Haugesund – GEIR TANGEN

Den %&¤#! vanskelige andreboka!

Hørt det før …? Om ikke må du ha vært både døv og blind. Forfattere som stønner og vrir seg i avmakt over hvor vanskelig det er å skrive oppfølgeren til en bok som har solgt godt og fått gode kritikker. Blant norske krimforfattere er lista lang over debutantsuksesser som har gått skikkelig på snørra i heat nummer to. Nå står jeg selv på startstreken med innbytterpuls, løs mage, og heroinknekk i knærne, og trøster meg selv med at de fleste av dem har klart å reise seg igjen. Lurer dere litt på hvordan det egentlig har vært for meg dette året? Hvordan Hjerteknuser ble til? Hvordan det føles å skulle bli kastet til ulvene med den %&¤#! vanskelige andreboka? Vel … Her er svaret.

Jeg skal være ærlig med dere … Akkurat nå har jeg det helt jævlig. Når du har lest gjennom og omskrevet en bok 15 ganger (!) så ser du ingenting annet enn vesentlige feil og mangler. Alt er crap, makkverk, banaliteter, selvfølgeligheter, logiske brisk, enkle løsninger, tomprat og oppbrukte klisjeer. I forrige uke var jeg i studio hos Lydbokforlaget for å lese inn Hjerteknuser, og mens min lydtekniker Jostein var fra seg av godord og skryt over hvor spennende dette var, så lurte jeg på om han hadde røykt gymsokkene sine til frokost. Det er bare slik det er, har jeg forstått … Å møte forfattere to uker før en utgivelse er som å møte en deprimert svartsynt dommedagspredikant dagen etter han har begått samtlige syv dødssynder i svarteboka. Det kommer til å gå til helvete! Ikke i stillhet, men med basuner og Gjallarhorn til offentlig fornedrelse.

Det spørsmålet som jeg har fått oftest de siste par månedene er følgende: «Jaja Tangen, hvordan blir det å følge opp den suksessen du har hatt med Maestro da?» Hvordan det blir …? La meg si det slik … Det som skjedde med Maestro kom så uventet på meg at jeg selv nå, halvannet år etterpå, ikke klarer å sette pekefingeren på hva det var som traff innertier hos lesere og anmeldere med den boka. Jeg kan si litt om hvordan det føles. La oss bruke et bilde fra fotballbanen. Du står på 40 meters hold og skal ta frispark. Du brenner av, og ballen klistrer seg i vinkelen til full jubel fra tribunene. Selv står du litt forfjamset og kikker ned på fotballstøvlene dine, mens du tenker: Hva faen var det som skjedde nå? Du vet at du har gjort alt riktig. Et perfekt spark på ballen. Men du har ikke et snøfnuggs sjanse i helvete til å begripe hva det var du gjorde rett denne gangen. Neste hjemmekamp legges ballen ned på nytt på samme sted, lagkameratene gliser og klapper deg på ryggen, treneren viser tommel opp, og du hører jubelen og forventningen suse fra tribunen. Hvordan føler du deg da …?

Svaret er enkelt … Naivt, kanskje, men enkelt. Bøker er magi. Eller rettere sagt … Bøker kan være magi. Og vi vet svært sjelden hvorfor de er magiske. Vi kan tolke dem etter beste evne, peke på mulige årsaker, og gjøre oss til bedrevitere som kan forklare hvorfor noe blir en suksess mens andre ting ikke blir det. Det finnes studielinjer ved universitetet som kan fortelle meg fasiten på hvorfor Hemingways «Den gamle mannen og havet» er så genial. Men, jeg begriper fremdeles ikke at den er det? Det er ikke vanskelig å peke på hvorfor JK Rowlings Harry Potter ble en verdenssuksess, men hvorfor skjønte ikke de første 12 forlagene som leste manuset at dette var genialt? La oss ta et eksempel fra Norge og Sverige. I Sverige er Christoffer Carlsson en megastjerne for sine bøker om den litt lurvete politimannen Leo. Bøkene nærmer seg en halv million solgte eksemplarer. I Norge står bøkene hans og samler støv i de innerste krokene på bokhandelen eller i kasser hos Bazar Forlags støvete kjeller. Ingen vil ha dem. Eller la oss ta en annen bok … Akademimordene av Martin Olczac utgitt hos blodkommersielle Juritzen i 2014. Boken inneholder ALT som en storselger-krim skal ha. Den oppfyller hvert eneste kriterium i salgssuksesshåndboka, men … NEI. Hvorfor gikk verden bananas da Dan Brown kom med DaVinci koden? Den forrige boka om Robert Langdon, Engler & Demoner var langt mer spennende og spektakulær, men den solgte ikke et spøtt før DaVinci koden kom. Alt dette er fordi noen bøker er magiske, og magi kan ikke forklares.

Nå vil enkelte av dere tro at jeg framhever Maestro som en slik magisk bok. Det gjør jeg definitivt ikke. Det jeg prøver å si er at jeg på ett eller annet finurlig vis klarte å skrive noe som traff leseren, men som jeg altså ikke klarer å definere selv. Alle som har lest både Maestro og Hjerteknuser har så langt hevdet at Hjerteknuser er enda bedre. Det burde roet meg. Gjort meg trygg. Fått meg til å møte verden og anmeldelsene med hevet hode. Gitt meg selvtillit. Slik er det altså ikke … Jeg er redd for at det var et snev av bøkenes magi i Maestro som nå gjør at jeg kommer til å falle gjennom denne gangen. Møte samme skjebne som Jan Erik Fjell, Øystein Wiik og Jørgen Brekke, bare for å nevne tre aktuelle norske krimforfattere. Fantastisk dyktige krimforfattere som skrev en debutkrim som tok av på alle mulige måter, men som så traff asfalten så neseblodet sprutet med sin andre bok i serien. De brukte mange bøker på å bygge seg opp til toppen i påtrynet gjen. Trøsten er at de alle tre, og flere med dem, har klart det med glans.

Å jobbe med Hjerteknuser dette siste året har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane for meg. Vanskelig …? Ja, men ikke slik jeg trodde. Jeg hadde en forestilling om at når forfattere snakket om den vanskelige andreboka, så dreide det seg om at hjernen var tom. At det ikke var flere gode ideer der. At det var vanskelig å skrive. Det har det ikke vært. Jeg har hamret hull i tastaturet i ren og skjær iver og skrivelyst. Ideen kom i forkant av påsken i fjor, planleggingen av de syttifire scenene var ferdig i mai, og råmanuset var klart på PCèn i midten av september. 120.000 ord. Over 400 sider. Viljar og Lotte hadde kravlet seg gjennom nok et helvete i Haugesunds krinkler og kroker. Men, det var nå det vanskelige begynte … Å jobbe så tett med så tøffe og dyktige folk som redaktørene ved Gyldendal Norsk Forlag betyr i klartekst at de ikke lar deg slippe unna med en dritt. Ting er ikke bra nok før det er steinbra. Alle steiner blir snudd i jakten på den beste løsningen, den beste strukturen, komposisjonen og spenningskurven. Hver eneste scene skal ha et driv, et formål og en indre suspense. Karakterene skal utvikles, og hver minste tråd er en kime til diskusjon og debatt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har skrevet i alt 15 versjoner av Hjerteknuser. Det er mye, og det har tatt tid. Siste og endelige versjon gikk til trykking i slutten av april. Altså syv måneder etter at den første versjonen var ferdig skrevet. Og jeg har jobbet fulltid som forfatter dette året … Jeg har grått, bannet høyt, klort hull i hodebunnen og hatt dager der selv ikke Jan Fredrik Karlsen ville fått meg i bedre humør. Gyldendal har gitt meg motstand som har vært svært vanskelig å takle tider, men som jeg er evig takknemlig for nå i etterkant. Sluttproduktet ble noe annet enn jeg hadde sett for meg. Det ble mye bedre. (og nå hører jeg altså Styggen som sitter på ryggen min og ler høyt av meg …)

2017-05-15 I dag er det ganske nøyaktig 10 dager igjen til jeg og teamet på Gyldendal slipper Hjerteknuser ut til leserne. Som dere forstår så gruer jeg meg for det som måtte komme, men samtidig så er det noe som forteller meg at dette er en bedre historie med mer substans og mening enn Maestro. Karakterene har dypere grunn, og flere av dem må gjennom langt tøffere prøvelser denne gang. Selv om også dette er en underholdningskrim, så har jeg ting jeg gjerne vil si noe om. Ta opp til debatt. Jeg ønsker å si noe om ungdom som tråkker feil, om hvor tynn linjen er mellom å være en lovlydig samfunnsborger og en kriminell, hvor lite som skal til for å havne skeivt ut i livet, om farlige høyreekstreme krefter, om hvor vanskelig det er å vokse opp med en ADHD-diagnose … Kort sagt, jeg legger litt av sjela mi på kjøttvekta denne gangen. Ja, det er blodig, morbid og skummelt, men det er forhåpentligvis også gripende og skremmende til tider.

Hvorfor gjør jeg dette? Det ville jo vært langt enklere å følge samme oppskrift som sist? Never change a winning team, er det jo noe som heter. Jeg kunne skrevet en historie med et metaperspektiv som ligner, med de samme karakterene i en ny setting med en ny seriedrapsmann som veivet sin taktstokk over byen. Det finnes nok av eksempler på krimforfattere som gjør akkurat det. Skriver den samme boken om igjen gang på gang. Men, når jeg først bestemte meg for å gjøre dette til en trilogi, så bestemte jeg meg samtidig for at bøkene skulle være ulike på sitt vis. Jeg bestemte meg for at jeg ville forsøke å strekke Viljar og Lotte lengre enn det et menneske vanligvis ville tåle, og jeg ville bruke anledningen til å fortelle en historie som gjennom tre bøker ville være noe større og mer dyptpløyende enn copycatmorderen i Maestro. En trilogi som viser oss hvor lite som skiller mennesket fra dyrene, moral fra umoral og heltemodige gjerninger fra avskyelige handlinger. Stort ….? Ja, det er det. Det er et hårete mål, og det kan godt hende jeg tryner så det synger etter, men jeg vil iallfall forsøke. Den pertentlige Lotte Skeisvoll og den uryddige Viljar Ravn Gudmundsson knyttes sammen i et skjebnefellesskap som vil være ethvert menneskes største mareritt. Når alt kommer til en ende i tredje bok Død manns tango, er det disse to som blir tvunget til å besvare et av de største og vanskeligste spørsmål som finnes. Hva spørsmålet er, og hvilket svar de ender opp med å gi oss, må dere nok vente enda et år på . Enn så lenge håper jeg dere vil ta imot min Hjerteknuser med en god porsjon raushet og omtanke. Jeg er utrolig glad i ham, selv om han driver meg til vanvidd i bekymring om dagen.

Til alle dere som er i Haugesund 26.mai … Dere er hjertelig velkommen til lansering av Hjerteknuser og min kones krimroman Skinnet bedrar. KRIMFEST HAUGESUND inviterer Gunnar Staalesen, Knut Faldbakken og Marit Reiersgård til å dele festen med oss. Flott musikk, gode priser i baren og gratis adgang. Nachspiel på indre kai etterpå.

Jeg ser ikke bort ifra at Viljar Ravn Gudmundsson stikker innom for å dele en kald pils med oss også 😉 Klikk HER for å melde din interesse på Facebook.

Hilsen Geir

Den siste Staalesen ble min første

Det er første gang jeg gjør et slikt stunt som dette. Å lese siste bok i en serie først, men det har sine åpenbare grunner. «Storesøster» er nemlig 20.bok i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum, og skulle jeg fulgt vanlig oppskrift måtte jeg da lest de 19 andre først. Men, jeg var så spent på «Storesøster» med handling fra Haugesund, at jeg kunne ikke vente så lenge. Det angrer jeg ikke på.

Denne omtalen er merket med produktreklame ettersom jeg og Gunnar Staalesen kommer ut på samme forlag i Norge. Han er dessuten en trivelig kar som jeg treffer på med jevne mellomrom, og som jeg etter hvert har blitt godt kjent med.

Å hoppe på siste bok i en serie er for meg som å starte en syvretters middag med desserten. Den er sikkert god, men jeg har jo gått glipp av hele måltidet. Besettelsen av å lese bokserier i rekkefølge er på grensen til å bli en plagsom tvangshandling fra min side. Jeg har for eksempel ikke orket å starte på store norske krimforfattere som Unni Lindell, Knut Faldbakken, Jan Mehlum eller Gunnar Staalesen fordi det er så uendelig mange bøker som må leses før jeg kommer til de nyeste i bokhylla.

Så kom altså «Storesøster«. En bok jeg har hørt Gunnar Staalesen snakke om siden jeg traff ham første gang for noen år siden. Han lovet den gang at han skulle skrive en krimroman med handling fra Haugesund. Det varte og rakk før den kom, men i høst var det altså et faktum. Men, så var det dette med rekkefølgen da … Etter å ha grublet på det noen måneder fant jeg ut at jeg fikk prøve å bryte noen grenser. Dessuten hadde Gunnar Staalesen lest min «Maestro» og gitt meg en tilbakemelding på den som jeg aller helst burde hengt opp i en forgyllet ramme på stueveggen. Det ville nesten vært uhøflig å ikke lese hans siste roman.

Som sagt … Jeg angrer ikke. «Storesøster» er en svært solid krimroman. En del annerledes enn de actionspekkede filmene om Varg Veum som jeg har sett alle av (i riktig rekkefølge), men med et språk og en flyt som imponerte meg. Staalesen skriver rett og slett knakende godt!

Boken starter med at Varg Veum får besøk på sitt kontor i Bergen av sin halvsøster, som han aldri tidligere har møtt, og hun gir ham et oppdrag der han skal lete etter en haugesundsjente som har forsvunnet i Bergen. Oppdraget gir ham en anledning til å bli bedre kjent med sin egen familiehistorie, samtidig som det sender ham ut på en spennende, og etter hvert også ganske farlig jakt. Ett av de sentrale stedene i fortellingen er altså min hjemby Haugesund der både halvsøsteren, og jentas mor bor. Det var så absolutt godt krydder til en lesestund som ville blitt god uansett lokalisering.

Det er nemlig de gode (og vonde) historiene som først og fremst har gjort Staalesen til den respekterte krimforfatteren han er i Norge. Historiene om ekte mennesker med levde liv, deres vanskeligheter og grufulle skjebner. Staalesen legger ingenting imellom når han skildrer samfunnets skyggesider. Det er genuine, troverdige og tankevekkende skildringer av det samfunnet Norge har blitt. Gunnar Staalesen skriver selvsagt også for å underholde, men jeg har en mistanke om at han også har noe på hjertet. Noe han vil fortelle oss. Han ønsker å gi oss et speilbilde av hva og hvem vi er, og hvilke problemer vårt moderne samfunn har. Hvilke konsekvenser våre valg kan få for oss selv og de rundt oss.

I «Storesøster» er det flere temaer som stikker seg ut, men omsorgssvikt, voldtekt, depresjon, identitet, tilhørighet og nedgravde familiehemmeligheter er alle sentrale elementer i Varg Veums jakt på den forsvunne jenta. Plottet er svært troverdig. Her blir det ikke gjort twister og krumspring som gjør at leseren må henge etter toget i stedet for å sitte på det. Samtidig så er det mer en nok av spenning, action og farligheter til at dette blir morsom lesing. De gamle ringrevene trenger ikke bruke billige triks slik som oss ungfolene i startgropa.

I tillegg til det sosialrealistiske aspektet som jeg forstår er en sentral del i alle bøkene om Veum, så merket jeg meg to ting som gledet meg spesielt. For det første har vi humoren. I filmene er ikke Veum spesielt morsom, men det er han så absolutt i bøkene. Underfundige og treffende tankereferater som fikk meg til å le høyt noen ganger, og humre godt andre. Varg Veum har et ironisk skråblikk på seg selv, sin gjerning, klientene, byen sin og på det som skjer som er veldig befriende. Det frister veldig å kaste meg over flere bøker i serien etter å ha oppdaget dette. Det andre som imponerte meg var hvor dyktig Staalesen var til å bygge opp spenningskurven. Det starter rolig, og jobber seg oppover og oppover i en jevn spiral. Mot slutten var det heseblesende scener som nesten tok pusten fra meg. Scenen fra motorsykkelklubbens varelager tror jeg er noe av det mest spennende jeg har lest på år og dag, og det sier ikke lite.

Om jeg skal påpeke noe som kunne vært gjort annerledes, så blir det skildringene fra Haugesund. Ikke fordi de er feil, for det er de ikke, men fordi de framstår som en brosjyre som du får på infotorget i kommunen. Alle severdighetene er plassert inn på en ganske formålsløs rundtur i byen. Haraldsstøtta, Fiskerne, Marilyn Monroe-statuen, Det rosa rådhuset osv.osv. Ikke noe galt i det, men det virker litt påklistret. Veum hadde ikke noen mål og mening med rundturen i gatene, og da blir det i stedet et kjapt reisebrev på noen sider. Skildringene fra «De tusen hjem» var derimot strålende, og der viste Staalesen både lokalkjennskap, innsikt i menneskenes liv innenfor denne gården, og hvilke utfordringer disse menneskene møter.

Så er spørsmålet om jeg skal gå motsatt vei med Varg Veum serien? Begynne med de siste, og lese meg bakover i tid? Ja, det blir nok sånn, og selv om jeg vet at bøkene og filmene ikke er like i plott og oppbygning, så tror jeg likevel jeg skipper de som er filmatisert. Da står jeg vel igjen med en 7-8 bøker i serien skulle jeg mene? Dette gav i hvert fall mersmak. Jeg gleder meg.

Opplev meg i fri dressur!

Ikke ofte jeg får en anledning til å slippe meg skikkelig løs, men onsdag 30.april, kvelden før 1.mai (som er en fridag …) da entrer jeg scenen på Cafe Rene i Haugesund på litterær pubkveld. En litt friere, freskere og fuktigere variant av vanlige litterære salonger. Jeg skal slippes løs på massene med mord og mysterier, thrillere og grøssere. Hva er en god krim, og hva er en dårlig? Hva skal til for å skape spenning? Hvorfor selger Jo Nesbø så bra, og hva i huleste var det han tenkte på da han gav ut «Blod på snø»? Og kanskje (men bare kanskje) blir det noe nytt om mitt eget romanprosjekt.

Jeg stiller ikke alene. (Strengt tatt er jeg vel bare med på lasset, but who cares?) Denne kvelden med hyggelige litterære priser i baren, får dere også møte de to forfatterne Geir Satre og Agnes Matre. Geir er akkurat ute med sin rykende ferske romandebut «Knuste hjerter og halve sannheter«, mens Agnes kommer ut med sin andre bok «Kledd naken» i september. En får muligheter til å kjøpe signerte eksemplarer av de to forfatterne sine bøker. For Agnes sin del, blir det da hennes forrige roman «Stryk meg over håret«. De blir begge bokbadet av krimforfatter og forlagsredaktør i Comino Forlag, Fredrik Schmidt Fotland.

Fredrik skal også intervjue meg, og jeg skal altså snakke om det som ligger mitt hjerte nærmest. Krim og thrillere. Hvorfor digger folk Kepler og Nesbø? Hva er forskjellen på god og dårlig krim? Hvordan har norsk krimlitteratur utviklet seg siden den ble stuerein med Jon Michelet på 70-tallet? Hvilke skjulte perler bør dere lese? Hvordan driver en research til bestialske mord, og utspekulerte krimgåter? Kort sagt … Bare gøy og moro, fest og bazar!

Som de fleste av dere vet så har jeg i disse dager også sendt ut min egen roman «Maestro» til forlag. Det er et syltynt nåløye å bli antatt, men skulle det mirakuløse skje at noen der ute vil ha mine skriblerier innen denne pubkvelden kvelden kommer, ja så kan jeg love dere noen smakebiter fra boken min også. Hva er vel festligere enn et par kaldblodige mord i Haugesunds gater? Snøret er kastet, så får vi se om det biter på en storfisk. (Skjønt, jeg er jo fra Haugesund så det går helt greit med en liten sild også)

Ta med deg venner og kjente. Jeg har utrolig lyst til å møte dere som er mine lesere her på bloggen, og etter seansen er du hjertelig velkommen til å dele de sene nattetimer med oss. Vi gleder oss alle tre. Det er 1.mai dagen etter, så muligheten til å sove ut er jo til stede for de som ikke er proletarer, og har en fane som skal bæres i 1.mai-toget. Still opp, og bli med på en litterær helaften med festlig vri. Meld deg gjerne på eventen på facebook, og del den med dine venner. Gleder meg til å møte dere alle sammen.