Stikkord: historie

Det er med et lite smil i munnviken jeg må innrømme at Tom Egeland er utstyrt med frekkhetens nådegave. Han lyver så det renner av ham, og snekrer sammen et blendverk – et fata morgana, som får leseren til å undres hva som er fakta og hva som er fiksjon. Hans andre bok i Bjørn Beltø-serien, Paktens Voktere, er for å si det på godt norsk – Godt jugi! Jeg bøyer meg i støvet, og ber vedkommende snarest legge seg inn på nærmeste nervesanatorium. Makan til livlig fantasi skal du lete lenge etter, og teoriene er så hinsides at enhver person med hvit frakk ville rynket bekymret på øyenbrynene og hentet fram både remmer og tøy.

Slik er det å være forfatter. Nei, beklager … Det ble feil. Slik er det å være en nådegavet forfatter. Å ha den egenskapen i seg at en klarer å fortelle en oppdiktet historie så godt at alle blir blendet. Jeg skal unngå å røpe for mye av handlingen i Paktens Voktere. Boken er alt for god til at jeg skal ødelegge lesegleden med å røpe hva som egentlig skjer mellom de stive permene. Men, jeg kan si såpass som at konspirasjonene, de teologiske teoriene og de historiske preferansene får Dan Brown til å ligne en liten spjæling som har fått buksevann. Det er pur galskap i fri dressur. Albinoarkeologen Bjørn Beltøs avsløringer i denne boken ville fått Robert Langdon til å framstå som en Trond Giske ved siden av Einar Gerhardsen.

Det er lett å la seg begeistre. Det er lett å la seg rive med. Det er lett å rope halleluja. Likevel, så merker jeg underveis at det finnes grenser (også for meg) for hvor mye en kan lesse på med av oppspinn og kvasivitenskaplige detaljer uten at det blir for dumt. Jeg merket mens jeg leste at jeg hadde lest boken før. Eller det vil si, jeg har prøvd å lese den før. Den gangen stoppet jeg ved åpningen av første gravkammer og tenkte: «Ikke faen – dette gidder jeg ikke». Nå syv år senere er jeg langt mer belest, og langt mer villig til å godta konseptet. Jeg ser at forfatteren ikke prøver å lure oss, men at han forteller eventyr. Troll, hekser og drager er erstattet med rike sjeiker, gale vitenskapsmenn og teologiske kodeknekkere. Soria Moria slott og halve kongeriker erstattet med skumle gravkammer og skjulte skatter. Prinsesser og prinser erstattet med arkeologer og historiske idealister. Hindringene på veien til slottet er skjulte koder og kryptiske manuskripter. En kamp mellom det gode og det onde. En kamp mellom løgn og sannhet. Som et speil i en gåte finner vi svarene underveis. Det er morsomt og spennende, men det er fiksjon. Det er løgn. Det er eventyr.

Dan Brown gjør nøyaktig det samme i sine bøker om Robert Langdon. Han spinner gåter og mysterier rundt oppdiktede frimurerbevegelser, religiøse ordener og historiske og religiøse artifakter. En tanke mer opphengt i kunst og kunsthistorie, men ellers veldig likt. Det er ikke Tom Egeland som har kopiert verdenssuksessen til Dan Brown. Egeland kom ut med Sirkelens Ende allerede i 2001. Flere år før Brown slo igjennom med Da Vinci koden. Men, jeg våger meg på påstanden at Tom Egeland så sitt snitt til å spinne videre på Bjørn Beltø da han så hvordan verden gikk fullstendig av hengslene etter Da Vinci koden. Paktens Voktere har også langt flere likheter til Brown-metoden enn det Sirkelens ende hadde. Tempoet er skrudd kraftig opp. De oppfinnsomme kodene og rebusene kommer stadig hyppigere. Teoriene og funnene er langt villere, og skurkene er skumlere. Partiene med endeløs vitenskaps-onani er lengre og mer dyptgående. Joda Tom, du har skjønt hva det var som fenget folk i Brown-universet. Hadde du ikke vært norsk ville du garantert blitt en internasjonal bestselger med denne boken.

Hva er det så som fascinerer oss slik med disse sprut gale forfatterne som lirer av seg med den ene eventyrhistorien etter den andre? Jeg vet ikke, men jeg husker veldig godt hvor nesegrus beundrer jeg var av Indiana Jones. Det er noe der. Jeg bare sier det. Vi liker eventyr. Vi er vokst opp med skjulte skatter, gjemte hemmeligheter og mystiske kart og koder. Det fenger barnet i oss, men på en voksen måte. Når røverfortellingen blir tilstrekkelig innpakket i kvasihistorikk og teologiske myter så blir det hele straks mye mer spennende. Ingenting er så kjedelig som at Bibelen er sann, at et kloster bare var et sted hvor munker bodde og gjorde nix – nada og nothing. Herregud så uinspirerende! At et kors eller et annet symbol risset inn i en kirkevegg bare et et resultat av en tiåring med tollekniv som kjedet seg. Sannheten kan jo ikke være SÅ kjedelig, kan den vel…?

En ting er iallfall sikkert og visst, og det er at Tom Egelands bøker om Bjørn Beltø ikke er kjedelige. Eller … Det vil si … TIL TIDER er de kjedelige også. Jeg nevnte ordet «vitenskaps-onani» litt lenger oppe, gjorde jeg ikke? Ja, altså … Når en bruker flere titalls sider etter hverandre bare for å lire av seg en uendelig rekke av vitenskaplige detaljer, manuskriptreferanser, historiske preferanser og teologiske teorier … Ja, da skal en være godt over gjennomsnittet interessert i fagfeltene for å ikke glippe med øynene. Jeg er en ærlig mann … Og jeg må altså innrømme at det var en tre-fire steder jeg ropte til boksidene foran meg i frustrasjon. – Kjære Tom, kan du vennligst slippe tak i pikken, og fortsette på fortellingen???

Har jeg lov å si slikt i en bokanmeldelse? Sist gang fikk jeg jo kritikk for at jeg ikke sa i anmeldelsen at jeg hadde delt et par pils med Tom Egeland i baren på Bokhotellet i Lyngør. Nå mer enn hentyder jeg at mannen blir ørlite fysen i stakken av å vise fram hvor mye han kan, og hvor mye han har gravd opp i researchen. Kanskje er det ikke slik … Kanskje er dette en helt nødvendig del av blendverket? Å få det hele til å framstå som så troverdig at vi lar oss lure? Heldigvis så avslutter Tom Egeland på ærlig vis. I etterordet forteller han nøyaktig hva det var han bløffet om i Paktens Voktere. Det var befriende, for jeg begynte virkelig å lure på en del detaljer. Det er godt det finnes eventyrfortellere der ute som fremdeles er i stand til å få oss til å tro på både tusser og troll. Dette var godt jugi Tom. Du har frekkhetens nådegave, og takk for det!

(Lesingen av Paktens Voktere er et ledd i et mål jeg satte meg i Desember om å lese en Beltø-bok i måneden fram til «Den 13. disippel» slippes i mai. I januar leste jeg Sirkelens Ende, nå i februar Paktens Voktere, i mars blir det Lucifers Evangelium, mens April blir brukt til Nostradamus Testamente.)