Henning Juul – GEIR TANGEN

God Juul fra Enger

Engers krimhelt Henning Juul avslutter krimåret 2015 for min del. Siste kapittel i en spennende serie på fem bøker. En harmonisk kvintett. En fargerik flush. Et norsk krimeventyr solgt til 26 land. Siste punktum er satt med Banesår.

Jeg ser at kritikerne er uenige. Noen mener serien tapte seg med de siste to bøkene, andre synes Thomas Enger klarte å fullføre sitt bokprosjekt med glans. Jeg befinner meg et sted midt mellom disse påstandene. Bok 4, Våpenskjold, var på grensen til å være fryktelig svak, mens siste avsnitt i serien, Banesår var strålende. Tettpakket spenning, uventede twister, høyt tempo og en prolog som gjorde at jeg holdt meg på pinebenken fram til siste slutt.

Om en har lest hele serien på fem bøker så er Banesår ingen nedtur. Ja, den er full av detaljer, henvisninger til tidligere episoder, masse navn, slektskap og synlige og usynlige tråder som en må holde styr på. Krevende for en ny leser, eller dersom det er lenge siden du leste de forrige bøkene. Men, slik må det nesten være når en skal sy sammen en hardangersøm av sammenhenger i et drama som har utspilt seg over 1500 sider og fire tidligere utgivelser.

Det som skuffer meg litt, om en ser serien under ett, er fraværet av de egentlige bakmennene i de første bøkene. De burde hatt en tydeligere rolle der. Samtidig så er det jo akkurat det som er så forsnærende med bakmenn. De holder seg skjult i bakgrunnen helt til det brenner alvorlig under føttene deres. De er usynlige spøkelser som trekker i tråder, og sender sine fotsoldater ut i krigen for seg. Slik er det også i Henning Juul-serien. Det er liten vits i å begynne å spekulere i hvem som sto bak brannen som tok livet av Jonas før du er kommet til bok 4.

Jeg kunne også påpekt en del tråder som blir hengende igjen også etter siste bok. Vi får ikke vite hvordan det egentlig gikk med et par av aktørene, men vi kan tenke oss til det, og det får være greit nok.

Det kritikerne burde ta litt mer inn over seg når det gjelder Engers bøker er at vi snakker ikke om hans femte bok nå. Eller, jo det er det selvsagt, men på sett og vis blir hele Juul-serien hans debut. De første ordene i Skinndød er de første ordene Thomas Enger produserte som forfatter. Den fem-bok lange serien var planlagt i detalj lenge før en eneste krimleser hadde hørt om mannen, og han har på fem år jobbet seg gjennom hele serien, og samtidig oppnådd en internasjonal suksess som svært få er forunt. Han har garantert forbannet seg selv mange ganger underveis for at han la opp løpet slik uten tanke på at alt dette måtte henge nøye sammen den dagen siste punktum skulle settes. Jeg synes Thomas Enger har gjort det med glans. Serien om Henning Juul står fjellstøtt gjennom fire av fem bøker. Det står det respekt av.

De aller fleste av oss som skriver bøker har mer enn nok med å tenke en bok, og en historie om gangen. Skulle jeg tenkt fem bøker i sammenheng slik som Enger gjør, eller Jussi Adler-Olsen (10!) for å ta et annet eksempel, ville jeg fått skrivesperre halvveis inn i første kapittel. Det ville rett og slett blitt for mye å forholde seg til.

Jeg kunne sagt en del om denne femte boken, Banesår. Men, det blir feil nesten uansett. For dersom en skal se på boken som en enkeltstående krim som skal kunne leses uavhengig av de fire første, ja så ville boken vært en fiasko av dimensjoner. Dette er IKKE en bok du drar med deg fra kiosken på Narvesen for å ha noe spennende lesestoff på flyet. Karakterene er totalt ukjente og svært mange, forhistorien deres er i beste fall uklar og kaotisk, og samspillet mellom karakterene ganske forvirrende. Det er med andre ord ganske så nytteløst å lese denne boken uten å ha lest minst et par av de forrige. Samtidig så vil jeg ved å gå inn i handlingen i Banesår uansett avsløre så viktige detaljer, at det også blir feil. Derfor snakker jeg altså mest om hele Juul-serien. Det er nemlig det Banesår handler om. Avslutningen på Juul-serien. Oppklaringen av mordbrannen som drepte Jonas. En mordbrann vi får høre om i første avsnitt i første bok. Et mysterium som har strukket seg over fem bøker.

Ser vi slik på det, så er det ingen tvil i min sjel. Få andre krimhistorier i nyere tid har engasjert meg mer enn historien om den brannskadde nettjournalisten Henning Juul. Engers andre bok, Fantomsmerte var den aller første boken jeg som bokblogger anmeldte høsten 2012. I tre år har jeg ventet på svarene rundt Jonas-drapet. Like spent hvert år på om vi kom noe nærmere sannheten. Det er nesten et tomrom i meg nå når alt er blottlagt, og siste setning er skrevet. Jeg har sett en forfatter som har blitt bedre og bedre til å skrive, men også en forfatter som tydelig har vært iført en tvangstrøye mot slutten for å få ferdig den historien som alle venter på. De tiltenkte seks bøkene i serien ble plutselig til fem, og det går fort i svingene i siste bok.

Takk skal du ha Thomas Enger, for tre år med gysefull spenning, sene søvnløse netter, og mange krimgåter. Jeg er blitt oppriktig glad i Henning Juul, og jeg må si av hele mitt hjerte at det ble et verdig, men veldig vemodig farvel med ham i natt.

Mine anmeldelser av de fire førte bøkene i serien om Henning Juul:

Fantomsmerte

Blodtåke

Våpenskjold

Enger på cruisecontrol

Thomas Enger er en av de aller mest spennende forfattere vi har fått opp og fram i Norge de siste fem årene. Hans bøker om nettjournalisten Henning Juul har begeistret krimelskere i mange land, og han har solgt over 300.000 bøker internasjonalt. Hans første ungdomsbok «Den onde arven» vant U-prisen for 2013. Våpenskjold er hans fjerde og nest siste Juul-bok, og den kom ut nå i høst. Boken har fått lunkne kritikker i motsetning til hans tidligere utgivelser. Jeg må nok dessverre henge meg på massene denne gangen,

Det hender en sjelden gang at romanfigurer går så inn under huden på deg at de rett og slett blir levende, viktige skikkelser i livet ditt. I min verden lever Harry Hole i en litt guffen kjellerbolig på Grefsen. Jeg ser etter ham når jeg passerer Skippergata på Oslotur. Ja, jeg vet det er sært, men jeg ville ikke blitt overrasket om jeg plutselig en dag møtte William Wisting eller Elli Rathke på bussen, eller om jeg ble stanset i en rutinekontroll på vestlandet av Ole Vik og Cecilie Hopen. Slik er det bare. Enkelte av disse figurene får en hel spesiell plass i hjertet ditt, og de er skapt av ekstremt dyktige forfattere som har klart å puste liv i dem. Ekte liv. Liv som vi tror på. Henning Juul er en slik karakter. Det skamferte nettjournalisten som fikk ansiktet ødelagt, og som ble frarøvet den lille sønnen sin i en påsatt brann i 2007. Helt fra første side i første bok har Henning vært ekte. Han puster. Han lever.

I høst kom fjerde og nest siste bok om Henning Juul. Våpenskjold. Når en byr på en så levende karakter som Henning Juul, blir det om mulig enda mer trist når historien rundt ham ikke fungerer. I de tre første bøkene går det greit, selv om de alle har sine skjønnhetsfeil. Men, denne gangen klapper det litt sammen dessverre. Boken var rett og slett litt kjedelig. Drivet og motoren var ikke der. Jeg tok meg selv i å tenke at det egentlig var meg revnende likegyldig hvem av Hellberg-familien som hadde begått drapet på Daniel Schynmann, og om de klarte å finne Noras savnede venninne i live eller ikke var heller ikke så viktig. Det meste handlet hele veien om å komme seg frem til neste avsnitt eller kapittel der vi kunne få vite noe mer om Henning, og mordbrannen.

Nora (Hennings ex-kone) er ikke en karakter som vi har noe nært forhold til. Selv om hun deler skjebne med Henning når det gjelder Jonas-saken, så har hun startet på nytt med ny kjæreste og ny familie. Hun er en tanke uinteressant. Som i forrige bok har forfatteren altså valgt å gi hovedperspektivet til en av bikarakterene sine. Sist gang søsteren, som var minister i regjeringen. Denne gangen Hennings ex-kone, som er journalist i Aftenposten. Prosjektet til Enger med å gi disse karakterene en viktig og framtredende rolle som gjennom serien dermed belyser Henning og saken hans fra ulike vinkler, er en kul tanke. Vi får sett hovedpersonen og historien gjennom mange sett med øyne, og gradvis åpnes mysteriet seg foran oss. I neste bok som kommer til sommeren får vi endelig svaret. Men, problemet er at disse karakterene får alt for store sko å fylle. Se for deg en Harry Hole-bok der Harry bare er en bikarakter som lusker i bakgrunnen av historien. De fleste av oss ville hatt mer Harry, for det er han som er kul! Slik er det her også. Vi vil ha Henning Juul, ikke den jævla ex-en hans!

I Våpenskjold følger vi altså Hennings ex-kone Nora i hennes jakt på en studievenninne som er forsvunnet sporløst. Hun tilhører den rike Hellberg-familien i Tønsberg, og sammen med et drap på en svensk pensjonist, utvikler dette seg til å bli en klassisk kriminalhistorie der gåten er hvem i den rike familien er det som har begått drap og kidnapping for å skjule familiens hemmeligheter. Alt er forutsigbart, og ikke så rent lite søvndyssende. Det skjer lite av spenning annet enn at Nora går fra familiemedlem til familiemedlem og intervjuer den ene etter den andre. Til slutt finner hun løsningen, men da blir hun selvsagt fjernet til Henning og Iver klarer å redde henne ut av uføret. Det som derimot er spennende og interessant i denne boka er sekvensene der vi følger Henning i Oslo. Der sitter vi på kanten av stolen og leser. Holder pusten i spenning. Rives med av hjerteskjærende følelser. Det er ekte. Det er levende, og det pulserer. Historien rundt mordbrannen engasjerer fremdeles etter fire bøker, men det merkes at hver eneste lille detalj nå må strekkes ut til det uutholdelige for at ikke spenningen skal ødelegges foran den store finalen i siste bok, Banesår, til sommeren.

Enn så lenge får vi håpe at siste bok handler om Henning. De tre siste bøkene har jeg rett og slett følt meg litt snytt. Mer som den gangen jeg ønsket meg Tarzan-blader til 9-årsdagen, og pappa kom hjem med fem blader «Korak». Serien om Tarzans sønn var fin den, men det var jo ikke Tarzan?

Mine anmeldelser av bok nr 2 og 3 i serien om Henning Juul.

Fantomsmerte

Blodtåke

Blodtåke – Lurer på om Thomas Enger lytter til meg?

I sin tredje roman om den brannskadde journalisten Henning Juul gjør Thomas Enger akkurat det jeg har bedt ham om å gjøre etter de to første bøkene. At «Blodtåke» trolig var ferdigskrevet før jeg publiserte min bokomtale av «Fantomsmerte» er jeg villig til å fortrenge for å kunne stille meg selv i et bedre lys. Jeg sier bare tusen takk Thomas for at du var villig til å lytte …

Blodtåke kom ut på Gyldendal forlag nå i januar og er rett og slett en knakende god kriminalroman. Ikke helstøpt, for slike vederstyggelige klisjeer må jeg holde meg unna, nå som jeg skal tittelere meg som forfatterveileder 😉

Nei. Spøk til side. Blodtåke er på mange måter et helt nødvendig og usedvanlig godt skrevet hvileskjær fra Thomas Enger sin side i den seks bok lange romanserien om Henning Juul. Tempoet, som var ekstremt heseblesende i Fantomsmerte, er senket helt ned til krabbegir. Jeg vil nesten si at Blodtåke er en stille, tilbakelent og rolig kriminalfortelling. Nesten litt britisk i stilen, men uten det groteske som ofte følger i blodsporene til forfattere som Minette Walters og P.D James.

Det mørke, urovekkende og skremmende lurer likevel i krokene hele veien i denne romanen. Antagonistens uhyggelige tanker og lyster blir dryppet på leseren fra start til mål. Hans lyst til å «slukke lyset» i levende øyne gir oss en krypende og creepy stemning som vi kjenner godt igjen fra psykologiske thrillere. Denne uhyggen brer om seg, og er på mange måter en av taktene i den totaktsmotoren som tøffer avgårde i et passende skjærgårdstempo.

Den andre takten er søsteren til Henning Juul, Justisminister Trine Juul Osmundsens, sine skjulte hemmeligheter. Hun har blitt utsatt for tidenes største karakterdrap i media etter å ha blitt beskyldt for å ha forgrepet seg seksuellt på et yngre Arbeiderpartimedlem. Hennes historie brettes ut i denne tredje boken om Henning Juul, og det har ant oss som har lest de to første bøkene at det ville dukke opp noe mer om henne underveis.

Thomas Enger har solgt en kvart million bøker om sin krimhelt Henning Juul. Bøkene blir bedre og bedre.

Som sagt så har jeg (helt urettmessig) påberopt meg en slags veilederrolle for Thomas Enger. I min bokomtale av den andre boken i serien «Fantomsmerte» påpekte jeg en del svakheter ved plottet og karakterene. For det første kritiserte jeg Enger for at hovedplottet på mange måter spilte andrefiolin i begge de to første bøkene. Dernest sa jeg at plottet var så konstruert og villedende i bøkene at det faktisk ble ganske vanskelig å forstå løsningen.

I «Blodtåke» har Thomas Enger ryddet opp i dette. Denne gangen er hovedplottet av såpass interesse at det i seg selv holder spenningen oppe. Mysteriet rundt sønnens død beveger seg bare langsomt i bakgrunnen. Plottet er heller ikke spesielt innviklet. Som leser forstår jeg alt som skjer, og det må jo sies å være en fordel.

Jeg hadde også tre ankepunkter i den bokomtalen. Det ene gikk på karakterenes merkelige og usannsynlige forvandling. Politietterforskeren som gikk fra å være en sleip, navlebeskuende, sexfiksert og mindre intelligent machomann i bok nr.1 til å bli skarp, familievennlig og sympatisk i bok nr.2. I denne boken fortsetter han i samme spor, men mot slutten kommer det en genial vending som utløser en spontan applaus fra meg i sofaen. Bra Thomas! Samtalen med den kvinnelige politikollegaen over en øl var et befriende trekk. Henning Juul sin karakter er også langt mindre supermann-aktig i denne boken. Han er tilbaketrukket, og faktisk gjør han bare tre ting i løpet av boka. Alle tre tingene blir gjort stillferdig og uten dramatikk og action, men de er med og forløser det som skal bli oppklaringen på begge mysteriene.

Det siste jeg påpekte forrige gang var en lei tendens til logiske brist. Karakterene utfører handlinger mest for at historien skal gå framover slik forfatteren vil, ikke fordi det er det naturlige handlingene for et menneske å gjøre. Dette er blåst bort som dugg for sol i «Blodtåke». Alle karakterer opptrer naturlig og troverdig boken gjennom. Alt får sin pleusible forklaring til slutt.

Så kan en spørre seg hvorfor jeg er så begeistret for en kriminalroman som har en så stilletiende motor at Mieles oppvaskmaskiner blir som lufttrykkbor å regne når det kommer til desibel? Forklaringen er like enkel som den er vanskelig. Thomas Enger har gjennom de tre bøkene utviklet et plott og karakterer som vi er blitt glade og interesserte i. Vi følger dem med interesse nesten uansett hva det er de gjør på. I tillegg har forfatteren blitt en svært god forteller. Språket er blitt utrolig vakkert, lett tilgjengelig, og det flyter på en helt annen måte nå enn det det gjorde i starten. Jeg nyter lesingen selv i partier der det ikke skjer så mye, rett og slett fordi det som skrives er knakende godt håndverk.

Til tross for at motoren er som en tøffende totaktsmotor ute i skjærgården så er dette en utrolig spennende, lettlest, fin og godt fortalt historie som jeg anbefaler mine lesere på det sterkeste. Thomas Enger blir bare bedre og bedre, og dette var beste så langt i sekstetten om Henning Juul. Godt levert, Thomas. Du har nok en eller annen genial veileder som vet hvordan en god krim skal være 😉