William Wisting får døden inn i eget nabolag i «Hulemannen» Jørn Lier Horst sin nyeste Wisting-roman fra 2013. Om mindre enn en uke kommer det enda en fra Horst sin hånd, og derfor bestemte jeg meg tidlig i vinter om å bli ferdig med Wisting-serien i tide. Det var lurt, for Jørn Lier Horst har blitt en spenningens mester de siste årene. «Vinterstengt» , «Jakthundene», og nå altså «Hulemannen» skiller seg klart ut fra hans resterende sortiment. Du får fortettet spenning, interessante mysterier, og en troverdig historie som har sin naturlige forklaring.
Stopp en halv! Her er det noe som ikke stemmer … «Hulemannen» handler om en amerikansk seriemorder som har gjemt seg under dekke i Norge i flere årtier, og om et nært samarbeid mellom Larvik Politikammer og FBI-agenter … Dette høres jo ikke akkurat TROVERDIG ut??? Nei, kanskje ikke, men her velger jeg å støtte meg til nestor Tom Egelands ord. «Å skrive en kriminalroman handler ikke om å gjenspeile virkeligheten slik den er, men slik den kunne vært.» En krimforfatter må med andre ord klare å skape en setting der noe slikt som dette kunne skjedd, og det gjør Lier Horst til gangs. Det er svært trolig at flere av de mest ettersøkte amerikanske seriemorderne befinner seg i skjul i utlandet. Kanskje i Norge? Kanskje i Larvik? Kanskje til og med i Wistings nabolag? Sannsynlig …? NEI! Troverdig i form av at det KUNNE skjedd …? JA!
I «Hulemannen» skriver Jørn Lier Horst sin mest fascinerende og interessante bok så langt i Wisting-serien. Jeg rives med i selve historien, og hva det er som ligger bak mysteriet. FBI-teorien om «Cave men»pirrer nysgjerrigheten min. At kriminelle skjuler seg ved at de tar bolig i et annet menneske som de først har drept og gjemt. Et menneske ingen savner. Et menneske som er så asosialt og tilbaketrukket at ingen biter seg merke i dem. Den sosialt mistilpassede og folkesky Herr Hvermansen som ingen snakker med, ingen sier hei til, ingen besøker. At det er en ny skikkelse (som riktignok må ligne litt) i rollen som Hvermannsen går alle hus forbi. Vi har flere eksempler fra virkeligheten at dette har skjedd, så det er ikke en vill Criminal Minds-teori vi snakker om her.
Jakten på denne seriemorderen gjorde et eller annet med meg som leser. Jeg ble mer og mer ivrig. Satte meg lenger og lenger ut på kanten av stolen. Irriterte meg grenseløst over små huslige ting som skulle gjøres … Jeg MÅTTE ha den løsningen. Jeg måtte vite hvordan dette gikk til. Det er ikke Horst sin mest spennende roman, men definitivt den som har skapt mest leserengasjement fra min side. Derfor seiler den også opp i samme klasse som de to foregående bøkene. Det blir svært interessant å se om Jørn Lier Horst klarer å følge opp denne kraft-trioen i sin kommende roman «Blindgang» som kommer på mandag.
En ting som jeg imidlertid håper Jørn gjør noe med er subplottene med journalistdatteren Line Wisting i hovedrollen. Hun er et godt sidekick som fungerer, det er det ingen tvil om, men jeg har en stor innvending. Hun og hennes rolle er blitt håpløst forutsigbar. Hver gang det blir spennende i Politi-delen av boka, går vi over til Line sin historie. Denne måten å drive cliffhangerverktøyet på er for så vidt effektivt, men når en har gjort det samme i bok etter bok etter bok, ja da må det være lov å si stopp. Prøv å finne en annen måte å vri historiene rundt på. Det er også blitt veldig forutsigbart at de sakene som Line jobber med i VG alltid henger sammen med farens etterforskning på en eller annen måte, og dette vikler Line inn i den farlige drapssaken. Her er det en jobb å gjøre, for Line er en god karakter. Men, har hun andre sider som kan skape mer interesse og brukes? Noe mer enn et krøkkete kjærlighetsliv og et unikt talent for gravejournalistikk, mener jeg? Om ikke Horst sine romaner skal bli for stillestående, bør det legges inn nye momenter i subplottene som overrasker leseren i langt større grad. Noe som river meg ut av stolen.
Vel, jeg er uansett i mål med Wisting-serien ett og et halvt år etter at jeg møtte Jørn Lier Horst for første gang under Oslo Bokfestival i 2013,. Den gangen fikk jeg en helt spesiell hilsen i hans blodferske roman «Hulemannen», og jeg lovet ham å være ferdig med hele serien innen han kom med sin neste Wisting. Jeg er i mål, Jørn … Du skuffet meg ikke du heller!
GEIR TANGEN 