Hørt det før …? Om ikke må du ha vært både døv og blind. Forfattere som stønner og vrir seg i avmakt over hvor vanskelig det er å skrive oppfølgeren til en bok som har solgt godt og fått gode kritikker. Blant norske krimforfattere er lista lang over debutantsuksesser som har gått skikkelig på snørra i heat nummer to. Nå står jeg selv på startstreken med innbytterpuls, løs mage, og heroinknekk i knærne, og trøster meg selv med at de fleste av dem har klart å reise seg igjen. Lurer dere litt på hvordan det egentlig har vært for meg dette året? Hvordan Hjerteknuser ble til? Hvordan det føles å skulle bli kastet til ulvene med den %&¤#! vanskelige andreboka? Vel … Her er svaret.
Jeg skal være ærlig med dere … Akkurat nå har jeg det helt jævlig. Når du har lest gjennom og omskrevet en bok 15 ganger (!) så ser du ingenting annet enn vesentlige feil og mangler. Alt er crap, makkverk, banaliteter, selvfølgeligheter, logiske brisk, enkle løsninger, tomprat og oppbrukte klisjeer. I forrige uke var jeg i studio hos Lydbokforlaget for å lese inn Hjerteknuser, og mens min lydtekniker Jostein var fra seg av godord og skryt over hvor spennende dette var, så lurte jeg på om han hadde røykt gymsokkene sine til frokost. Det er bare slik det er, har jeg forstått … Å møte forfattere to uker før en utgivelse er som å møte en deprimert svartsynt dommedagspredikant dagen etter han har begått samtlige syv dødssynder i svarteboka. Det kommer til å gå til helvete! Ikke i stillhet, men med basuner og Gjallarhorn til offentlig fornedrelse.
Det spørsmålet som jeg har fått oftest de siste par månedene er følgende: «Jaja Tangen, hvordan blir det å følge opp den suksessen du har hatt med Maestro da?» Hvordan det blir …? La meg si det slik … Det som skjedde med Maestro kom så uventet på meg at jeg selv nå, halvannet år etterpå, ikke klarer å sette pekefingeren på hva det var som traff innertier hos lesere og anmeldere med den boka. Jeg kan si litt om hvordan det føles. La oss bruke et bilde fra fotballbanen. Du står på 40 meters hold og skal ta frispark. Du brenner av, og ballen klistrer seg i vinkelen til full jubel fra tribunene. Selv står du litt forfjamset og kikker ned på fotballstøvlene dine, mens du tenker: Hva faen var det som skjedde nå? Du vet at du har gjort alt riktig. Et perfekt spark på ballen. Men du har ikke et snøfnuggs sjanse i helvete til å begripe hva det var du gjorde rett denne gangen. Neste hjemmekamp legges ballen ned på nytt på samme sted, lagkameratene gliser og klapper deg på ryggen, treneren viser tommel opp, og du hører jubelen og forventningen suse fra tribunen. Hvordan føler du deg da …?
Svaret er enkelt … Naivt, kanskje, men enkelt. Bøker er magi. Eller rettere sagt … Bøker kan være magi. Og vi vet svært sjelden hvorfor de er magiske. Vi kan tolke dem etter beste evne, peke på mulige årsaker, og gjøre oss til bedrevitere som kan forklare hvorfor noe blir en suksess mens andre ting ikke blir det. Det finnes studielinjer ved universitetet som kan fortelle meg fasiten på hvorfor Hemingways «Den gamle mannen og havet» er så genial. Men, jeg begriper fremdeles ikke at den er det? Det er ikke vanskelig å peke på hvorfor JK Rowlings Harry Potter ble en verdenssuksess, men hvorfor skjønte ikke de første 12 forlagene som leste manuset at dette var genialt? La oss ta et eksempel fra Norge og Sverige. I Sverige er Christoffer Carlsson en megastjerne for sine bøker om den litt lurvete politimannen Leo. Bøkene nærmer seg en halv million solgte eksemplarer. I Norge står bøkene hans og samler støv i de innerste krokene på bokhandelen eller i kasser hos Bazar Forlags støvete kjeller. Ingen vil ha dem. Eller la oss ta en annen bok … Akademimordene av Martin Olczac utgitt hos blodkommersielle Juritzen i 2014. Boken inneholder ALT som en storselger-krim skal ha. Den oppfyller hvert eneste kriterium i salgssuksesshåndboka, men … NEI. Hvorfor gikk verden bananas da Dan Brown kom med DaVinci koden? Den forrige boka om Robert Langdon, Engler & Demoner var langt mer spennende og spektakulær, men den solgte ikke et spøtt før DaVinci koden kom. Alt dette er fordi noen bøker er magiske, og magi kan ikke forklares.
Nå vil enkelte av dere tro at jeg framhever Maestro som en slik magisk bok. Det gjør jeg definitivt ikke. Det jeg prøver å si er at jeg på ett eller annet finurlig vis klarte å skrive noe som traff leseren, men som jeg altså ikke klarer å definere selv. Alle som har lest både Maestro og Hjerteknuser har så langt hevdet at Hjerteknuser er enda bedre. Det burde roet meg. Gjort meg trygg. Fått meg til å møte verden og anmeldelsene med hevet hode. Gitt meg selvtillit. Slik er det altså ikke … Jeg er redd for at det var et snev av bøkenes magi i Maestro som nå gjør at jeg kommer til å falle gjennom denne gangen. Møte samme skjebne som Jan Erik Fjell, Øystein Wiik og Jørgen Brekke, bare for å nevne tre aktuelle norske krimforfattere. Fantastisk dyktige krimforfattere som skrev en debutkrim som tok av på alle mulige måter, men som så traff asfalten så neseblodet sprutet med sin andre bok i serien. De brukte mange bøker på å bygge seg opp til toppen igjen. Trøsten er at de alle tre, og flere med dem, har klart det med glans.
Å jobbe med Hjerteknuser dette siste året har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane for meg. Vanskelig …? Ja, men ikke slik jeg trodde. Jeg hadde en forestilling om at når forfattere snakket om den vanskelige andreboka, så dreide det seg om at hjernen var tom. At det ikke var flere gode ideer der. At det var vanskelig å skrive. Det har det ikke vært. Jeg har hamret hull i tastaturet i ren og skjær iver og skrivelyst. Ideen kom i forkant av påsken i fjor, planleggingen av de syttifire scenene var ferdig i mai, og råmanuset var klart på PCèn i midten av september. 120.000 ord. Over 400 sider. Viljar og Lotte hadde kravlet seg gjennom nok et helvete i Haugesunds krinkler og kroker. Men, det var nå det vanskelige begynte … Å jobbe så tett med så tøffe og dyktige folk som redaktørene ved Gyldendal Norsk Forlag betyr i klartekst at de ikke lar deg slippe unna med en dritt. Ting er ikke bra nok før det er steinbra. Alle steiner blir snudd i jakten på den beste løsningen, den beste strukturen, komposisjonen og spenningskurven. Hver eneste scene skal ha et driv, et formål og en indre suspense. Karakterene skal utvikles, og hver minste tråd er en kime til diskusjon og debatt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har skrevet i alt 15 versjoner av Hjerteknuser. Det er mye, og det har tatt tid. Siste og endelige versjon gikk til trykking i slutten av april. Altså syv måneder etter at den første versjonen var ferdig skrevet. Og jeg har jobbet fulltid som forfatter dette året … Jeg har grått, bannet høyt, klort hull i hodebunnen og hatt dager der selv ikke Jan Fredrik Karlsen ville fått meg i bedre humør. Gyldendal har gitt meg motstand som har vært svært vanskelig å takle tider, men som jeg er evig takknemlig for nå i etterkant. Sluttproduktet ble noe annet enn jeg hadde sett for meg. Det ble mye bedre. (og nå hører jeg altså Styggen som sitter på ryggen min og ler høyt av meg …)
I dag er det ganske nøyaktig 10 dager igjen til jeg og teamet på Gyldendal slipper Hjerteknuser ut til leserne. Som dere forstår så gruer jeg meg for det som måtte komme, men samtidig så er det noe som forteller meg at dette er en bedre historie med mer substans og mening enn Maestro. Karakterene har dypere grunn, og flere av dem må gjennom langt tøffere prøvelser denne gang. Selv om også dette er en underholdningskrim, så har jeg ting jeg gjerne vil si noe om. Ta opp til debatt. Jeg ønsker å si noe om ungdom som tråkker feil, om hvor tynn linjen er mellom å være en lovlydig samfunnsborger og en kriminell, hvor lite som skal til for å havne skeivt ut i livet, om farlige høyreekstreme krefter, om hvor vanskelig det er å vokse opp med en ADHD-diagnose … Kort sagt, jeg legger litt av sjela mi på kjøttvekta denne gangen. Ja, det er blodig, morbid og skummelt, men det er forhåpentligvis også gripende og skremmende til tider.
Hvorfor gjør jeg dette? Det ville jo vært langt enklere å følge samme oppskrift som sist? Never change a winning team, er det jo noe som heter. Jeg kunne skrevet en historie med et metaperspektiv som ligner, med de samme karakterene i en ny setting med en ny seriedrapsmann som veivet sin taktstokk over byen. Det finnes nok av eksempler på krimforfattere som gjør akkurat det. Skriver den samme boken om igjen gang på gang. Men, når jeg først bestemte meg for å gjøre dette til en trilogi, så bestemte jeg meg samtidig for at bøkene skulle være ulike på sitt vis. Jeg bestemte meg for at jeg ville forsøke å strekke Viljar og Lotte lengre enn det et menneske vanligvis ville tåle, og jeg ville bruke anledningen til å fortelle en historie som gjennom tre bøker ville være noe større og mer dyptpløyende enn copycatmorderen i Maestro. En trilogi som viser oss hvor lite som skiller mennesket fra dyrene, moral fra umoral og heltemodige gjerninger fra avskyelige handlinger. Stort ….? Ja, det er det. Det er et hårete mål, og det kan godt hende jeg tryner så det synger etter, men jeg vil iallfall forsøke. Den pertentlige Lotte Skeisvoll og den uryddige Viljar Ravn Gudmundsson knyttes sammen i et skjebnefellesskap som vil være ethvert menneskes største mareritt. Når alt kommer til en ende i tredje bok Død manns tango, er det disse to som blir tvunget til å besvare et av de største og vanskeligste spørsmål som finnes. Hva spørsmålet er, og hvilket svar de ender opp med å gi oss, må dere nok vente enda et år på . Enn så lenge håper jeg dere vil ta imot min Hjerteknuser med en god porsjon raushet og omtanke. Jeg er utrolig glad i ham, selv om han driver meg til vanvidd i bekymring om dagen.
Til alle dere som er i Haugesund 26.mai … Dere er hjertelig velkommen til lansering av Hjerteknuser og min kones krimroman Skinnet bedrar. KRIMFEST HAUGESUND inviterer Gunnar Staalesen, Knut Faldbakken og Marit Reiersgård til å dele festen med oss. Flott musikk, gode priser i baren og gratis adgang. Nachspiel på indre kai etterpå.
Jeg ser ikke bort ifra at Viljar Ravn Gudmundsson stikker innom for å dele en kald pils med oss også 😉 Klikk HER for å melde din interesse på Facebook.
Norsk krim anno 2017 er et kobbel av utgivelser som kommer til å sette tydelige spor på bestselgerlistene både her hjemme og i utlandet. Alle vet at Jo Nesbø kommer slepende på Harry Hole i mars, men det er nok av andre storkanoner som kommer til å prege butikkhyllene, selv om krimhøsten vi har lagt bak oss kanskje var tidenes sterkeste. Har du savnet Elli Rathke, Bengt Alvsaker, Tom Hartmann, Ina Grieg, Eddi Stubb, Viljar Ravn Gudmundsson eller Bjørn Beltø? Da er det bare å glede seg. Det er plass til flere hardtslående krimhelter enn Harry H i 2017.
I denne årlige oversikten gir jeg dere et innblikk i hva som vil komme i året som kommer. Jeg har ikke tatt med debutanter her. Kun etablerte norske krimforfattere. En del av dem har ikke svart meg, og jeg har heller ikke funnet noen info om dem på forlagets sider. Da står det åpent om dem enn så lenge. Det betyr altså ikke at de IKKE kommer med ny krimroman i år 🙂
HVA SKJER MED SJELEN I DØDSØYEBLIKKET?
Foto: Elio Pallard/Wikipedia
La oss begynne med den utgivelsen jeg personlig gleder meg aller mest til i året som kommer. «Lasarus-effekten» er Tom Egelands sjuende roman om Bjørn Beltø. Temaet denne gang er: Døden. Kort og godt: Hva skjer med oss når vi dør? Dramaet begynner med Beltøs jakt på et forsvunnet, men legendarisk verk fra oldtiden: De dødes bok. Dette verket – skrevet i Babylon og Egypt
Tom Egeland har skrevet seks bøker i serien om Bjørn Beltø. I år kommer nummer sju.
for mange tusen år siden – rommer etter sigende svaret på mange av dødens gåter, og en amerikansk stiftelse engasjerer Bjørn Beltø til å finne det. Samtidig pågår et topphemmelig eksperiment i det amerikanske Xian Research Laboratories, der forskere er i ferd med å avdekke – medisinsk og biologisk – hva sjelen egentlig er og hva som skjer med den i dødsøyeblikket. Handlingen åpner i Juvdal, dit Bjørn har trukket seg tilbake for å skrive om sin leting etter De dødes bok, men det meste av handlingen finner sted i London, Torino, Roma og i USA.
Som en hommage til hans forbilde Umberto Eco lar Tom Egeland Bjørn Beltø oppsøke en fiktiv munkeorden som holder til i Sacra di St. Michele-klosteret utenfor Torino. Dette klosteret er også modellen for «Kolossen» – klosteret Eco skildrer i Rosens navn.
EYSTEIN HANSSEN FØRST UT
En annen ringrev som dukker opp allerede om noen få uker er Eystein Hanssen. En av mine store favorittforfattere gjennom mange år. Serien om Elisabeth Sunnee Rathke, eller Elli, som vi gjerne kaller henne, er blant de sterkeste krimseriene i Norge på 2010-tallet. Eystein Hanssen har toppet listene på lyttetjenesten Storytel og blitt nominert til Bokhandelprisen to ganger. Og når vi møter Elli igjen i romanen Jaget, har tilværelsen har tatt en ny vending. Hun har blitt mor for første gang, og er hjemme i permisjon med datteren Mali. Men når et lik driver til overflaten i Bjørvika, får hun en oppringning fra politihuset. Politiet trenger hennes hjelp.
I saken finner Elli kun ett spor: krypterte mobilmeldinger. Samtidig i Libya, kjemper flyktningen Basma og hennes to barn for en plass på båtene over Middelhavet. Ellis etterforskning peker mot en mann Beredskapstroppen Delta allerede har anholdt, Jonathan Smith. USA og PST har spilt en rolle i saken. Først når Basma ankommer Norge, faller brikkene på plass. Noen har forferdelige planer i Oslo. Elli, Brenner og Jan Nereng er byens eneste håp.
Eystein Hanssen kan også røpe at det er noen som lukter på en TV-serie med bøkene hans, men at han selv har holdt litt igjen:
– Jeg har hatt flere filmproduskjonsselskap «på døra», men siden jeg selv jobbet mange år med tv- og filmproduksjon, har jeg holdt tilbake inntil jeg har nok stoff til at det eventuelt kan bli flere tv-sesonger. Med seks bøker nå er det nok stoff til å skape en univers som kan leve en stund.
EIE LARSEN GLEDER SEG STORT
Frode Eie Larsen kan vel snart regnes som en veteran etter at han nå kommer med sin sjette (eller femte om vi regner Hemmeligheten og Frostrøyk som en bok) krimroman. «På overflaten flyter vannliljene» er tittelen på Eddi Stubbs nye eventyr. Denne rufsete og litt koselige politimannen som vi etter hvert er blitt veldig glade i. Personlig er jeg veldig spent på hvor bra dette blir ettersom den klart sterkeste og mest fargerike karakteren i Frode Eie Larsens univers døde i forrige bok. Et helt ubegripelig grep fra forfatteren, men vi har sett andre gjøre lignende ting før med hell, så jeg stoler på at det blir bra.
Ser vi på vaskeseddelen til boka så er det en stemning og en mystikk der som lover bra iallfall:
Dypt inne i skogen, under de duvende trekronene, ligger det lille tjernet. Solen drysser dråper av gull på det blikkstille vannspeilet, men under overflaten skjuler det seg et bunnløst mørke. Ved bredden står Eddi Stubb. Han har ikke hørt brølet, eller sett boblene og de lette krusningene, men han føler seg sikker på at Bakkanetjønn gjemmer en hemmelighet. Og han vet at dette bare er starten. For hvor er Håkon Helstad, Larvik Håndballklubbs savnede trener? Og hva med kvinneliket som akkurat er skylt i land langs Farriselva?
Frode selv hevder at dette ikke er en «Larvik Håndball-krim», men at bakgrunnen som event-sjef for håndballklubben har gitt ham inspirasjon på veien.
– Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så stolt av resultatet. Jeg gleder meg stort til å dele den nye historien med leserne. Foreløpig dato for utgivelse er 20. februar.
Her er en presentasjon av forfatteren og et utdrag fra den nye boka:
MER KOS, MEN INGEN TIL BORDS
Lene Lauritsen Kjølner er etter hvert blitt et sikkert vårtegn for oss krimelskere. Siden 2013 da hun debuterte med «Høyt henger de» har det kommet en ny Olivia-krim hvert eneste år i mai. Årets godbit har fått tittelen «Ingen til bords», og allusjonen til Agatha Christies «Tretten til bords» er ikke til å unngå å legge merke til. Spørsmålet er om det er et lukket roms mysterium vi blir vitne til denne gangen? Lene har skapt seg sin egen sjanger. Skjærgårdskrim, kosekrim … Ja, kall det hva dere vil … Uansett så er det artig at noen av oss tør å skape noe helt nytt og unikt. Et krimunivers der humor, glede, mysterier og kjærlighet får blomstre i sørlandsk sommeridyll. I høst kom også nyheten om at første bok i serien er solgt til Polen. Vi gleder oss alle sammen til årets utgave av Olivia Henriksen, selv om forrige bok «Dakota rød» ikke var hennes beste så langt i porteføljen. Her er det som står på baksiden av boka:
Olivia er i ferd med å avslutte et herlig opphold i England, da hun blir kontakten av en ny klient. Samtidig mottar hennes politikjæreste Torstein, melding om et drap begått på friluftsteateret utenfor Tønsberg. Olivia bestemmer seg raskt for å holde seg unna saken. Hun ønsker ikke å skapeproblemer for Torstein, og kaster seg inn i utroskapssaken hun har tatt på seg, med sedvanlig nysgjerrighet og kreative metoder. Det blir etter hvert klart at de to sakene har noen felles berøringspunkter, og Torstein har vanskelig for å tro Olivia når hun dukker opp både her og der i nærheten av hans egen etterforskning.
Lene forteller i en kommentar at hun har måttet ta et dypdykk inn i både musiker, teater og alternativ-miljøer i arbeidet med denne krimboka. For øvrig er hun en driftig forfatter om dagen, og skal blant annet være ett av hovednavnene på Lahlums Krimfestival i Tvedestrand i februar, i tillegg til at hun bidrar med krimnoveller til både Juritzen og LIVs påskekrimsamlinger.
JØRGEN BREKKE MED AVGRUNNSBLIKK
Den femte boka i serien om Odd Singsaker, Avgrunnsblikk, kommer ut i løpet av våren. Singsaker reiser på tur med kona si Felicia Stone til en avsidesliggende hytte i Femundsmarka. Hyttekosen blir ødelagt av at det henger et lik fra takbjelkene da de kommer fram til hytta. Singsaker gjenkjenner den døde kvinnen som et vitne i en gammel drapssak og vi tas med tilbake til året 2009, året da Singsaker kjemper mot symptomene på hjernesvulsten som skal komme til å forandre livet hans. En professor i religionshistorie blir funnet drept i sin villa i bydelen Singsaker. En ung kvinne, en moderne heks og wicca-utøver var i huset sammen med ham da han ble drept, hun anholdes, men saken tar snart andre retninger.
Odd Singsaker er en av få krimhelter jeg personlig ikke har klart å følge fra start til mål. Las den første boka i serien for flere år siden, men gikk meg fullstendig vill i bok to, og har ikke tatt opp hansken igjen etter det. I år har «Paradisplaneten» virkelig fått fart på Jørgen Brekkes forfatterskap igjen, så nå er det ingen vei utenom. 2017 blir et Brekke-år for meg som krimblogger. Jørgen sier selv at 2016 har vært et produktivt år, og at det blir travelt også i året som kommer:
– Den andre boka i ungdomsbokserien Oppdrag Mars, kommer også ut i løpet av året. Nå tar ungdommene fra bok en endelig fatt på den lange reisen til mars. Men ekspedisjonen trues fra flere hold. For fans av Nils Bayer, min andre krimhelt, kommer det en splitter nye historie om ham i Juritzens påskekrim. Den heter Aslak Bjerkes forsvinning og foregår som alle Bayerfortellinger i Trondheim på 1700-tallet.
CREEPY OG PSYKOLOGISK LOFOTKRIM
Frode Granhus har etablert seg som en av de virkelig store norske krimnavnene internasjonalt. Bøkene hans med den majestetiske nordnorske naturen som bakteppe er blitt svært populære både her hjemme og ute i verden. Ikke så rart, egentlig. Granhus skriver mer spennende enn de fleste, og alle krimromanene hans har en dirrende undertone av noe uhyggelig. Om menneskers onde gjerninger og hva det er som skaper kriminaliteten. Helt klart en av mine favoritter og forbilder blant norske krimforfattere. Dette er Nordic noir på sitt aller ypperste. Her er hva baksideteksten lover om hans kommende roman som har fått tittelen «Forliset», og som er ventet i butikkhyllene 20.februar:
De fleste holder seg innendørs i sprengkulda som har festet grepet om Lofoten, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold. Rino Carlsen får etter hvert mistanke om at tønnefunnet har sam menheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre. På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme.
Frode Granhus hevder han prøver seg på et nytt grep i denne romanen:
– Jeg Mener å ha beholdt lofotkrimsignaturen, men denne gangen er det nok vel så mye en litt dvelende psykologisk krim, der tempoet er tonet noe ned til fordel for stemning, og en (forhåpentligvis) krypende følelse av at noe er riv ruskende galt.
HARRY HOLE LØSER TINDER-DRAP
Datoen er satt. Jo Nesbøs ellevte bok om Harry Hole kommer 21.mars. Boken, som har fått tittelen «Tørst» handler om unge kvinner som blir drept i sine hjem i hovedstaden. På ny trekkes Harry Hole inn i etterforskningen. I et intervju med VG 19.september røpet han litt av tankene rundt den kommende boka:
– Jeg har bestandig vendt tilbake til Harry Hole, han er min sjelekompis. Men det er jo en ganske mørk sjel, så det har som vanlig vært både en glede og emosjonelt utmattende. Men Harry og historien gjør det verdt de søvnløse nettene.
Nora Campbell i Aschehoug forlag sier til samme avis at hun gleder seg til den kommende utgivelsen:
– «Tørst» er en ekte og solid Harry Hole-roman, med alt det innebærer av galskap, korrupsjon, maktbegjær, utspekulerte drapsmetoder og en etterforsker som aldri unnslipper helt helskinnet.
Boken fortsetter der «Politi» slapp, men for min egen del håper jeg Jo Nesbø har funnet tilbake til formen han hadde i sine beste Harry Hole-år med kvartetten «Marekors», «Frelseren», «Snømannen» og «Panserhjerte». Da var han så strålende at jeg tviler på om noen i norsk krimlitteratur vil kunne klare å overgå ham. De seneste to utgivelsene, «Gjenferd» og «Politi» har vist en litt dalende kurve. Det eneste vi kan si med sikkerhet er hvilken tittel som kommer til å selge best i det norske krimåret 2017.
NY KRIM FRA FJORÅRETS GULLFUGL
Jeg tror ikke vi trenger å dvele så veldig lenge over hvem som kommer til å stikke av med «Nytt Blod-prisen» for årets beste krimdebutant i 2016. Om det ikke blir Øistein Borge så er det en skandale etter min mening. «Den syvende demonen» var en klokkeklar sekser på terningen hos meg, og nå kommer altså oppfølgeren «Det som aldri dør». Den er ifølge forlaget Font en frittstående oppfølger (hva de nå enn måtte mene med en slik selvmotsigelse):
Under et ferieopphold i Nord-Irland blir tidligere høyesterettsdommer John Sand og hans kone Monica myrdet. Kripos-etterforskeren Bogart Bull, som er i landet for å besøke sin morfars gård, koples inn i saken for å bistå førstebetjent Miriam Dixon i det nordirske politiet. Da også forpakteren på morfarens gård blir funnet drept, aner politiet en sammenheng med drapet på ekteparet, og Bull oppdager at morfaren bærer på en hemmelighet som strekker seg mange år tilbake i tid. Kanskje er også selve politiledelsen innblandet? Samtidig trekker Borge tråder til urolighetene og attentatene i 1970-årenes Nord-Irland. Konflikten ble formelt bilagt med fredsavtalen i 1998, men det gamle IRA har sine moderne avleggere, ikke minst en mystisk «Tobin» og en hittil ukjent fraksjon som synes fast bestemt på å ta opp tråden der IRA slapp den.
Selv sier Øistein Borge at han har brukt mye tid på research i forkant av denne romanen, og at det ser ut som om Bogart Bull finner sin vei ut i den vide krimverdenen. Borge har signert tysklandsavtale for de to første bøkene i serien:
– Jeg var på ni dagers research i Nord-Irland (tre av dem i selskap med en pensjonert politimann som var veteran fra The Troubles). Deretter brukte jeg sommeren og høsten ved tastaturet. Forlagshuset Droemer-Knaur i München har kjøpt både denne (ulest) og «Den syvende demonen». I kjølvannet av dette inngikk jeg avtale med Copenhagen Litterary Agency i november 2016, så det finnes vel håp om at Bull dukker opp på andre språk enn norsk og tysk.
MÆHLE SETTER FOKUS PÅ ROMFOLKET
Folk leser Elena Ferrante så det griner etter i dette landet. Det Norske Samlaget hadde også kjempesuksess med «Saman er ein mindre aleine» på nynorsk. Jeg venter på at disse nynorskleserne snart skal kaste seg over Lars Mæhle sine gode krimbøker også. Han skriver knakende godt, og språklig er det jo musikk i ørene å lese nynorsk-krim. Denne våren kommer bok nummer tre i serien om Ina Grieg, og jeg klarer nesten ikke å vente. Den har fått tittelen «Den stille flokken», og har planlagt utgivelse 1.mars. Her er litt om handlingen hentet fra baksideteksten:
Intens krim om eit mørkt kapittel i norsk historie! Ein valdsdømd psykiatrisk pasient rømmer frå lukka avdeling. Dagen etter blir to søstrer funne avretta, på ei avsidesliggjande glenne i marka. Saka viser seg å ha trådar tilbake til eit uløyst drap på ein rusmisbrukar på 1980-talet, men også til dunkle hendingar på Svanviken arbeidskoloni. Nok ein gong blir psykolog og kampsportutøvar Ina Grieg motvillig trekt inn i ei drapssak. Ho slår seg saman med tidlegare etterforskar Jon Fannrem i jakta på sanninga.
Lars Mæhle blir engasjert når jeg spør ham om problemstillingen rundt vår behandling av romanifolket:
– Jeg har jobbet med denne boka lenge, i snart 3 år. Den har et samfunnsengasjert / politisk bakteppe, nemlig den skammelige behandlingen av tatere / romanifolket i Norge på 1900-tallet. Mer spesifikt foregår en del av fortidshandlingen på Svanviken arbeidskoloni, på Eide, Nordmøre. Hit ble taterfamilier tvangssendt for å lære seg «den norske bofaste kultur», og de måtte skrive under kontrakter og forplikte seg å oppholde seg der i 5 år, hvis ikke ble barna tatt fra dem. Brøt de reglene i kontrakten under oppholdet (f.eks. tok seg en fest, sang sanger på romani), kunne det samme skje. Svanviken var faktisk i drift helt fram til 1989, og to år etter lot den siste styreren hele arkivet gå opp i flammer. Det har vært rart å gjøre research til denne romanen, ikke minst fordi dette bruket fantes der bare 10 mil fra stedet jeg selv vokste opp, uten at jeg ante at det eksisterte. I det hele tatt har denne mørke delen av norgeshistorien vært skjøvet under teppet, og selv om det nå etter hvert er skrevet sakprosa om emnet, syntes jeg det var på høy tid å belyse det i andre sjangre, også, og her er etter min mening kriminalromanen et utmerket redskap for å nå andre lesergrupper.
MER TRØNDERSK SHERLOCK
I 2015 overrasket debutanten Jan Boris Stene stort med en historisk krim fra Trondheim med klare paralleller til Sherlock Holmes og Dr. Watson. Falkener & Wilberg var et detektivpar jeg falt pladask for, og det var det flere som gjorde rundt om i det ganske land. Krimhistorien med handling fra Trondheim rundt 1920 ble nominert til «Nytt blod prisen» i høst for beste krimdebutant foregående år. Nå kommer altså oppfølgeren, og jeg merker jeg gleder meg ved å lese forlagets omtale:
Påsken 1917: Doktor Wilberg reiser opp til Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim for å samle krefter. Allerede fra første stund råder en uhyggelig stemning blant personalet og gjestene; en grusom skikkelse går igjen der oppe, og det varer ikke lenge før Wilberg blir nødt til å tilkalle sin venn, gentlemansdetektiven Astor Falkener. Like etter at Falkener har ankommet, finner de direktøren skutt inne på sitt kontor. Er det mord? Hvis ja, hvem er morderen? Det viser seg at mange hadde motiv for å ønske livet av den døde, men hvordan greide morderen å unnslippe? Døren er låst fra innsiden og vinduene er haspet og skoddene trukket for. En umulighet. Hvis det da ikke er selveste gjenferdet på Fjeldsæter som står bak… Falkener og Wilberg nøster i trådene til de finner den overraskende løsningen på mysteriet, men veien dit er ikke fri for farer hverken for våre venner eller de øvrige på hotellet. I djevelens klør er et klassisk lukket rom-mysterium i John Dickson Carr-stil der «Howdunnit» er like viktig som «Whodunnit».
«I djevelens klør» er planlagt å komme i butikkene 15.mars, og Jan Boris Stene forsikrer at tidsskjemaet ser ut til å holde:
– Ja, jeg er nettopp ferdig med språkvasken nå, så da er det første korrekturrunde som står for døra for min del. Boka er et klassisk «lukket rom-mysterium» og utgis i god tid før påske som en erke-klassisk påskekrim.
JØRGEN JÆGER SKUFFER ALDRI
Bergenseren Jørgen Jæger har for alvor flyttet inn i eliteklassen av norske krimforfattere, og kan vise til salgstall for sine siste to Ole Vik-bøker som overgår det de fleste av oss andre kan drømme om. Med «Monster» i 2015 og «Fortielsen» i 2016 har han gitt Norge to hylleveltere som krimleserne elsker. I 2016 var det kun Jørn Lier Horst og Unni Lindell som solgte bedre enn Jægers «Fortielsen». Jeg har lest alle hans bøker i serien, og synes hans suksess er så utrolig fortjent. Ikke fordi det er glitrende litterært, men fordi han skriver knakende gode spenningsbøker som folk liker å lese. Han er på mange måter norsk krimlitteraturs Kjell Halbing. (Morgan Kane). Blir ikke nominert til flotte priser og invitert til fine gallamiddager, men kan peke nese til elitistene fra toppen av bestselgerlista gang på gang.
Han er inne i andre bok av en fembokskontrakt med forlaget Juritzen, og Jæger lover den kommer til høsten, selv om han er litt tilbakeholden med hva som er årets tema:
– Tittelen er ikke klar ennå, men som i de to foregående bøkene, «Monster» og «Fortielsen», tar jeg opp et høyaktuelt samfunnstema. I boken er jeg på ny tilbake i Fjellberghavn, hvor byens avholdte ordfører inviterer til folkefest for å forkynne en nyhet som vil sette Fjellberghavn på Norgeskartet og endre det for alltid. Festen ender i katastrofe. Jeg nøler med å forhåndssnakke om temaet fordi det kommer inn i handlingen så langt ute i boken. Det er en nøtt jeg må knekke, for slik det er nå røper jeg for mye av mystikken i plottet ved å fortelle om temaet, så foreløpig ønsker jeg bare å si at det er høyaktuelt.
HUSBY SÆTHER MED NY WULF
Eirik Husby Sæther introduserte oss for politietterforsker Mikael Wulf i sin forrige krimroman «Judaskysset». Allerede nå i januar kan du glede deg til oppfølgeren. Hans andre bok i serien har fått tittelen «Det blå barnet» og er forventet sluppet på det norske markedet 28.januar. Boken handler om hvordan et drap ødelegger morderen og morderens etterkommere. Politietterforsker Mikael Wulf plasserer moren på lukket avdeling, hun lider av Alzheimers og snakker om Det blå barnet. Samtidig finner Mikael en dråpe blod på puten etter den forrige pasienten. Mikael har tilgang til likkjelleren på Ullevål sykehus. Han finner pasienten der og oppdager en grusom drapsmetode. Mikael Wulf må løse to mysterier fra morens rom. Drapet på den forrige pasienten og sannheten om Det blå barnet.
Cappelen Damms og Krimfestivalens Knut Gørvell mener vi virkelig har noe å se frem til denne gangen:
– På elegant vis har Sæther snekret sammen en historie som foregår på to plan, gamle Oslo og fabrikklivets åk, og Oslo per i dag med dets liknende problemer. Det er både en vakker og hensynsløs beskrivelse av disse to verdener og deres tangerende historier. Har sjelden lest en slik krim, den er poetisk lavmælt, samtidig hugget i et sterkt krimplot. Her har vi å gjøre med et talent, både for krimmen og for historien – litterært sterk. Eirik Husby Sæther er selv politi og debuterte med Judaskysset på Gyldendal. Og han er faktisk allerede ferdig med neste bok om Mikael og hans domene!
MOSTUE OG BRENNA KOMMER KANSKJE I MARS
Mostue & Brenna har siden deres første bok rettet søkelyset mot saker som har vist seg å bli meget aktuelle: utenlandske organiserte ligaer som styrer narkotrafikken i Norge, tidligere ransligaer som samler seg for det siste, historiske kuppet, og terror mot sivilbefolkningen. Dette er thrillere med høyt tempo og aktuelle problemstillinger fra et moderne Norge. Nå rir radarparet igjen, og denne gang har boken fått tittelen «Operasjon Hades»
Hades er navnet på dødsguden og det underjordiske dødsriket han i følge gresk mytologi hersket over. Det er ikke tilfeldig at tittel på denne romanen har hentet navnet herfra. De to spanerkollegaene Axel og Tobben står denne gang overfor nettopp «underverdenens» aller mektigste: bratva, russisk mafia – en hensynsløs organisasjon som har tatt over det kriminelle landskapet hvor enn de har etablert seg. Nå står Norge for tur. Klarer de å få fotfeste, vil alt endre seg i vårt tross alt fredelige, skandinaviske velferdssamfunn.
I denne thrilleren trekkes vi med i et plot som spenner seg fra den tsjetsjenske borgerkrigen, via avsidesliggende bygder på Østlandet og en dyreverngruppe som ikke skyr noen midler for å sette dyrs velferd på dagsordenen, til flyktningkrisen i Midtøsten styrt av kyniske og pengegriske bakmenn. Oppi det hele blir ikke bare Tobbens familie hardt rammet, men han selv blir utsatt for en karriereknusende mistanke. Axel Th. Munthe må ikke bare kjempe for sitt eget liv denne gang, men også for kollegaens – og det norske samfunnet!
FLERE GAMLE HELTER RIR IGJEN
I jakten på nye krimbøker fra gamle travere så kommer jeg over en del av dem som lover ny krimbok i sine serier, men som ikke kan si så mye om handlingen ennå ettersom romanen fremdeles er i støpeskjeen. Øystein Wiik er en av dem som lover ny krim. Han har ikke klart å la Tom Hartmann få være i fred i jula:
– Julen har vært preget av spagat mellom familiefest og manusarbeid, og det er jo det jeg helst vil. Blir veldig rastløs av å være borte fra tastaturet. Jeg slår meg videre med Tom Hartmann. Første utkast til neste høsts fortelling er levert redaktør, men det gjenstår jo mye finsliping. En bredt orkestrert historie med hendelser i flere verdenshjørner, og en aksjon ingen har tenkt ville være mulig, så får vi se om TH nok en gang kan avverge katastrofen. Jeg vakler litt når det gjelder tittel, mellom «Rottefangeren» og «Blodsjøen». Kanskje ender jeg med en helt annen tittel. Men jeg håper og sikter mot at det blir bok tidlig i august 2017.
Ny krimroman fra min bykamerat Helge Thime-Iversen har vært etterlengtet nytt. «Blodørn» er tittelen på den andre boken om kriposetterforsker Njaal Natland, og den kommer sannsynligvis høsten 2017. Njaal er invitert til en herregård i havgapet på Vestlandet, for å teste ut et nytt hotellkonsept. Han ankommer med noen få andre gjester til et stort hus uten synlig vertskap. Sammen må de løse tre mysterier som delvis strekker seg langt bak i tid, og snart begynner det å gå opp for dem at de også kan være i fare.
Hans Olav Lahlum tar et friår fra K2 og Patricia, men det betyr ikke at han har tenkt å holde seg unna årets krimhøst:
– K2 og Patricia kommer først tilbake høsten 2018. I mellomtiden kommer jeg i august 2017 med en ganske annerledes roman. Hoveddelen av handlingen i denne utspiller seg flere tiår etter romanene med K2 og Patricia, mens forhistorien til gjengjeld er plassert flere tiår tidligere. Dette blir en psykologisk spenningsroman snarere enn klassisk krim, og med handling fra fem ulike land blir det min klart mest internasjonale roman til nå. Tittelen blir etter alt å dømme «De fems tegn».
Torkil Damhaug skrev en av årets klart beste norske krimromaner i året som gikk, og det er mer på gang fra ringreven. Han forteller om aktive dager. Vil ikke love 2017-utgivelse, men utelukker det ikke heller:
– Det er den nye romanen jeg jobber med som kommer til å ta de fleste av arbeidsdagene i tiden fremover. Kanskje den blir ferdig til høsten, kanskje trenger jeg mer tid. Det dreier seg om en historie i krysningspunktet mellom den psykologiske samtidsromanen, thrilleren og krimfortellingen. Med andre ord det landskapet jeg har beveget meg i gjennom de siste fem romanene. Samtidig må jeg prøve ut noen grep jeg ikke har prøvd tidligere.
Ruben Eliassen på sin side kommer med en helt ny krimserien dette året. 2016 har gått med til mye research og arbeid, men det virker som om vi kan ønske en ny krimhelt velkommen i året som kommer:
– Krimsjangeren er preget av forfyllede politietterforskere med personlige problemer, og denne gangen er det en kjederøkende prest med sterke personlige problemer og en uklar fortid som har hovedrollen. I den første boken rulles historien om taternes livssituasjon i Norge på søttitallet opp og utbyggingen av Aker Brygge. Utgivelse er ikke satt da jeg fremdeles holder på med reesearch og fullføre manus, men den kommer.
En annen som kommer er Vidar Sundstøl. Hans andre bok fra de innerste skoger i Telemark:
– Ja, jeg kommer med ny bok til høsten. «Dødsdans», heter den, og er andre bok i serien om Max Fjellanger og Tirill Vesterli som løser mysterier med bakgrunn i gammel norsk folkekultur og overtro. Som første bok foregår også denne i Telemark. På storgården Venvik i Bø forsvinner datteren til en litauisk gårdsarbeider sporløst. En lignende sak fra1800-tallet kaster lange skygger inn i nåtiden. I følge et gammelt sagn skal det ha funnes en stor sølvskatt på Venvik. Tirill og Max begynner å få mistanke om at sagnet har noe for seg, og at det gamle sølvet på en eller annen måte spiller inn. Veien fram til løsningen på mysteriet er lang og går tett opp til en annen virkelighet – nemlig den som finnes i den gamle overtroen på bygdene.
Thomas Enger har lagt Henning Juul på hylla, og har satt i gang med et veldig spennende romanprosjekt som jeg virkelig gleder meg til å lese. Han er foreløpig svært hemmelighetsfull når det gjelder almuen, men jeg har fått vite litt, og jeg kan love dere noe som ikke er gjort tidligere i norsk krim. Tittelen og handlingen kan han derimot røpe bittelitt av her:
– Jeg kommer med en bok som skal hete «Killerinstinkt», og den handler om drapet på to elever på en videregående skole i en liten skogbruksbygd som heter Fredheim. Utgivelse er tenkt i august.
Kurt Aust så vi sist med en thriller fra Tour deFrance – miljøet, men nå er han tilbake i sitt vante spor med historiske spenningsromaner. Da jeg snakket med Kurt var han ivrig på å fortelle om den kommende boken som er tenkt utgitt i mars:
– «Skipet med det onde øye» er en seilskutekrim som foregår ute på Atlanterhavet i 1706/07. Professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten m. familie er på vei til Frankrike, som passasjerer på slaveskipet «Christianus Quintus» – på flukt fra kong Frederik IV. Men ingenting går etter planen. De blir som fanger på et skip hvor folk forsvinner sporløst mens kapteinen ikke synes å bry seg. Rasjonelle tanker får stadig dårligere vilkår etter hvert som uforståelige ting skjer på det ensomme skipet – og Petter skjønner, til sin forskrekkelse, at heller ikke Thomas synes å bry seg. Grøssende spenning og mystiske dødsfall. 80 hardbarka sjøfolk og en fruentimmer på en skute på størrelse med en middels norsk enebolig – i måneder. Og under dem det svarte dypet. Det som sjøfolk hater mest av alt!
OG HELT TIL SLUTT MÅ VI VEL NEVNE OSS SELV …
2017 blir forhåpentligvis et godt krimår også for min kone Agnes Lovise Matre og meg. Agnes debuterer som krimforfatter med «Skinnet bedrar» på Gyldendal Norsk Forlag denne våren. Handlingen er også denne gangen lagt til Øystese i Hardanger, men dette er fullblodskrim som dere kan glede dere til. Jeg har sagt i flere intervjuer at jeg er skikkelig sjalu på plottet hennes, og det mener jeg fremdeles. «Skinnet bedrar» er første bok i en krimserie med lensmann Bengt Alvsaker i hovedrollen.
Midt i sommervakre Hardanger forsvinner et barn sporløst fra bygda. Etterforskningen er svært komplisert og kretser rundt et lite bygdemiljø med svært mange hemmeligheter, og enda flere merkelige mennesker som har mye å skjule. Hva har skjedd med barnet, og hvem kan i så fall ha gjort noe med det? I denne krimromanen klarer Agnes kunststykke å kombinere høyt tempo, krevende etterforskning, krypende suspense, gripende hverdagsdrama og et krimmysterium jeg tviler på at noen klarer å løse før siste side er lest. Jeg er jo ikke spesielt habil, men kan ikke forstå annet enn at dette blir en stor favoritt hos mange i krimåret 2017.
Selv kommer jeg altså ut med min andre bok i trilogien om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. «Hjerteknuser» er planlagt utgitt på Gyldendal i mai, og skal i likhet med «Maestro» gis ut i hele 15 land.
I denne krimhistorien fra Haugesund står Viljar ovenfor alle foreldres mareritt. Hans 17 år gamle sønn Alexander blir mistenkt for drap på en jente under en ungdomsfest, og dess mer Viljar og Lotte graver i det som har skjedd, dess nærmere kommer de det faktum at det ikke finnes noen andre enn Alexander som kan ha tatt livet av den unge studenten Emilie Sand Vormedal. Det merkelige er at ingen klarer å se hvordan jenta er blitt drept, og mysteriet får med ett ben og springe på når enda ett lik dukker opp, og enda ett … Fellestrekket er åpenbart. De er alle unge mørkhudete festdeltakere. I bakgrunnen tramper marsjstøvlene til den høyreekstreme grupperingen «Norsk Motstand» gjennom Haugesunds gater.
Og med det er det vel bare å ønske dere alle et skremmende godt nytt år 🙂
PS! Skulle noen etablerte norske krimforfattere føle seg glemt i dette selskapet så er det bare å sende meg info, så skviser jeg dere inn
Fremtidige omtaler av bøker fra Gyldendal vil bli merket med denne logoen.
8.mars signerte jeg utgivelseskontrakt for mine to første bøker med Gyldendal Forlag i Norge. En fantastisk mulighet for meg personlig, men det fører til at jeg anser ikke meg selv som uhildet til å skrive flere anmeldelser fra bøker jeg leser under Gyldendal sin logo lengre.
Jeg har fått en del spørsmål om jeg vil legge ned bokbloggen nå som jeg har blitt antatt som forfatter. Jeg har ikke noen ønsker om å gjøre det. Jeg er ikke den eneste forfatteren i Norge som skriver omtaler og anmeldelser. Ingvar Ambjørnsen er et godt eksempel på dette. Tom Egeland et annet. Jeg synes likevel at det er mest ryddig å la være å anmelde flere bøker fra Gyldendal. Jeg kjenner de ansatte og de fleste av krimforfatterene litt for godt, i tillegg til at det ville sette meg i en situasjon der enkelte ville trodd at det var forventet av meg fra forlaget sin side at jeg uttalte meg positivt. Slik er det selvsagt ikke, men jeg velger likevel å holde hånda mi ute av det vepsebolet.
Mine tidligere anmeldelser av Gyldendal-bøker ligger fremdeles ute på bloggen. De er alle skrevet før jeg visste noe om den avtalen som skulle komme. Det kan også hende jeg omtaler (ikke anmelder) noen av Gyldendals kommende bøker, men da vil jeg i så fall merke disse tydelig med «produktplassering», slik at ingen skal være i tvil.
Håper dere alle vil følge meg videre på ferden både som krimblogger og som krimforfatter. Det er et eventyr det som skjer, og en fantastisk reise jeg er i ferd med å legge ut på. Ber også om forståelse for at det kan bli litt færre bøker som blir lest og anmeldt i tiden som kommer. Jeg må nemlig levere et råmanus til «Hjerteknuser» til Gyldendal i løpet av kommende høst.