Høyt henger de – GEIR TANGEN

I forrige uke debuterte Lene Lauritsen Kjølner som krimforfatter med romanen «Høyt henger de» på Schibsted forlag. Dere kan lese mitt debutantintervju med henne dersom dere ønsker å bli bedre kjent med henne. Boken er definitivt en av de mest profilerte debutene denne våren, og etter å ha lest boken så forstår jeg begeistringen. Kjølner har skapt en univers helt annerledes det meste vi har sett innen norsk og nordisk krim de siste årene. Dette er IKKE nordic noir …

Nordic Noir er den nordiske krimbølgen som har fått en hel verden til å se hitover når de skal se på hva som fenger et krimpublikum. Nordic Noir er (etter min mening) preget av mørke, depressive, tunge og blodige historier. Jeg vet at dette er en stigmatisering og forenkling av begrepet, men vil du lese mer om konseptet så kan du lese denne artikkelen i Dagbladet fra 2012.

«Høyt henger de» er befriende annerledes i både stil, plott og i det fortellertekniske. Boken er en pussig crossover mellom krim, chic-lit og bygdefortelling. Forlaget presenterer boken som en «kosekrim». En sjanger som ikke finnes, men jeg har selv vært pådriver for å innføre begrepet. «Snill krim» er et annet uttrykk jeg ser bokbloggere og anmeldere bruker. Javel … Hva er greia da? Jo, konseptet «kosekrim» forutsetter en godslig, snill og sympatisk protagonist. Gjerne litt naiv og godtroende. De kriminelle handlingene som blir begått er ikke utstudert spekulative i blod, gørr og faenskap slik som vi gjerne ser hos forfattere som Kepler og Jørgen Brekke. Det må gjerne være et mord eller flere, men vi får det servert litt på avstand. Fokuset ligger på mysteriet, etterforskningen og oppklaringen. Tonen er lett, ledig og til tider bekymringsløs. Handlingen har en tendens til å foregå på landsbygda der alle kjenner alle, og der nesten alle er glade i hverandre og vil hverandre godt. Nesten alle vel å merke … Det blir aldri spesielt skummelt eller grøssende. Spenningsoppbyggingen er trygg og forutsigbar, og det meste av spenningen ligger egentlig i Cluedo-spekteret … «Hvem har gjort det?»

I Norge kan vi si at de første krimbøkene til Jørgen Jæger og Jørn Lier Horst befinner seg i denne kosekrim-sjangeren. Jeg har ofte sammenlignet dem med «Midsomer murders» på TV (Mord og Mysterier) , for å gi folk et bedre bilde på hva jeg mener. Lene Lauritsen Kjølner befinner seg så absolutt i denne sjangerbåsen etter min mening. Hennes hovedperson Olivia er så langt unna en Harry Hole som det går an å komme. Hun er en litt saktmodig og naiv variant av Miss Marple etter min mening. En nysgjerrig dame som dumper borti et mysterium, og som litt etter hvert klarer å tråkle seg fram til løsningen på gåten ved å tusle rundt og snakke med folk i nærmiljøet. Hun legger merke til små pussigheter som andre overser, og pusler dette til slutt sammen til en oppklaring. I det hele tatt så er det MYE Agatha Christie over «Høyt henger de». Jeg ser ikke bare en sprell levende norsk Miss Marple her, jeg aner også en Hercule Poirot som tusler i krokene. Det er noe med stemningen, plottet og løsningen som er så typisk Christie.

Så har vi det som skiller Lene Lauritsen kjølner fra andre som skriver i samme sjanger. Humoren! Fortellerstemmen har et selvironisk skråblikk på verden og på det som skjer rundt henne som er utrolig forfriskende og artig. Olivia har en indre «bitch» i seg som omverden aldri får se, men som vi lesere heldigvis får lov til å oppleve. Olivias tanker og betraktninger rundt folk og fe på det lille tettstedet fremkaller latteren flere ganger. Hun er syrlig, spydig og bitende, men samtidig svært selvironiserende.

Å debutere som krimforfatter er alltid vanskelig, og det blir ikke bedre av at en prøver på noe nytt og annerledes. Det står nok av «forståsegpåere» som meg selv og venter med øksen. Jeg kunne brukt mye tid og plass her på de logiske bristene, det manglende tempoet og de evigvarende naturskildringene. Jeg kunne påpekt flere svakheter i persongalleriet, og jeg kunne ikke minst sparket forfatteren litt på leggen når det gjelder at Olivia skjønner alt det leseren har skjønt 30 sider etterpå. Hun virker faktisk en smule treg i toppetasjen. Løsningen er for opplagt, og politi og advokater deler villig vekk detaljert informasjon om etterforskningen til en middelaldrende dame som var den som fant den døde i utgangspunktet. En etablert krimforfatter ville ikke sluppet unna med slike viktige brist. Hvorfor lar jeg så Kjølner gjøre det uten å være mer spesifikk enn å nevne noen av svakhetene?

Det er fordi Lene Lauritsen Kjølner har tørt å kaste seg ut i en sjanger der kritikerne er blodtørstige, og hun tør å gjøre det på SIN måte, med SIN stemme, og med SINE karakterer. Hun kopierer ingen, og hun har klart å skape et fiktivt miljø der vi humrer, ler og koser oss sammen med Olivia i jakten på den mystiske drapsmannen. Hun har vist at hun er noe eget. Hun har noe å tilby i et marked der alt dreier seg om mer og mer bestialitet og grufulle detaljer. Spekulativt og grøssende blodig. Kjølner velger å gå motsatt vei, og det skal hun ha honnør for. Om hun selv blir gjort oppmerksom på det så har jeg stor tro på at hun også vil kunne klare å stramme inn litt miljøbeskrivelser og øke litt på tempo. Det er ikke så mye mer som skal til. Dette var alt i alt en morsom leseopplevelse, og en sympatisk krimdebut. Olivia Henriksens humor har fått en plass i mitt hjerte. Gratulerer!

I dag er den store dagen kommet for 51 år gamle Lene Lauritsen Kjølner fra Tønsberg. Hun debuterer som romanforfatter med kriminalromanen «Høyt henger de». En roman som allerede før den har kommet i bokhyllene har høstet rikelig mengder med skryt og godord. Bokinspirator Liv Gade og forfatter Frode Granhus er to av dem som har fått lese manuskriptet og som hyller dagens debutant.

«Velskrevet, spennende og overraskende morsom. Gled deg, og les den sakte» sier Liv Gade. «Tror det må være år og dag siden jeg leste en bok som er like bra rent språklig. Er så imponert at jeg knapt har ord. Her skal det leses langsomt, for en slik bok må bare nytes» er ordene krimforfatter Frode Granhus bruker etter å ha lest de første femti sidene. Det er kanskje ikke så rart at det er mange av oss krimelskere som gleder oss til denne debuten.

Selv er Lene Lauritsen Kjølner overveldet over den gode mottakelsen hun har fått, og hun legger ikke skjul på at gode omtaler kan være svært avgjørende for om boken blir en salgssuksess:

Jeg har fått tilbakemeldinger fra enkelte bloggere og redaktører, språkvasker og andre i Schibsted, og så langt så er det svært lovende. Når det gjelder Frodes tilbakemelding så ble jeg bare sittende å stirre på den hele kvelden. Jeg blir ydmyk og fantastisk lykkelig over at en så anerkjent krimforfatter virkelig liker det jeg gjør! Det er stort for en debutant som for ett år siden bare hadde hatt en novelle på trykk!

Å være debutant er en risikosport. Det er lett å drukne i mengden av andre sterke stemmer. Jeg har jo tenkt den tanken, men håper at det ikke skjer. Uten tidligere kjendisstatus på noen måte, må man spille på gode anmeldelser og bloggerne, da. Jeg håper eventuelle gode omtaler kan hjelpe meg fram, sier hun.

Omslaget som Schibsted Forlag har valgt ut til «Høyt henger de» er noe av det mest iøynefallende jeg har sett innen krimsjangeren. En tekopp med grønn te inneholder til alt overmål et lite hvitt hus som flyter på overflaten, og over kanten på koppen dingler det en svart munkekappe uten kropp. Opp fra pipa på huset øyner vi røyk som formes som en dødningeskalle, og over koppen kommer en flaggermus flagrende i natta. Utrolig spennende og vågalt å gi ut en krim med et såpass annerledes omslag. Forfatteren er begeistret for valget:

Jeg er overbegeistret! Det er klart at for en leser som vil ha veldig hardbarket krim, så kan muligens omslaget virke mot sin hensikt, men jeg synes det signaliserer et litt kontinentalt, Poirot-aktig innhold. Med humor, ja da, men krimgåten står i fokus, det må ingen tvile på. Designeren, Magnus Riise, var etter eget utsagt utrolig begeistret for innholdet. Han leste hele boken før han laget omslaget … og jeg sier bare: Utrolig dyktig gjort! Boken synes i bokhandelen – det er viktig det også.

Lene Lauritsen Kjølner er ivrig når hun får prate om boken. Ikke så rart. I dag er første dag der hun skal få møte sitt publikum med boken i hånd. Til de av dere som befinner dere i tigerstaden, så kan dere bli med på lanseringsfesten ved å melde dere på i denne Facebookhendelsen.

Selv gleder hun seg mest til å la leserne få bli kjent med Olivia Henriksen, og hennes univers.

Olivia Henriksen er skilt få år før vi blir kjent med henne. Hun var ambassadefrue og mor til tvillinger, med en skjørtejeger av en eksmann, og flyktet hjem til Ankerholmen etter en opprivende scene ved Skilpaddefontenen i Roma. Spikeren i kista for ekteskapet var en italiensk, snerten sekretær. Olivia er uten yrkeserfaring, men jobber litt i en blomsterbutikk, før hun blir arbeidsledig og flytter inn hos broren sin. Nå har sønnene delvis flyttet hjemmefra, og Olivia tilbringer tiden med hagearbeid og turer med beaglen Dino. Så snubler hun over hovedstadsadvokat Fridtjof Prebensen, bopliktmotstandernes allierte – som dingler i et tau på Nilsens hytteveranda. Er det selvmord? Drap? Er det den opprivende boplikten som har krevd et offer? Olivias nysgjerrighet fører til at hun snuser rundt for å finne ut av både dette og hint …

Det har blitt framhevet flere steder at Lene Lauritsen Kjølner har skrevet en artig og humoristisk krim. Det er vågalt å flørte med grensene for en så satt sjanger i debuten, men Kjølner gjør det uten blygsler, og håper på at leserne blir glad i hennes forfatterstemme:

Jeg elsker krim. Det er det jeg leser – stort sett, da – og faktisk falt det meg aldri inn å skrive noe annet. Jeg er fascinert av de gode historiene og ikke minst; mysterier og skumle hendelser. Likevel så må jeg jo bruke min egen stemme i denne settingen. Humoristisk iblandet alvor, føler jeg at er min stil. Ledig, lite selvhøytidelig, men språklig gjennomtenkt, kan jeg si det? Tross alt kan jeg ikke framstå med noen annen stil enn den som er ”meg”, såpass voksen har jeg faktisk blitt at jeg har innsett sånne ting.

Hun har gamle ringrever som sine forbilder innen krimsjangeren. Good and Oldies på rekke og rad. Agatha Christie, Ian Rankin, Ruth Rendell, Elizabeth George og Peter James kommer som perler på en snor når vi spør. I tillegg nevner hun to andre spesielt. Alexander McCall Smith og Alan Bradley. Lene elsker dem begge, og synes Bradley skriver både morsomt og spennende. Her på hjemmebane fremhever hun akkurat Frode Granhus sine tre bøker fra Nord-Norge.

Han skriver fantastisk spennende fra en helt annen kant av landet enn jeg kommer fra. Eksotisk!

Boken hun er svanger med har hatt en lang vei fram til den slippes i dag, men Lene har jobbet jevnt og målbevisst med den i snart to år.

Første versjon av ”Høyt henger de” ble skrevet før jul i 2012. Den ble egentlig skrevet veldig raskt, for CappelenDamm hadde en krimkonkurranse på det tidspunktet som jeg sendte manuset inn til. Der ble jeg ikke tatt i betraktning, men jeg ble såpass sta, for jeg følte at jeg ”hadde noe”, at jeg sendte det til tre forlag i mai 2013, blant dem Schibsted. Etter et par uker fikk jeg en hyggelig mail fra hun som er redaktøren min i dag, Karen Forberg, der hun ba meg bearbeide manuset her og der, og sende det inn på nytt. Det gjorde jeg, og etter et møte i juli, tror jeg det var, satt jeg med en intensjonsavtale. I september kom hun bort til meg på Litteraturfestivalen i Oslo og overrasket meg med å si at det faktisk ble utgivelse før påske. Jeg sa ikke nei til det, selvsagt, og jeg håper virkelig at Myriam i LIV forlag fikk noe nytte av meg resten av helgen! Så hadde Karen og jeg noen runder fram og tilbake, fire synes jeg å huske, før manuset faktisk var klart i november/desember. Nå er det bok!

Faksimile fra intervju med forfatteren i bladet "Vi over 60" 26.februar — *Faksimile fra intervju med forfatteren i bladet «Vi over 60» 26.februar*

På slike dager som i dag så er det aldri lett å se framover. Ingen vet egentlig hvor haren hopper, men Lene har gjort seg noen tanker allerede, og hun kan røpe at det ikke blir siste gang vi finner Olivia Henriksen mellom to stive permer:

Mitt inntrykk er at Schibsted ser på mitt forfatterskap som langsiktig. Vi er enige om at bøkene om Olivia må bli en serie. Og de har bedt meg begynne på bok nummer to, med planlagt utgivelse neste år, og det har jeg også gjort. Den er allerede halvferdig. Jeg har et mål om at jeg skal ha første utkast ferdig tidlig i mai. Det ser bra ut foreløpig.

Boken ligger allerede på nattbordet mitt, og holder den samme kvalitet hele veien som den gjør i starten så kan jeg gå god for Liv Gades og Frode Granhus sine gode ord.

Les et utdrag fra boken her:

HØYT HENGER DE s.1-23

(PS! Jeg skylder å gjøre mine lesere oppmerksom på at jeg jobber frilans som manuskonsulent for Schibsted Forlag som gir ut denne tittelen, men jeg har ikke hatt noe med denne utgivelsen å gjøre. Jeg har heller aldri truffet forfatteren eller blitt oppfordret av forlaget om å skrive om henne.)