Hjorth & Rosenfeldt – GEIR TANGEN

Bestått til M+

Noen krimplott er så forbausende godt uttenkt at jeg tar meg selv i å bli bitte litt misunnelig. «Ikke bestått» av Hjorth & Rosenfeldt har denne egenskapen. Historien var så pirrende at jeg i sommer bestemte meg for å lese alle de fire foregående bøkene i serien for å kunne ta et jafs av akkurat denne godbiten. Det angrer jeg ikke på. «Ikke bestått» var akkurat så god som baksideteksten bar bud om. Det er sjelden jeg koser meg så til de grader med krimbøker som jeg gjorde med denne.

Ja, for det er det det egentlig handler om. Å kunne kose seg med en godt fortalt historie, uansett om den er aldri så morbid og spekulativ i sin grusomhet. Vi krimlesere er konstant på jakt etter denne opplevelsen, der forfatteren setter opp et rammeverk som er så utspekulert jævlig at vi grøsser av velbehag. Samtidig så er ikke en god idè nok alene. En må evne å gjøre ideen om til en spennende historie også. Det klarer Hjorth & Rosenfeldt til gangs. «Ikke bestått» er etter min mening nesten helstøpt fra start til mål, men det forutsetter at du har lest (og blitt glad i) serien om Sebastian Bergman.

Den femte boken om den til tider usympatiske og narsissistiske politipsykologen Sebastian Bergman byr på en historie som fanget meg allerede da jeg leste bakpå boken i vår. En seriedrapsmann (Ja, vi elsker dem, gjør vi ikke?) har bestemt seg for å ta et oppgjør med kunnskapsløsheten og dumheten i vårt overfladiske samfunn. Realitykjendiser og rosabloggere får langt mer oppmerksomhet enn ungdommer som faktisk kan og vil noe. Kunnskap blir sett på som en svakhet. Noe unødvendig. En trenger ikke vite hvem som er statsminister i Sverige. En kan google det …

Med det som utgangspunkt bestemmer drapsmannen seg for å kidnappe unge kjendiser som er i ferd med å skaffe seg et levebrød av å dumme seg ut på TV eller spre uviktigheter på nettet. Han gir dem likevel en sjanse til å overleve. 60 kunnskapsspørsmål. Svarer de riktig på en tredjedel vil de overleve. Om ikke, så blir de avrettet på stedet med en slaktepistol, og får stiftet prøven på ryggen med påskriften «Ikke bestått». Alle ofrene blir funnet slik, bundet fast til en stol i et klasserom.

Jeg elsker dette utgangspunktet. Det er utspekulert jævlig, og får alle mine krimgener til å våkne og gi meg ståpels. Et fantastisk anslag på en krimroman. Spørsmålet var om forfatterne ville klare å gjøre maksimalt ut av den strålende ideen? Svaret er et betinget JA. Plottet er drivende godt, veldig spennende, har en masse uventede twister, og drapsmannen er like vanskelig å få has på som en gresshoppe. Likevel så er det en ting som jeg mener svekker litt av det fascinerende med denne historien. Drapsmannen velger etter hvert å skifte modus operandi både når det gjelder utvelgelse og framgangsmåte. Sikkert med tanke på å gjøre drapsmannen til en mer direkte trussel mot gjengen vår fra Rikskrim. Men, det fungerer ikke helt optimalt etter min mening. Historien skifter fra å være uforutsigbar til å bli svært forutsigbar. Når gjerningsmannen bryter mønsteret sitt skjønner jeg som leser hva som kommer til å skje, og vet godt hvordan boken kommer til å ende. Det er en svakhet. Derfor blir ikke de siste 150 sidene like spennende som starten.

Når det er sagt, så skjer det så mye spennende i dramaet rundt våre fem venner i Riksmord, at det gjør at interessen ikke faller nevneverdig. Sebastian gjør nye fatale valg (selvsagt), og det som er bygget opp gjennom flere bøker, blir brutt ned på et øyeblikk. Jeg liker også selve finalen i boka, da det topper seg skikkelig. Det er en så spennende scene at jeg var nære ved å få angina pectoris. Derfra klarte jeg med skjelvende bein å bevege meg ut på terrassen for litt usunn luft, og de siste fem sidene av boken. Så kommer sjokket! Jeg hadde faktisk tenkt tanken at dette kunne skje, men å se det på trykk … Jeg skal ikke si mer, men sjette bok i serien vil utvilsomt stå høyt på innkjøpslisten neste høst, for å si det slik.

«Ikke bestått» er bestått. Hadde vi fulgt det gamle karaktersystemet, så ville dette stått til Meget +, og nærmere S kommer du ikke. Både serien, og denne boka isolert, har stått svært bra til mine forventninger. Jeg er oppegående nok til å se at dette er utspekulert og utstudert underholdningskrim. Kommersiell spenningslitteratur. Men, det er Jo Nesbø også. Hjorth & Rosenfeldt vet hva folk vil ha, og det sørger de for at vi får. Resultatet er forutsigbart … Vi vil ha mer!

Mine anmeldelser av de andre bøkene i serien finner du her:

MANNEN SOM IKKE VAR MORDER, DØDENS DISIPPEL, FJELLGRAVEN, DEN STUMME JENTA

Strålende svensk underholdningskrim

Ja, jeg er blitt fan av Hjorth & Rosenfeldt sin krimserie om Sebastian Bergman, og den fjerde i rekken «Den stumme jenta» er et en velkomponert underholdningskrim etter min mening. I det legger jeg at den leverer topp spenning både på plott, driv og de mellommenneskelige relasjonene. Jeg merker at jeg som leser bryr meg om karakterene og deres utvikling. Ikke bare de fire vi kjenner i Riksmord, men også bikarakterene og deres skjebner.

Jeg vet jeg vil møte en del kritikk for å hause opp dette som av kritikere flest nok blir karakterisert som middelmådig samlebåndskrim, selv om denne boka altså fikk terningkast 5 i en rekke norske riksaviser. Vel, det er fordelen med å være krimblogger og ikke en lønnet litteraturkritiker. Jeg kan skrive bra om det jeg LIKER, selv om jeg ser at det er enkle triks som brukes, og snarveier som blir tatt. Det er ingenting revolusjonerende i «Den stumme jenta». Ingen nytenkende briljant krim der forfatteren gir oss store overraskelser, eller en ny plattform å stå på. Vi har vært her før, og vi har lest dette tidligere.

Javel … Hva er det da som gjør at jeg likevel finner fram lista med superlativer? Svaret er såre enkelt. Hjorth & Rosenfeldt sine bøker engasjerer meg. De har skapt et krimunivers som jeg elsker å vandre i. Jeg blir redd, glad, lei meg, sint, sorgfull, grepet, spent og lykkelig … Det skaper med andre ord følelser. Det skaper en leseopplevelse som ikke har noen verdens ting med litterær kvalitet å gjøre. Det er som å se norsk fotball. De spiller bedrident dårlig sett opp mot stjernene i La Liga, men jeg gleder meg til hver eneste kamp fordi jeg er glad i laget mitt. Laget mitt skaper følelser hos meg når de spiller 0-0 borte mot Sarpsborg som jeg ikke får ved å se Barcelonas stjernegalleri gruse Osasuna. Betyr det at jeg ikke er glad i fotball? Betyr det at jeg ikke bør uttale meg om spillet jeg elsker?

Nei, og mitt lag består av Sebastian, Tommy, Vanja, Torkel og Ursula. Det er de jeg heier på. Der er der følelsene mine kommer frem. Så får det heller våge seg at de bruker noen tjuvtriks på veien. I Tippeligaen er det lov til å beine ballen opp på tribunen når en er pressa.

Hva så med boka? Kanskje dere har lyst til å vite litt om den, og hvorfor jeg liker den så godt? OK. Here it comes.

I «Den stumme jenta» blir teamet vårt sendt av gårde ut på den svenske landsbygda etter at en hel familie har blitt brutalt skutt og drept i sitt eget hjem. Det viser seg likevel etter en stund at en liten jente har klart å komme seg unna, og leteaksjonen etter henne starter. Når de til slutt finner henne, så har hun det vi kaller for en selvvalgt mutisme. Hun snakker ikke. Teamet får ikke vite av henne hvem det er som står bak nedslaktingen. Jakten på drapsmannen må gå parallelt med at de beskytter det forsvarsløse vitnet.

I «Den stumme jenta» får vi se en side hos den avskyelige psykologen Sebastian Bergman som vi ikke har sett så mye av tidligere. Ekte omtanke. Kjærlighet. Empati. Sosial intelligens. Og det er den stumme jenta som framkaller dette hos ham. Etter tre bøker med hans narsissistiske selvforherlighet og egosentriske oppførsel, så var dette et etterlengtet trekk av forfatterne. Samtidig ligger det noe grumsete under her som vi ikke klarer å få fatt i. En ulmende spenning i den grenseløse kjærligheten og oppofrelsen han plutselig viser. Litt spooky om dere forstår. Som å se Trumps første tale etter valget. Plutselig framsto han som en good-guy, men kan vi stole på det? Nei, det kan vi selvsagt ikke!

Boken er ekstremt spennende komponert. Vi jages bokstavelig talt fra sted til sted for å komme unna drapsmannen, og hver gang du tror du er trygg så har du styggen på ryggen. Dramaet som utvikler seg mellom de ulike karakterene i teamet er også til å ta og føle på, og Tommy viser seg å ha skjulte mørke sider en god amerikansk såpe-opera verdig. Jeg hoppet i stolen, og jeg tror flere med meg gjorde det samme.

Jeg skal ikke gjøre meg til latter ved å hevde at dette er et mesterstykke av en krim, men du verden så underholdende og spennende disse bøkene er. Satte meg som mål å lese en i måneden fra juli til og med november, og den siste i serien «Ikke bestått» ligger på nattbordet og venter. «Den stumme jenta» er den beste av de fire bøkene så langt, men dette er bøker du MÅ lese i rekkefølge, ellers vil du ikke skjønne bæret av de mellommenneskelige relasjonene, og de spennende karaktertrekkene som utvikler seg fra bok til bok. Anbefaler hele serien på det varmeste for deg som klarer å kose deg med ukomplisert underholdningskrim.

Min anmeldelse av de tre forrige bøkene i serien:

Mannen som ikke var morder, Dødens disippel, Fjellgraven

Et karakterjag uten sidestykke

Hjorth & Rosenfeldt har klart det som mange av oss seriekrimforfattere strekker oss etter i våre bøker. Å skape karakterer som utvikler seg videre fra bok til bok, slik at spenningen ligger like mye i hva som skjer med våre helter, som i selve krimgåten. Deres tredje bok «Fjellgraven» er et strålende eksempel på dette. Selve krimhistorien er egentlig ikke spesielt drivende, men det personlige dramaet mellom Sebastian, Ulrika, Vanja, Torkel og Billy. Det er en neglebiter av de helt sjeldne.

Jeg kaller det «karakterjag», altså at karakterene jages fra skanse til skanse. Deres liv, gleder, sorger og traumer tar hovedrollen i boka. Mysteriet, krimgåten og løsningen kommer i bakgrunnen. I «Fjellgraven» er dette like tydelig som skamrødmen hos en FRP-delegat på en miljøkonferanse. Engasjementet mitt for å finne ut hvem de seks nedgravde likene i den svenske fjellheimen var, sank i takt med Sebastian Bergmans begeistring for langstrakte vidder og kummerlige fjellhytter. Med andre ord et svalestup.

Krimgåten er helt OK den, og bihistorien fra Stockholm fungerer også helt greit. Det er ikke noe å utsette på verken plott eller spenning, men for hver lille lesestund jeg hadde med denne tredje romanen om Sebastian Bergman (Jeg skal lese en i måneden frem til November) så falt min interesse for mysteriet mer og mer.

Samtidig skjer det forunderlige at spenningen likevel øker for hver side. Det er det vanvittige som skjer rundt Vanjas far, Sebastians desperate kaving for å skjule sin store hemmelighet, Ulrikas søken etter å finne seg selv etter skilsmissen, Billys vaklende samboerskap og Torkels frustrerte avstandsforelskelse. La oss kalle det «Hotel Cæsar-syndromet». Hva skjer i neste episode av … Med andre ord, det billigste trikset i boka. Så kan en jo saktens spørre seg om ikke en durkdreven bokblogger som meg burde gjennomskue dette, og gi bøkene det glatte lag?

Er det fordi jeg er blitt litt bløt på mine eldre dager, at jeg kravler meg gjennom denne serien? Har jeg fått for mange soft-spots? Vi snakker tross alt om kjærlighetskliss, pappasamvær, ekteskapelige problemer, utroskap, sexavhengighet og forbudte følelser … Nå mangler vi bare en skaphomo med nybrunet sommerkropp som våkner opp fra koma som sin egen onde tvilling.

Vel … Dette trenger en forklaring. Vi snakker om balansen mellom det vi kaller indre og ytre spenning her. Den indre spenningen er det som skjer med et menneske på innsiden når det utsettes for påkjenninger, mens den ytre spenningen er selve dramaet og handlingen. Det som faktisk skjer. Hjorth & Rosenfeldt klarer denne balansegangen utrolig godt. De beholder nok av den indre spenningen, til at vi drives til vanvidd av den ytre. Capice?

Sebastian Bergman er for eksempel en drittsekk av de helt sjeldne. Noen vil sågar påstå han er en sosiopat. Likevel klarer forfatterne å gi oss nok av det indre sjelslivet hans til at vi lar oss forbarme oss over denne fortapte kriminalpsykologen. Vi godtar (selv om vi blir rasende) hans utrolige krumspring der han gladelig tråkker på andres liv for å forherlige sitt eget. Det er kontrastene i karakteren som gjør at dette skjer.

Så har vi altså det jeg snakket om i begynnelsen. Karakterenes indre anliggender og samspillet mellom dem, blir en større spenningsfaktor enn selve krimmysteriet. Å få til det er en drøm, for da engasjeres leseren til tross for at ikke hver eneste historie (bok) er like god. Et godt eksempel er hva som skjedde med meg fem minutter etter at jeg hadde lest «Fjellgraven». Jeg gikk inn i stua midt på natta, skrudde på lyset, og måtte lese de tjue første sidene av neste bok. Jeg ville ikke fått sove den natta uten å gjøre det. Ikke for å få vite hva neste krimgåte var, men for å få svaret på hvordan det gikk med en av karakterene. Da har du klart det ultimate som forfatter av en spenningsserie. Når siste side leses, er det nesten som vi hører baksiden av omslaget rope ut:

Hva skjer i neste episode …?