historisk krim – GEIR TANGEN

God gammel årgang!

«Sneen var ren» er Lahlums første historiske krimroman i et annet univers enn serien om K2 og Patricia. Den foregår også i en annen tidsperiode, nærmere bestemt i et okkupert Norge under andre verdenskrig. Politietterforsker Engly Martinsen befinner seg i en nær sagt umulig limbo mellom et gjennomsyret nazifisert politivesen og et personlig ønske om at alt politiarbeid må ha objektivitet som grunnmur, og aldri skal ta politiske hensyn. Selv har han i følge datteren dratt nøytraliteten sin til det ekstreme når han gikk så langt som til å stemme Venstre før krigen.

En framtredende NS-sympatisør og advokat blir skutt inne på hytta si ved Voksenkollen i Oslo, men det er et stort mysterium hvordan morderen har kommet seg inn og ut av hytta ettersom snøen er uberørt utenfor hytta, og at den hadde lagt seg allerede kvelden før drapet. Sammen med sin yngre assistent Egil, som er ivrig NS-sympatisør, må Engly tråkle seg gjennom et stort nett av familiehemmeligheter, arveoppgjør, politiske motiver og en hel rekke involverte som alle kan være involvert i drapet.

På sedvanlig Lahlum-vis så kommer sannheten gradvis for en dag gjennom hovedpersonens mange avhør og grublinger, men sporene må dekkes til og skjules da flere av dem blir servert ham av motstandsfolk som har holdt advokaten under oppsikt. Hans Olav Lahlum er definitivt på sitt aller beste når han kan boltre seg i gammel historie. Det er som om både skrivestil, mysterier og tilnærming passer mye bedre når han beveger seg i dette landskapet. «Sneen var ren» er først og fremst en knakende god pusle-krim, men også en studie av Norge under okkupasjonen. Fine karakterer, gode historiske skildringer, og et interessant mysterium driver leseren fint gjennom boka. For deg som liker de aller første K2 og Patricia-bøkene, så er denne helt på nivå med dem. Dette var rett og slett kos!

16.januar 2022 – ©Geir Tangen

Stilsikker Lahlum

Med Hans Olav Lahlums krimromaner vet du hva du får. Han viker ikke fra oppskriften, og gir oss stadig nye mysterier å tygge på. Hans tredje roman Katalysatormordet har alle ingrediensene vi møter i de to første bøkene fra hans hånd. I tillegg har han blitt skarpere i krimsjangerens tempo-register. Med det så mener jeg at han bevisst bruker flere scener der hovedpersonen må ty til snarrådighet, og scener der personer befinner seg i akutt fare. I Katalysatormordet kretser vi rundt et drama der flere personer er i livsfare, og spenningen ligger ikke, i motsetning til hans to første krimromaner, bare i selve mysteriet og hvem som har utført drapene.

Lahlum er historiker, og han har en forkjærlighet for perioden han skriver sine krimromaner fra. Sent 60, tidlig 70-tall. Det er ikke rent lite research som må til for å gjenskape et troverdig Oslo som ligger 50 år tilbake i tid, og Lahlum slurver aldri med detaljene. Å kalle det historisk krim blir kanskje litt feil, men jeg lanserer gjerne begrepet retro-krim, med et håp om at det gir dere lesere et bedre innblikk i hva Lahlums krimserie om K2 og Felicia går ut på.

K2, eller Kolbjørn Kristiansen, er Oslopolitiets beste drapsetterforsker, men det ingen vet er at det egentlig er hans sidekick, den handicappede Felicia som er hjernen bak hans største triumfer som mordetterforsker. Det er hun som er den geniale Sherlock eller Miss Marple om du vil. Kristiansen selv er til tider ganske hjelpeløs i sine forhastede slutninger. Etter en dag med forhør og etterforskning er det gjerne først på kveldens middag hjemme hos Felicia etterforskningen får bein å gå på. Etter tre bøker er dette blitt en innarbeidet rutine, ikke bare hos de to karakterene, men også hos leseren som forventer at ting løser seg ved middagen.

I Katalysatormordet er det drapet på en ung kvinnelig kommunistsympatisør som setter hjulene i gang. Og dette drapet «katalyserer» flere drap som ryster byen. K2 og Felicia må dykke langt inn i en forsvinningsgåte fra 1968, gamle NS-sympatisørers gutteklubb, sikkerhetspolitiets hemmelighetsfulle overvåkning og i den indre politiske krets rundt SF, kommunistene og i Arbeiderpartiets ledelse. Alt for å nøste opp trådene som peker mot et kommende attentat av stort format.

Som alltid i Lahlums krimromaner så er plottet komplekst. Du skal være godt over gjennomsnittet oppmerksom og ha spilt din andel med Cluedo opp gjennom årene for å klare å finne ut sammenhengene før Patricia forklarer dem til deg. Akkurat dette er det som fascinerer meg mest med Hans Olav Lahlums bøker. Den evinnelige jakten på å komme Patricia i forkjøpet. Etter tre forsøk kan jeg vel konkludere med at jeg er hakket glupere enn K2, men ganske evneveik målt opp mot unge Felicia. Det er stor underholdningsverdi i dette aspektet. Å løse mysterium. Finne ut hvem, hva og hvorfor. Vandre rundt med historien i tankene og prøve å grave seg frem til en løsning før den avsløres.

Lahlums to første bøker i serien, Menneskefluene og Satelittmenneskene, er rolige «whodunnit»-krimromaner tett opp mot Agatha Christie i sjanger. Som sagt så holdes dette ved like også i Katalysatormordet, men her er det noen heftige actionscener og cliffhangere som viser at Lahlum har beveget seg litt når det gjelder det dramaturgiske. Jeg har så absolutt sansen for dette trekket, og synes denne tredje boken i serien er den klart mest spennende av hans tre første. Den fjerde, De fem fyrstikkene, har jeg forstått er en slags remix av flere noveller spunnet sammen til en roman. Det skal bli artig å se hvordan Lahlum har klart den oppgaven.

Jeg vil på sterkeste anbefale krimelskere om å prøve ut denne serien. Jeg strevde lenge i starten i og med at språket og dialogene var autentisk riktige med tiåret handlingen utspiller seg i, men det løste seg da jeg gikk over til lydbokversjonene på Storytel. Nils Nordberg er en glimrende forteller, og han gir både spenst og liv til Lahlums krimbøker. På tide med en Riverton snart? Jeg mener det, og jeg vet det er mange som deler min oppfatning.

(PS! Det bør av habilitetsgrunner nevnes at jeg gjennom min entusiasme for norsk krimlitteratur de seneste årene har blitt ganske godt kjent med Hans Olav Lahlum, og han skal bokbade meg på min egen lanseringsfest for Maestro 15.januar.)

En stjerne er født

Stjerner over – Mørke under er Ingebjørg Berg Holms debutroman. La det være sagt med en eneste gang … Maken til krimdebut skal du lete lenge etter. Romanens form er så hårete og vågal at den mangler sidestykke blant andre norske krimdebutanter de siste årene. Vi snakker historisk krim fra tjukkeste Hurum-landet i år 1875. Lenger unna det som er politisk korrekt innen moderne norsk krim kommer du ikke. Da er det så ubeskrivelig deilig når det lykkes. Stjerner over – Mørke under er så vakker, vemodig og gnistrende godt skrevet at en skulle tro en hadde med en veteran i faget å gjøre.

Denne krimromanen er som dere forstår noe helt utenom det vanlige. Vi møter en nyansatt lensmann i Hurum som får i oppdrag å løse en drapsgåte. En mann er funnet drept i skogen. Han er plassert under et bjørketre, og det avsløres snart at mannen er en tidligere levemann fra Holte gård som reiste til Canada for mange år tilbake. Året er 1875, og vi møter et norsk bondesamfunn som vi kjenner igjen fra historiebøkene. Samfunnet er klassedelt mellom de skriftlærde som for eksempel lensmann og prest, og de som jobber i tjeneste på gårder. Embetsmenn er høyt aktet og respektert av lekfolket, og det de sier er loven. Ingen kan motsi dem.

Selve mordgåten og løsningen av den er ikke det som gjør denne romanen så spesiell. Mysteriet er bra det, og løsningen henger så absolutt på greip. Men, det som gjør at akkurat denne romanen blir en fryd å lese er nærheten til karakterene, de fantastisk vakre beskrivelsene, og troverdigheten i både miljøskildringer og språk. Dessuten skildrer boken religiøse konflikter, kjønnskamp og en kamp for menneskeverdet i datiden på en gnistrende måte. De to sistnevnte ligger vel å merke mye i undertekstene, men vi ser dem likevel som ulmende glør like under overflaten. Det er både en indre og en ytre dramatikk i teksten som griper meg som leser, og som får meg interessert.

Skildringene av «byttingen» Jørgen og hans «svekk» er vonde og gripende å lese med vår tids innsikt i hva slike mennesker har av verdi. Den gang ble de behandlet som trollpakk, og omtalt som noe djevelsk og farlig. Overtro og kvakksalveri førte til mishandling og grov omsorgssvikt. Samtidig klarer forfatteren å vise hvordan den utstøtte Kveker-familien på Holte klarer å ta vare på denne gutten oppi alt det vonde. Det er rørende lesing. At det var mennene i familien som framsto som omsorgspersoner for Jørgen, mens kvinnene drev med forbanning og overtro, synes jeg gav historien en ekstra dimensjon.

Jeg nevnte det språklige. Boken er skrevet i brevs form som et personlig brev fra lensmannen til sin storebror som har flyttet til Amerika. Dette grepet gjør at hele historien får en ekstra dimensjon av nærhet. Noe som er et genialt grep ettersom historien befinner seg ganske fjernt fra vår tid. Lensmannens personlige betraktninger og funderinger er fine, og mange av spørsmålene han stiller seg er vesentlige samfunnsspørsmål, og spørsmål som angår mellommenneskelige relasjoner. Vi ser mennesker i en ny tid. En ny oppvåkning, med nye verdier og normer. Dette gir historien ekstra krydder, og gjør at vi leser med spenning og interesse også i de partiene der selve drapsgåten er omstendelig og stillestående.

Naturskildringene er helt fantastiske. Det er en trolsk og eventyraktig stemning som ligger som et slør over hele historien, og skaper en mystisk stemning rundt alt som skjer. Overto og gamle segner flyter sammen med skildringer av naturen fra mennesker som sto langt nærmere skogen, vannet og fjellene enn det vi gjør i dag. Det er lett falle ned i en nasjonalromantisk klisjèsuppe når en skal prøve på dette litterære grepet, men forfatteren er svært flink til å balansere skildringene og gi dem sitt eget særpreg. Dette er så absolutt en roman av høy litterær kvalitet.

Jeg har til tross for alt dette valgt å ikke gi den full pott. Grunnen er et fortellerteknisk grep som ikke fungerte. Flere scener i boka blir beskrevet gjennom en synsvinkel i ett kapittel, for så å bli beskrevet på nytt i en ny synsvinkel i neste kapittel. dette gjør at motoren stopper, og det til tider blir veldig omstendelig og seigtflytende. Å skrive samme scene flere ganger men sett fra ulike øyne er sjelden vellykket, og det blir det ikke denne gangen heller. hadde det ikke vært for det grepet ville dette vært en soleklar sekser på terningen fra meg. Stjerner over – Mørke under er annerledes, spesiell, interessant, spennende, vakker og en liten litterær perle. Det er bare å gratulere debutanten. Det vil ikke overraske meg om hun skulle gå hen å bli Riverton-nominert for denne romanen.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Artemisas verden, Beathes bokhjerte, Karis bokprat