonen om din fantastiske skrivekunst gjør at du kan skrive hva som helst og komme unna med det. Bare spør Karin Fossum 😉